Comedian, Writer, Speaker

Synnøve Solbakken ble Imam- fortellerfestivalen

Plutselig sto hun der på scenen, Nordens første kvinnelige imam, eller imama, inkarnert som en Synnøve Solbakken i hvit senorita kjole og knallrøde kinn. Hun åpnet med å  synge muslimsk bønnerop med fløyeltoner fra ganen og dyp trancenderende gjenklang i rommet.

Hennes azan var en spirituell meditativ åpning av en forestilling som skulle vise seg å være helt ekstraordinær på en norsk teaterscene. Sherin Khankan er ingen fiksjon, hun er på ekte!  Men dessverre; norske kulturredaktører kjente ikke sin besøkelsestid!

Søndag, mens twitter raste med rette over den forferdelige hashtagen #hangAyazNizami som trendet  og facebook Norge var mest opptatt av Søviknes sin hodeløse deling av en link fra en høyreekstrem side så spilte det seg ut  et spirituelt, åndelig og humanistisk kvantesprang et helt annet sted, i Oslo sentrum. På en liten scene, under fortellerfestivalen.

Festivalsjef Mette Kaaby kunne med stolthet presentere en slags åpenbaring:

Gjennom forestillingen “Madonna, Bitch og Imam”  ble vi vitne til levende religionshistorie. Spørsmålet er blitt stilt flere ganger:

– Er det mulig å være feminist og muslim på samme tid? Imama Sherin Khankan delte sin visjon gjennom monologen ”The future of islam is a woman”, om veien frem mot å etablere en  moské for kvinner og bli Nordens første kvinnelige imam.

Kvinnen med en finsk kristen mor, og syrisk muslimsk far har en forhistorie der hun ble vraket fra partiet Radikale Rødt i Danmark fordi hun ikke ville avvise islamsk sharialovgivning. Hvordan endte hun opp som feminist og grunnlegger av Mariam Moskeen

– Min far er hardcore feminist, begynte hun  med da hun fortalte om sin reise inn i muslimsk feminisme.

Fremgangsmåten er å jobbe for likestilling og i mot patriarkatet innenfra. Det er som om hun har skjønt akkurat hvor langt strikken kan tøyes med støtte  og legitimitet fra de muslimske kildene selv, og den strikken den tøyer hun ”skamløst” ved å si at hun ikke er en reformator. Hun er en som går til kildene og finner støtte til sin feminisme i Islam. Hennes Gud, hennes skaper, har allerede gitt henne de rettighetene hun ønsker og står fritt til å tolke. Den tillatelsen har hun gitt seg selv med samme selvfølge som det menn gir seg selv til å gjøre akkurat hva som passer dem best.

Måten Sherin formidler og forløser likestilt trosutøvelse, feks i møtet med sjelesorg og riter,  er på en så oppsiktvekkende måte at det fortjener et langt større publikum og mediedekning enn det hun fikk i Norge i går. NRK Dagsrevyen valgte heller å rydde plass til Søviknes høyreekstreme link, men vår finsk-syriske dansktalende medsøster ville ha glitret på Dagsrevyen i går og åpnet dører inn til sin samtid som Terje Søviknes aldri vil være i stand til.

I dette intervjuet forteller Imama om sin aktivisme:

“We will change the concept of Islam in Europe and elsewhere- showing that Islam is a peaceful religion. We will fight the growing Islamophobia as well as patriarchal structures by working on the ground…creating change from within…. we will repeat this message from here and all the way to China over and over again as long as ignorance is ruling”

På sin Facebook side skriver Sherin: “En islamisk stat er ikke vores drøm. Overalt i verden findes der muslimer, som anser demokratiet og en sekulær stat, der ligestiller alle mennesker uanset religion og ophav, som et frugtbart udgangspunkt for et samfund. Vi er såkaldt “troende sekularister”.

Mariam moskeen er åpen for islamsk ekteskap med ikketroende uten at de trenger å konvertere,  og sjelesorg (herunder islamske skilsmisse og hardt kritiske situasjoner slik feks Rania Jalal Al-Nahi nylig skrev i VG )

Sherub forteller også om kvinnelige bønneledere “Mariam moskeen vil holde fredagsbønn som vil mobilisere et team av kvinnelige imamer som kan ta på den store oppgaven det er å lede khutbah og bønn systematisk fredag etter fredag.  Slik andre kvinnemoskeer i verden har bygd seg opp.  Vi er inspirert av andre bevegelser i verden som har lansert moskeer med kvinnelige imamer. Inkludert kvinnemoskeen i Los Angeles. Det tar tid og hardt arbeid tå bygge et nytt samfunn opp. Hvis du vil være en del av Mariam moskeen kontakt oss i gruppen: kvinnelige imams”

En imama som er tydelig i mot indoktrinering, har en dyp demokratisk forståelse, og er for full ytringsfrihet fikk publikum til å bli rørt til tårer. De er også åpne for å vie troende med ikke-troende og annerledestenkende uten krav om konvertering.

At ytringsfrihet skal gjelde alle ga hun et ganske tydelig eksempel på da hun fortalte hvordan hennes første reaksjon var når performancekunstneren Uwe Max Jensen løp naken inn i en kirke hun var invitert til å preke. Hun ble kritisert som Islamist av Max Jensen som klarte å komme helt  inn i kirken uten underbukser, dansk flagg og et kors i hånden(!)

Sherin sto der med sin lille datter og øvde på sin tale. Hennes første reaksjon var å hviske til sin datter at det var denne mannens demokratiske rett å si sin mening, og ba så datteren om å snu seg vekk.

Folkekirken ble også i dansk samfunnsdebatt møtt med skarp kritikk  for å ha sluppet til en imam som skulle gjentolke den kristne gudstjenesten. Kirken har “solgt seg ut” kritiserte danskene. Det stoppet ikke Sherin, som ser ut til ha inneha sterk diplomatisk og spirituell talent, eller intelligens for den saks skyld, og likevel gjennomføre sin opptreden. Slik hun gjorde for Oslo-publikummet.

I over en time fortalte Sherin om sin intuitive vei til å bli en øverste leder i moskeen, sin visjon om en mer demokratisk religionsutøvelse med respekt for individets frihet og for likestilling og mangfold. Ja man kan nesten si at med karismatisk feminisme berettet hun om at kvinner er de som kan redde Islam.

Festialsjef Mette Kaaby presenterte oss ikke bare for Sherin, hun presenterte dette i en ramme med to andre kvinnelige fortellere som formidlet sine fortellinger om skjøgen og om madonnaen.

– Heidi Dahlsveens Metallurgi er en fortelling om den norrøne disen Frøya og kvinnen som smykker seg og som deltar i krig og kvinnens rolle i konflikter.
 Heidi Dahlsveen traff også publikum med historien om Frøya med det som bakteppe at hun er vokst opp med menn som forteller historier om menn.

– Kvinner blir ofte ilagt restriksjoner, ikke minst i religiøse sammenhenger. I ”Maria i Koranen” presenterte fortellerkunstneren Mehda Zolfaqari historien om den gangen Jomfru Maria gikk inn i tempelet, og om hvorfor kvinner er marginalisert i moskeer. det kombinerte hun med å fortelle om sine egne personlige opplevelser.

Jeg ble imponert over Mehdas komiske talent og ansiktmimikk. Hun regner seg selv som en del av ”skamløs” bevegelsen og synliggjorde med dyp innlevelse hvordan  usynliggjøring av kvinner i det religiøse patriarkat forekommer.

Men sterkest var det å se hvor berørte  flere av de som fant veien til denne forstillingen ble. Som selv var søkende, og ønsket rettferdighet for sitt kjønn og retten til  å kunne elske og leve i frihet med sine medmennesker.

Så kan man si at det opplevdes utrolig provoserende  å høre på Sherin forklare hvordan kvinner må være lure, i dialog, og vise vei ved å forsøke og finne støtte i kildene for å bli behandlet med rettferdighet.  For meg fremsto det nærmest som om kvinner må  tigge om frihet og være utspekulerte som en Scheherazade  i tusen og en natt.  Jeg stilte Sherin dette spørsmålet da jeg fikk sjansen, og hun svarte kort oppsummert at hun tror at man må jobbe både innenfra og utenfra mot patriarkatet. Og måten å jobbe innenfra på er å ikke demonisere de andre, finne legitimitet for sin feminisme i kildene, og skape en alternativ trosutøvelse som kan vokse seg frem. Dette kan og må debatteres så klart og Sherin virket ikke redd for å gå inn i disse debattene med et åpent aksepterende sinn.

Men for nå : denne forestillingen var alt annet enn en offertale, kvinnene ville med sine forskjellige talenter fortelle, berette, dele og innta scenen med den største selvfølgelighet. Det var sterke selvstendige kvinner som gjennom fortellerkunsten trollbandt publikum. Som madonnaen, som skjøgen og som imama.

Shabana Rehman og Sherin Khankan foto: Naila Malik

 

For meg var det derfor sterkt fra 2004 da jeg løftet lettvekteren Mullah Krekar på nattklubben Smuget, til det å få lov til å løfte den langt mer intellektuelt, spirituelt og åndelige visjonære Imama Sherin Khankan i 2017 på teaterscenen. I slike tider forteller scenekunsten oss mye mer om hvordan polarisering kan kveles og hvordan vi mennesker  kan skape virksomme møteplasser som endrer vår oppfatning av fastlåste debatter. Fortellerfestivalen og festivalsjef Mette Kaaby skal ha stor takk for at hun fikk Madonnaen, Skjøgen og Imama opp på scenen.

Heidi Dahlsveen, Shabana Rehman, Sherin Khankan, Mehda Zolfaqari

 

Født fri for faen!

En forkortet versjon av denne bloggposten ble først publisert på NRK Ytring, link

I år koker det under hovedparolen til 8. mars toget:
“Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur”

Sekulær Feministisk Front ( SEFF)  var med å stemme frem denne parolen, og vi stopper ikke der, vi vil gå bak denne med disse parolene:

 “Født fri for faen”, “La klitoris og forhuden leve”, “Ingen ære i æresdrap”, “Nei til barnehijab”, “Ingen tvang i kjærlighet”  og “Vi elsker frittalende kvinner”.

Hvorfor er disse parolene valgt? Og hva betyr de i norsk likestillingskamp?

Norge er et multikulturelt og verdipluralistisk samfunn. Det krever at individet har sosial og moralsk frihet til å forme sitt eget liv og finne sin flokk uavhengig av hvilken familie de er født i. Uten å bli diskriminert, tvunget eller sosialt kontrollert for den de er.

Vi er en del av et globalt samfunn med migrasjon og demografiske endringer som unngåelige prosesser. Over hele verden kjempes det daglig kamper for at kvinner og jentebarn skal bli likestilt med gutter og menn. Og denne kampen foregår i mange miljøer i Norge

Med Sekulær Feministisk Front, Skamløs bevegelsen, og de mange multietniske organisasjonene kom Flerkulturell Feminisme på dagsorden i Norge for godt og med bred mobilisering.

SEKULÆR FEMINISTISK FRONT (SeFF): Bak: Anita Farzaneh (Secular Forum), Ingalill Sandal ( Likestilling, Integrering & Mangfold), Tone Grebstad (Senter for Sekulær Integrering). Foran: Atefeh Moradi (Nestleder SeFF), Shabana Rehman Gaarder (rådsleder SeFF), Æsæl Manouchehri (Nestleder i Likestilling, Integrering & Mangfold). Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)

Alt for lenge har vi måttet tolerere at patriarker har fortalt at vest og øst ikke er i stand til å møtes i felles kvinnekamp. For vestlig kvinnesyn blir jo pådyttet østen, og østens kvinnesyn blir jo forstått i hjel av vestlige mennesker med berøringsangst. Så klart er dette også sant, og de som vil, de kommer til å finne horrible eksempler på svik, sensur, rasisme og fanatisme på alle områder der kvinner raskere kunne ha oppnådd frigjøring.

Men i år har det skjedd noe som kan bryte med alt dette. SeFF har sammen med norsk kvinnebevegelse, både landets yngste og eldste kvinneorganisasjoner satt i gang en dialog om nye strategier i kampen for frigjøring og likestilling. Norsk Kvinnesaksforening, Krisesentersekretariatet, Kvinnegruppa Ottar, Kvinnefronten, Lesbisk Forbund og Kurdisk Forening er bare noen av dem som har ledet an i dette arbeidet sammen med Sekulær Feministisk Front. Vi i SEFF vil invitere flere inn i dialogen. Tiden er overmoden for å samle krefter på nye måter, dele kompetanse og kunnskap om kulturelle, rituelle og religiøse strukturer som kan hindre kvinnefrigjøring.

Vi er sammen med på å skrive norsk flerkulturell likestillingshistorie. Et Norge der norskhet for lengst er endret til et mangfold av mennesker rett og slett fordi de eksisterer og bor i Norge og er med på å bygge landet.

De skal ta sin utdannelse, søke jobber, finne bolig og hvis familieliv er ønsket, stifte familie, og finne livsledsager etter egen frie vilje. Dette kan kun skje uten tvang og sosialt press bare hvis individets frihet og kvinners autonomi respekteres. Minoritetsmenn er blitt utfordret , og mange viser i dag offentlig støtte til denne nye kvinnekampen 

Ingen ære i æresdrap

Det er 15 år siden frihetskjemperen Fadime ble drept av sin egen familie. Hun ble et offer for “Et menneskesyn som dreper

Æreskravet gjør at jentebarn i realiteten risikerer å måtte leve på nåde fra den dagen de er født, fordi de er jenter. Oppfyller du æreskravene får du leve i fred. Gjør du det ikke må du i verste fall dø, og i beste fall bli fryst ut og drevet vekk fra alle dine kjære. I dag er det svært mange aktivister fra alle kjønn som protesterer mot æresvold og kyskhetsdrap

Æresdrap skjer ikke uten at man gjennom hele livet blir utsatt for sosial kontroll.Fordi du er kvinne. Eller som Kadra Yousef nylig skrev, umyndiggjort gjennom et helt liv: Ikke bli for vestlig

Ingen tvang i kjærlighet

Vi må derfor stå sammen for frihet, likeverd, og råderett over egen kropp og fremtid. Det betyr at kampen mot diskriminering, kulturell og religiøs undertrykking av kvinnen, og intoleranse mot annerledestenkende går nå hånd i hånd. Å bli presset til noe annet er vold. Vi vet at kampen mot tvangsekteskap også handler om å ikke bli utsatt for sosialt stigma om man bryter ut. Sivil mobilisering må til for at mennesker som presses på denne måten skal finne støtte og aksept for frie valg.

La klitoris og forhuden leve

I Norge har flere minoritetskvinner stått på barrikadene i kampen mot kulturell kjønnslemlestelse. Rituell omskjæring på guttebarn kan heller ikke forsvares, sett utfra individets frihet. Derfor er dette en kamp og en debatt trossamfunnene er nødt til å ta i møtet med opplysning, rasjonalitet og medisin.

Nei til barnehijab

Voksne troende kvinner som bærer hijab kan fint debattere og føre sin egen sak, barn kan ikke det. Å ikle barn hijab er å  påføre jentebarn tildekning av hodehår som skal forme dem før de selv er i stand til ta et bevisst religiøst valg. Argumentet med at da blir det mer naturlig for dem å akseptere å ta på hijab i pubertetsalder eller som myndig, det er diskriminerende og reduserer dem som frie individer. Vi gleder oss over at jentunger kan få til hva de vil og følge sine drømmer på lik linje med guttebarn. Klatre i trær, drive med idrett, gå på ski, eller svømme. Selvsagt kan de det. Det gjelder alle barn som får utfolde seg fritt.

Vi elsker frittalende kvinner

Det er dagligdags for uavhengige kvinner som benytter seg av ytringsfriheten sin i flerkulturelle Norge at de blir møtt med hatytringer, sexisme og trusler fra et innvandret patriarkat. Sammen med likesinnede fremmedfiendtlige innfødte menn som vil “eie” norske kvinner eller hate dem som forrædere, spyr de ut sin kvinneforakt. Demokratiet vårt er ingen demokrati uten kvinner i offentligheten og i alle posisjoner. Derfor må vi vise solidaritet og stå opp for de som blir skyteskive for slike hatytringer i mye større grad enn i dag. Vi må aldri akseptere å bli herdet eller at det er bare sånn det er.

Kort oppsummert: Født Fri for faen – som selvfølgelig også blir en parole

Feminismen er mer vital enn på 40 år!

SEFF inviteter kvinner og menn med all slags bakgrunn, og kjønnsidentitet til å møte opp på Youngstorget i Oslo kl 1800 for å vise solidaritet med antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur. Meld deg gjerne på vår event på facebook her og fortell oss hvorfor du vil vise solidaritet

 

 

Rasebevisst komedie om æresdrap

Dagsnytt Atten Debatt med Teatersjef Kim Bjarke og Shabana Rehman

Denne kritikken har blitt publisert og debattert i en redigert versjon i Aftenposten og Dagbladet 

Oslo Nye har satt opp en jævla rævfitte av en farse om æresdrap! Beklager mitt grove ordbruk i denne analysen. Min tekst er ”inspirert” av teaterstykket  ”Hvem har æren” som hadde premiere 23 februar på Oslo Nye Centralteater.

Komedien har et grensesprengende sexistisk og kvinnenhatende språkbruk. Publikum vil fort miste tellingen over hvor mange ganger ord som rævfitte, hore og ludder faller fra scenen.

Den syriske dramatikeren Ibrahim Amir som har skrevet stykket vet hva han gjør.  Han har på mesterlig vis klart å dramatisere  kvinneforakten som utløser æresvold, og latterliggjør den så hatten passer.

Vi har ikke en slik grov bannekultur i Norge. Norsk kunst og kultur er i det hele tatt ganske anemisk og aseksuell sammenlignet med dette elsk-hat horefitte farsen ” Hvem har æren”.

Mange vil mene at det nå er fantastisk at æresvold endelig  tematiseres åpent blant norske kulturpersonligheter.

Jeg velger å se svært kritisk på hvordan dette er løst. Og fordi jeg ikke er overbevist om at det finnes teaterkritikere med flerkulturell kompetanse eller nok skamløshet til å faktisk beskrive og debattere de kunstneriske valgene som er blitt gjort.

Og ja visst er det en motherfucking komedie. En farse. Og den fungerer som det. Men hvorfor ler vi av et stykke sprekkfull med mannssjåvinistisk verbal vold mot kvinner?

Horunge, ludder, morrapuler, søster-puler, dø, dø, dø, drep , drep, drep. Publikum vitner en tragikomisk nedadgående mørk spiral av hat, avmakt, og banning som ikke bare drar med seg kvinnen, men også mannen, og alle tenkelige og utenkelige relasjoner disse to kjønnene kan ha til hverandre nedi møkka. Det er til å le seg i hjel av.

Vi ser hvite mannlige skuespillere, på glitrende vis, spille ut æres-kodeksen, der kone, mor, svigermor, datter, elskerinne, alle rollene, er sinte furier eller får dødelig juling, og publikum ler.

Kvinner er ikke kvinner, de er eiendom, man kan gjøre hva man vil med. Det er ikke troverdig i et land hvor norske kvinner befinner seg i alle mulige slags samfunns og makt-posisjoner. Stykkets humor-premiss er derfor at det er den hvite majoriteten som spiller alle rollene.

Ja, til tross for at norske kvinner som blir drept i Norge, forholdsvis blir drept av en person de kjenner, statistisk sett hvit eksmann i 40-årene,  så er stykket helt urealistisk opp mot den etablerte norske mannsrollen i dag.

Æresvoldens primitive natur spilt ut på en norsk scene med norske skuespillere gjør at det er som om vi ser på steinaldermenn banke og hate steinalderkvinner. Ha ha ha så fjernt fra oss liksom. Når det i realiteten er mannssjåvinister fra innvandret patriarkat som er plassert i munnen på skuespillere som Terje Strømdahl.

På samme måte som vi ler når vi ser britisk-indiske skuespillere spille postkolonialistisk britisk overklasse, fordi de snur klasse-samfunnet på hodet. Slik som feks i Godness Gracious Me. Det var kjempemorsomt.

Vi var ikke vant til å se fargede mennesker som hvite rike bortskjemte nedlatende. Vi er ikke vant til å se hvite norske menn utøve æresvold og spille ut et så forkvaklet kvinnesyn heller. Derfor ler vi. Det uventede, som i tillegg blir dratt parodisk ut og overrasker er alltid morsomt. Det er grunnen til at castingen med bare hvite norske skuespillere funker som komisk grep i dette stykket.

Men hvorfor vil da regissør Kim Bjarke ha oss tro at grunnen til etnisk norsk rollebesetning er noe annet enn det? At det liksom er en politisk korrekt årsak til at stykket skal ”være fargeblindt”. Vi må liksom vite at prosjektet skal treffe machokulturer i alle miljøer, derfor har teatersjefen besatt alle rollene med majoritetskuespillere.

Det er hvite menn som er den generelle  definisjonen på å være fargeblind og treffe alle, og ikke støte noen,  er det teatersjefen fremhever med dette.

Men det er når teatersjef Kim Bjarke går enda lenger enn det, det virkelig begynner å gjøre vondt:

Æresrelatert vold handler 100 prosent om kultur. I stykket nevnes ingen guder eller religioner.

Hvorfor hevder teatersjefen dette? ? Hvorfor ugyldiggjøre at i alle de tre monoteistiske religionene, jødedommen, kristendommen og Islam, så er det beordret fra ”Gud” om kvinnens underdanighet? Kvinners og seksuelle minoriteters autonomi eies og beskyttes av den heterofile mannen. Det er også grunnen til at alle konservative versjoner av disse trosretningene er reinspikka patriarkater.

Å hevde at dette er 100 prosent kulturelt er, om ikke annet, en kritisk feilanalyse av teatersjefen som ikke må få stå uimotsagt.

Bjarkes tolkning er tegn på at man ikke tar innover seg kampen som kvinner, homofile og transpersoner står i når de blir utsatt for sosial kontroll og æresvold i konservative kristne, jødiske eller muslimske miljøer.

Grunnen til at dette må settes spørsmålstegn ved er ikke  ønsket om å  definere all kultur og religion som kvinnefiendtlig, men fordi frigjøring fra æresvold aldri vil skje om vi utelater og pakker inn presis treffende kritikk mot de som faktisk målbærer slikt kvinnesyn. Og det er ille når kulturfolk kjøper denne feilanalysen.

Der jeg sitter blant publikum og ler så kjenner jeg også på et helt annet raseri. Rett i magen min treffer hvert eneste skjellsord fra scenen som et knivspyd. Som Oslo-kvinne er banneordene som faller fra scenen reelle erfaringer.

Det var ikke lenge siden en gruppe med minoritetsfeminister ble hengt ut som prostituerte på sosiale medier fordi de gjør opprør mot sosial kontroll.

Bare for et par år siden utropte Aftenposten en mann til ¨Årest Oslo borger”, samtidig som det sirkulerte et sitat fra ham på sosiale medier at jeg , en kvinnelig samfunnsdebattant og scenekunstutøver, var et ”ludder”. Han var ikke den første og eneste som har holdt på slik mot kvinner. 

Menn med holdninger som dette er inne i varmen i visse miljøer i Norge. De har også evnen til å be om offentlig unnskyldning når sivilsamfunnet rundt dem reagerer på atferden deres.

Men tror dere de gjør det når Oslo Teatre ikke evner å vise minoritetskuespillere som kan spille ut og latterligjøre den type kvinnesyn? I dont think so. Særlig ikke når vi i dag har mange dyktige skuespillere som representerer Oslo godt, og også når flere skamløse arabiske jenter i Norge har igjen satt tematikken på dagsorden . Disse fikk nettopp Fritt Ords Honnørpris, men debatten om miljøene som utøver sosial kontroll av den type som Ibrahim Amir tar opp i stykket, startet jo lenge før rollene i stykket ble besatt.

Nancy Herz skrev allerede i april 2016 : vi er de skamløse arabiske jentene og vår tid starter nå. Og satte dermed i gang en helt ny bevegelse med motstand mot å bli sosialt kontrollert. Og hvis man ikke vil gå med på at sosial kontroll og æresvold kun skal settes opp mot en religion og ett bestemt miljø, hva er da grunnen til at teater-plakaten viser en Hijab-kledd kvinne, røykende og med en pistol mot hodet?

Det finnes minoritetsmenn som i dag er offentlige hardcore feminister og humanister og aktive i samfunnsdebatten. De vil slettes ikke ha den type menneskesyn som tvinger menn til vold.

Det er i et slikt Oslo dere har satt opp ”ludder”-stykket ”Hvem har æren”. Det er i et slikt debattklima dere går ut og sier at ”dette har ingenting med religion å gjøre, vi må gjøre det fargeblindt”. Og det er i dette debattklimaet komikere med innvandrerbakgrunn i åresvis har tatt opp problematikken. Alt fra lettere formaninger og velmenende råd om å ”oppføre seg” , til det flere unge mennesker har betalt med sitt liv for å protestere mot, som mange har havnet på legevakten for å gjøre opprør mot, og som så mange må leve i frykt med voldsalarm for, eller bor på kode 6 for å redde livet sitt ved å bli usynlige med.

Jeg ville heller sett den erfarne komikeren og skuespiller Zahid Ali som skrev kronikken religion er steining av fornuften scenen sammen med Terje Strømdahl i nettopp en komedie om æresdrap. Bare han i en av rollene ville ha gjort noe med hele stykkets nedslagskraft. Det mangler heller ikke på  kvinnelige skuespillere med minoritetsbakgrunn som ville gitt stykket en wow effekt.  Slik som flotte Mehda Zolfaqari som også skriver fortellinger som tolker religiøse tekster fra et feministisk perspektiv. Komiker og skuespiller Lisa Tønne i sluttscenen hvor det endelige oppgjøret tas ville også vært ubetalelig.

Dere har tatt i fra Oslo publikummet denne unike sjansen til å bli utfordret ved å være politisk korrekte og fargeblinde. Det oppleves som en huge missed opportunity.

Tro meg, jeg vil gjerne at norske komikere, teaterfolk og tv produksjoner skal bli virkelig fargeblinde. Men så lenge dere ikke våger å sette dere inn i hvilket samfunn dere faktisk tar opp denne ekstreme sosiale kontrollen for, så vil dere fortsette å sette opp rævkjørte forestillinger som ikke treffer den demografiske sammensetningen publikum i dag består av. I hvertfall ikke i Oslo. For har dere tenkt på hva som er grunnen til at det kan være lettere å nå frem med at hvite skuespillere spiller disse rollene? For det egentlige svaret på dette er det som i realiteten er en farse. Av frykt for å ikke støte har dere laget en rasebevisst oppsetning.

Det eneste denne komedien mangler slik den er satt opp nå er svart skokrem. Da ville dere til og med klart å få dette til å bli noe mer en slapstick, men også politisk satire med snert av selvironi. Ganske treffende satire faktisk.

Shabana Rehman

SeFF Sekulær Feministisk Front

Hvem har æren? – en komedie om æresdrap, Centralteatret, Oslo Nye Teater. Av Ibrahim Amir. Oversatt av Øyvind Berg. Regi: Kim Bjarke. Scenografi og kostymer: Milja Salovaara. Lys: Rolf Christian Egseth. Dramaturg: Siri L. Ramberg. Medvirkende: Terje Strømdahl, Helle Haugen, Petter Vermeli, Ine Marie Wilmann, Trond Høvik, Pål Rønning, Marius Næss, Kari-Ann Grønsund, Helle Haugsgjerd, Henriette Faye-Schjøll. Oppstilt gruppebilde.

Muslim med hud og hår

Usman Rana er, masha’Allah, norsk muslim med hud og hår. Jeg likte hans bok, «Norsk Islam», på samme måte som jeg elsket å se filmen om Snåsamannen av Margreth Olin. Også Rana tror på det gode, og kjærligheten til en skaper som fyller livet med en form for helbredende åndelighet. Som leser følger jeg gjerne en mann som elsker sin tro så høyt at han føler seg kallet til å ta islamdebatten til et nivå hvor det er gladmuslimer og ikke sinnamuslimer som definerer hva det er å være muslim. Dette er en kamp jeg kjenner meg igjen i, selv om jeg ikke er religiøs. Å utvide det offentlige rommet til å gi plass til flere stemmer og flere måter å være menneske på i Norge, bør ønskes velkommen.

Derifra til å skrive om andres hud og hår fordi islam regulerer dette, er likevel mer enn dristig. Overtroen vil provosere så mye at det tankearbeidet Rana gjør ved å forsøke å modernisere hverdagslivet til troende tilpasset vestlige demokratier, vil forsvinne i støyen. Religionen hindrer ham i å ta skrittet fullt ut som uavhengig tenker, og det er godt synlig. Det hindrer ham derimot ikke i å reise en rekke prinsipielle spørsmål om frihet og liberalisme, selv med en religiøs agenda. Det er viktig for å forstå hvordan det oppleves å være religiøs i dagens Norge. Continue reading

Voldens speil- om artssjåvinisme

Dette essayet ble publisert  i Samtiden nr 1 2016
“The animals of the world exist for their own reasons. They were not made for humans any more than black people were made for white, or women created for men”
Alice Walker

Kampen mot vold i alle former har stått sentralt i mine opptredener og intervjuer opp gjennom årene, enten det har vært som forfatter, komiker, foredragsholder eller performancekunstner. Mot slutten av året 2012 skulle dette engasjementet få en ny dimensjon. Continue reading

Kvantespranget- etter drapet på Fadime.

For 13 år siden skrev jeg flere spalter i Dagbladet etter at den unge kurdisk-svenske kvinnen Fadime ble skutt av sin egen far fordi hun hadde valgt å leve sitt eget liv i frihet. Hvordan kan en far ta livet av sitt eget barn på denne måten? Ingen forsto. Dette var noe disse fæle “innvandrerne” holdt på med. Mens andre påpekte at æresdrap og sjalusidrap er jo det samme. Også norske menn dreper. Continue reading

Aldri mer fremmed Del II

Boken “Fremmed i eget land” av Halvor Fosli er like bedrøvelig  som den er verdifull. Den vekket en dyp sorg i meg. Ikke på grunn av den jævla salamien som hele tiden ble dratt frem i hvert eneste intervju på jakt etter mistilpassede nordmenn med hjemlengsel og front mot Islam, men fordi boken berører en langt større fortelling. Fortellingen om en verden i bevegelse, om mennesker i endring. Om intoleranse og om hvordan murer bygges der de burde rives. Vi tilhører jo alle menneskeslekten først og fremst. Det er utgangspunktet. Continue reading