Comedian, Writer, Speaker

Vern dyrevernerne !

Kjære dyrevenner

Å varsle om en ukultur i dyrevernmiljøet styrker dyrevernsaken, det skader den ikke.

Dette er noe jeg burde ha gjort for lenge siden. Men fortsatt er det ikke lett for meg å skrive dette. Jeg ønsker likevel å være åpen om at jeg ikke lenger jobber for NOAH- for dyrs rettigheter og hvorfor jeg aldri kommer til å gjøre det med den ledelsen som er der nå. Derfor har jeg skrevet denne teksten. For at også dyrevernere trenger et vern mot skadelig ledelse.

I perioden august 2014 til mars 2017 jobbet jeg som kommunikasjonsrådgiver for NOAH, siden har jeg ikke jobbet for dem. Min jobb har vært svært synlig, og jeg forstår at mange fortsatt knytter meg til NOAH. Venner og bekjente meldte seg inn i NOAH, de fire siste årene har vi gått i fakkeltog mot pels sammen, aksjonert for dyrepoliti, for ulv og samlet inn underskrifter, skrevet kronikker og delt og delt engasjement på sosiale medier. Engasjementet for dyr har vært stort og bredt.  Jeg blir ukentlig kontaktet av mennesker som ønsker å engasjere seg i dyrevernsaker og vil fortsette å henvise alle de som tar kontakt for å hjelpe dyr til de rette instanser og støtte dem helhjertet i deres dyrevernengasjement.  Jeg vil fortsette å stå skulder ved skulder sammen med dyrevernere like sterkt og tydelig som sammen med menneskerettighetsaktivister.

Viljen til å jobbe for å styrke dyrs rettigheter og mot vold er ikke noe man skrur av bare fordi en ikke lenger jobber for en organisasjon.

Mistet tillit til NOAHs ledelse

Det er trist at en av de sterkeste dyrevernstemmene vi har i Norge og som NOAHs ledere representerer, ikke lenger har tillit hos flere sentrale dyrevernaktivister, inkludert meg selv. Likevel er den type ledelse som utøves fra NOAH styret etter min oppfatning såpass farlig og alvorlig, at en offentlig varsling er nødvendig.

Hensikten med varslingen er at engasjerte mennesker skal vite hvordan de skal beskytte seg, om de selv, eller noen de kjenner skulle bli rammet.  Noen reaksjoner fra organisasjonen som førte til at jeg mistet tilliten er på grunn av det jeg opplever som fryktledelse . Andre eksempler  som oppfattes som pining av ansatte, er feks om man søker varierte arbeidsoppgaver, bli  truet  med at de bør finne en annen jobb, usaklig oppsigelse, straffet med gjengjeldelse for å kontakte verneombud, ikke få vite agenda for møter man blir beordret til å komme på med ledelsen. Trakassert og lagt press på, om man velger å ta opp sine rettigheter som arbeidstaker, eller kritiserer ledelsen, ikke få utskrevet arbeidsattester som normalt, og at arbeidsinnsats blir løyet om. Å engasjere seg i andre humanitære aktiviteter ble ansett som negativt, i tillegg risikere en å bli overvåket og forsøkt kontrollert, blant annet ved å bli ringt opp privat og skjelt ut om man våger å ta opp kritikkverdige forhold knyttet til  NOAH på sosiale medier. Dette er bare noen eksempler som idealister bør vernes mot.

Dyrene, de svakeste blant oss trenger at de som jobber for dem blir ivaretatt på skikkelig måte. Min erfaring er at NOAHs ledelse ikke forstår og klarer dette. Tvert imot har jeg selv opplevd å bli trakassert på en slik måte at jeg ble sykemeldt, og jeg har sett at andre har opplevd det samme. Jeg har måttet gå mange runder med meg selv og med andre dyrevernere, for å innse hvorfor så mange har tiet om dette. Som meg er de livredde for å ødelegge for saken. Redde for at det å kritisere egne ledere, er det samme som å gi enda mer makt til de mektige industriene som lever av å utnytte dyr. De er også redde for den belastningen det er å være en varsler i et miljø som allerede har ganske sterkt engasjement og lojalitet.

Unge mennesker og idealister er sårbare

Mange unge mennesker er allerede i opposisjon til samfunnet fordi å kjempe for dyrs rettigheter er en kamp der det fortsatt er langt igjen. Det gjør at når noen rammes av maktmisbruk av sine egne ledere og forbilder, blir byrden og bekymringen for at man ødelegger for saken enda tyngre å bære.

Unge søker til NOAH og blir veganere, ofte i konflikt med egne familier som ofte ikke forstår dem. Barn og unge i min egen familie ble også veldig lei seg da de hørte at jeg ikke lenger jobbet for NOAH. Da forsto jeg hvilken makt organisasjoner har over mange aktivister og unge idealister. Og hvor viktig det er å kritisere når denne makten blir misbrukt. Jeg vet det fra andre miljøer med undertrykking og ukultur. Om noen ikke sier fra, fortsetter misbruket.

Varslere er de som bidrar til at endring skjer. Og at miljøet ikke forgifter seg selv. Overforbruk av idealisme og manipulasjon av mennesker er et problem i hele frivillighetssektoren forteller flere jeg har snakket med. Frivilligheten preges av “snille” mennesker som vegrer seg mot å ta opp disse tingene, fordi idealismen kommer i veien, og gjør at det er fritt frem for ledere som kan gjøre som de vil.

Vern mot skadelig ledelse

Dette er min samfunnsmessige grunn til å varsle offentligheten: Jeg varsler for å ivareta to sider ved samfunnsperspektivet – dyrenes velferd, og vern av ansatte og frivillige mot skadelig ledelse. Og disse to sakene henger uløselig sammen, dyrenes velferd kan ikke realiseres uten at menneskene som skal skape denne velferden opplever å bli fri for skadelig ledelse.

Fagforening for dyrevernaktivister? 

Derfor blir det hele enda mer alvorlig når makten i en dyrevernorganisasjon misbrukes, som i NOAH. Dyrevernere som har våget å kritisere ledelsen, har opplevd å bli trakassert, og utsatt for at deres innsats i organisasjonen oversees og latterliggjøres og at de selv utsettes for overvåking/utskjelling. Dette er bare noe av det vi har fått erfare, og som fortsatt preger mange etter at de har sluttet og forlatt organisasjonen.. Det er en tragisk og trist ende på et idealistisk engasjement. Siden det ikke finnes noen fagforening for dyrevernaktivister som kunne ha tatt dette opp, står aktivistene ganske alene i kampen mot den rovdriften de er utsatt for. Vi har derfor satt i gang tiltak på frivillig basis for å gjøre noe for å bedre situasjonen.

Er du selv rammet og ennå ikke fått snakket ut med noen, har vi opprettet en støttegruppe på facebook for dyrevernere. Ta kontakt om du ønsker hjelp.

Styret i NOAH svikter

En lederskapsutfordring i en organisasjon som har dyrenes beste som mål er å forstå i hvilken grad dyrevelferden er avhengig av en menneskevelferd, og at dyrevernere iblant må beskyttes mot sin egen pasjon for dyrene, for at de selv ikke skal gå i stykker.  Dette stiller krav til ledelsen i dyrevernorganisasjoner som organiserer dette engasjementet og som skal ivareta de frivillige, både lønnede og ikke lønnede aktivister.

Det er daglig leder som skal sikre at arbeidsmiljølovens intensjon og bokstav blir fulgt – ikke på bekostning av dyrenes velferd, men på grunn av dyrenes velferd!

Når flere ansatte og tidligere ansatte i NOAH opplevde at daglig leder selv ikke klarer å holde balansen, hadde vi først og fremst styret å støtte oss på. Men da det viste seg at heller ikke styret klarte å beskytte ansatte mot vanstyre, ble vi nødt til å kontakte verneombud, fagforening for de av oss som var organisert, og til slutt Arbeidstilsynet.

Flere aktive og ansatte opplever det som en del av problemet at i NOAH er daglig leder, den som sitter med personalansvaret også styrets leder. I tillegg til det sitter styreleders samboer, som fungerer som en slags mellomleder, også i styret. Attpå til sitter noen av daglig leders venner der fordi de er lojale ovenfor lederen, men uten å ha særlig kjennskap til de aktive/ansattes arbeidssituasjon og til hva som egentlig skjer på grasrota. Aktive og ansatte er i liten grad representert i styret, og aldri nok til at deres stemme får noen reell vekt i avgjørelser.

 

Arbeidstilsynet er kontaktet 

En varsling til Arbeidstilsynet førte ikke frem, ikke fordi Arbeidstilsynet ikke var kjent med problemene, men fordi de fleste av de som varslet hadde sagt opp stillingene sine på grunn av vanstyret i NOAH.  Responsen fra Arbeidstilsynet var at de kun kunne handle på vegne av de som fortsatt var ansatt. Men hvordan skal de som er avhengig av jobbene sine kunne varsle i et miljø hvor ansatte blir straffet for å varsle? 

Dermed var det ingenting som så ut til å forhindre at vanstyret fortsette, noe som uvegerlig vil føre til dårlig dyrevelferd samt at (unge) mennesker med engasjement for dyrenes sak, fortsatt vil falle ut av både lønnede og ikke-lønnede organiserte posisjoner, noe som vi mener er svært uheldig på flere måter.

Jeg har fått tillatelse til å publisere et bekymringsbrev som ble sendt til NOAHs styre våren 2017. Og som også er gjort kjent for Arbeidstilsynet. Dette brevet er skrevet av 5 tidligere ansatte i sentrale stillinger i NOAH og sier noe om hvorfor folk forlater organisasjonen, jeg støtter denne bekymringsmeldingen og mine tidligere kollegaer i NOAH så vi er i realiteten 6 stykker som står bak dene bekymringsmeldingen:

Bekymringsbrev angående arbeidsmiljø og lederstil i NOAH

Hele denne varslingen er i tillegg støttet av flere dyrevernere som på forskjellige tidspunkter har hatt en tilknytning til NOAH. Inkludert et tidligere styremedlem.

 

Bekymringsbrev angående arbeidsmiljø og lederstil i NOAH

Dette brevet er publisert med tillatelse av forfatterne. 5 ansatte i NOAH i sentrale stillinger. Brevet ble publisert januar 2018 men har publiseringsdato satt til da den ble sendt til NOAH styret. Den er publisert i forbindelse med min varsling 

 

Til styret i NOAH – for dyrs rettigheter

ved Siri Martinsen, Øivind Pedersen, Elisabeth Garcia Skogsøy, Jørn Aass, Śraddhāpa Dharmacārī

Vi er fem ansatte og tidligere ansatte som i løpet av det siste året har sett oss nødt til å si opp våre stillinger i NOAH, alle på grunn av den uakseptable måten vi har blitt møtt og behandlet på av NOAHs ledelse. Vi ønsker å varsle styret om det vi ser på som en svært alvorlig ukultur i NOAHs ledelse, styrt av daglig leder Siri Martinsen. Bekymringen gjelder også styremedlem Øivind Pedersen, styremedlem Elisabeth Garcia Skogsøy, samt XXXXXX. Vi har alle forsøkt å ta opp våre saker direkte med ledelsen, uten at dette har ført til endringer. Vi velger nå derfor å skrive dette bekymringsbrevet. Vårt håp er at det vil skape endringer – for nåværende og fremtidige ansattes skyld, for organisasjonen som helhet og i arbeidet for dyrene som NOAH er til for.

Vi ønsker først å understreke at vi alle har vært både stolte av og glade i det arbeidet vi har kunnet gjøre for dyrene gjennom NOAH. Ingen av oss har hatt noe ønske om å slutte. Slik forholdene har blitt, har imidlertid ingen av oss sett noen annen utvei enn å si opp det som har vært drømmejobbene våre, og flere av oss også vår tilknytning til NOAH.

Som arbeidstaker i Norge har man en udiskutabel rett til ytringer og medvirkning på arbeidsplassen. På en arbeidsplass som vår, med organisasjonens spesielle samfunnsoppdrag, er denne retten ekstra viktig. Mangel på rett til ytringer og medvirkning på arbeidsplassen ødelegger de ansattes arbeidsglede og engasjement og skaper dårlig effektivitet i arbeidet for dyrene. Arbeidsmiljølovens formål er å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø. Dette innebærer at NOAHs medarbeidere har Arbeidsmiljøloven med seg når de kommenterer, foreslår, spør og ytrer om emner som kan være nødvendige for organiseringen, den faglige utviklingen, om arbeidsmiljø eller NOAHs effektivitet og resultater. Spørsmål, endog spørsmål som kan oppfattes som kritiske, er nyttige for NOAH, og må ikke undertrykkes av en ledelse som ikke forstår behovet for arbeidsglede og faglig medvirkning, og heller ikke møtes med trakassering eller trusler om å miste arbeidet. Sistnevnte forhold, som har blitt opplevd av ansatte, er klare brudd på Arbeidsmiljølovens § 4-3 punkt 4.

NOAHs leder Siri Martinsen påstår at det er en lav terskel for å ta opp ting med ledelsen. Dette er imidlertid ikke vår opplevelse. Også verneombudet har varslet ledelsen om dette, uten å ha blitt hørt. Når vi har ønsket å ta opp noe, eller er blitt kalt inn til samtale, har vi ikke blitt møtt med ønske om å finne løsninger. I stedet har Siri Martinsen fortalt oss konsekvent at vi tar feil eller misforstår, at vi bare må finne oss i ting man ikke må finne seg i på andre norske arbeidsplasser, at det ikke er aktuelt å endre noe, at ledelsen ikke har tid å bruke på slikt, at vi kanskje ikke passer inn i en slik jobb, osv. Om man tar til orde for endringer eller ikke går med på det man ser på som urimelige krav, blir man tydeligvis et problem for NOAH. Noen av oss har fått signaler om at vi ikke lenger er velkomne som arbeidstakere i NOAH av disse årsakene. På grunn av forholdene har det krevd stadig mer mot å stille spørsmål eller ta opp problemer i NOAH. Verneombudet er også kjent med at en ansatt har fått beskjed av ledelsen om at det er negativt å ta opp ting med verneombudet. Vi minner om Arbeidsmiljølovens § 6-2. Flere av oss reagerer dessuten sterkt på måten flere ansatte har blitt kalt inn til møte med ledelsen på for å snakke omarbeidsforhold – helt spontant, og uten mulighet for verken å forberede seg eller benytte seg av retten til å ha med verneombud eller en annen støtteperson.

Vi synes det er alvorlig at vi og flere ansatte, gjentatte ganger og i en årrekke, har fått både streng og tydelig uttalt beskjed av ledelsen om at vi ikke får lov å snakke med andre ansatte om vanskelige ting på arbeidsplassen. Tar man kontakt med kolleger, eller lar kollegaer ta kontakt med deg, beskyldes man fra NOAHs ledelse for baksnakking og ryktespredning og å bidra til et dårlig arbeidsmiljø. I motsetning er arbeidserfaringen vår fra andre nordiske arbeidsplasser at ansatte gjerne oppfordres til å gi hverandre gjensidig støtte og hjelp til å ta opp ting som kan være vanskelig å stå i alene – også når det er snakk om arbeidsmiljø og arbeidskonflikter. Særlig bekymringsfullt er at dette nå skal formaliseres mellom NOAHs ledelse og ansatte i nye kontrakter – da underformuleringer som at vi skal ”snakke med hverandre og ikke om hverandre” og ikke ”spre misnøye og rykter om kolleger”. Formuleringene er i seg selv uproblematiske å forholde seg til, men når vi har fått beskjed av både Siri Martinsen og Elisabeth Garcia Skogsøy om at det i praksis innebærer ”forbud” mot å snakke med og søke støtte hos en kollega angående vanskelige forhold på arbeidsplassen, mener vi dette er bekymringsverdig. Måten NOAH håndterer dette på har vakt sterke reaksjoner fra både JussBuss, LO og Arbeidstilsynet, samt hos en bedriftsrådgiver.

Videre er det flere ting vi reagerer på: Noen av oss har opplevd urettferdig behandling i konflikt med annen ansatt, en av oss har blitt nektet utvikling i stillingen selv om dette ble lovet. Bekymringsytringer til ledelsen angående kollegers helse som følge av overarbeid har blitt avfeid, noe som i ett tilfelle resulterte i sykemelding, og en av oss fikk vite at ansettelsen hennes var en belastning da hun ble delvis sykemeldt. Utskjelling eller uthenging, også mens andre hører på, latterliggjøring, avfeiende monologer og enveis medarbeidersamtaler med ugyldig referat, er eksempler på ting vi har opplevd. Vi føler alle at arbeidet vi har utført (både betalt og frivillig) for NOAH er lite verdsatt, på grunn av måten vi har blitt behandlet og snakket til på av NOAHs ledelse.

Vi ønsker også å gjøre styret oppmerksomme på at nyansatte har opplevd å ikke bli ivaretatt. Opplæring og oppfølging blir nedprioritert, noe som har resultert i at ansatte har opplevd å bli straffet for forventninger som ikke var kommunisert. Dette er ikke i henhold til direktiv 89/391/EØF, artikkel 6, som krever tilrettelegging av informasjon og opplæring fra arbeidsgiveren. Dårlig ivaretakelse av nyansatte har også vært tilfelle i forbindelse med praktikantordning: Verneombudet har fått kjennskap til at en praktikant opplevde at hans ansettelse hadde som formål å gi NOAH gratis arbeidskraft, uten hensikt om å gi oppfølging eller tilrettelegge for arbeidsoppgavene som var avtalt. Lite interesse for praktikantens resultater førte til mistillit og uklarheter mellom praktikanten og nærmeste leder, i tillegg til utallige timer overtidsarbeid som ble oversett. Disse forholdene valgte praktikanten å varsle sin arbeidsgiver, XXXXX om, ved slutten av arbeidsforholdet. Hendelsen fant sted i fjor.

Vi har vært i kontakt med en rekke tidligere ansatte som har opplevd liknende situasjoner som oss. Det viser seg at måten ledelsen behandler ansatte på er en vanlig årsak til å si opp jobben sin i NOAH, og har vært det i en årrekke. Flere sier de har slitt med alvorlige helseproblemer i etterkant. Som oss, er flere av disse villige til å fortelle om sine opplevelser skriftlig til NOAHs styre om nødvendig. Verneombudet er i tillegg kjent med at en ansatt nylig har blitt oppsagt, og at den ansatte er av den oppfatning at hun er blitt usaklig oppsagt.

Vi er, ut fra våre egne opplevelser og samtaler med tidligere ansatte, spesielt bekymret for at nåværende og fremtidige ansatte vil kunne bli rammet av det samme som vi og tidligere ansatte har opplevd, og at dette kan gi så kraftige helseskader at vi ikke kan la det skje.

Vi håper nå på handling fra styrets side, for å endre forhold som etter våre oppfatninger og erfaringer ødelegger arbeidsgleden og engasjementet til ansatte, som går alvorlig ut over ansattes livssituasjon og helse, som tvinger mange til å si opp jobben sin, som er til skade for NOAHs omdømme og som skaper en langt dårlige effektivitet i arbeidet for dyrene. Vi håper ikke at NOAHs styre forsvarer en slik situasjon ovenfor seg selv, sine ansatte, sine frivillige og sine betalende medlemmer. NOAH og dyrene fortjener bedre.

Vi ber om en dokumenterbar tilbakemelding på brevet fra et samlet styre innen to uker (06.06.2017), der vi imøteser en plan for forbedring av arbeidsmiljøet og måten NOAH ledes på.  Vi ser så alvorlig på saken at dersom vi ikke får et tilfredsstillende svar fra styret innen denne datoen, eller ikke ser at det oppnås en nødvendig endring i arbeidsforholdene, vil vi fortløpende vurdere om også andre må varsles om forholdene som hersker i NOAH. Det kan også innebære en offentlig varsling.

Svaret som ble mottatt fra NOAHs styre inneholdt dessverre ingen konkrete tiltak for bedring av arbeidsmiljø, dette er et utdrag fra vårt svar tilbake:

Vedrørende svar på vårt bekymringsbrev ønsker vi å understreke at det er ukulturen som hersker i NOAH vi varsler om og ikke våre enkeltsaker. Vi har som nevnt alle forsøkt å ta opp våre enkeltsaker direkte med ledelsen uten å ha blitt hørt, og da vi innså at det ikke kun er snakk om våre enkelte opplevelser, men en omfattende ukultur som har hersket i NOAH i en årrekke, valgte vi å varsle om dette i fellesskap. Enkeltsakene vi har nevnt er eksempler, som altså alle har vært tatt opp direkte med NOAHs ledelse ved tidligere anledninger. Vi har alle sagt opp våre stillinger, og er ikke ute etter å få respons på enkeltsakene. Vi er alle ferdige med NOAH og vil videre. Brevet ble sendt grunnet en oppriktig bekymring for nåværende og fremtidige ansatte i NOAH, og for NOAH som en viktig organisasjon for dyrene.

 

Synnøve Solbakken ble Imam- fortellerfestivalen

Plutselig sto hun der på scenen, Nordens første kvinnelige imam, eller imama, inkarnert som en Synnøve Solbakken i hvit senorita kjole og knallrøde kinn. Hun åpnet med å  synge muslimsk bønnerop med fløyeltoner fra ganen og dyp trancenderende gjenklang i rommet.

Hennes azan var en spirituell meditativ åpning av en forestilling som skulle vise seg å være helt ekstraordinær på en norsk teaterscene. Sherin Khankan er ingen fiksjon, hun er på ekte!  Men dessverre; norske kulturredaktører kjente ikke sin besøkelsestid!

Søndag, mens twitter raste med rette over den forferdelige hashtagen #hangAyazNizami som trendet  og facebook Norge var mest opptatt av Søviknes sin hodeløse deling av en link fra en høyreekstrem side så spilte det seg ut  et spirituelt, åndelig og humanistisk kvantesprang et helt annet sted, i Oslo sentrum. På en liten scene, under fortellerfestivalen.

Festivalsjef Mette Kaaby kunne med stolthet presentere en slags åpenbaring:

Gjennom forestillingen “Madonna, Bitch og Imam”  ble vi vitne til levende religionshistorie. Spørsmålet er blitt stilt flere ganger:

– Er det mulig å være feminist og muslim på samme tid? Imama Sherin Khankan delte sin visjon gjennom monologen ”The future of islam is a woman”, om veien frem mot å etablere en  moské for kvinner og bli Nordens første kvinnelige imam.

Kvinnen med en finsk kristen mor, og syrisk muslimsk far har en forhistorie der hun ble vraket fra partiet Radikale Rødt i Danmark fordi hun ikke ville avvise islamsk sharialovgivning. Hvordan endte hun opp som feminist og grunnlegger av Mariam Moskeen

– Min far er hardcore feminist, begynte hun  med da hun fortalte om sin reise inn i muslimsk feminisme.

Fremgangsmåten er å jobbe for likestilling og i mot patriarkatet innenfra. Det er som om hun har skjønt akkurat hvor langt strikken kan tøyes med støtte  og legitimitet fra de muslimske kildene selv, og den strikken den tøyer hun ”skamløst” ved å si at hun ikke er en reformator. Hun er en som går til kildene og finner støtte til sin feminisme i Islam. Hennes Gud, hennes skaper, har allerede gitt henne de rettighetene hun ønsker og står fritt til å tolke. Den tillatelsen har hun gitt seg selv med samme selvfølge som det menn gir seg selv til å gjøre akkurat hva som passer dem best.

Måten Sherin formidler og forløser likestilt trosutøvelse, feks i møtet med sjelesorg og riter,  er på en så oppsiktvekkende måte at det fortjener et langt større publikum og mediedekning enn det hun fikk i Norge i går. NRK Dagsrevyen valgte heller å rydde plass til Søviknes høyreekstreme link, men vår finsk-syriske dansktalende medsøster ville ha glitret på Dagsrevyen i går og åpnet dører inn til sin samtid som Terje Søviknes aldri vil være i stand til.

I dette intervjuet forteller Imama om sin aktivisme:

“We will change the concept of Islam in Europe and elsewhere- showing that Islam is a peaceful religion. We will fight the growing Islamophobia as well as patriarchal structures by working on the ground…creating change from within…. we will repeat this message from here and all the way to China over and over again as long as ignorance is ruling”

På sin Facebook side skriver Sherin: “En islamisk stat er ikke vores drøm. Overalt i verden findes der muslimer, som anser demokratiet og en sekulær stat, der ligestiller alle mennesker uanset religion og ophav, som et frugtbart udgangspunkt for et samfund. Vi er såkaldt “troende sekularister”.

Mariam moskeen er åpen for islamsk ekteskap med ikketroende uten at de trenger å konvertere,  og sjelesorg (herunder islamske skilsmisse og hardt kritiske situasjoner slik feks Rania Jalal Al-Nahi nylig skrev i VG )

Sherub forteller også om kvinnelige bønneledere “Mariam moskeen vil holde fredagsbønn som vil mobilisere et team av kvinnelige imamer som kan ta på den store oppgaven det er å lede khutbah og bønn systematisk fredag etter fredag.  Slik andre kvinnemoskeer i verden har bygd seg opp.  Vi er inspirert av andre bevegelser i verden som har lansert moskeer med kvinnelige imamer. Inkludert kvinnemoskeen i Los Angeles. Det tar tid og hardt arbeid tå bygge et nytt samfunn opp. Hvis du vil være en del av Mariam moskeen kontakt oss i gruppen: kvinnelige imams”

En imama som er tydelig i mot indoktrinering, har en dyp demokratisk forståelse, og er for full ytringsfrihet fikk publikum til å bli rørt til tårer. De er også åpne for å vie troende med ikke-troende og annerledestenkende uten krav om konvertering.

At ytringsfrihet skal gjelde alle ga hun et ganske tydelig eksempel på da hun fortalte hvordan hennes første reaksjon var når performancekunstneren Uwe Max Jensen løp naken inn i en kirke hun var invitert til å preke. Hun ble kritisert som Islamist av Max Jensen som klarte å komme helt  inn i kirken uten underbukser, dansk flagg og et kors i hånden(!)

Sherin sto der med sin lille datter og øvde på sin tale. Hennes første reaksjon var å hviske til sin datter at det var denne mannens demokratiske rett å si sin mening, og ba så datteren om å snu seg vekk.

Folkekirken ble også i dansk samfunnsdebatt møtt med skarp kritikk  for å ha sluppet til en imam som skulle gjentolke den kristne gudstjenesten. Kirken har “solgt seg ut” kritiserte danskene. Det stoppet ikke Sherin, som ser ut til ha inneha sterk diplomatisk og spirituell talent, eller intelligens for den saks skyld, og likevel gjennomføre sin opptreden. Slik hun gjorde for Oslo-publikummet.

I over en time fortalte Sherin om sin intuitive vei til å bli en øverste leder i moskeen, sin visjon om en mer demokratisk religionsutøvelse med respekt for individets frihet og for likestilling og mangfold. Ja man kan nesten si at med karismatisk feminisme berettet hun om at kvinner er de som kan redde Islam.

Festialsjef Mette Kaaby presenterte oss ikke bare for Sherin, hun presenterte dette i en ramme med to andre kvinnelige fortellere som formidlet sine fortellinger om skjøgen og om madonnaen.

– Heidi Dahlsveens Metallurgi er en fortelling om den norrøne disen Frøya og kvinnen som smykker seg og som deltar i krig og kvinnens rolle i konflikter.
 Heidi Dahlsveen traff også publikum med historien om Frøya med det som bakteppe at hun er vokst opp med menn som forteller historier om menn.

– Kvinner blir ofte ilagt restriksjoner, ikke minst i religiøse sammenhenger. I ”Maria i Koranen” presenterte fortellerkunstneren Mehda Zolfaqari historien om den gangen Jomfru Maria gikk inn i tempelet, og om hvorfor kvinner er marginalisert i moskeer. det kombinerte hun med å fortelle om sine egne personlige opplevelser.

Jeg ble imponert over Mehdas komiske talent og ansiktmimikk. Hun regner seg selv som en del av ”skamløs” bevegelsen og synliggjorde med dyp innlevelse hvordan  usynliggjøring av kvinner i det religiøse patriarkat forekommer.

Men sterkest var det å se hvor berørte  flere av de som fant veien til denne forstillingen ble. Som selv var søkende, og ønsket rettferdighet for sitt kjønn og retten til  å kunne elske og leve i frihet med sine medmennesker.

Så kan man si at det opplevdes utrolig provoserende  å høre på Sherin forklare hvordan kvinner må være lure, i dialog, og vise vei ved å forsøke og finne støtte i kildene for å bli behandlet med rettferdighet.  For meg fremsto det nærmest som om kvinner må  tigge om frihet og være utspekulerte som en Scheherazade  i tusen og en natt.  Jeg stilte Sherin dette spørsmålet da jeg fikk sjansen, og hun svarte kort oppsummert at hun tror at man må jobbe både innenfra og utenfra mot patriarkatet. Og måten å jobbe innenfra på er å ikke demonisere de andre, finne legitimitet for sin feminisme i kildene, og skape en alternativ trosutøvelse som kan vokse seg frem. Dette kan og må debatteres så klart og Sherin virket ikke redd for å gå inn i disse debattene med et åpent aksepterende sinn.

Men for nå : denne forestillingen var alt annet enn en offertale, kvinnene ville med sine forskjellige talenter fortelle, berette, dele og innta scenen med den største selvfølgelighet. Det var sterke selvstendige kvinner som gjennom fortellerkunsten trollbandt publikum. Som madonnaen, som skjøgen og som imama.

Shabana Rehman og Sherin Khankan foto: Naila Malik

 

For meg var det derfor sterkt fra 2004 da jeg løftet lettvekteren Mullah Krekar på nattklubben Smuget, til det å få lov til å løfte den langt mer intellektuelt, spirituelt og åndelige visjonære Imama Sherin Khankan i 2017 på teaterscenen. I slike tider forteller scenekunsten oss mye mer om hvordan polarisering kan kveles og hvordan vi mennesker  kan skape virksomme møteplasser som endrer vår oppfatning av fastlåste debatter. Fortellerfestivalen og festivalsjef Mette Kaaby skal ha stor takk for at hun fikk Madonnaen, Skjøgen og Imama opp på scenen.

Heidi Dahlsveen, Shabana Rehman, Sherin Khankan, Mehda Zolfaqari

 

Født fri for faen!

En forkortet versjon av denne bloggposten ble først publisert på NRK Ytring, link

I år koker det under hovedparolen til 8. mars toget:
“Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur”

Sekulær Feministisk Front ( SEFF)  var med å stemme frem denne parolen, og vi stopper ikke der, vi vil gå bak denne med disse parolene:

 “Født fri for faen”, “La klitoris og forhuden leve”, “Ingen ære i æresdrap”, “Nei til barnehijab”, “Ingen tvang i kjærlighet”  og “Vi elsker frittalende kvinner”.

Hvorfor er disse parolene valgt? Og hva betyr de i norsk likestillingskamp?

Norge er et multikulturelt og verdipluralistisk samfunn. Det krever at individet har sosial og moralsk frihet til å forme sitt eget liv og finne sin flokk uavhengig av hvilken familie de er født i. Uten å bli diskriminert, tvunget eller sosialt kontrollert for den de er.

Vi er en del av et globalt samfunn med migrasjon og demografiske endringer som unngåelige prosesser. Over hele verden kjempes det daglig kamper for at kvinner og jentebarn skal bli likestilt med gutter og menn. Og denne kampen foregår i mange miljøer i Norge

Med Sekulær Feministisk Front, Skamløs bevegelsen, og de mange multietniske organisasjonene kom Flerkulturell Feminisme på dagsorden i Norge for godt og med bred mobilisering.

SEKULÆR FEMINISTISK FRONT (SeFF): Bak: Anita Farzaneh (Secular Forum), Ingalill Sandal ( Likestilling, Integrering & Mangfold), Tone Grebstad (Senter for Sekulær Integrering). Foran: Atefeh Moradi (Nestleder SeFF), Shabana Rehman Gaarder (rådsleder SeFF), Æsæl Manouchehri (Nestleder i Likestilling, Integrering & Mangfold). Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)

Alt for lenge har vi måttet tolerere at patriarker har fortalt at vest og øst ikke er i stand til å møtes i felles kvinnekamp. For vestlig kvinnesyn blir jo pådyttet østen, og østens kvinnesyn blir jo forstått i hjel av vestlige mennesker med berøringsangst. Så klart er dette også sant, og de som vil, de kommer til å finne horrible eksempler på svik, sensur, rasisme og fanatisme på alle områder der kvinner raskere kunne ha oppnådd frigjøring.

Men i år har det skjedd noe som kan bryte med alt dette. SeFF har sammen med norsk kvinnebevegelse, både landets yngste og eldste kvinneorganisasjoner satt i gang en dialog om nye strategier i kampen for frigjøring og likestilling. Norsk Kvinnesaksforening, Krisesentersekretariatet, Kvinnegruppa Ottar, Kvinnefronten, Lesbisk Forbund og Kurdisk Forening er bare noen av dem som har ledet an i dette arbeidet sammen med Sekulær Feministisk Front. Vi i SEFF vil invitere flere inn i dialogen. Tiden er overmoden for å samle krefter på nye måter, dele kompetanse og kunnskap om kulturelle, rituelle og religiøse strukturer som kan hindre kvinnefrigjøring.

Vi er sammen med på å skrive norsk flerkulturell likestillingshistorie. Et Norge der norskhet for lengst er endret til et mangfold av mennesker rett og slett fordi de eksisterer og bor i Norge og er med på å bygge landet.

De skal ta sin utdannelse, søke jobber, finne bolig og hvis familieliv er ønsket, stifte familie, og finne livsledsager etter egen frie vilje. Dette kan kun skje uten tvang og sosialt press bare hvis individets frihet og kvinners autonomi respekteres. Minoritetsmenn er blitt utfordret , og mange viser i dag offentlig støtte til denne nye kvinnekampen 

Ingen ære i æresdrap

Det er 15 år siden frihetskjemperen Fadime ble drept av sin egen familie. Hun ble et offer for “Et menneskesyn som dreper

Æreskravet gjør at jentebarn i realiteten risikerer å måtte leve på nåde fra den dagen de er født, fordi de er jenter. Oppfyller du æreskravene får du leve i fred. Gjør du det ikke må du i verste fall dø, og i beste fall bli fryst ut og drevet vekk fra alle dine kjære. I dag er det svært mange aktivister fra alle kjønn som protesterer mot æresvold og kyskhetsdrap

Æresdrap skjer ikke uten at man gjennom hele livet blir utsatt for sosial kontroll.Fordi du er kvinne. Eller som Kadra Yousef nylig skrev, umyndiggjort gjennom et helt liv: Ikke bli for vestlig

Ingen tvang i kjærlighet

Vi må derfor stå sammen for frihet, likeverd, og råderett over egen kropp og fremtid. Det betyr at kampen mot diskriminering, kulturell og religiøs undertrykking av kvinnen, og intoleranse mot annerledestenkende går nå hånd i hånd. Å bli presset til noe annet er vold. Vi vet at kampen mot tvangsekteskap også handler om å ikke bli utsatt for sosialt stigma om man bryter ut. Sivil mobilisering må til for at mennesker som presses på denne måten skal finne støtte og aksept for frie valg.

La klitoris og forhuden leve

I Norge har flere minoritetskvinner stått på barrikadene i kampen mot kulturell kjønnslemlestelse. Rituell omskjæring på guttebarn kan heller ikke forsvares, sett utfra individets frihet. Derfor er dette en kamp og en debatt trossamfunnene er nødt til å ta i møtet med opplysning, rasjonalitet og medisin.

Nei til barnehijab

Voksne troende kvinner som bærer hijab kan fint debattere og føre sin egen sak, barn kan ikke det. Å ikle barn hijab er å  påføre jentebarn tildekning av hodehår som skal forme dem før de selv er i stand til ta et bevisst religiøst valg. Argumentet med at da blir det mer naturlig for dem å akseptere å ta på hijab i pubertetsalder eller som myndig, det er diskriminerende og reduserer dem som frie individer. Vi gleder oss over at jentunger kan få til hva de vil og følge sine drømmer på lik linje med guttebarn. Klatre i trær, drive med idrett, gå på ski, eller svømme. Selvsagt kan de det. Det gjelder alle barn som får utfolde seg fritt.

Vi elsker frittalende kvinner

Det er dagligdags for uavhengige kvinner som benytter seg av ytringsfriheten sin i flerkulturelle Norge at de blir møtt med hatytringer, sexisme og trusler fra et innvandret patriarkat. Sammen med likesinnede fremmedfiendtlige innfødte menn som vil “eie” norske kvinner eller hate dem som forrædere, spyr de ut sin kvinneforakt. Demokratiet vårt er ingen demokrati uten kvinner i offentligheten og i alle posisjoner. Derfor må vi vise solidaritet og stå opp for de som blir skyteskive for slike hatytringer i mye større grad enn i dag. Vi må aldri akseptere å bli herdet eller at det er bare sånn det er.

Kort oppsummert: Født Fri for faen – som selvfølgelig også blir en parole

Feminismen er mer vital enn på 40 år!

SEFF inviteter kvinner og menn med all slags bakgrunn, og kjønnsidentitet til å møte opp på Youngstorget i Oslo kl 1800 for å vise solidaritet med antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur. Meld deg gjerne på vår event på facebook her og fortell oss hvorfor du vil vise solidaritet

 

 

Rasebevisst komedie om æresdrap

Dagsnytt Atten Debatt med Teatersjef Kim Bjarke og Shabana Rehman

Denne kritikken har blitt publisert og debattert i en redigert versjon i Aftenposten og Dagbladet 

Oslo Nye har satt opp en jævla rævfitte av en farse om æresdrap! Beklager mitt grove ordbruk i denne analysen. Min tekst er ”inspirert” av teaterstykket  ”Hvem har æren” som hadde premiere 23 februar på Oslo Nye Centralteater.

Komedien har et grensesprengende sexistisk og kvinnenhatende språkbruk. Publikum vil fort miste tellingen over hvor mange ganger ord som rævfitte, hore og ludder faller fra scenen.

Den syriske dramatikeren Ibrahim Amir som har skrevet stykket vet hva han gjør.  Han har på mesterlig vis klart å dramatisere  kvinneforakten som utløser æresvold, og latterliggjør den så hatten passer.

Vi har ikke en slik grov bannekultur i Norge. Norsk kunst og kultur er i det hele tatt ganske anemisk og aseksuell sammenlignet med dette elsk-hat horefitte farsen ” Hvem har æren”.

Mange vil mene at det nå er fantastisk at æresvold endelig  tematiseres åpent blant norske kulturpersonligheter.

Jeg velger å se svært kritisk på hvordan dette er løst. Og fordi jeg ikke er overbevist om at det finnes teaterkritikere med flerkulturell kompetanse eller nok skamløshet til å faktisk beskrive og debattere de kunstneriske valgene som er blitt gjort.

Og ja visst er det en motherfucking komedie. En farse. Og den fungerer som det. Men hvorfor ler vi av et stykke sprekkfull med mannssjåvinistisk verbal vold mot kvinner?

Horunge, ludder, morrapuler, søster-puler, dø, dø, dø, drep , drep, drep. Publikum vitner en tragikomisk nedadgående mørk spiral av hat, avmakt, og banning som ikke bare drar med seg kvinnen, men også mannen, og alle tenkelige og utenkelige relasjoner disse to kjønnene kan ha til hverandre nedi møkka. Det er til å le seg i hjel av.

Vi ser hvite mannlige skuespillere, på glitrende vis, spille ut æres-kodeksen, der kone, mor, svigermor, datter, elskerinne, alle rollene, er sinte furier eller får dødelig juling, og publikum ler.

Kvinner er ikke kvinner, de er eiendom, man kan gjøre hva man vil med. Det er ikke troverdig i et land hvor norske kvinner befinner seg i alle mulige slags samfunns og makt-posisjoner. Stykkets humor-premiss er derfor at det er den hvite majoriteten som spiller alle rollene.

Ja, til tross for at norske kvinner som blir drept i Norge, forholdsvis blir drept av en person de kjenner, statistisk sett hvit eksmann i 40-årene,  så er stykket helt urealistisk opp mot den etablerte norske mannsrollen i dag.

Æresvoldens primitive natur spilt ut på en norsk scene med norske skuespillere gjør at det er som om vi ser på steinaldermenn banke og hate steinalderkvinner. Ha ha ha så fjernt fra oss liksom. Når det i realiteten er mannssjåvinister fra innvandret patriarkat som er plassert i munnen på skuespillere som Terje Strømdahl.

På samme måte som vi ler når vi ser britisk-indiske skuespillere spille postkolonialistisk britisk overklasse, fordi de snur klasse-samfunnet på hodet. Slik som feks i Godness Gracious Me. Det var kjempemorsomt.

Vi var ikke vant til å se fargede mennesker som hvite rike bortskjemte nedlatende. Vi er ikke vant til å se hvite norske menn utøve æresvold og spille ut et så forkvaklet kvinnesyn heller. Derfor ler vi. Det uventede, som i tillegg blir dratt parodisk ut og overrasker er alltid morsomt. Det er grunnen til at castingen med bare hvite norske skuespillere funker som komisk grep i dette stykket.

Men hvorfor vil da regissør Kim Bjarke ha oss tro at grunnen til etnisk norsk rollebesetning er noe annet enn det? At det liksom er en politisk korrekt årsak til at stykket skal ”være fargeblindt”. Vi må liksom vite at prosjektet skal treffe machokulturer i alle miljøer, derfor har teatersjefen besatt alle rollene med majoritetskuespillere.

Det er hvite menn som er den generelle  definisjonen på å være fargeblind og treffe alle, og ikke støte noen,  er det teatersjefen fremhever med dette.

Men det er når teatersjef Kim Bjarke går enda lenger enn det, det virkelig begynner å gjøre vondt:

Æresrelatert vold handler 100 prosent om kultur. I stykket nevnes ingen guder eller religioner.

Hvorfor hevder teatersjefen dette? ? Hvorfor ugyldiggjøre at i alle de tre monoteistiske religionene, jødedommen, kristendommen og Islam, så er det beordret fra ”Gud” om kvinnens underdanighet? Kvinners og seksuelle minoriteters autonomi eies og beskyttes av den heterofile mannen. Det er også grunnen til at alle konservative versjoner av disse trosretningene er reinspikka patriarkater.

Å hevde at dette er 100 prosent kulturelt er, om ikke annet, en kritisk feilanalyse av teatersjefen som ikke må få stå uimotsagt.

Bjarkes tolkning er tegn på at man ikke tar innover seg kampen som kvinner, homofile og transpersoner står i når de blir utsatt for sosial kontroll og æresvold i konservative kristne, jødiske eller muslimske miljøer.

Grunnen til at dette må settes spørsmålstegn ved er ikke  ønsket om å  definere all kultur og religion som kvinnefiendtlig, men fordi frigjøring fra æresvold aldri vil skje om vi utelater og pakker inn presis treffende kritikk mot de som faktisk målbærer slikt kvinnesyn. Og det er ille når kulturfolk kjøper denne feilanalysen.

Der jeg sitter blant publikum og ler så kjenner jeg også på et helt annet raseri. Rett i magen min treffer hvert eneste skjellsord fra scenen som et knivspyd. Som Oslo-kvinne er banneordene som faller fra scenen reelle erfaringer.

Det var ikke lenge siden en gruppe med minoritetsfeminister ble hengt ut som prostituerte på sosiale medier fordi de gjør opprør mot sosial kontroll.

Bare for et par år siden utropte Aftenposten en mann til ¨Årest Oslo borger”, samtidig som det sirkulerte et sitat fra ham på sosiale medier at jeg , en kvinnelig samfunnsdebattant og scenekunstutøver, var et ”ludder”. Han var ikke den første og eneste som har holdt på slik mot kvinner. 

Menn med holdninger som dette er inne i varmen i visse miljøer i Norge. De har også evnen til å be om offentlig unnskyldning når sivilsamfunnet rundt dem reagerer på atferden deres.

Men tror dere de gjør det når Oslo Teatre ikke evner å vise minoritetskuespillere som kan spille ut og latterligjøre den type kvinnesyn? I dont think so. Særlig ikke når vi i dag har mange dyktige skuespillere som representerer Oslo godt, og også når flere skamløse arabiske jenter i Norge har igjen satt tematikken på dagsorden . Disse fikk nettopp Fritt Ords Honnørpris, men debatten om miljøene som utøver sosial kontroll av den type som Ibrahim Amir tar opp i stykket, startet jo lenge før rollene i stykket ble besatt.

Nancy Herz skrev allerede i april 2016 : vi er de skamløse arabiske jentene og vår tid starter nå. Og satte dermed i gang en helt ny bevegelse med motstand mot å bli sosialt kontrollert. Og hvis man ikke vil gå med på at sosial kontroll og æresvold kun skal settes opp mot en religion og ett bestemt miljø, hva er da grunnen til at teater-plakaten viser en Hijab-kledd kvinne, røykende og med en pistol mot hodet?

Det finnes minoritetsmenn som i dag er offentlige hardcore feminister og humanister og aktive i samfunnsdebatten. De vil slettes ikke ha den type menneskesyn som tvinger menn til vold.

Det er i et slikt Oslo dere har satt opp ”ludder”-stykket ”Hvem har æren”. Det er i et slikt debattklima dere går ut og sier at ”dette har ingenting med religion å gjøre, vi må gjøre det fargeblindt”. Og det er i dette debattklimaet komikere med innvandrerbakgrunn i åresvis har tatt opp problematikken. Alt fra lettere formaninger og velmenende råd om å ”oppføre seg” , til det flere unge mennesker har betalt med sitt liv for å protestere mot, som mange har havnet på legevakten for å gjøre opprør mot, og som så mange må leve i frykt med voldsalarm for, eller bor på kode 6 for å redde livet sitt ved å bli usynlige med.

Jeg ville heller sett den erfarne komikeren og skuespiller Zahid Ali som skrev kronikken religion er steining av fornuften scenen sammen med Terje Strømdahl i nettopp en komedie om æresdrap. Bare han i en av rollene ville ha gjort noe med hele stykkets nedslagskraft. Det mangler heller ikke på  kvinnelige skuespillere med minoritetsbakgrunn som ville gitt stykket en wow effekt.  Slik som flotte Mehda Zolfaqari som også skriver fortellinger som tolker religiøse tekster fra et feministisk perspektiv. Komiker og skuespiller Lisa Tønne i sluttscenen hvor det endelige oppgjøret tas ville også vært ubetalelig.

Dere har tatt i fra Oslo publikummet denne unike sjansen til å bli utfordret ved å være politisk korrekte og fargeblinde. Det oppleves som en huge missed opportunity.

Tro meg, jeg vil gjerne at norske komikere, teaterfolk og tv produksjoner skal bli virkelig fargeblinde. Men så lenge dere ikke våger å sette dere inn i hvilket samfunn dere faktisk tar opp denne ekstreme sosiale kontrollen for, så vil dere fortsette å sette opp rævkjørte forestillinger som ikke treffer den demografiske sammensetningen publikum i dag består av. I hvertfall ikke i Oslo. For har dere tenkt på hva som er grunnen til at det kan være lettere å nå frem med at hvite skuespillere spiller disse rollene? For det egentlige svaret på dette er det som i realiteten er en farse. Av frykt for å ikke støte har dere laget en rasebevisst oppsetning.

Det eneste denne komedien mangler slik den er satt opp nå er svart skokrem. Da ville dere til og med klart å få dette til å bli noe mer en slapstick, men også politisk satire med snert av selvironi. Ganske treffende satire faktisk.

Shabana Rehman

SeFF Sekulær Feministisk Front

Hvem har æren? – en komedie om æresdrap, Centralteatret, Oslo Nye Teater. Av Ibrahim Amir. Oversatt av Øyvind Berg. Regi: Kim Bjarke. Scenografi og kostymer: Milja Salovaara. Lys: Rolf Christian Egseth. Dramaturg: Siri L. Ramberg. Medvirkende: Terje Strømdahl, Helle Haugen, Petter Vermeli, Ine Marie Wilmann, Trond Høvik, Pål Rønning, Marius Næss, Kari-Ann Grønsund, Helle Haugsgjerd, Henriette Faye-Schjøll. Oppstilt gruppebilde.

Muslim med hud og hår

Usman Rana er, masha’Allah, norsk muslim med hud og hår. Jeg likte hans bok, «Norsk Islam», på samme måte som jeg elsket å se filmen om Snåsamannen av Margreth Olin. Også Rana tror på det gode, og kjærligheten til en skaper som fyller livet med en form for helbredende åndelighet. Som leser følger jeg gjerne en mann som elsker sin tro så høyt at han føler seg kallet til å ta islamdebatten til et nivå hvor det er gladmuslimer og ikke sinnamuslimer som definerer hva det er å være muslim. Dette er en kamp jeg kjenner meg igjen i, selv om jeg ikke er religiøs. Å utvide det offentlige rommet til å gi plass til flere stemmer og flere måter å være menneske på i Norge, bør ønskes velkommen.

Derifra til å skrive om andres hud og hår fordi islam regulerer dette, er likevel mer enn dristig. Overtroen vil provosere så mye at det tankearbeidet Rana gjør ved å forsøke å modernisere hverdagslivet til troende tilpasset vestlige demokratier, vil forsvinne i støyen. Religionen hindrer ham i å ta skrittet fullt ut som uavhengig tenker, og det er godt synlig. Det hindrer ham derimot ikke i å reise en rekke prinsipielle spørsmål om frihet og liberalisme, selv med en religiøs agenda. Det er viktig for å forstå hvordan det oppleves å være religiøs i dagens Norge. Continue reading

Voldens speil- om artssjåvinisme

Dette essayet ble publisert  i Samtiden nr 1 2016
“The animals of the world exist for their own reasons. They were not made for humans any more than black people were made for white, or women created for men”
Alice Walker

Kampen mot vold i alle former har stått sentralt i mine opptredener og intervjuer opp gjennom årene, enten det har vært som forfatter, komiker, foredragsholder eller performancekunstner. Mot slutten av året 2012 skulle dette engasjementet få en ny dimensjon. Continue reading

Kvantespranget- etter drapet på Fadime.

For 13 år siden skrev jeg flere spalter i Dagbladet etter at den unge kurdisk-svenske kvinnen Fadime ble skutt av sin egen far fordi hun hadde valgt å leve sitt eget liv i frihet. Hvordan kan en far ta livet av sitt eget barn på denne måten? Ingen forsto. Dette var noe disse fæle “innvandrerne” holdt på med. Mens andre påpekte at æresdrap og sjalusidrap er jo det samme. Også norske menn dreper. Continue reading

Aldri mer fremmed Del II

Boken “Fremmed i eget land” av Halvor Fosli er like bedrøvelig  som den er verdifull. Den vekket en dyp sorg i meg. Ikke på grunn av den jævla salamien som hele tiden ble dratt frem i hvert eneste intervju på jakt etter mistilpassede nordmenn med hjemlengsel og front mot Islam, men fordi boken berører en langt større fortelling. Fortellingen om en verden i bevegelse, om mennesker i endring. Om intoleranse og om hvordan murer bygges der de burde rives. Vi tilhører jo alle menneskeslekten først og fremst. Det er utgangspunktet. Continue reading