Comedian, Writer, Speaker

Aldri mer fremmed Del II

Boken “Fremmed i eget land” av Halvor Fosli er like bedrøvelig  som den er verdifull. Den vekket en dyp sorg i meg. Ikke på grunn av den jævla salamien som hele tiden ble dratt frem i hvert eneste intervju på jakt etter mistilpassede nordmenn med hjemlengsel og front mot Islam, men fordi boken berører en langt større fortelling. Fortellingen om en verden i bevegelse, om mennesker i endring. Om intoleranse og om hvordan murer bygges der de burde rives. Vi tilhører jo alle menneskeslekten først og fremst. Det er utgangspunktet. Continue reading

Fra grov hets til kjærlighetsmarkering

Maria Khan tok kontakt  etter å ha lest  kommentar Et løft for ikke vold (Aftenposten) der jeg inviterte mennesker  fra alle leire til radikal  ikkevolds-aktivisme mot alle former for polarisering.

På eget  eget intitiativ foreslo Maria  å dele ut roser i tillegg. Nederst i denne bloggposten kan du lese hvordan jeg kom i kontakt med Maria Khan under overskriften “Fra grov hets til kjærlighetsmarkering”. Continue reading

Å ikke dø av skam

Har du hørt om voksne pakistanske menn og kvinner side ved side med norske venner og medborgere diskutere tabubelagte temaer som kjæreste-voldtekt, skam, hevn, utpressing med nakenbilder?

Vel det skjedde på lanseringen av ungdomsromanen «Skitten Snø» skrevet av en forfatter fra Romsås Mahmona Khan

Pakistanske menn reiste seg, grep ordet på flytende norsk, og snakket åpent om  kvinnesyn, om menns holdninger og ansvar.

På scenen sitter Mahmona Khan, en kvinne som stort sett har vært en forkjemper for den forsiktige dialogen, den ikke provokative tilnærmingen til kulturkonflikter, og svarer så ærlig hun kan om tematikken.

Hun er ikke selv voldtatt, men har snakket med , og blitt kontaktet i ettertid av flere jenter som har opplevd det.

Jenter som av skam ikke tør å anmelde.

Boken til Mahmona er en stille revolusjon. Og lanseringen ble et vendepunkt som vi bør ha med i vårt kollektive minne i det vi forsøker å finne ut av hva slags samfunn vi er på vei mot.

Sammen med representanter fra hjelpeapparatet som er invitert,  blir et historisk skifte synlig inne på Nordstrandhuset i Oslo denne novemberkvelden. Romanen skaper gjenkjennelse, debatt og engasjement. Og Mahmona Khan bidro  med en  nyansert, men svært åpen samtale om seksualitet og tabuer.

Kvinner og menn sitter ikke adskilt. Det blir snakket om forelskelse, om drømmer, om seksuelle krenkelser og tap av ære. Uten at noen av de mange mennene i salen føler seg utfordret slik vi er vant til i konservative eller ultratradisjonelle sammenhenger. Eller fra velkjente stereotypier om pakistanske menn.

Engasjerte menn griper ordet og deltar i samtalen om frihet. Kvinnehoder er ikke dekket til. Det finnes ingen islamisme i rommet. Selv om rommet er full av muslimer. Og det slår meg at vi lever i en tid hvor dette må synligjøres og deles.

Og likevel, hvorfor skulle det være annerledes? Dette er tross alt mennesker fra samme land som Mukhtaran Bai. Kvinnen som brøt voldteksttabuet blant pakistanske kvinner ikke bare nasjonalt, men internasjonalt.

Et mot en ung kvinne som ble krenket og gjengvoldatt etter en blodig urettferdig landsby-dom. En kvinne som siden skulle få  støtte fra både mullaer, politimenn og som opplevde at mennesker fra hele landet tok kontakt og gråt og fortalte henne lignende historier. Hun skapte håp. Håp om endring.

Det var flere som tok ordet under lanseringsfesten til Mahmona og snakket åpent om skam.  Snart var det glemt hvilket land de og dem de snakket om kom fra. De snakket om lokalmiljøet sitt og hva som kan gjøres. Temaer som lærere som ikke reagerer på at jenter på barneskolen blir seksuelt krenket ved at gutter klår på dem, til hvor viktig det er at menn og familier selv, tar opp negative holdninger mot kvinner.

I et demokratisk likestilt samfunn har kvinner rett til  yrkesliv, til å gå ut og hygge seg, til å ha venner av begge kjønn, til å bevege seg fritt, på det tidspunktet hun selv ønsker. De har rett til det og samfunnet plikter å ta vare på deres rettsikkerhet.

Yrkesaktive og moderne innvandrerkvinner og jenter  skal selvsagt ha de samme rettighetene og beskyttelsen.

Skitten Snø  er ikke en roman fra Pakistan. Det er heller ingen innvandrerroman som på noen måte kan sammenlignes med “Hilal” av Torgrim Eggen,  slik Aftenpostens anmelder Vidar Kvalshaug gjorde.

Men den berører skam på en måte som taler til så mange. Det er storbyvold og storby skam. Og sist men ikke minst storbyhevn, i en tid der flere verdier krysser hverandre.

Den flerkulturelle voldtektsmann og forbryter. Han som kjenner fryktens retorikk i mer enn en kultur.  Voldtektsforbryteren  som vet hvordan han skal true den norske jenta til å ikke anmelde og han vet også hvordan han skal true den pakistanske jenta til å nærmest dø av skam. Jentene som er livredde, men med 2 forskjellige kulturelle og menneskelige årsaker, finner hverandre, og sammen finner de en løsning på problemet. Plottet er feministisk og sterkt. Og scenene er fra Oslo Sentrum .

Debatten om voldtekt som reiste seg på akkurat denne lanseringen var kanskje den mest presise og viktigste siden temaet dessverre er ble høyaktuell i Oslo by.

Det er ikke bare etnisk norske jenter som blir voldtatt, og det er ikke bare utenlandske menn som voldtar. Voldtekter skjer overalt, og utnytting av ofre med forskjellig kulturell bakgrunn i det frie åpne samfunn og hvor sårbare de er , er det som er sentralt og som vi trenger mer kunnskap om.

Æreskrav, tradisjonell familieliv, menn som har det som sin oppgave å beskytte kvinners ære, der kvinners bevegelsesfrihet er begrenset for å hindre overgrep mot dem, alt dette har vi forlatt som eneste alternativ,  i våre moderne storbyer.

Likevel:  Drømmen om en kjæreste, om kjærlighetsekteskap, om å leve et normalt fritt liv med norske venner, alt dette kan utnyttes og knuses fordi skammen ennå ikke har forlatt familien. Denne skamfølelsen kan utnyttes på det groveste, derfor er det livsviktig å ta ett oppgjør med skammen.

Vi vet at jenter som ønsker å forlate det tradisjonelle kvinnesynet, frigjorte jenter, blir oppsøkt voldtatt og ødelagt ikke bare i asiatiske land , men også i fattige land i Øst-Europa. Filmen ”Lilja 4 ever” der drømmen om et fritt vestlig liv og en falsk kjæreste  lurte den unge lutfattige jenta inn i  trafficking helvete er fortsatt aktuell.

På den andre siden har vi slike svindelkjærester der liberale pakistanske unge piker blir avbildet i intime øyeblikk, slik vi har sett norske jenter også bli, og truet med at bildene vil kringkastes.

Hva skal en pakistansk jente som forholder seg til sin tradisjonelle familie gjøre da? Å dø av skam er ikke et alternativ, derfor er kanskje Mahmona khans bok den viktigste boken om skam som er blitt skrevet nettopp fra et flerkulturelt perspektiv.

Disse spørsmålene og de stemmene som var tilstede på denne boklanseringen viser et langt mer moderne multi-etnisk og ansvarlig Oslo enn det som dessverre kommer frem i den polariserte dekningen av vårt nye samfunn.  Vi trenger hverandre for å fortsette å være et samfunn der kvinner ikke kan trues til taushet. Slik Gerd Fleicher, leder for Selvhjelp for innvandrere og flyktninger som også var tilstede fortalte:  disse krenkende handlingene mot jenter og kvinner finnes i alle land, og i Norge begått av mennesker med all slags bakgrunn.

Det er en forakt mot kvinner, forakt mot frihet og ikke minst forakt mot frigjorte kvinner vi ser.

Skitten Snø tar opp dette. Det er noe mange unge kvinner har ventet på.

Det finnes historier. Om flerkulturelle jenter på byen som er blitt dopet ned og gjenvoldtatt i byens hoteller. Om pakistanske jenter som er blitt avbildet og tvunget til å tie om overgrep som har vart gjennom flere år. Og om norske jenter som ikke har anmeldt av frykt for en type vold og aggresjon de ikke er vant til. Disse historiene ble etterhvert bakgrunnen for ungdomsromanen. For det er unge jenter dette handler om. De som tror at de lever i et fritt og åpent samfunn. Det er dessverre ikke det samme som at vi lever i et samfunn uten overgripere.

Les også : Vil skape debatt om tabuemne 

Dagbladet brenner

Ja, det var Islam som drepte Theo Van Gogh

JEG KAN FORSTÅ at de religiøse massene anser all religionskritikk som skruppelløse sekulære kapitalistiske menneskers angrep på etikk og god moral. Men jeg forstår ikke at Dagbladet henfaller til det samme språket som disse massene bygger sine misforståelser på. Europa brenner, og du Dagbladet hva gjør du? Henter ved eller vann?

Islam påbyr dødsstraff for mennesker som krenker eller kritiserer Islam. Det gjorde Theo Van Gogh. Han ble drept. Ironisk nok greier Dagbladet i samme slengen å håne Koranen, på årsdagen til drapet, ved å hevde at det ikke var Islam som drepte Theo. Han fornærmet jo Koranen ved blant annet å skrive koransitater på en pisket, naken kvinnerygg. Hva er grunnen til at så mange velger å spytte på graven til Theo Van Gogh, en provokatør, ifølge mange en dust av en kunstner, og er kritikkløse til drapsmannens iskalde ytringer om islam som påbød ham å drepe?

Men det onde, forkledd som rasisme, nazisme og religiøs fundamentalisme har herjet i Europa før og latt bror drepe bror, nabo drepe nabo, menn drepe kvinner og foreldre drepe barn. Nå skjer det igjen, og Dagbladet klarer ikke engang å se at ulven har på seg halalfåreklær. Isteden blir dere med på leken som en annen Rødhette, smiler blåøyd og slår fast, ulven er da ikke så farlig. Islams møte med ytringsfriheten er farlig, og det har altfor mange måttet bøte med livet for. SÅ LA OSS NÅ starte med hva som i hvert fall er sikkert hvis Islam hadde fått bestemme på Dagbladets morgenmøter: Marie Simonsen, denne frekke ugifte barnløse umoralske kvinnen, kunne med nød få beholde jobben hvis hun dekket til ansiktet sitt og holdt seg til reinholdsavdelingen. Skikkelige gifte kvinner med anstendig utdannelse kunne fortsette i egne avdelinger for kvinner, med det forbehold at de ikke skrev, tenkte eller ytret noe som ikke støter noen på noe som helst måte. Hva har vel kvinner å gjøre i ei avis som trykker usladdede bilder av kvinnerumper? Spark dem. Mennene, de vantro, de måtte enten konvertere, eller i toleransens navn fått lov til å fortsette hvis de ikke skrev noe som var i strid med Koranen. Sexannonser, ledere, tv-, bok-, filmanmeldelser, måtte gått gjennom den religiøse sensuren. Ingen ikke-muslim kunne sitte i sjefredaktørstolen. Og hvert morgenmøte skulle starte med en bønn til Allah, og Muhammed (fred være med han) som er hans profet. For ikke å snakke om Dagbladets prisbelønnede sjeftegner Finn Graff. Han kunne like gjerne pakket tegnesakene og kastet dem på bålet.

FINS IKKE I DET FRIE ord innenfor Islam? Jo – fordi det finnes muslimer, fordi muslimer er mennesker, og fordi menneskenes tanke er fri. Derfor finnes det muslimskfødte, sekulære muslimer, troende og ateister som kjemper for ytringsfrihet. De er først og fremst frie og selvstendig tenkende individer. Men istedenfor å ta dette på alvor, leverer Dagbladet på lederplass en tåkete advarsel om hvordan man bør lese Ayaan Hirsi Alis åpne brev til Theo Van Gogh. Som om Dagbladets egne lesere ikke er i stand til å vurdere hennes brev uten denne advarselen? Som om leserne er en gjeng med potensielle islam-hatere som må lese Ayaan Hirsi Ali med et rødt advarselsmerke stemplet av Dagbladet: ikke islam som drepte Theo. Ikke dømme Islam. Ikke kritisere Islam.

DETTE ER HVA jeg leser i dette: «Europeiske muslimer fortjener ikke opplysende, frigjørende religionskritikk. De fortjener å leve i bakstreversk menneskefiendtlige religiøs mørke. Hilsen oss i Dagbladet som hater kristne moralister, som er for likestilling, som gjerne bretter ut seksuell løssluppenhet, trykker annonser der østeuropeiske traffickingofre kan annonsere kåte drømmer for norske menn pr. telefon. Men i toleransens navn og i ytringsfrihetens navn kaller vi Ayaan Hirsi Ali og debatten hun reiser for viktig’. Men bør vi lytte kritisk til henne, altså.» ER MIN tolkning riktig? Hvis IKKE, kvess pennene og svar. Det er ikke jeg som krever det svaret. Dagbladet må innse at det var en pervertert utgave av islam som drepte Theo Van Gogh. Og den slags Islam har muslimer rett og plikt til å protestere mot. www.foreignpolicy.com stilte euro-islams fremste talsperson, Tariq Ramadan, følgende spørsmål: Why do you think so many Arabs and Muslims, even in Europe, still believe that the Israelis or the Americans were in some way behind the 9/11 attack?

Tariq Ramadan: These conspiracy theories are the way Muslims are avoiding attacking the issue and facing up to their responsibility to be self-critical and to build. It’s just a way to be passive, to think that we can blame the other, and say, Okay, the West hates Muslims, and that’s it.

Hjertets Migrasjon

Så lenge vi mennesker har levd, har vi beveget oss fra land til land, fra verdensdel til verdensdel. Vi er bevegelse. Først med tankens frihet, og siden på våre egne føtter. Det er naturlig for oss å flytte på oss.

Enten du er sigøyner i hjertet av Europa, en sjaman i Sibir, leder av et multinasjonalt selskap i New York, en mester i indisk dans fra Mumbay, eller du er her nå. Bevegelse er vår natur.


Men vi er også røtter. Vår fødselsarv. Vår stolthet, vår tro, våre skikker, det fellesskapet vi tilhører. Røtter er viktig for oss. Våre røtter skal fortelle oss hvem vi er. Hvor våre drømmer skal lengte tilbake til. Continue reading

Rekrutter dem før gærningene gjør det!

Publisert i Dagbladet 17 april 2004

Fred og ingen fare? Rekrutter dem før gærningene gjør det!

HER OM DAGEN fikk jeg den gamle høvdingen Thorvald Stoltenberg til bords. En setning fra ham brente seg fast.  Vi snakket om viktige ting som krig og fred og sånn, da Stoltenberg utbrøt: «Det er mye mer radikalt å være lik enn ulik.»

Det er så sant!

VG tok et kvantesprang før påske: En svartsmusket mann fikk skrive på side 2. Kadafi Zaman er muslim og avisas første fast ansatte pakistaner. Men kvantespranget besto ikke i at VG endelig har skjønt at fiskepuddinger alene blir et kjedelig kollegium. Nei, det historiske her er innholdet i akkurat den kommentaren. «Vi må ha en offensiv inkluderingspolitikk – for fredens skyld,» skriver Zaman. Stilt overfor fakta om folk som lar seg rekruttere av galskapen, og bruker sine ressurser konsekvent for å sprenge, massakrere og ødelegge verden, tar han spranget ved å reflektere over løsninger, sett fra en ung muslimsk manns ståsted. Et ikke-voldelig ståsted. Det finnes millioner av slike menn. Men de kommuniserer sjelden fra kommentarplass i avisene. Hva er så budskapet til Kadafi? En offensiv inkluderingspolitikk.

EN OFFENSIV inkluderingspolitikk er, slik jeg oppfatter det, det Danmark og Frankrike holder på med. Når de tvangsoppdrar folk til demokratisme, der de ved åpen eksperimentering med lover og regler river av slør og setter 24-årsgrense på ekteskap. Uten å rødme diskuterer nå danskene en innvandringspolitikk som tillater at folk går inn i lovlige lavstatusjobber – så lenge de også får alle muligheter til å skape seg ei framtid og klatre i det danske samfunnet. Storsamfunnets offensiv har også samer, tatere, sigøynere, lesbiske og homofile fått smake.

Det var nok ikke en slik offensiv assimilering Kadafi hadde i tankene. Begrepet offensiv inkludering inviterer til en radikal debatt. Men refleksjonen må komme fra de unge selv.

Studentorganisasjoner bør aktivt gå inn for å bevisstgjøre studenter som blir utsatt for press. Gjør de det? Hva er grunnen til at unge mennesker med jevne mellomrom møter folk som vil misjonere eller rekruttere dem til den ene og fulle sannheten, pakkeløsningen «islam», som alternativ til det vestlige dekadente og åndsløse livet? Disse misjonærene dukker opp overalt, de finnes på universitetene, i drosjene, på gata.

Der det ikke dukker opp en sosialarbeider eller Farid Bouras i Ungdom mot Vold, der står det en og messer om verdens undergang, Vestens hor og krenkede arabere.

I denne smeltedigelen er det de intelligente og høyt utdannede som utgjør faren. Akkurat som ideologene i nynazismen, som ikke er taperne, men de med velutviklede og intelligente evner til kommunikasjon og til å søke kunnskap som bekrefter deres verdensbilde.

Kadafi sukker over ensidig fokusering på hijab, tvangsekteskap og omskjæring. Men det alle disse tingene handler om er frihet, likestilling og verdighet. Gi et menneske verdighet, og du skaper fred.

Forsvarets årlige «soldataksjon» gjør det på sin måte. Den hvite manns raseri blir transformert til en internt utgitt tegneserie. I serien går den hvite majoriteten inn i rollene til minoriteter og blir bokstavelig talt rævpult. Det som tilsynelatende så ut til å være en drømmesituasjon med spesielle privilegier, ble i stedet dyrekjøpte erfaringer om hva det innebærer å tilhøre en minoritet som svarting, homoseksuell eller kvinne i militæret. Forsvaret vet at hvis de ikke klarer å ta alle i samfunnet på alvor, vil interne konflikter bli en del av faren mot sikkerhet, på samme nivå som en ekstern fare. Derfor har de satt minoriteter på dagsordenen, derfor har de satt i gang kontroversielle debatter der unge rekrutter fritt får komme ut med det de mener. Enten de ikke har tro på at en kvinne eller en mørkhudet vil kunne forsvare dem, eller ikke tror at mennesker med en annen etnisk bakgrunn kan føle lojalitet til nasjonen.

Her i Dagbladet har en annen port blitt åpnet. En mor som i en meget nyansert kronikk forteller om sine følelser knyttet til oppdragelsen av sine norske barn som er blitt ranet av gettobarn, som jeg velger å kalle dem. En ekkel utfordring, der vi ikke har noe annet valg enn å spørre om årsaker til hvorfor barn raner barn i et av verdens beste land.

Alternativet til den debatten denne moren har startet, er isolasjon, taushet og avstand mellom folk av forskjellige etniske grupper vokst opp i samme land.

FOR TI ÅR siden vanket jeg selv i et miljø der unge mennesker, side om side med festende bekymringsløse og dopsøkende rike nøkkelbarn, jobbet beinhardt for å skape seg ei annerledes framtid enn deres foreldres i lavstatusjobber. Andre unge som ikke orket å mane fram en visjon om ei bedre framtid, rev heller opp T-baneseter, tagget ned offentlige bygninger og banket opp eller ranet folk de likevel oppfattet som født med gullskje i munnen.

Det er ikke noe annerledes nå. For hver barneraner finnes det et annet barn som tåler og tier, som går pliktoppfyllende gjennom systemet og forventer ei framtid der kravet om likeverd og inkludering ligger som en realitet, og ikke som en skuffelse.

I denne suppa skapes annerledeshet og opprør, som er grunnen til at unge innvandrerjenter f.eks. i England, Danmark, Sverige, Frankrike og nå også i Norge velger å ta på seg hijaben og roper fuck you til det samfunnet som aldri aksepterte deres foreldregenerasjon som likeverdige. Og prisen, det er mer ulikhet.

 

Den 11. landeplage

DAGBLADET 06.06.2003

Kvinner trakasseres og steines til døde over hele verden – i Sharialovens navn. I Norge sitter norske politikere og muslimske talspersoner på fullt alvor og diskuterer en sharia-autoritet i Norge. Ærlig talt – hvor mye

voksenopplæring trengs egentlig i dette landet? spør Shabana Rehman.

DET ER SJOKKERENDE hvor raskt kvinnen i Nigeria, som ble dømt til steining etter en dom i shariadomstolen, er blitt glemt.

Allerede nå sitter man og snakker varmt om shariadomstoler i Norge, som en slags nest-beste løsning for muslimske kvinner som ikke får anerkjent sin skilsmisse gjennom det vanlige systemet. Våkn opp!

Har dere glemt hva sharia er, dere som nå debatterer å snikinnføre sharia i kvinnefrigjøringens navn? Eller har dere aldri visst det? Sharia er steining, utstøting, mobbing og sterk fordømmelse av kvinner som vil leve sitt eget liv, eller i strid mot hva majoriteten (mannsamfunnet) mener om hvordan Islam skal følges. Shariaens praksis er over store deler av verden anerkjent – i middelalderske diktaturer med streng muslimsk lovgivning. Men for kvinner i år 2003, som vil noe annet enn å være totalt underkastet systemer som fordømmer individets menneskeretter, er Sharialovene ubrukelige, uanstendige og umenneskelige. Sharialovene betyr fordømmelse av frihet, valg av livspartner, ytringsfrihet, kvinnefrigjøring og demokrati.

SHARIA TVINGER på oss et helt annet kvinnesyn enn det som er kjempet frem i likestillingens navn over hele verden. Sharia er det motsatte av likestilling og demokrati. Det innebærer et kjønnssegregert samfunn, som i Iran, Afghanistan og Saudia Arabia. Muslimske ekstremister truer Norge, og nordmenn flest vil ikke la dette gå utover landsmenn som bekjenner seg til Allah.

Allikevel er vi i en situasjon der muslimer nå opplever å bli konfrontert med sin tilhørighet og lojalitet til Norge og demokrati.

JEG SER IKKE noe galt i at muslimske politikere, intellektuelle og organisasjonsledere må svare på slike spørsmål. De er først og fremst oppstått fordi vi vet for lite om hva slags holdninger folk i Norge har. Da World Islamic Missions talsperson Amber Khan i NRKs Standpunkt blir spurt av VGs Hanne Skartveit hva hun mener om sharia, eller kvinnens halve arverettigheter, så har hun plikt til å opplyse oss, som den talspersonen hun er. Og da nytter det ikke med slikt tåkeprat som vi fikk servert i Standpunkt-debatten. Da må hun svare klart og tydelig at ja, hun støtter det fordi hun tror på at Islam gir den beste løsning for kvinnen og mannen, slik rettighetene er fordelt etter Koranen. Og deretter må Khan innse at i et moderne demokrati fører dette til et helvete – for kvinnen!

Men istedet svarer hun at der hvor muslimer er i flertall, er det deres demokratiske rett å omforme lovene til deres religiøse praksis. Det vil i praksis bety at hun er for et skruppeløst og umoralsk samliv mellom politikk og religion. Et samliv som ekte demokrater vil oppfatte som intellektuell hor og tvang.

SVS AKTHAR CHAUDRY, som også har vært opptatt av kvinners rett til å skille seg, går nå ut i VG og er positiv til forslaget om å innføre en sharia-autoritet i Norge, for å kunne gi muslimske kvinner en anerkjent muslimske skilsmisse, som i følge Koranen er deres rett. Chaudry er frekk nok til å uttale at i en situasjon som denne, må vi vurdere dette som «den nest best løsning for muslimske kvinner».

HVEM I HULESTE er han til å være positiv til nest-beste løsninger for muslimske kvinner? Fortjener ikke muslimske kvinner den beste løsningen – som allerede finnes? Fortjener ikke de engang at vi, i et demokrati, kjemper for å nyte godt av en human lovgivning, noe alle andre kvinner i moderne demokratier tar som en selvfølge? Istedefor å oppfordre kvinner til å forkaste systemer som krenker deres rettigheter, forsøkerman istedet å tilpasse dem slik at systemet ikke utfordres.

GI NOEN SMULER så vil de ikke våge å kreve mer av takknemlighet for den akutte hungersnøden er liksom tanken bak. Frigjøring vil først skje når flest mulig våger å protestere. Denne protesten vil en aksept av sharialovene fint sette en stopper for. For det var jo tanken bak Taliban også:

Sharialovene skal igjen opprette ro og orden. Var det ikke det Taliban lovet? Muslimer må ikke godta å bli ført slik baklyset av middelaldersk religiøs tolkning uten mulighet for en human kritikk av nettopp de skrevne ord i koranen og deres utøvelse.

HANNE SKARTVEIT etterlyser mer kritisk deltagelse fra muslimer i debatten. Ja takk. Det finnes fora for kritiske muslimer i f.eks. Danmark. Det er ikke mangel på kritiske og godt orienterte muslimer i Norge, de er bare ikke organisert. Men så er da også ekstremistene bedre organisert i Danmark.

Dessverre. At danske venstreintellektuelle har dannet organisasjonen Nei til Sharia er enda et tegn på at de har kommet lenger i debatten enn oss. På deres hjemmeside www.sharia.dk kan man lese flere presise artikler, som bør få alle selvgode muslimske talspersoner i Norge til å skamme seg.

Å godta forestillingen om at man hjelper muslimske kvinner ved å opprette en shariadomstol i Norge er i beste fall naivt, og uansett respektløst overfor menneskerettighetene til nettopp disse kvinnene. Selvfølgelig vil de fleste muslimske ledere være positive til en islamsk domsautoritet. Men hvor var disse lederne når kvinnene forsøkte å få skilsmisse gjennom det vanlige systemet?

Hvorfor i huleste skal vi godta at muslimske kvinner må ha spesielle domstoler og spesiell tillatelse til å skille seg, når ingen andre kvinner i Norge trenger det?

DE KVINNENE som krever en shariadomstol fordi de lever i et mannsdominert miljø, og ikke blir ansett som skilt før de er skilt gjennom muslimske autoriteter, burde gi fullstendig blaffen i et system som ikke er modernisert siden Muhammeds tid. Men de tør ikke. De er redde for å skille seg ut fra mengden – akkurat som svært mange religionsutøvere er blitt.

Deres angst er dessverre forståelig, så lenge de lever i et system som er basert på frykt for utstøting – og vold.

Abid Raja og Amber Khan prøvde i Standpunkt å dra frem at den åpne debatten fører til at muslimske barn blir mobbet på skolene. Dette er en sleip unnamanøver: Det går da fint an å være i mot sharialover, og samtidig ikke akseptere at barn blir mobbet? Skal vi liksom la være å diskutere hvordan få et bedre demokrati for alle, fordi noen idioter mobber? Skal vi la mobberne styre debatten? Da har det jo fått det som de vil!

En iransk flyktning til Danmark sa til meg at det er tre ting du alltid må spørre muslimske talspersoner om: Deres holdning til homofili, sharialovgivning og dødsstraff.

JEG VIL HERVED oppfordre alle tenkende mennesker til å gjøre det samme. Iraneren, som er skuespiller, hadde flyktet fra mullaene i Iran. Men nå ville han ha igjen pengene han betalte til menneskesmuglerne: For da han endelig kom seg inn i det han trodde var frihetens Danmark, var mullaene der også.

 

Kom ut, Imamer!

Imamene må komme ut i det offentlige rom og debattere forholdet mellom menn og kvinner. DEN MAROKKANSKE forskeren Fatima Mernissi er en muslimsk, global feminist som virkelig har studert kildene til islamske tradisjoner. Hun slår fast at hele seksualitetens vesen ble

angrepet som syndig i kristendommen. Islam erkjente, ifølge Massimi, disse følelsene, men likevel ble kvinnen angrepet som symbolet på ødeleggelse og uorden.

Hun hevder at den opprinnelige islam krevde fullstendig likestilling mellom kjønnene, sosialt, økonomisk, politisk og juridisk. Allah likestiller menn og kvinner, men Muhammed bøyde seg for mannseliten i sin tid.
Siden har det mannlige patriarkatets tolkning av Koranen begrenset kvinnenes rettigheter betraktelig, og et kjønnsapartheid er blitt opprettet.
Versene i Koranen der kvinnene er likestilt overfor Gud, men ikke overfor loven, er tolket av menn som ønsket kontroll over kvinnen. Dette budskapet kommer ikke fra Gud, hevder Fernissi.
Derfor er det enhver muslimsk kvinnes religiøse plikt å gjøre opprør mot dette.
DET ER IKKE uten årsak at religiøse fundamentalister i Algerie banket opp, voldtok og drepte enslige muslimske kvinner en stund tilbake. En anklage fra imamen under fredagsbønnen om at de var prostituerte, var nok til at mobben gikk amok og behandlet disse kvinnene som søppel. At denne sjåvinismen i sine mange former raskt kan rette seg mot en hvilken som helst muslimsk oppvokst kvinne som uttrykker livsglede, har mange erfart.
Selv om jeg ikke bekjenner meg til noen religion, erklærte jeg i Dagbladet for tre år siden at islam trenger en muslimsk kvinnelig revolusjon. Dette er ikke en kontroversiell ønsketenkning, men en idé som er i ferd med å vokse fram over hele verden. Muslimske kvinner kan ikke oppnå likestilling uten å stille spørsmål til det religiøse systemet og utøvelsen, uansett om det er i Kabul eller på Grünerløkka. Og det er her utviklingen har stagnert. Istedenfor å gå i dialog med dem som stiller spørsmålene, velger det muslimske fellesskap ennå å fortie kritikk. Hvis vi ikke gjør noe konstruktivt med dette, er veien ikke så altfor lang fra den daglige kjønnsforakt til æresdrap, terrorisme og Taliban.

Ingen muslimsk kvinne bør glemme at terroristen Muhammed Atta ikke ønsket kvinner i sin begravelse, eller måten kvinner ble skildret på i hans avskjedsbrev.
Argumentet om at kvinner ikke ønsker likestilling og lever et fullverdig liv innenfor religionen, holder ikke mål. De som fødes inn i religionen og som ønsker å leve sitt liv annerledes, mister nemlig ved dette sine menneskerettigheter.
Og her er vi ved det grunnleggende poenget: De som trekker inn menneskerettigheter i dialogen, klarer sjelden å nå fram til dem som bare forholder seg til menneskets plikter overfor Gud.
Å LESE OM KVINNER med slør, med høy utdannelse og jobb, smilende mens de venter lykkelig på en muslimsk ektemann, er hyggelig nok. Men slike glansbilder utfordrer ikke årsakene til de hendelsene vi har opplevd den siste tida. Slike artikler har ingen annen funksjon enn å vise at muslimer ikke er farlige og at muslimske kvinner ikke er undertrykte, slik også norske ukeblader gjør fra tid til annen. Hvor er systemkritikken mot den kulturen som har tillatt at svært mange av menneskerettighetene brytes i forhold til unge mennesker, og at mannssjåvinismen snarere er regelen enn unntaket i de fleste immigrantmiljøer over hele Europa?
At forskeren Massimi er kontroversiell, er hevet over enhver tvil. Hennes bøker ligger neppe på nattbordet til de norske imamer. Fra å mene at islam er grunnleggende uforenlig med feministiske ideer, har hun nå gått over til å spille på sine meningsmotstanderes banehalvdel. Så la oss gjøre det her i Norge også! Imamene bør likevel komme ut av sitt selvpålagte moské-isolat, og ta en debatt om kvinnenes stilling i full offentlighet. Så lenge de besitter så mye visdom, bør denne visdommen brynes mot det samfunnet disse imamenes læregutter og -jenter skal leve i.
DET FINNES I DAG ingen dialog mellom kjønnene, iallfall ikke i offentlig sammenheng. Imamene gikk derimot i tog og demonstrerte mot vold etter gjengdrapet på Tøyen. Så lenge de kan vise sine holdninger offentlig på den måten, bør de også komme fram og delta i debatten om kvinnenes stilling. Og ta med seg konene, døtrene og barna. Dette er viktigere enn noensinne. Det hjelper nemlig ikke å debattere alene i sitt eget forum. I et moderne demokrati må debatten foregå på en felles arena, og slik kan imamene også bidra til at offentligheten får et mer nyansert bilde av muslimene i Norge.
Når legen Zahid Mukhta, som talsmann for Islamsk Råd, sitter i «Holmgang» og blamerer seg for 80 000 seere ved å benekte at det finnes æresdrap, bør mer solide folk komme på banen. At han deretter ber om midler til å kjempe mot de problemene han først benekter fins, gjør tragikomedien fullkommen. La oss få de lærde på banen!