Comedian, Writer, Speaker

Gentlewomen’s Club

Shabana Rehman | © Martin Gaarder

Shabana Rehman | © Martin Gaarder

Som ung sommervikar i VG havnet jeg på en  strippeklubb i Oslo sentrum. I baren jobbet en venninne. Journalistspire og oppvokst med så mange forskjellige kulturelle og seksuelle koder å måtte forholde meg til, ble jeg veldig nysgjerrig på hennes jobb.

Hun sto der i truse og ellers splitter naken, med puppene struttende ut, og skjenket øl til påkledde menn. Selvsagt dobbelt så gamle som henne. Det tok meg to sekunder å oppdage at stedet ikke var fullt av kåte norske menn – de var kanskje på lignende barer i utlandet – men av pakistanske familiefedre. Flere av dem hadde jeg sett på offentlige tilstelninger. Continue reading

Konfrontasjon og refleksjon på Lunsjkonserten

Tekst: Johanna Funke I Alle

«Det er flott å kunne være på en musikkfestival når man på en måte er en ordkunstner», sier Shabana Rehman under Lunsjkonserten på Gyldenløve hotell. At hun likevel passer perfekt inn i festspillens program beviser hun med sine betraktninger om fellesskapet vi lever i og utfordringene dette fellesskapet byr på. Hun forteller om morsomme begivenheter, som for eksempel da foreldrene hennes ble spurt om hvorfor pakistanere får så mange barn. Moren hennes svarte med spørsmålet: «Hvorfor har norske barn så mange foreldre?» Så tar Rehman publikum med på Utøya og det er en veldig sterk opplevelse for alle. Men den største kunsten hennes består i at hun tørr å være stille. Pausene hennes gjør at vi får tid til å lytte på tankene som skjuler seg dypt inni oss. Verkene Bengt Forsberg og Marcus Hagemann valgte ut til denne konserten passet perfekt til Rehman’s refleksjoner og viste at det også går an å kommunsiere uten ord. Les mer om Glogerfestspillene her

Shabana erklærte Scene K60 for åpnet

Shabana Rehman klippet båndet som erklærte Scene K60 for åpnet, og startet selv tradisjonen med en forestilling- og foredragsvirksomhet på den nye scenen med foredraget ”latter og lidelse”

Direktør, Tormod Gangfløt, fortalte om valget å la Rehman ”avduke” scenen.

–          Hun er en av vår tids sterkeste røster som fremmer og gjør kultur viktig i samfunnet. Hun forteller, i sin historie ”latter og lidelse”, om sin erfaring om hvor viktig det er å ha en arena å fortelle samfunnets sannheter på. Hun er en spennende aktør, og vi vil ha en jordnær scene hvor historier kan bli fortalt…

Les hele artikkelen i Fredrikstad Blad her

 

Aldri mer fremmed del 1

Av Shabana Rehman
Samtiden november 2011

Fredag 22. juli tar jeg med meg to 16-åringer til Akersgata. Den ene er nevøen min. Den andre er niesen min. Jeg har tatt dem med på jobben min i P4 Radio for å gi dem en innføring i hvordan journalister jobber. Det er en knapp halvtime før terrorbomben eksploderer noen hundre meter unna. Der og da tenker jeg ikke over fargene på ungdommen, at den ene er mørk, den andre blond. I timen som fulgte, ble jeg veldig var på min nevøs utseende. Min første tanke, etter at vi skjønte at dette var et bombeangrep, var at gutten ikke måtte vise seg ute. Han måtte skjermes. Ikke fra bomben, men fra nordmenn i lynsjestemning.
Det glemte hatet
 Etter 22. juli har jeg stadig kommet tilbake til det som var min første innskytelse. Jeg har også skammet meg over at jeg ble redd for egne medborgere, at jeg ikke hadde tillit til dem.
Hva var det som lå bak denne skjermingen av min nevø, tredje generasjon, født i Oslo, på alle måter en helnorsk borger, en som ikke kjenner til noe annet hjem enn dette landet. Hvorfor ble jeg redd for sikkerheten hans, for at han i andres øyne risikerte å bli fritt vilt ved å bli redusert til en potensiell muslim?
Svaret på det siste er sannsynligvis at jeg, til tross for alle reisene rundt omkring i Norge, alle debattene, forestillingene og reaksjonene, på tross av alle de gode erfaringene med å bryte ned barrierer og rokke ved fordommer, har visst at fremmedfrykten fortsatt er der. Uten å tenke over det, har jeg valgt ikke å la det gå inn på meg. I stedet har jeg fokusert på det som er bra, positivt, samlende. Men når det gjaldt som mest, når situasjonen ble dramatisk og tilspisset, så viste det seg likevel at frykten ikke er fargeblind. Jeg visste, jeg kjente det i hele kroppen, at et blindt raseri kunne ramme en av dem jeg er glad i. En av mennene jeg brydde meg om. Selv om han var like liberal, like frigjort og like norsk som en hvilken som helst borger.
 Tretti års ensomhet
 Tretti års historie i Norge kom opp i meg, det øyeblikket jeg ble redd. Ankomsten til Norge, oppveksten. Fra å være utenfor til å bli en del av samfunnet.
Hva hadde skjedd i løpet av disse årene? Hva visste jeg, hva hadde jeg fortrengt, som fikk meg til å reagere slik?
Jeg husker en episode fra Nordstrand for 25 år siden. Det vi kalte en nynazistisk gjeng hadde, helt umotivert, gått til angrep på en pakistansk guttunge som var i følge med sin norske kamerat. Den pakistanske gutten ble mørbanket mens den norske kameraten hjelpeløst ble vitne til det som skjedde. Da storebroren til gutten fikk vite hva som hadde skjedd, samlet han sine venner og i blindt raseri gikk de løs på den første norske gutten de møtte på sin vei. En uskyldig forbipasserende.
Ni år gammel lekte jeg gjemsel sammen med venninner og gjemte meg i en boligblokk i borettslaget vårt på Holmlia. Plutselig gikk døren til en av leilighetene opp, og en rasende, godt voksen dame kom ut og ropte: «Kom deg ut herifra, din horunge! Skitne svarting!» Episoden gikk selvsagt inn på meg. Jeg ble stående og se henne inn i øynene. Jeg så bare et hardt blikk. Som om hun egentlig ikke så på meg, men så meg likevel.
På denne tiden sirkulerte det en tegning som var blitt puttet i flere postkasser på Holmlia. Det var bildet av en sprikende innvandrerkvinne som det kom ting ut av underlivet på. Det sto skrevet aids i vaginaen hennes, rundt henne var det skrevet en mengde rasistiske ord. Jeg var bare en jentunge. Jeg skjønte ikke rasisme. Denne mobbingen av en kvinne som så ut som en hvilken som helst uskyldig innvandrermor på Holmlia, var ubegripelig. Hun var tegnet med ekstra fæle ansiktstrekk. Senere skulle jeg se likheten mellom nazistenes jødetegninger og akkurat denne tegningen.
15 år gammel opplevde jeg at en guttegjeng kom i min retning på Holmlia. Jeg sto alene på en bussholdeplass, de var 10–15 stykker. Norske gutter, snauklipte. Jeg har aldri, verken før eller siden, møtt en slik gjeng. Derfor var jeg heller ikke redd da de nærmet seg, jeg hadde ingen fordommer som ga meg grunn til å bli urolig overfor en gjeng med hvite gutter. Men så hørte jeg ordene deres. Rasistiske, ubehagelige ord. To av dem åpnet glidelåsen og blottet seg. Noen ropte: ta henne. Pakkisjente. Jeg løp over gaten og rett inn i et hus før de rakk å ta meg igjen. Det satt en gammel dame og strikket i stua si, og hun så like redd ut som meg. Jeg ropte politi og hun pekte på telefonen. Hjertet mitt banket. Jeg husket ikke om jeg hadde låst døra bak meg. Var de på vei inn? Politiet kom og hentet meg. Min neste tanke handlet om hva som ville skje med den de måtte få tak i. De var ute etter å skade noen, og «noen» måtte være en innvandrer. Denne opplevelsen satte dype spor hos meg. På samme måte som mange andre episoder senere, med vold og trakassering fra innvandrergjenger, fordi jeg var jente med pakistansk bakgrunn ute på byen.
Men det har alltid vært farligere å være gutt enn å være jente ute på gata: Det var guttene som var mest utsatt for vold.
Noen år senere, etter episoden på bussholdeplassen, ble Benjamin Hermansen drept i samme bydel. Jeg visste at det ikke var det første flerkulturelle drapet på Holmlia. Før det hadde kvinner med muslimsk bakgrunn mistet livet for ærens skyld. I mine øyne var både drapet på Benjamin og mordet på en høygravid pakistansk jente, som hadde giftet seg av egen vilje noen år tidligere, speilbilder. Man hisser hverandre opp og tar livet av mennesker på grunn av deres kjønn, hudfarge eller tilhørighet. I dette klimaet var jeg verken norsk eller pakistansk, jeg hadde sett fremmedhat i flere leire. Dette satt i ryggmargen min da jeg reagerte som jeg gjorde, tilbake i Akersgaten den 22. juli.
Mens nyhetsbilder fra det bombede Regjeringskvartalet dukket opp, lurte jeg på hvordan og hvor vi skulle evakuere. Etter hvert ble vi ført ned til parkeringshuset, ut mot gaten og videre oppover Ullevålsveien. Ungdommene hadde en avtale om å gå på kino sammen. Jeg ga dem beskjed om å dra hjem. Og bli der. Jeg var opptatt av at han, den mørkhudete nevøen min, ikke skulle være alene. Det måtte være en voksen sammen med ham. Samtidig forsøkte jeg å holde hodet kaldt. Dette er tross alt Norge.
Vendepunktet
«Skyt alt som er svart», skriver en gutt på Facebook-veggen til min manns niese. Du må ta det bort, sier jeg til henne. Hun svarte: «Det skal få stå der så han kan drite seg ut». Da var det akkurat blitt klart hvem gjerningsmannen var.
I de få timene, mellom bomben og identifikasjonen av gjerningsmannen, hørte vi om en eksplosjon av hatreaksjoner på nettet – både mot muslimer og mot nordmenn som støtter et flerkulturelt samfunn. Hvordan ville det ha blitt, om gjerningsmannen hadde vært jihadist?
Umiddelbart førte Breiviks enmannskrig til det motsatte av hva han ønsket. I ukene som fulgte så vi en sterk forbrødring mellom innvandrere og nordmenn. Før vi som flerkulturelt land hadde begynt å gå i hverandres bursdagsfester, bryllup og barnedåp, gikk vi i hverandres begravelser. Før vi rakk å le ordentlig sammen, møttes vi i sorg. De som ble gravlagt, var ikke våre eldre, men neste generasjon.
I sorgen og samholdet var det verken rom eller tid for å stille ubehagelige spørsmål. Men det er nødvendig å dvele ved de to timene – fra bomben gikk av, og fram til gjerningsmannens opprinnelse og motivasjon ble kjent. Det ligger et stort ubehag her. Og vi kan ikke late som om det ikke finnes.
Mann versus kvinne
Ville jeg vært mindre engstelig om det var min mørkhudete niese jeg var ute med, den 22. juli, i stedet for nevøen min? Instinktivt vil jeg svare «ja». Ja, jeg ville tenkt at en muslimsk jente er mindre utsatt for blindt hat og oppdemmet raseri enn en muslimsk gutt eller mann. Kanskje ville jeg bedt en niese med hijab om å ta den av, for sikkerhets skyld. I ettertid har det slått meg, hvor lett vi legger grupper med mennesker for hat, i kjølvannet av politisk, religiøs eller annen uenighet. Den mørkhudete mannen, den muslimske mannen er blitt et slikt hatobjekt fordi vi som samfunn har latt ham forbli en fremmed.
 «Den muslimske mannen» blir som oftest presentert som den kriminelle mannen. Fundamentalisten.
Den muslimske mannen jeg kjenner er ikke slik. Han er verken undertrykkende, sint eller patriarkalsk.. Tvert i mot jobber han dobbelt, i hvert fall mye, og har en datter som studerer medisin. Men denne mannen hører vi lite om. De frisynte mennene er også der, som IT-gründere Shahzad Rana, NRK-journalist Atta Ansari, filmregissør Rolf Ulrik Imtiaz, samt Noman Mobashir, Adil Khan, Zahid Ali og Abid Raja, for ikke å snakke om Tommy Sharif, men det er fortsatt et demonisert bilde av den muslimske patriarken som dominerer. I realiteten har den patriarkalske dominansen i de pakistanske og somaliske miljøene i Norge blitt kraftig utfordret de siste årene: De muslimske kvinnene kom inn i politikken, kulturlivet og journalistikken på begynnelsen av 2000-tallet. Den gangen var det riktignok få muslimske kvinner som våget å protestere mot undertrykkende mekanismer, og straffen mot den som brøt ut kunne være brutal. Men mye var i ferd med å endre seg. Oppmerksomheten rundt problemene i innvandrermiljøene handlet like gjerne om et miljø som var i ferd med å åpne seg. Å definere dette som et fastlåst kulturproblem var feil. Nettopp det at flere etter hvert våget å snakke, tenke høyt, og delta i den offentlige debatten, viste til en kultur i endring.
Muslimske kvinners kamp for likestilling har blitt omfavnet og varmt støttet. Både blant dem som har tradisjon for å støtte feminister, og blant dem som liker muslimske menn enda mindre enn de liker vestlige feminister. I slike pietistiske og til tider fremmedfiendtlige kretser ble den muslimske madonnaen idealisert. Hun ble en bekreftelse både på det som var galt med norske rødstrømper og med muslimske menn, på én og samme tid. Den rasistiske støtten må ikke forveksles med den viktige solidariteten fra samvittighetsfulle mennesker som støtter frihetskamp – uansett hvilket kjønn som kjemper den.
I løpet av de siste ti årene er det mye som tyder på at jentene klarer seg bedre enn guttene: De blir tatt inn i varmen. De er flinke på skolen. De tar høyere utdanning.
Det er ille nok at den muslimske mannen blir demonisert i medienes jag etter konflikter. En annen ting er at han faktisk sakker akterut i forhold til utdanning. I så måte har han likhetstrekk med den sinte, hvite mannen – han som klandrer feminiseringen av samfunnet for at han ikke lenger har sin rettmessige plass i samfunnet. Musklene hans er ikke verdt det samme lenger. Hans autoritet som mann forvitrer. For når kunnskap er makt, er denne mannen maktesløs, og de ressurssterke jentene vil neppe ønske å gifte seg med en uutdannet guttunge. Det er en situasjon som minner om norske odelsgutter, de som blir igjen i bygda, mens jentene flytter ut, studerer og blir boende i byen. Allerede nå er ekteskap basert på klassereiser eller økonomiske kontrakter, vanlige. Menn henter koner, mens kvinner i større grad vil søke utdannede menn utenfor klanen eller klassen. En større valgfrihet for kvinner vil presse seg frem. Og den muslimske mannsrollen vil bli ytterligere utfordret.
 Islamisme utfordret vestlige muslimer
 For ti år siden, etter 11. september, var det ikke bare vestens frykt for muslimer som ble vekket. Mange muslimske ledere ble tvunget til å gå i seg selv. Var det slik at deres forakt for vestlige verdier ga næring til «høyreekstrem» islamisme hos muslimske unge som var ofre for diskriminering og fremmedgjøring i Vesten? Samtidig så vi en tendens til  en gryende reaksjonær kulturkonservatisme blant muslimske unge i Vesten. Hijaben ble hentet frem igjen, koranen ble lest på nytt, flere unge søkte sin «sanne» identitet – som en konsekvens av at den islamistiske terrorismen stigmatiserte en ny generasjon muslimer. I Oslo ble storebroren min forsøkt rekruttert til voldelig ekstremisme av to utenlandske imamer som fristet med – nettopp – 72 jomfruer i paradiset. Over hele Europa protesterte muslimer mot voldelig politiske bruken av religion. Men et slikt opprør passet åpenbart ikke inn i medienes historiefortelling eller det politiske paradigmet. Følgelig ble det heller ikke dekket nevneverdig i Europa. Det dokumenterer den britiske rapporten «Victims of intimidation» (2009), utarbeidet av tenketanken «The Center For Social Cohesion». Der refereres det til mange moderate muslimer, også i Norge, som ikke har fått tilstrekkelig støtte fra sine regjeringer i forsøkene på å kritisere misbruket av islam til voldelig ekstremisme. De ble forsøkt fortiet, fordi offentligheten ikke klarte å skille mellom legitim islamkritikk og den islamofobe rasismen. I Storbritannia har eks-jihadisten Maajid Javad blitt et mediefenomen de siste årene, i kraft av å være troende muslim og talsperson mot jihadismen. Han sier det så direkte: «Venstresiden har i alle år vist oss solidaritet i kampen mot rasisme. Nå må vi vise dem solidaritet i kampen mot ekstremisme».
De moderate muslimenes kritikk er helt nødvendig for å stoppe rekruttering til vold og  å skape likestilling og åpenhet i stadig mer krysspressede minoritetsmiljøer. Miljøer som har fått sine ofre på grunn av gjengoppgjør, kriminalitet, æresdrap og tvangsekteskap.
For muslimske kvinner har det skjedd en markant utvikling de siste årene. I boken Utilslørt – muslimske råtekster, ti år etter norske Råtekst, ble 19 personlige historier samlet av redaktørene Mahmona Khan og Nazneen Khan-Østrem. På lanseringen under litteraturfestivalen i Lillehammer ble de møtt av et entusiastisk, multietnisk publikum: De var ønsket. Det var også historiene deres. Kvinnene fremsto som individer, og brøt ned andres fordommer samtidig som de fikk justert sine egne oppfatninger.
Samtidig er det verdt å spørre seg om 19 muslimske menn som fortalte sine personlige historier, ville bli møtt med den samme varmen. Etter den sterke polariseringen i den danske debatten rundt Muhammed-karikaturene i Weekendavisen, presenterte de en ny vri for å gjøre noe med den negative stemningen. Et svært oppslag hvor flere titalls gutter som het Muhammed ble samlet i en reportasje, og deres individuelle portretter presentert. Den vanlige dansken fikk mulighet til å bli kjent med dem. Kjent med den vanlige Muhammed i gata.
 UDYRET
 Vi som har forsøkt å sette multietnisitet på dagsordenen i en årrekke, har hatt blikket på to fronter: den hvite nasjonalsjåvinismen og voldstruslene fra jihadister. Slik jeg ser det, er det mer som forener dem enn som skiller dem. Terroren tvinger oss til å se dyret inn i øynene – det uhyret som har våknet til alle tider, i alle verdenshjørner. Uhyret som ligger latent i menneskesinnet, hvis det blir vekket. Dette dyret kjenner ingen religiøse, kulturelle eller etniske grenser.
Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet. Derfor må vi aldri mer bli sjokkert over at udyret denne gangen våknet hos en blåøyd, blond vestkantgutt. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Hver generasjon må jobbe for å finne ut hva som gir næring til dette dyret.
Samtidig må vi spørre hva som truer den norske mannen i det nye Norge. Hva er det som kan få ham til å trekkes mot vold? Det kan synes som han står i spennet mellom to identiteter. Er han Ola Potet, han som føler at han ikke kan beskytte sin ære, eller er han korsfareren Sigurd Jorsalfar, som gjør det med alle tenkelige og utenkelige midler? Og tilsvarende, for gutter som flørter med politisk islam, er han hærføreren Osama bin Laden eller er han en kuet fremmedgjort slave i et vestlig land? I begge tilfeller må han sparke fra seg. Skal han finne fred med seg selv, må han finne fred i en ny identitet mellom disse ytterpunktene.
«Kunne dette skjedd min bror?», spurte den norske terrorforskeren Laila Bokhari i Samtiden 4.2009, da hun reiste til sitt andre hjemland, Pakistan, for å studere hjemmeavlet terrorisme. Hun ville møte jihadistene, høre deres historier og lese deres manifester i filler. Svaret på spørsmålet ble ja. Det kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendigheter, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet: Kunne det skjedd min bror?
 Parallelle liv
 Vi var mange som var lettet over at gjerningsmannen viste seg å være norsk. Den lettelsen burde uroe oss mye mer enn den gjør. For hva var det vi fryktet? At udyret i oss ville våkne hvis det var en «fremmed» som sto bak? Det er her vår egentlige sårbarhet ligger. I vår ubevisste og ureflekterte inndeling mellom oss og de andre. De innfødte og de fremmede.
I timene vi fryktet at det var muslimske terrorister som sto bak bomben i regjeringskvartalet, rakk vi å få et lite glimt i hva som kravler under lokket på flere nordmenn enn vi har villet vedkjenne. Alt fra tilsynelatende uskyldige spørsmål som: Hvorfor drepte han ikke bare muslimer da? Til rasistisk hatpropaganda på nettet og flere episoder med trakassering av innvandrere.
Etter appellene og det fargerike fellesskapet vi opplevde i dagene som fulgte, må vi fortsette å stille oss kritisk til det som skaper utrygghet og avstand – enten det er fra jihadister eller høyreekstreme kontra-jihadister.
 Hamar elsker Ismail
I dag, etter å ha sett hvordan landet reagerte med så overveldende samhold og kjærlighet mot hatet fra en terrorist, er jeg trygg. Jeg har ingen grunn til å mistro det norske folks evne til å kunne takle en terroraksjon, om den så skulle være utført av islamister. Norske muslimer ville ha arrangert sitt rosetog de også, for å ta avstand fra jihadismens terror, og nordmenn ville ha sluttet seg til. Rasister ville det selvsagt ha vært, det er det alltid. Kanskje ville det også ha vært litt flere enn før. Men det store flertallet ville ha hentet fram det beste i seg. Vi ville fortsatt vært et land med den samme ånd som ungdommene på Utøya, der også muslimer ble drept. Unge muslimske kvinner og menn, samfunnsbyggere, som var i ferd med å bli forbilder og som representerte det generasjonsskiftet Norge trengte.
På minneveggen til norsk-somaliske Ismail Haji Ahmed, danseren fra Hamar, er det i dag mer enn 800 meldinger – og de blir stadig flere, snart tre måneder etter drapene – fra nordmenn med all slags bakgrunn. Den nye generasjonen elsker, savner og roper fortsatt etter ham på Facebook, og spør om han danser videre. I himmelen. «Hamar gråter», skriver de. «Hamar vil ha Ismail tilbake».
Er ikke disse meldingene sterkere vitnesbyrd på hva slags samfunn vi er blitt, enn hele landets nettrasisme til sammen? Ville ikke disse kjærlighetserklæringene fra grenseløse og fargeblinde unge vært der om det var en jihadist som hadde tatt livet av deres gledesspreder. Selvfølgelig ville de det.
Landet styres ikke av rasistene. Dette er et land hvor folk kan si fra. Hvor man kan tale til folks samvittighet og bli lyttet til. Er det en ting erfaringene etter 22. juli kan brukes til, så er det nettopp det.
«Vi kjenner ikke våre naboer. Vi lever parallelle liv». Det var dette som intuitivt dukket opp hos meg da det smalt. Og det var det jeg ville beskytte den unge, norske gutten mot. Han som var født inn i en muslimsk familie og derfor sett på som en fremmed.  Jeg har ikke villet tenke at han er en ukjent for norske landsmenn, men i det øyeblikket jeg ikke rakk å tenke – bare reagere – så visste jeg at det var det han plutselig risikerte å bli betraktet som.
Når slike reflekser slår inn, har vi med holdninger å gjøre som vi må være sammen om å kvitte oss med. Og det er det Utøya må bringe videre: At vi aldri mer er fremmede for hverandre.

Morsinstinktet

Første gang jeg leste en abortmotstanders argumenter, var ti år etter min egen abort. Jeg gråt ustoppelig. Og ble overrasket over min egen reaksjon. Hva var dette? Jeg var jo for retten til selvbestemt abort, jeg fikk muligheten til å ikke få livet mitt ødelagt, men tvert imot å utvikle meg videre til å bli et selvstendig menneske. En dag skulle jeg også bli mor og mitt barn være ønsket og møtt med kjærlighet. Å nei, mine tårer rant ikke på grunn av bilder av blodige fostre, anger fordi jeg var en barnemorder, eller skyldfølelse for liksom å ha levd et promiskuøst liv og for eget behags skyld kommet fram til at jo da, abort var et komplisert, men helt ok prevensjonsmiddel.

Mine tårer rant fordi jeg den gang var for sjokkert til å gråte over min situasjon. For sjokkert til å erkjenne den egentlige grunnen til at jeg tok abort. I dag ler jeg. Jeg ler av fanatikere som forsøker å vekke våre emosjoner og snakker etikk ved å vise bilder av fostre, ved å dytte skyldfølelse, ved å sammenlikne aborter med krig og holocaust. Det er på tide at jenter og kvinner sier høyt hva abort er. Hva blod og følelser er. Det er på tide vi forteller abortmotstandere at vi tåler å se vårt eget foster. Vi tåler å se vårt eget blod. Fordi abort ikke er drap. Fordi vår kropp, vår natur er knyttet til liv – død-livssyklusen. Og sist, men ikke minst, å bli forelder handler om et ansvar som bare forelderen selv kan ta.

Retten til fri abort er noe av det mest humane et samfunn kan ha. I en overbefolket verden med så mye kriser og forurensning, i en verden der kjønnene er langt fra likestilt, der kvinner stadig må begå selvmord, bruke giftige midler eller kloke koner og sette eget liv i fare, der fattige foreldre stadig vekk må selge sine egne barn for å fø andre, i en slik verden er abortmotstandere, fanatiske og ikke fanatiske, totalt hensynsløse om hvor mye blod, mangel på etikk og undertrykte emosjoner en gravid kvinne kan bli utsatt for. Noen ganger må sorgen også velges. Inntrykket av lettsindige mennesker og lettvint abort er noe av det mest groteske argumentet som brukes for å vekke sympati med fosteret.

Moderne kvinner kan aldri gå tilbake til det stadiet det er å være en fødemaskin. Ja, det utfordrer alt det vi oppfatter som trygt, moralsk og familiært. Men å ikke forholde seg til den virkeligheten, skaper menneske- og seksualfiendtlige holdninger. Det er fristende å spørre hvor menns ansvar er i dette bildet, det overlater jeg til mennene selv å svare på. Det tragiske er at skolen heller ikke er i stand til å diskutere hvorfor retten til fri abort er etisk. Jeg ble forberedt på at abort var mitt eget valg og hvordan det skulle gjennomføres. Jeg fikk alle mine rettigheter. Men jeg ble ikke forberedt på morsinstinktet, på sorgen, på kampen og på at mitt foster aldri vil bli glemt. Abort er sorg, abort er et evig minne og et savn som ikke alle kan føle, men de som føler savnet, tomrommet, skal vite at det også er menneskelig.

Hvorfor retten til fri abort er viktig, hva abort er, hvordan en kropp reagerer på liv, på død, på skuffelser, maskiner, på narkose, medisiner, på abortmotstanderne, alt det hver fjerde kvinne i Norge møter en eller annen gang i livet. Arven jeg snakker om, er den etiske informasjonen om hva det innebærer å være i en kropp som kan bli gravid.

Dagens abortinformasjon er som mensen var i gamle dager. Man ventet til jenta selv oppdaget det, sjokkert, blodig og redd. Abortdebatten er like teknisk og like fjern som seksualundervisningen er på ungdomsskolene. I et samfunn der det ikke er ulovlig å ta abort, oppdras det generasjoner som tar det for gitt, helt til noen hiver en blodig dokke i ansiktet deres. Dermed er banen fri for dem som ønsker å umyndiggjøre andre mennesker og deres rett til å bestemme over sin egen kropp.

Der burde den etiske diskusjonen ligge. Et barn må være ønsket, og det må også bli født av kjærlighet. Da må moren ha det bra og bli behandlet med respekt. Hvorfor tar kvinner abort? Det bør diskuteres uten at retten til fri abort blir forsøkt innskrenket. Vi fristes til å bli moralister i ei tid der promiskuitet, ansvarsløshet og plastmennesker forherliges. Det er befriende å høre på etisk propaganda for hver dag vi blir mette av forbruksunderholdningen. Det som derimot ikke er befriende, er uvitenheten, fanatismen og umyndiggjøringen av mennesker denne nymoralismen tillater seg. Abortmotstandere har igjen vekket mitt morsinstinkt.

Det var derfor jeg gråt. For det var morsinstinktet som fikk meg til å ta abort. Av respekt for min egen kropp, min framtid og mitt foster.

FEAR OF THE BIG BLACK ASS

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene.

KUNSTNERE kan bruke andre virkemidler enn bare det skrevne ord.
Problemet oppstår når de visuelle virkemidlene ofte får for stor oppmerksomhet i mediene i forhold til den helheten virkemidlene inngår i.

Jeg hadde forstått den offentlige forargelsen, hvis jeg hadde flashet rumpa mi på gaten på Karl Johan en lørdags kveld eller på et hellig sted  å vise forakt for noen eller noe. Da hadde også ordet blotting vært på sin plass. Men det kritikerne konsekvent unnlater å nevne, er at jeg i Haugesund opptrådte som standupartist og satiriker foran et filmpublikum. Kysse- og rumpestuntet var en del av en performance hvor jeg blant annet gjorde narr av følgende: Er et kyss på film kontroversielt for pakistanere?
De som ikke var til stede i salen, og heller ikke har lest teksten jeg fremførte, har intet gyldig grunnlag for å kritisere rumpestuntet. Folk må gjerne like eller mislike den “store” brune rumpa mi, men det er ikke poenget. Det er på- fallende hvor tause de intellektuelle har vært når det flere ganger i offentligheten er blitt forfektet at en alvorlig voldshandling som skyting er, er blitt sidestilt med en kunstnerisk ytring på en scene. Det er ikke godt å vite om det er redaksjonelle avgjørelser i norsk presse som har ført til denne skamfulle mangelen på et tydelig standpunkt mot vold og for kunstnerisk frihet.

Walid al-Kubaisi (Morgenbladet 2.9) bruker et eksempel for å definere meg som en vulgær person som visstnok i sin tid skremte vettet av folk ved å erklære at jeg ville ha en “fittedebatt” . Det er ikke korrekt. Det var Dagsavisen som for noen år siden formulerte at undertegnede “ønsker en fittedebatt”. Det den konkrete saken handlet om, var om den latterlige tvangsmoralen som førte til at kvinner oppsøkte private klinikker i Oslo, for å sy på jomfruhinner. Slik skulle de unngå skam og juling. Blod på lakenet var et krav, hvis ikke ble kvinner sett på som verdiløse. De risikerte å bli forlatt av både sin egen familie og svigerfamilien, selv om jomfruhinnen var sprukket ved voldtekt eller ved idrettsaktiviteter. Slik er det fremdeles i store deler av verden og dessverre i flere miljøer i Norge også. Al-Kubaisi har nok rett i at direkte bruk av ord som “fitte” kan støte, men har han ikke fått med seg at feminisme-debatten den gangen handlet om boken Fittstim, om teaterstykket Vaginamonologene og om omskjæring? Hvis vi kvinner ikke kan ta vårt eget kjønns ord i vår egen munn i debatten om våre rettigheter fordi noen kan bli støtt, da er det de som blir støtt som er problemet.
Mange opererer med en snever definisjon av ytringsfrihet. Han hevder at denne friheten bare gjelder ytringer som “dyrker” (kultiverer?) mennesket. Hvor har han det fra? Hvem, med hvilke normer, representerer “anstendigheten” som kritikerne snakker om som om den er en udiskutabel størrelse? Hvordan ville store deler av den moderne vestlige litteraturen ha klart seg gjennom sensur på dette grunnlaget?

I England tok de Vaginamonologene på strak arm ved at en komiker satte opp Penismonologene. Skulle de latt være, fordi noen ble støtt av ordet penis? Scenekunstnere kan ikke ta hensyn til den offentlige moral, heller ikke hva familien mener om dem og deres virksomhet. Komikere har til alle tider brukt burleske virkemidler, og det finnes en kontrakt som sier at dette har gjøglerne lov til. Narrene skal holde frem et speil og vise menneskets latterligheter, trangsyn og dårskaper.
Jeg er artist og gjøgler, men også debattdeltaker. Derfor havner jeg ofte i integreringsdebattens kryssild. Mine kritikere sier ofte: Hun er blitt for norsk, derfor liker nordmenn henne. Men å være et fritt individ har ingenting med å være norsk å gjøre. Jeg godtar ikke å tilhøre noen kategori, verken den norske eller pakistanske. Jeg ser ikke på mennesker slik kritikerne gjør, delt i to ensartede grupper med hver sine bestemte normer og regler. Tvert imot ser jeg på Norge som et land full av individer med unike meninger. Det er forkvaklede holdninger jeg som satiriker konsekvent gjør narr av uansett hvilken forkledning de har, muslim, kristen, hvit eller svart.
Debattanter som blir for eksempel ofte forarget over å bli kalt neger, men tar ikke fem øre for å kalle andre fargede for kokosnøtter, eller nordmenn for poteter for den saks skyld. Slik kan rasismen skjule seg blant hvite og svarte. Som komiker kan jeg ta tak i disse tingene, og samtidig vise ræva til høyresidens kalde menneskeforakt og venstresidens livsfarlige kulturrelativisme.

Min oppgave som komiker handler ikke om å tekkes innvandrere og nordmenn.Den er ikke  oppstått takket være nordmenns nåde og at tiden var inne for at innvandrerkvinner kunne komme på banen og “være som dem”. Men jeg er ikke “som dem” jeg er meg selv.
Jeg forfekter menneskerettigheter på tvers av kulturene. Det er individets rettigheter og ikke etniske, religiøse eller kulturelle rettigheter jeg er talsperson for. Mediefokuseringen er ikke mer enn det andre mannlige norske komikere er eksponert for. Hvordan jeg bruker spalteplassen jeg får, står jeg fritt til, det er ikke noe som har skjedd på nordmenns nåde, det er noe jeg har jobbet for. Stuntene mine provoserer, men ser du dem isolert er de totalt harmløse, og likevel viktige i ytringsfrihetens perspektiv. Å kysse en av samme kjønn, male fargene til landet du er født i på kroppen, løfte en mann og flere menn, moone, lik det eller ei, dette er virkemidler i min politiske satire.
Offentligheten, verken den norske eller pakistanske, godtar ikke at pakistanske jenter oppfører seg som mannfolk. Men med hvilken rett skal vi nektes det?

Margreth Olin kledde av seg og viste fram hele sin kroppslige og normale stolthet, sin skam, frihet, fordommer, tvang, hat og kjærlighet. Mener kritikerne Olin ikke burde ha gjort dette, fordi noen kristne ramboer eller Valgerd hadde blitt skremt av det hun formidler som kunst? Står Olins film Kroppen min i veien for hennes engasjement for kvinnekamp? Skal man overføre argumentene kritikerne bruker for å forklare at jeg har tabbet meg ut, er det tydelig at jeg må forholde meg til restriksjoner på grunn av min hudfarge eller etniske bakgrunn. Det kan jeg ikke som en likestillingsdedikert humanist godta. Derfor: Ja, som komiker forlanger jeg full kunstnerisk ytringsfrihet.

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. Reaksjonene er den egentlige punchlinen. Og de er som vanlig til å le og gråte av.

 

Rumpestuntet forklart- Fear of the big black ass

Hvilket stunt er du mest stolt av er jeg blitt spurt. Og de regner med at det er Mullahløftet. Men nei. Mullahløftet ble verdenskjent, men det er rumpestuntet som er den sterkeste politiske satiren jeg har gjort og som fortsatt treffer så hardt at folk i stedefor å reise seg opp mot kvinnehatet og angrep på annerledestenkende fortsatt forsvarer reaksjonære og grove angrep på kvinner.

Så les og lær hvilke form kvinnehatet blir dyrket og forsvart under her.

I august 2005 gjorde jeg et satirisk stunt i forbindelse med verdenspremieren på den norsk-pakistanske filmen “Import Export” der jeg kysset kulturminister Valgerd Svarstad Haugland og viste min bakdel i noen sekunder som et politisk-satirisk kommentar til kulturkonflikter. Etter dette kom det frem så mye patologisk frustrert rumpefiksert hat fra flere pakistanere, og som varte i åresvis, den dag i dag, og som viser at satiren virker. Og den virker fortsatt fordi ingen har våget å ta tak i problemet ,så tydelig, noensinne som det stuntet gjorde. For trakasseringen og kvinnehatet som kom ut av kroker og skap er ikke mitt problem. Det er problemet. Her er mitt svar til kritikerne den gangen : FEAR OF THE BIG BLACK ASS

Her er den sosiokulturelle konteksten rundt rumpestuntet. Til de som mener at Satire ikke trenger å forklares, eller at det ikke er humor om man må forklare det: når du er truet på livet så må idiotien stoppes slik Charles Hebdo gjør her:

Rent konkret hva som skjedde i Haugesund da jeg bestemte meg for å gjøre rumpestuntet:

Jeg holdt en tale som er viktig at folk leser om de skal forstå konteksten. Tittel var , link her : Kulturkonflikter Stinker

Filmen Export Import er banebrytende fordi den for første gang viser en kjærlighetshistorie mellom en pakistansk jente og norsk mann, uten at noen blir drept, og som faktisk ender med at de gifter seg. Jeg var invitert av arrangørene for å åpne filmen da den skulle ha verdenspremiere i Haugesund. Jeg var invitert spesielt for å si noe i forkant av åpningen om «kulturkonflikter» og jeg sto fritt som kunstner for å kunne formidle mitt budskap som skulle være på maks 10 minutter. To ting skjedde i forkant som gjorde at mitt satiriske stunt fikk den spesielle utformingen den fikk:

1. Filmskaperen, Khalid Hussein,  ble intervjuet i avisene om at han mottok drapstrusler på grunn kyssescenen i filmen fordi den viste scener der en pakistansk jente kysser en norsk gutt. Det var vanskelig å finne en kvinnelige hovedrolleinnhaver i det norske innvandrermiljøet, en som var villig til å bryte kyssetabuet på film. Iram Haq takket ja til rollen.

2. Talat Hussein, som spilte faren til jenta i filmen,  er en meget kjent pakistansk skuespiller.  Han sa til filmfestival avisen at kunst aldri må utfordre samfunnets moral. I filmens sammengeng betydde det at den norske gutten omskjærer seg, og konverterer til Islam, etter at han er blitt truet med vold av menn fra hele familien til jenta, og jenta skulle ha blitt tvunget til å gifte seg med en fetter.

Basert på denne informasjonen laget jeg mitt to trinns stunt. Filmens humoristiske løsning på kulturkonflikten var at nordmannen ble hundre prosent muslim og pakistaner, da var det greit at han fikk gifte seg med den pakistanske jenta, dette var liberalt til å være fra det norsk-pakistanske miløet, den gangen , da tvangsekteskap og arrangerte ekteskap førte til at mange ikke ble gift med nordmenn i det hele tatt.

MEN det var provoserende likevel at løsningen var at folk skal tvangkonverteres, da er det greit, all den tid så mange blir drept, forfulgt og hengt for sine meningener i de mest alvorlige kulturkonflikter, og vi lever i et pluralistisk samfunn. Så filmen tok ikke tak i det grunnleggende og alvorlige problemet. Jeg kritiserte overhodet ikke filmen i mitt stunt, eller pakistanere, jeg kritiserte de som drapstruet filmskaperen og de som mener at mennesker ikke eier sin egen kropp, og forfølger dem for det. Det er disse holdningene jeg pekte rumpe til.  Rumpestuntet ble gjennomført foran et filmfestilval publikum som skulle se mange rumper i filmene i løpet av festivalen. Skandinavisk film er kjent for å ha et naturlig forhold til nakenhet. Min rumpe var altså ikke den eneste.

Jeg ba kulturministeren opp på scenen og kysset henne. : her viste jeg til at det er ikke så kontroversielt at pakistanere kliner med nordmenn all den tid det er så mange barn med en norsk og en pakistansk forelder i dette landet. Og se her, vi gjør det til og med offentlig på scenen .

Men det som faktisk fortsatt er svært kontroversielt er dette: så viste jeg rumpa. ; det å eie sin egen kropp, og gjøre hva man vil med den, og gifte seg med hvem man vil, og gå kledd i hva man vil, er det som er problemet, var det rumpestuntet lagde satire på.

Når det ble så sterke og til og med voldelig reaksjon på stuntet ( vår familierestaurant ble skutt på med 15 skudd) , og førte til så mye uttrykt hat fra det pakistanske miljøet, er fordi dette traff. Og det ble også kraftig debattert. Pakistanere ble sterkt utfordret og maktet ikke å diskutere stuntet på dets premisser. Ingen av arrangørene fra filmfestivalen eller produsenter av filmen kom med noen støtteerklæring eller sto sammen med meg i stormen som fulgte, og jeg ble ikke invitert til filmfestivalen i Haugesund igjen etter dette stuntet.

I stedet svarte altfor mange med det de trodde ville ramme meg. Mobbing av rumpa. Men den ble ikke vist frem for å bli likt. For det var ikke den rollen som ble spilt, som tvertimot mange hadde akseptert bedre: finsminket damerumpe i været i et mannfolkblad til forlystelse og salg.

Det var et politsk “mooning” og intelligent satire, uansett hvor mye “russehumor” kritikerne skulle ønske dette var.
Dessuten til mobberne: jeg bryr meg lite om rumpa blir likt eller ikke likt, om folk som mobber og kaster terningkast over hvordan den så ut, eller som spotter og ler av rumpa. All denne trakasseringen og hatet mot kroppen, er bare eksempler på hvilken forakt det eksisterer i miljøet mot jenter som velger annerledes.

Da rumpestuntet selv ti år etter stuntet blir brukt som unnsklydning for å trakassere meg grovt, og flere kvinner og menn , som selv ikke trakasserer , men forsvarer mobberne med å si : “ja du må jo regne med dette”, så lever de fortsatt med å fornekte og dyrke kvinnehatet, og blir  selv en del av sjikanen og mobbingen og trakasseringen av alle mennesker som våger å si sin mening og velge annerledes. Disse er utsatt for reinspikka kvinnehat, hat mot den frie kunsten, mot folkeopplysning og fri debatt, så lenge det ikke “opprettholder den rådende samfunnsmoral” og viser kvinnen enten som hore eller madonna. For det hadde nemlig vært greit. Men en politisk naken rumpe, det provoserte for mye. Og det var da også satirens poeng.

Latterens Jihad

siden løftingen på Smuget. Og til min store glede sprer symbolikken seg som en frihetens vind over hele verden. Jeg håper de når madrassene, og alle mørke kroker der mennesker holdes som slaver av autoriteter som med sine titler, religiøse eller ikke, regjerer ved hjelp av overtro, frykt og fordommer.

DE FLESTE kritikere av løftet plasserer seg i et krysspunkt mellom feminisme og antirasisme. De leverer tidenes mest misforståtte antirasistiske analyser. Unni Wikan føler veldig med Krekar. Har du fått med deg hva hans familie har uttalt i ettertid, Unni? Krekars kone sa: «Det var feil tid og sted.» Underforstått: Løftet hadde ikke vært så gærent i en annen setting. Krekars bror gikk fra å ville saksøke og demonisere meg pga. en vits om moskeens ufeilbarlighet, til å uttale at han selv ønsker å bli løftet, og at han «støtter Shabanas kvinnekamp». Wikan, du undervurderer familien Krekar så til de grader, at jeg foreslår at du enten tar en runde urbane feltstudier, eller pensjonerer deg.
EN IMAM HAR plikt til å redde alle imamers ære. Respekten er bygd på tittel og alder, ikke et godt hjerte eller et fornuftig og fritt intellekt. Derfor bestemmer World Islamic Mission å forsvare en mulla som er mer en politisk enn religiøs islamist. For første gang i historien velger de å utestenge en navngitt kvinne. De har ingen betenkeligheter med å kvele verken ytringsfrihet, annerledeshet eller en åpen og kritisk debatt. Er det dette Torkel Brekke og Nazneen Khan kaller et fredelig multietnisk samfunn? Mener dere virkelig at 30 års taushet om innvandrerkvinnenes kamp skal fortsette, fordi den antirasistiske dialogen hviler på at kvinner holder kjeft? For det er den tausheten den hviler på! I Sverige hengte menn opp plakater der de mobbet frigjorte kurdiske kvinner som horer som burde bankes opp. I København delte ei fundamentalistisk gruppe ut flyers med oppfordring om å drepe jøder. Denne uka var 1000 deltakere til stede i et fundamentalistisk islamsk hat-møte arrangert av samme gruppe.
I England gjør mullaene hva de kan for å få makt over muslimsk ungdom ved å hisse dem opp til voldelige aksjoner. Svaret på slik oppblomstring av menneske- og frihetsfiendtlig fascisme er at muslimer selv må kjempe imot, muslimer som ikke er fanget av fellesskapets tvang. Derfor er det så blindt av venstrepopulister å forakte nettopp slike mennesker og forsøke å voldta deres integritet ved å hetse dem som innvandreralibier.
JEG SPØR DERE, kjære kritikere som oppfører dere mer som søvndrukne barfluer enn som årvåkne demokrater: Hva er galt med å løfte en mulla, fordomsfritt og i gledesrus? En leken test som fikk selv Krekar til å glemme sin patriarkrolle i noen tiendedels sekunder? Har vi mistet en verdi ved at jeg foretok denne testen? Nei, han er blitt vist en verdi. Noe han var moden for, selv om han ble sint. Han ba om det ved å ta de skrittene til en barscene på Smuget, der han spøkte og tullet mens han forsøkte å selge sitt fundamentalistiske budskap. Det var rett tid og sted å demonstrere styrken til en kvinne som eier sin egen frihet. Hvorfor skal jeg behandle Krekar annerledes? Fordi han er annerledes, eller fordi jeg er det?
Er ikke det en ekstrem rasistisk, sexistisk og diskriminerende måte å tolke et lite løft på?
OG SÅ ER DET alle de som roser og riser ved å si jeg er blitt ei riktig norsk jente! Jeg er verken norsk eller pakistansk.
Jeg er i begge kulturene. Dere som spør om ikke muslimer tåler norsk humor: Hvor i hvite granskauen har dere det fra at dette er «norsk» humor? Den norske humoriststanden har offisielt ikke gjort noe annet enn å furte over løftet og si: Hun er jo bare en innvandrerkomiker. Diverse ærverdige intellektuelle som liksom skal analysere dette, tenker jo som om vi levde i 50-tallets Sør-Afrika. Jeg kjenner den norske innvandrerkulturen meget godt. Jeg vet hvilke roller de spiller for hverandre, for tradisjonen, for religionen og majoriteten. Og jeg nekter å spille den kvelende rollen som «innvandrer»-kvinne. Eller som «integrert» kvinne. Jeg velger overhodet ikke side. Derfor er mitt prosjekt ikke rettet mot ei spesiell gruppe, den er rettet mot å flytte grenser der mellommenneskelige friheter og kommunikasjon begrenses. Jeg godtar ikke gettoer, kulturfengsler eller mullaer som kan legge fra seg religionen så lenge de skal promotere ei bok, men så snart mannsrollen er blitt utfordret eller autoriteten de bygger sine fryktinngytende personligheter på er avkledd, henter de religionen som en kanon de kan skyte med.
MULTIETNISITET kan ikke eksistere uten frihet. Det er altfor mange som ikke har innsett dette. Frihet til å mene, kle seg, gifte seg og leve med den man vil. Det betyr kamp. Kamp mot dogmer, vold, enøyd oppdragelse, kjønnsapartheid, misunnelse, smålighet, sensur og diskriminering. Kamp mot selvgode og etnosentriske produsenter av akademisk kunnskap. Det betyr et fullstendig åpent samfunn, der sannheten om årsakene til alle typer fascisme og sjåvinisme strippes. Forakten som ble vist mitt kjønn fordi jeg løftet en mann, ble først levert av Krekar selv og seinere av en rekke personer som avslørte sin intellektuelle utilstrekkelighet.
DETTE ER IKKE politisk korrekthet, et gammeldags og idiotisk favorittord som blant annet norske komikere smykker seg med for å virke kule mens de tørker seg bak med nok et substitutt for dasspapir. Det er venstrepopulistisk bedrevitenhet mot fargede intellektuelle, kunstnere og frie tenkere som en rekke selvhøytidelige menn og kvinner fra venstresiden bruker for at de selv skal ha definisjonsmakten over dem de vil synes synd på. Konsekvensen er at enda en generasjon skal vokse opp med gebrokkent norsk og bøye hodene for falske profeter, enten de gjemmer seg bak en imamtittel eller kaller seg antirasister.
Til alle minoriteter i dette land vil jeg si: gi faen. Ikke godta at deres frihet blir pakket bort i et fargerikt ulikt gettoskap. Dere er ikke kokosnøtter. Dere blir ikke hvite inni. Dere er røde av blod akkurat som et hvilken som helst menneske. Husk det og lær barna deres det. Frihet er ikke en norsk oppfinnelse, aldri, aldri godta at hudfargen, identiteten, legningen og hjernen deres blir forsøkt tatt fra dere fordi dere dyrker frihet. Krekar har brukt friheten til å debutere. Nå begynner arbeidet med den vanskelige andreboka.

Sinnet og stoltheten

Oriana Fallaci «Sinnet og stoltheten» Gyldendal Oversatt av Bjarte Kaldhol Ei respektløs og unik lita bok med overlegen kritikk av terror og politisk islam.
Italienske Oriana Fallaci går nådeløst ut mot islamske tyrannier i boka «Sinnet og stoltheten», som nå er kommet på norsk. Shabana Rehman har anmeldt boka for Dagbladet.

Er ikke islamske tyrannier like uakseptable og utillatelige som de fascistiske og kommunistiske? Med dyp innsikt og kunnskaper om politikken som blir ført i flere arabiske land, tvinger Oriana Fallacis skrik av ei bok oss til å ta stilling til verdenssituasjonen i dag. Fra et europeisk og humanistisk ståsted.
Unik Fallacis bok er ei unik bok. Den er skrevet i et rasende tempo og et meget direkte språk. Til tross for alt sinnet, all informasjonen og kjeftingen i hytt og vær, er boka lettlest og engasjerende. Leseren kan skifte mellom å være sterkt enig og sterkt uenig i måten standpunktene blir spyttet ut på, men man kan ikke unngå å bli fascinert av hennes tydelig ektefølte raseri. I deler av boka framstår Fallaci som italiensk nasjonalist og USA-patriot, antifascist og ateist. Men hun er også stolt over Europas religiøse arv og historiske kamp for menneskerettigheter.
Bokas kompromissløse kritikk av tidenes mest omdiskuterte ideologier må tas på alvor. For dette er kritikk av den politiske islam og voldsfascismen rundt den.
Og gud være med den muslim som hadde skrevet disse ord. Boka inneholder brennende kritikk av hennes eget hjemland Italia, men også kritikk av det hun mener er Europas bevisstløse forhold til sin egen historie og identitet, i møtet med innvandringen fra Afrika og Asia. Fallaci er modig. Hun har ikke skrevet «Sinnet og stoltheten» for å bli likt, men for å bryte en livsfarlig taushet. Det er også et meget personlig dokument, der vi følger forfatterens engasjement og hennes private og offentlige historie i et grensesprengende langt forord – en selvutleverende fortekst der hun ærlig forteller om sin opplevelse av terrorangrepet på Twin Towers, som hun var øyenvitne til.
Fallaci ikke bare snøfter, hun setter seg og driter, med banning, hån og besvergelser, rett og slett – hun driter på alle som roper «rasisme og fremmedfiendtlighet». For en del norske Asia- og islameksperter må Fallaci være islamhateren fra helvete. Men nei, Fallaci har skjønt årsakene til at de arabiske landene i dag blør i mangel på gode ledere, rettferdighet, og menneskerettigheter.
Uretten I boka analyserer hun knivskarpt uretten kvinnekjønnet møter i muslimske land. Og hun skriker med en patos som ville fått en norsk halalhippie til å rødme, men som får orienterte lesere til å kaldsvette av innsikt.
For Fallacis skrik er ikke en rasists skrik, det er skriket til et menneske som ble skutt ned for å ha båret en litt for kort burka i Afghanistan. Eller skriket til et menneske som ble beskyldt for å være prostituert og halshogd av Saddams dødssoldater. Skriket til Pakistans tidligere statsminister Ali Bhutto, som ble tvangsgiftet som 13-åring. Skriket til alle de som daglig betaler en blodpris for at vestlige politiske evnukker blindt ofrer menneskerettigheter og framtida til millioner av mennesker i sine misforståtte forsøk på å være «tolerante». Som ikke ser at virkeligheten til mange barn ikke er utdannelse, selvrespekt og omsorg – men vold, pisking og hjernevask i krigshissernes religionsskoler, der det eneste de lærer er jihad, for så å bli kanonføde for maktsyke diktatorer.
Dette er ekte raseri etter 11. septemberangrepet – da det hele begynte – og historien bak begynnelsen. Fallaci er villig til å forsvare, kjempe, krige. Her med ord. Meget virkningsfulle ord.

Blondiner, sex og rasisme

Dagbladet 22 juni 2001 av Shabana Rehman

Når tabloidavisene, P4 eller konfliktkanalen TV2 ringer og ber meg spille «innvandrerrollen» hver gang Frp har sagt noe dumt, får jeg lyst til å spy. Jeg får panikkangst, lyst til å rive av meg håret, styrte en flaske tequila og løpe oppover Karl Johan bare iført en truse av bøffelskinn. Jeg fantaserer om å gripe fatt i journalistens stigmatiserende hornbriller og stappe dem et godt stykke nedenfor drøvelen hennes. Det er derfor ikke med glede jeg nå kniper sammen rumpeballene, spisser blyanten og skriver ned følgende: Kvinnesynet og kjønnsrollemønstrene i det flerkulturelle Norge må tas opp til debatt. Men det må gjøres av framsynte aktører som ikke enøyd velger side, for da blir temaet øyeblikkelig misbrukt som en konstruert konflikt mellom innvandrere og nordmenn.

Fremskrittspartiets Henning Holstad listet i VG denne uka opp årsaker til at innvandrere bidrar til kulturkonflikter: sexhets av blondiner, respektløshet mot hunde- og katteeiere, import av ektefeller fra opprinnelseslandet og manglende vilje til å lære seg norsk. Når det gjelder blondinene, er Henning litt seint ute, for nazipappa Tore Tvedt gikk jo for flere måneder siden inn for å bruke rasismeparagrafen mot blondinevitser. Hvorfor aper du etter ham, da, Henning? Er du virkelig så lite kreativ?

I DEN DANSKE avisa Demokraten har intellektuelle innvandrere og danske feminister lenge hatt en utfordrende debatt om kjønnsrollemønstre og kvinnesyn. Her i Norge er denne debatten så vidt kommet i gang, men bærer ennå preg av skyttergravskrig og populistisk argumentasjon. Det er som bare pokker. For her har vi en glitrende mulighet til å åpne en virkelig interessant debatt om vår vakre, erotiske naturlighet. Vår fødselsrett til å få utfolde vårt erotiske liv. For enten vi innser det eller ikke, handler denne debatten om å ha kontroll over den kvinnelige seksualitet. I bunn og grunn er dette ingen konflikt, men et oppdemmet behov for å diskutere hvilket menneskesyn vi utvikler når vi oppdrar barn til intoleranse overfor dem som ikke er prikk lik oss selv.

For hva er nå egentlig så galt eller oppsiktsvekkende med forslaget, som hele bystyregruppa til Frp har stilt seg bak? Selvsagt ønsker ingen at kvinner skal bli trakassert, at innvandrere skal ha problemer med å kommunisere, eller at verdier man dyrker, skal bli hetset. Jo visst, nyansene mangler, men man trenger ikke å være utlending for å få latterkrampe av Henning Holstads klønete forsøk på å løse kulturkonfliktene.

Dessuten tror jeg både hundeeierne og blondinene klarer seg utmerket godt uten ham.

STORT SETT HAR kvinner i Norge ingen problemer med å skygge unna mannsgriser som går løs i gatene. De kvinnene som blir forfulgt, mishandlet eller drept, er ikke ofre for en villgris i Universitetsgata. De er offer for en de kjenner. Godt. Og det er det som er hovedproblemet i Norge, som i de fleste andre land: Spør et hvilket som helst krisesenter, og du får til svar at det kvinner opplever, er å få livet sitt ødelagt av en kjent, men en gang så kjær person. Og han kan være like blond og fager som kvinnen er mørk og eksotisk. Anklagene går videre ut på at kvinner blir beskyldt for å være rasister hvis de avviser en tilnærmelse fra en mørkhudet mann. Så stolt den patetiske figuren som lirer av seg noe sånt må være. Skulle en kvinne liksom ha sex med ham fordi hun synes synd på hudfargen hans? Kålhue. Kvinner bør snarest tvangsftre personen med en hel klase bananer, hvis en eller annen idiot prøver seg med en slik apereplikk. Å kompensere dårlig selvtillit og seksuell avvisning med beskyldninger om rasisme er rett og slett pinlig for de mennene det gjelder. Ja, enkelte mannsmiljøer dyrker et bilde av madonnaen, kvinnen som den jomfruelige, rene og seksuelt passive. Dermed blir konsekvensen trakassering av alle som ikke passer inn i det bildet. Og griser er som kjent griser, enten de er oppdratt med et hore- madonna-kvinnesyn eller ikke.

HVIS DEBATTEN OM NORSK innvandringspolitikk ikke skal forfalle til populistisk underholdning for massene, er den eneste muligheten at innvandrere, hundeeiere, blondiner og Frp inngår en pakt med hverandre. Når det gjelder hunder, vet jo de fleste opplyste mennesker at deres kjærlige slikking kan føre til tannkjøttsykdommer hos mennesker. Forskning viser også at det kan være en sammenheng mellom toksoplasmose fra katteavføring og menneskers schizofreni. Så da bør kanskje norske hundeeiere begynne å gå med innvandrere i bånd isteden? Så kan vi lære dem folkeskikk og la gode nordmenn få seg en nyttig kjæledegge? Stort sett er innvandrere fortrolige med at det er forskjell på rabiesbefengte gale villhunder i utlandet og velintegrerte norske hunder. Men de som oppdrar barn og unge til å tro at katte- og bikkjeeiere er urene mennesker, bør være klar over at det ikke akkurat utvikler et heldig menneskesyn hos barna. Hysteri og avskyreaksjoner kan ødelegge barnets sosiale integrering, noe som også kan være tilfellet med unge som orienterer seg høyreekstremt – fordi de hjemme får høre om en spesiell gruppe som bør få skylden for alt som er galt i Norge.

SÅ HVA SIER DERE, Frp, hva med å inngå en pakt? Vi vil da alle bli bedre, kjæledyrelskende, norsktalende og respekterende medmennesker? Politikere bør slutte å gå i den fella konsekvent å gå imot alt Frp legger fram av forslag mot kulturkonflikter. Men det blir jo liksom så tafatt. Så tannløse og teite er formuleringene til Frp nå blitt, at nordmenn avviser dem som typisk Frp – og innvandrere føler seg verken truet, provosert eller invitert til debatt. Henning blir altså ridderen som skal redde norske blondiner. Flott. Ap-politikeren Saera Khan parerer med at uttalelsene fra Frp er vanvittige og at de bør trekkes tilbake. Dette vil verken skade Frp eller befri blondinene fra uønsket oppmerksomhet. Oppvakte og løsningsorienterte debattanter vil forhåpentligvis fange opp Henning Holstads store interesse for å løse kulturkonfliktene, og plassere Henning nettopp der han hører hjemme i denne debatten: som en litt balstyrig hund, som hadde hatt godt av et dressurkurs.