Comedian, Writer, Speaker

Dyrenes beskytter


Klassekampen  24. feb
Forfatter: tekst: Liv Mossige foto: Tom Henning Bratlie

Shabana Rehman Gaarder vet hva det vil si å stå alene i kampen for frihet. Nå tar hun kampen for dyra.

Hagen til Shabana Rehman Gaarder likner et fort. Porten er stengt med en lenke, bak gitrene hopper og bjeffer to digre, hvite hunder. Huset ligger i enden av en islagt bakke på Oppegård utenfor Oslo, men årstida til tross: Rehman kommer ut kledd i en sommerlig tunika.
Casper og Eckhart er polarhunder, overdimensjonerte hvite teddybjørner som minner om isbjørnunger. Eckhart er oppkalt etter den tyske eksistensfilosofen Eckhart Tolle, om du lurte. Rehman og ektemannen skaffet seg de store hundene fordi de ønsket familieforøkelse.
– Hundene groundet oss. Før fløy vi mye. Nå er vi bundet til dette stedet.
Hundene er ikke de eneste nye i familien; her bor også sju katter.
– Vi fikk en kattemor med tre unger, og så viste det seg at hun var høygravid da hun kom.
Stua til Rehman er lys og hvit, med en hvit Buddha-statue på den hvite peisen. Hun har lagt tepper på de to svarte sofaene, snarere for å skjule hvor mye hundene har spist av dem enn for å skjerme dem for hundene, som hun selv sier.
Sirkusets bakside
Dyra preger Rehmans liv på flere måter. Siden 2014 har hun jobbet som kommunikasjonsrådgiver i dyrevernsorganisasjonen Noah.
– Jeg har alltid hatt et engasjement for ikke-vold, spesielt i et feministisk perspektiv. Etter hvert har jeg blitt opptatt av artssjåvinisme. Jeg støtter tanken om at sexisme, rasisme og artssjåvinisme springer ut fra samme sted og utnytter, misbruker og mishandler den som er annerledes. Hvem vi har medfølelse med, blir ofte avhengig av hvor fremmedgjorte vi selv er for dem som opplever vold, sier hun.
Selv kommer Rehman fra det hun betegner som en arbeiderklassefamilie, og en del av barndommen var å gå på sirkus sammen med familien.
– Det er gode minner. Men nå ser jeg annerledes på det. Jeg tenker på dyra. Vi har ledd mens de har lidd.
Mer enn eyecandy
Shabana Rehman er kanskje mest kjent som samfunnskritiker og standup-artist. Før hun begynte å jobbe i Noah, bodde hun fem år i New York sammen med ektemannen.
– Å flytte fra New York til Oppegård er selvfølgelig en kjempekontrast. Byer, land, kontinent – før var vi alltid på reise. Men det er fire år siden nå. Jeg har alltid villet gjøre noe annet, noe uventet. Jeg har alltid villet være meg selv og gjøre det uten å tenke over hva andre vil si.
– Har du lagt komikerkarrieren helt på hylla?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg opptrer jevnlig og skriver på nye ting, og jeg har turnert både i USA, Australia og Canada. Det har bare ikke vært en nyhet i Norge.
Hun ser nesten litt himmelfallen på meg.
– Jeg sender jo ikke akkurat ut en pressemelding hver gang jeg opptrer, sier hun og ler.
– Er det noe forskjell på å gjøre standup ute og her?
– Jeg vet ikke hvordan det er med andre komikere, men publikum ler på de samme stedene enten det er ute eller hjemme. Men i land og miljøer hvor kvinnelige komikere ennå er utradisjonelt, kan man merke en forskjell. Det er steder hvor en kvinne på scenen betyr sang, dans eller eyecandy. Mens standup-komikk eller politisk satire handler ikke om noe av det.
Harde kamper
Den siste tida har Rehman vært profilert i mediene med kvinnesaksgruppa Sekulær feministisk front, forkortet Seff. I utgangspunktet var hun bare med som rådgiver for aktivister som ønsket å stemme fram paroler til 8. mars. En rekke etablerte organisasjoner, som Rasjonalitet, Senter for sekulær integrering og Likestilling, integrering og mangfold, sto bak. Seff ble oppfordret om å føre arbeidet videre, og Rehman ble valgt til rådsleder inntil videre. Kjernesakene er å bekjempe undertrykking og æresvold i alle miljøer, spesielt når det kommer til sosial kontroll, tvang, kjønnslemlestelse.
Feministen i Rehman ble vekket på ny da hun nylig leste en sak om den norsk-somaliske aktivisten Amal Aden i Morgenbladet. Der mener Rehman det ble reist tvil ved Adens troverdighet som samfunnsdebattant. Aden ble framstilt som det Rehman i en kronikk betegner som en «jungelforfatter».
– Det gjør noe med meg når jeg ser frihetskjempere som må stå alene. Jeg har selv vært der, sier hun.
Rehmans historie har blitt fortalt både i bokform og på film, og hun har i hele sitt voksne liv deltatt i samfunnsdebatten. Hun har stilt opp naken og malt i det norske flagget, og hun har løftet mulla Krekar. Det koster. De seineste åra har hun også fortalt om overgrepene da hun var i barnevernets varetekt og om konfliktene med familie og det pakistanske miljøet.
Rehman mener aktivisme er sårbart i et multietnisk samfunn.
– Det vet vi som kjemper kampen innenfra.
Plukk og velg!
Selv går hun timelange turer med hundene i skogen for å hente seg inn. Og hun bruker humor for å slå tilbake.
– Det er harde kamper, vonde saker. Men det er viktig at man ikke lar seg synke ned i dystopi. Humoren er en rød tråd i alt jeg gjør. Uten den hadde jeg blitt sprø. Jeg kommer til å fortsette med det til jeg dør, og jeg forlater nok jorda med et skikkelig stønt.
En hund hopper opp i fanget mitt og slikker meg i ansiktet. Rehman ler.
– Det er ikke Eckhart, men lillebroren Casper. Han kaller vi bare slikkmunn.
Hun setter seg litt tilbake i sofaen og sier at i dag orker hun ikke å oppdra dem. I stedet forklarer hun at vi lever i et samfunn der mange verdier krysser hverandre. Det er viktig at alle har full frihet.
– Plukk og velg, sier jeg. Om du er nær islam den ene dagen og søker mot buddhisme den neste, er det ingen som har noe med det. Folk lider hvis de ikke fritt kan søke etter det som gir dem spirituell eller intellektuell næring. Jeg kan til og med skjønne dem som vil være husmødre og jobbe hjemme.
Hun stopper opp og leter etter de riktige ordene.
– Privatlivet er også politisk. Vi kan ikke ha det slik at noen grupper styrer andre.
– Synes du de etnisk norske feministene har sveket innvandrerkvinnene?
Hun trekker litt på det.
– Jeg synes ikke man skal dømme feministene for at de er antirasister. Der har venstresida fått ufortjent mye pepper. Og jeg undrer meg over det. Hva er det de egentlig blir kritisert for? At de har solidaritet med minoritetene? Den type kritikk avviser jeg. Men ja, feminismen i Norge kan bli enda modigere og vise større solidaritet med dem som må bryte med kjønnsrollemønstrene i et innvandret patriarkat.
Så hatten passer
Som rådsleder i Seff ville Shabana Rehman Gaarder ha en egen hatt. Hun oppsøkte Mona Strand, Norges mest markante hattekunstner. I et hjørne så hun en helt spesiell en, som sto og støvet ned.
– Da tenkte jeg at den hatten må det bli!
Det viste seg å være en skulpturell hatt, «Den røde hane». Den var del av Strands masteroppgave i kunst.
Den ukonvensjonelle hattebruken har ikke gått upåaktet hen. På Facebook-sida til Seff spør en kvinne om man blir tatt alvorlig med noe slikt på hodet.
– Når jeg går med denne hatten, så viser jeg at det er greit å gå med hodeplagg. Jeg går med den i solidaritet med dem som går i hijab eller turban. Turbanen er min krone, er det ikke det sikhene sier?
– Ingen skal hetses for hodeplagget sitt. Likevel er jeg motstander av uniformering og at man må gå med et hodeplagg ut fra bestemte religiøse dogmer. Vi må prøve å unngå fryktretorikken, og humor er viktig her. Se, dette er min krone!
Hun mener selv at hatten kan gi assosiasjoner til et kvinnelig kjønnsorgan.
– Hvor mange fallossymboler har vi ikke tilbedt gjennom tidene? Det er nye tider nå. Og hvis det ikke er det, får vi søren meg skape det.
Dyras beskytter
Likevel er det dyra som er førsteprioritet for Rehman nå. Hun mener det står ille til med rettighetene deres i Norge. Næringsinteressene er sterke. Pelsindustrien, rovdyrpolitikken og ikke minst matindustrien har alle mektige lobbyer som er overhodet ikke interessert i å sette medfølelse med dyr og naturen først.
Eckhart og Casper følger etter meg helt ut i gangen når jeg skal gå. De peser og hopper i de tykke, hvite pelsene, laget for arktisk klima.
– Ikke la dyra bli en bisetning til slutt, da. Det har vært mye fokus på Mulla-løftet tidligere.

Stilnet? “Hold nu kæft” Hilde Sandvik

I sin iver etter å påpeke “den norske feigheten” ti år etter karikaturstriden, misbruker Bergens Tidende kommentator Hilde Sandvik en rekke kvinnelige samfunnsdebattanters navn i kommentaren “Kvinnene som stilna”. Sandvik reduserer deres virksomhet til ha hatt til felles at de har vært i frontlinjen mot ”det muslimske patriarkatet”, men på grunn av den norske feigheten har disse kvinner på forskjellig vis stilnet eller marginalisert i debatten. Sandvik følger jo ikke med og kunne like gjerne bedt kvinnene om å holde kjeft. For det er slik teksten hennes behandler dem. Continue reading

Catch 22

Appell som ble holdt i dag under “Jeg er Charlie- og vil ikke bli brakt til taushet” demonstrasjon foran Stortinget. Arrangør: Hedningsamfunnet.

– Kjære frihetselskere

Volden vi ble vitne til nå gir mange av oss følelsen av å være fanget i en catch 22. Oppgi en del av ytringsfriheten som skal kritisere vold og undertrykkelse for å ikke bli utsatt for vold og undertrykkelse.
Dette er tyrannisk. Og det er helt uaksebtabelt uansett hvilken guder du ber til eller ikke ber til.
Siden det er ytringsfriheten som er truet vil jeg nå bruke de ordene som kanskje er sterkest i dag å si.
– Jeg elsker jøder
( hånd som slår ansiktet)

Hils på min fanatiske hånd. Den slår meg hver gang jeg tenker annerledes enn den. Den slår meg, noen ganger til blods hver gang jeg tenker fritt. Men det er min hånd. Den vokser ut av min kropp. Det er omtrent slik den sekteriske volden vi er vitne til vokser ut av en religion, eller en ideologi. Vi må nå vise at kroppen er sterkere enn den enkeltstående hånden som slår. Vi må vise at hodet og hjertet har en sterkere kraft enn hånden som slår.

Vi har i tillegg en annen hånd. Den hånden vi nå skal bruke for å rekke frem. Ta hverandre i hendene og si etter meg de ordene som er den eneste medisinen mot voldshandlinger.

Disse ordene må vi nå rope så høyt at hele Europa hører det!
Vi må rope de selv om vi ikke engang er i flertall. Vi må rope de slik at vi blir i flertall. Rop det så høyt at disse voldshisserne som radikaliserer ungdommen vår, at deres stemmer blir overdøvet av kjærligheten Europa viser.

Vil alle sammen si etter meg? :

Ja vi elsker jøder
Ja vi elsker muslimer
Ja vi elsker Europa.
Ja vi elsker tanke og ytringsfrihet.
Ja vi elsker Charlie

Vi har derimot ingen plikt til å elske Islam, Jødedommen, eller Kristendommen. Vi har ingen plikt til å bøye oss for noen guder, eller i noen gudshus. Det som er vår plikt nå er å se inn i hjertene våre og spørre hva det er som gjør at vår egen hånd slår. Vi har en plikt til å bli kjent med våre medborgere, jobbe for samhold og bygge tillit.

For vet dere hva, jeg tar det for gitt at muslimer, frafalne, dissidenter, og innvandrere i Europa er fredelige og hardtarbeidede mennesker, jeg tar det for gitt at europeere flest ikke er rasister. jeg tar det for gitt at vi er alle på vei mot et mer og mer likestilt samfunn og at vi alle må jobbe for det.

Det jeg IKKE tar for gitt, og som vi må stå samlet mot nå, er blasfemilovene. Det er de som gir disse gærningene license to kill. De må vi fjerne. Det er blasfemilovene religiøse ledere, politikere og andre må ta avstand til. Å ta avstand til terror er enkelt. Et oppgjør med blasfemilovene er ikke det.

Ordet må fortsette å være fritt. Og nå må vi lete. Vi må starte jakten på de ordene som er blitt brukt for å radikalisere vår ungdom. Vi må lete etter de bildene som er brukt for å hjernevaske unge mistilpassede følsomme menn og kvinner uten en trygg tilhørighetsfølelse i dagens Europa.
De ordene som voldsideologene bruker. Den yringsfriheten de bruker til å skape splid og spittelse. Disse ordene må vi finne , vi må svare ungdommene, vi må gi dem svar på tiltale. Og de ordene, de bildene vi vil finne, de som er brukt for å rekruttere til drap, det er disse ordene som vil utfordre vår ytringsfrihet. Og der vil vi trenge mer satire, vi vil trenge mer og modigere journalistikk og mer soleklar opplysningskamp. Og vi skal vise at vi kan le sammen. I dypeste alvor.

Det er den jobben som står foran oss. I ytringsfrihetens navn. I Charlies navn.
Muslimer kan fint le av muhammedtegninger, de kan bare si: -hah! han ligna ikke engang. You are not even close.
Satirikere kan le av det og fortsette å tegne og si: nei og det var ikke det som var poenget!

20150111-095235.jpg

Les også
The Koran do not forbid images of the Prophet

Shabanas forestilling på Kolbotn 16.okt kl 1930

Inviterer dere til en politisk, humoristisk og personlig monolog. “For Konge og Fedreland-i nasjonens tjeneste”

Billetter kan bestilles her.

Trailer fra New Orleans oppsetningen her

Få kan bevege, provosere og inspirere så sterkt som Shabana Rehman. I alt hun gjør- som komiker, artist, spaltist og debattant- kombinerer Shabana lekenhet og humor med et brennende og kompromissløst engasjement for individets frihet. Sentralt i hennes metode står overasskelsen, det å tenke på tvers og bruke virkemidler ingen har tenkt på før, for å formidle et viktig budskap.
” For Konge og Fedreland” er hennes kritikerroste forestilling, som har turnert verden rundt, forestillingen er basert på selvopplevde hendelser og tar opp temaer som ytringsfriheet, migrasjon, vold og humor.

Presse:
Uvanlig tøft og modig, en enestående opplevelse- Klassekampen
Uten filter- og med et stort bankende hjerte- VG
Fascinerende og klok- Dagsavisen
Noe av det beste fra Shabana Rehman- X-plosiv

Publikumsreaksjoner:
Du kommer inn på scenen og vi er bergtatt fra første stund, i det ene øyeblikket holdt jeg på å le meg i hjel, og i det neste øyeblikket klump i halsen. Siri

Dette er det beste jeg har sett på en teaterscene noen gang! Jeg lo, gråt, og tenkte at dette er dramatikk på sitt beste. La oss si…Dette var SHOW.! Takk, Karin Muri, journalist VG.

Folketale om dyrs rettigheter

Anledning: NOAHs markering for dyrepoliti i Norge.
Les mer her og se bilder fra den store markeringen

Kjære tobeinte og firbeinte som har møtt opp her i dag. Denne markeringen er ikke bare et bevis på at det norske folk virkelig ønsker et dyrepoliti i Norge i dag. Markeringen viser også at Norge har endret seg, og at det i dag er historisk støtte for å ta vold mot dyr på alvor.

Å skade et dyr er ikke hærværk. Det er en voldshandling som må ansvarliggjøres og straffeforfølges.

Vi må ha nulltoleranse for vold mot dyr. Det er så enkelt, så tydelig og så nødvendig.

Da jeg selv fikk dyr som familiemedlemmer ble det svært vanskelig å fortsette å være et taus vitne til all dyrevolden som blir avdekket. Det er en av de groveste etiske overtrampene i vårt samfunn å skade et følende sansende vesen som selv ikke kan si i fra eller forsvare seg. Er det noe jeg angrer på i mitt liv så er det at jeg ikke tidligere har innsett dette. I dag er min reaksjon på vold fra mennesker like sterkt om det blir begått tortur mot et dyr eller mot et menneske.

Vi trenger ikke forskning for å fortelle oss at om et barn fryder seg over å skade et dyr, så er det ikke en normal eller sunn utvikling i det å være et menneske.
Så hva er det å være et menneske? Vi er dømt til frihet. Til å ta ansvar for våre handlinger. Vi har bevissthet om at andre vesener også kan lide på samme måte som oss. Enten de er dyr eller mennesker. Hva er da grunnen til at vårt rettssystem ennå ikke har tatt dette på alvor? Hva er årsaken til at dyrevelferdsloven er til pynt. Skjønt ikke til pynt engang men en skam.

Akkurat som alle dere som har møtt opp her i dag, ble det for meg vanskelig å fortsette å være et taus vitne. Å engasjere seg mot vold i alle former er ikke konsekvent når vi ikke tar med dyrenes rettigheter.
Vissheten om de overgrep som systematisk og i ekskalerende fart skjer mot dyrene endret meg for alltid. Hvordan vi behandler dyrene og utnytter dem er vår tids viktigste varsellamper. Det handler om hele vårt miljø, vårt matfat, vår overlevelse og vår etiske retningssans.
Derfor søkte jeg meg til NOAH. De har gjennom 25 år stått opp for de individene som ikke blir inkludert i rettigheter vi mennesker tar som en selvfølge.

Ikke-vold bevegelsen, stemmerett bevegelsen, kampen for kvinners rettigheter og for individets frihet har en ting til felles. Medfølelse med levende vesener. Når vi virkelig erkjenner dette, hvordan kan vi da bure dyrene inne, forkorte deres liv brutalt, invadere deres forplantningssyklus, og ta fra dem deres avkom på den systematiske måten vi har drevet det til? Vi har snudd før, vi har erkjent før, vi har opplevd at endringer kan skje i vår levetid. Sammen kan vi også få slutt på menneskenes overgrep mot dyrene. Sammen kan vi i det minste få et dyrepoliti på plass NÅ!

Alle vi som har møtt opp her i dag, trenger ikke å bli fortalt hvorfor det er viktig å ta vold mot dyr på alvor. Vi vet hvorfor og vi er mange. Gjennom å være mange, gjennom å være samlet skal vi få til den endringen som trengs for at vold mot dyr blir tatt på alvor.

Selv når vi endrer vårt samfunn for å stoppe menneskene som begår vold mot dyr, selv da gir dyrene oss dette: det gjør vårt samfunn bedre, de gjør at vi som mennesker blir bedre. Det er gaven de gir oss fordi vi endrer vårt dyresyn, fordi vi respekteter dem som de følende sansende vesener de er.

Om ikke for annet, så kun for dette skal vi sammen forandre oss, forandre vårt rettsystem til å ta all vold på alvor

Dyrene har ingen regjering, de har ingen Storting, de har ingen konge eller dronning. Deres eneste vitne, som kan fortelle hvilke overgrep som blir begått mot dem, er deres egen kropp og vi som vet. Det er forskjellen på dyr og mennesket. Vi kan gjøre deres situasjon bedre og stoppe volden mot dem. De kan det ikke.

Vi er ett folk som bryr oss, som skjønner og anerkjenner dyrs rettigheter. Nå må vi faktisk kreve at rettsystemet vårt gjør det samme og stå på til det er gjennomført.
Et torturert dyr er også varsel om et farlig menneske, eller om en menneskelig tragedie. Å etterforske hvem som er ansvarlig for slike handlinger er det aller minste vi som et sivilisert samfunn kan gjøre og i dag krever vi dette.

Det er dette ansvaret vi nå må ta fullt ut.

Politiet trenger ressurser, for at de skal få det må politikerne velge det, for at politikerne skal velge det så må vi , folket, samle oss og kreve det. Og dagen i dag skal være et bevis på at det er bare en vei vi skal gå fremover nå, og det er sammen med dyrene. Slik vi er skapt til .

Jeg vil invitere dere til å melde dere inn i NOAH
Før aksjonen videre.
Takk

NOAH: – Massiv mobilisering for dyrepoliti i Norge

Lørdag 4. oktober arrangerer NOAH – for dyrs rettigheter en markering for dyrepoliti foran Stortinget – få dager etter at FBI ytterligere har økt sin fokus på dyremishandling. På agendaen står både dyrs rettsvern og sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker.

Hvor og Når: Hovedmarkeringen finner sted foran Stortinget klokken 16:00. Det vil også bli holdt støttemarkeringer i Trondheim, Tromsø, Bergen, Stavanger, Kristiansand, i tillegg til mindre markeringer i bl.a. Leknes og Stord.

Hva: Det vil bli appeller/taler fra Shabana Rehman, Hanne Kristin Rohde (forfatter, tidligere politi-leder i Oslo), Ragnhild Bjørnebekk (voldsforsker, Politihøgskolen), Ragnhild Sollund (kriminologiprofessor), Eva Diesen (svensk voldsforsker) og Aughild Åsøy (leder for eneste krisesenter som tar imot familiedyr) – samt Abid Raja (V), Bård Vegar Solhjell (SV), Stefan Heggelund (H), Helge Thorheim (FrP), Une Bastholm (MDG) og en stortingsrepresentant for AP.

Hvor mange: I Oslo er 6650 påmeldte på facebook – på landsbasis ca 10.000.

NOAH – for dyrs rettigheter har jobbet for å styrke dyrs rettsvern siden oppstarten for 25 år siden. Å opprette et eget dyrepoliti har de siste årene vært en helt sentral del av dette arbeidet.

– NOAH anmelder stadig flere dyremishandlingssaker, men ser at de fleste blir nedprioritert og henlagt – selv saker der dyr har blitt utsatt for svært grov vold eller vanskjøtsel. En eget dyrepolitienhet innenfor politiet som kan etterforske dyremishandling er slik NOAH ser det nødvendig for at dyremishandlingssaker skal bli prioritert. Dyrevelferdsloven skal ikke bare være “til pynt”, sier Siri Martinsen, leder i NOAH.

Nylig meldte FBI at de vil oppgradere dyremishandling fra kategorien ”annet” til en ”Gruppe A forbrytelse”. Dette betyr at dyremishandling vil bli etterforsket som en egen kategori, på lik linje med f. eks. drap og overfall. Årsaken er den tydelige sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Flere av appellantene i NOAHs markering lørdag har sterk faglig bakgrunn nettopp innen voldsforskning:

– Når det gjelder sadistisk vold og ekstrem vold er det ofte et mønster av dyremishandling hos samme personer, uttaler voldsforsker Bjørnebekk.

Samtidig er dyrs eget rettsvern god nok grunn for at politikere og politi skal oppgradere dyremishandlingen:

– Med min bakgrunn fra Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo-politiet vet jeg hvor viktig det er å ta sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker på alvor. Men må vi virkelig se en risiko for forbrytelser mot oss selv for at vi skal ta vold mot dyr på alvor? Er ikke kunnskapen om at dyrene opplever smerte, nok til å få oss å forstå at også de er viktige i seg selv?, sier Hanne Kristin Rohde.

– Tilsammen for alle markeringene nærmer vi oss 10.000 påmeldte på facebook – og tallene stiger kontinuerlig. Dette er helt tydelig et tema som engasjerer sterkt. Vi håper derfor at så mange som mulig tar med seg venner og kjente og møter opp på markeringen, slik at vi kan gi et tydelig signal til politikerne om at vi krever et dyrepoliti i Norge nå, sier Martinsen. 

Kontakt: NOAH v/ veterinær Siri Martinsen, 959 444 99 / 45 09 88 95

Dverggåsas søksmål

§ 112.

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Mitt navn er Shabana Rehman og jeg vil anmelde den norske stat på vegne av ….. dverggåsa. Den har gitt meg oppdraget, fordi den ikke snakker menneskespråk.
DEN NORSKE STAT VED REGJERINGEN ANMELDES FOR BRUDD PÅ PARAGRAF 112 I GRUNNLOVEN.

Dverggåsa er en av to arter som har lovbestemt beskyttelse mot miljøskade. Blant mange hundre oljeskadde arter langs kysten, ble det lovfestet at dverggåsa skulle vaskes ren i et statlig rehabiliteringsprogram. Fordi den er utdrydningstruet. Alle oljeskadde fugler fra andre arter, ble avlivet.

– Jeg, dverggåsa, anmelder den norske stat for å ha brutt miljølovens paragraf 112 i Grunnloven, som sier at enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.

Jeg, Dvergåsa, regner meg selv som en del av dette lovbeskyttede mangfoldet, jeg regner også min slekt og etterslekt, som det, og jeg regner meg selv som borger med rett til informasjon om hva som skal skje med mitt levemiljø. Denne informasjonen fikk aldri sjøfuglene.

Mange hundre fugler ble senest i år funnet med oljetilsølte fjær. Fjærene mine ble også tilsølt av olje. Og jeg hadde ingen mulighet til å beskytte meg mot kulden.

Mine artsfrender, små og store frøs fast i isen og døde. Ingen hørte ropene deres. Ingen lyttet til dere smerteskrik. Ingen kom for å redde dem. Det ble opprettet rehabiliteringsprogrammer, der menneskevenner fanget oss inn og renset oss. Mange av oss overlevde ikke dette heller. Til slutt ble arbeidet så omfattende at kun vi, utrydningstruede dverggjess, ble fanget inn for å vaskes. Alle andre skulle avlives. Som overlevende ser jeg på de som min borgerplikt å levere denne anmeldelsen. Det eneste rette å gjøre. Vet dere hvordan det er å være et levende individ og få tilsølt kroppen sin med olje? Og da snakker jeg ikke om spa og massasje. Så tenk.

Fjær er vår prakt, vårt verktøy, våre klær, vår beskyttelse. Vi er sjøfugler. Havet er vårt hjem, havet er vårt matfat. Teller ikke det?
Ser dere ikke at vår helse også er deres helse? Vårt mangfold er en del av deres mangfold?

Når jeg først har fått ordet vil jeg også anmelde staten på vegne av flere dyr enn dverggåsa. På vegne av alle dyr, faktisk.

Vi ,dyrene, ser hvordan naturen, som vi har en bedre tone med enn dere mennesker, blir mer og mer sårbar på grunn av måten menneskene behandler den på.

Vi har kanskje ingen autonomi i rettslig forstand, men vi er mange, flere millioner, flere generasjoner. Selv om dere ikke kan se og høre oss, selv om dere ikke alltid føler slektskapet med oss, så er vi bundet direkte til den ufødte generasjon av arten menneske.

Til sammen er vi en sterk stemme. Til sammen kan vi stevne inn Den norske stat ved regjeringen for å ha ødelagt våre livsbetingelser. Vi krever oppreisning. Ikke at noen straffes eller bures inne.

Men en bot må betales: Livsgrunnlaget vårt.

Dere som tilhører menneskeslekten, har tatt all makt over livene til alle ikke-menneskelige individer. Det ga dere også et ansvar, men det ansvaret har dere svekt. Derfor anmelder jeg den ansvarlige i deres slekt. Staten deres. Vår art har ingen makt. Men vi er varslere, om hva dere gjør mot naturen. Vår skade er naturens skade. Som er deres speilbilde.

Nå har speilet sprukket. Vi håper derfor at denne anmeldelsen tas alvorlig. Vi er en utrydningstruet art. Kan hende har vi kun denne muligheten her og nå til å få sagt fra. Etter det kan vi være forsvunnet for alltid. Da vil dere være alene.

(Og det eneste dere kan matte spise er olje, og det eneste dere kan ha tilgjengelig for å tørke vekk forurensingen og de giftige kjemikaliene med er penger. Og kanskje ikke det engang. Men plastkort.)

Vi har flere vitner til denne katastrofen. De er så mange at dere ser dem ikke. Det er på tide at dere ser dem

Jeg er blant de heldige. Jeg er Dverggåsa. Jeg ble beskyttet av Den norske stat. Den samme staten som jeg våger å anmelde. Det er ikke fordi jeg er spesielt modig. Det er ikke fordi jeg har spesielt høyere etikk. Det er ikke fordi jeg er noe bedre enn noen andre. Det er fordi jeg kan. Jeg har fått muligheten. Og jeg handler i tråd med min samvittighet. Jeg har sagt i fra med min kropp, jeg har sagt i fra med å holde på å forsvinne som art. På samme måte som min art sier fra, sier hele naturen i fra.

Vi er ikke tause selv om vi ikke snakker menneskenes språk. Nå anmelder vi dere. Via vår tolk og representant Shabana Rehman spør vi: hører dere oss? Vi har ikke noe annet valg enn å stole på det.
Jeg er bare en Dverggås. Men la meg ydmykt sitere et menneske, som forsto dette.

Høvding Seattle:

Dette vet vi: Jorden tilhører ikke mennesket. Mennesket tilhører jorden. Alt henger sammen, slik blodet forener familien. Alt henger sammen. Mennesket vevde ikke livet, vi er bare en tråd i veven. Alt vi gjør mot veven, gjør vi mot oss selv.