Comedian, Writer, Speaker

Synnøve Solbakken ble Imam- fortellerfestivalen

Plutselig sto hun der på scenen, Nordens første kvinnelige imam, eller imama, inkarnert som en Synnøve Solbakken i hvit senorita kjole og knallrøde kinn. Hun åpnet med å  synge muslimsk bønnerop med fløyeltoner fra ganen og dyp trancenderende gjenklang i rommet.

Hennes azan var en spirituell meditativ åpning av en forestilling som skulle vise seg å være helt ekstraordinær på en norsk teaterscene. Sherin Khankan er ingen fiksjon, hun er på ekte!  Men dessverre; norske kulturredaktører kjente ikke sin besøkelsestid!

Søndag, mens twitter raste med rette over den forferdelige hashtagen #hangAyazNizami som trendet  og facebook Norge var mest opptatt av Søviknes sin hodeløse deling av en link fra en høyreekstrem side så spilte det seg ut  et spirituelt, åndelig og humanistisk kvantesprang et helt annet sted, i Oslo sentrum. På en liten scene, under fortellerfestivalen.

Festivalsjef Mette Kaaby kunne med stolthet presentere en slags åpenbaring:

Gjennom forestillingen “Madonna, Bitch og Imam”  ble vi vitne til levende religionshistorie. Spørsmålet er blitt stilt flere ganger:

– Er det mulig å være feminist og muslim på samme tid? Imama Sherin Khankan delte sin visjon gjennom monologen ”The future of islam is a woman”, om veien frem mot å etablere en  moské for kvinner og bli Nordens første kvinnelige imam.

Kvinnen med en finsk kristen mor, og syrisk muslimsk far har en forhistorie der hun ble vraket fra partiet Radikale Rødt i Danmark fordi hun ikke ville avvise islamsk sharialovgivning. Hvordan endte hun opp som feminist og grunnlegger av Mariam Moskeen

– Min far er hardcore feminist, begynte hun  med da hun fortalte om sin reise inn i muslimsk feminisme.

Fremgangsmåten er å jobbe for likestilling og i mot patriarkatet innenfra. Det er som om hun har skjønt akkurat hvor langt strikken kan tøyes med støtte  og legitimitet fra de muslimske kildene selv, og den strikken den tøyer hun ”skamløst” ved å si at hun ikke er en reformator. Hun er en som går til kildene og finner støtte til sin feminisme i Islam. Hennes Gud, hennes skaper, har allerede gitt henne de rettighetene hun ønsker og står fritt til å tolke. Den tillatelsen har hun gitt seg selv med samme selvfølge som det menn gir seg selv til å gjøre akkurat hva som passer dem best.

Måten Sherin formidler og forløser likestilt trosutøvelse, feks i møtet med sjelesorg og riter,  er på en så oppsiktvekkende måte at det fortjener et langt større publikum og mediedekning enn det hun fikk i Norge i går. NRK Dagsrevyen valgte heller å rydde plass til Søviknes høyreekstreme link, men vår finsk-syriske dansktalende medsøster ville ha glitret på Dagsrevyen i går og åpnet dører inn til sin samtid som Terje Søviknes aldri vil være i stand til.

I dette intervjuet forteller Imama om sin aktivisme:

“We will change the concept of Islam in Europe and elsewhere- showing that Islam is a peaceful religion. We will fight the growing Islamophobia as well as patriarchal structures by working on the ground…creating change from within…. we will repeat this message from here and all the way to China over and over again as long as ignorance is ruling”

På sin Facebook side skriver Sherin: “En islamisk stat er ikke vores drøm. Overalt i verden findes der muslimer, som anser demokratiet og en sekulær stat, der ligestiller alle mennesker uanset religion og ophav, som et frugtbart udgangspunkt for et samfund. Vi er såkaldt “troende sekularister”.

Mariam moskeen er åpen for islamsk ekteskap med ikketroende uten at de trenger å konvertere,  og sjelesorg (herunder islamske skilsmisse og hardt kritiske situasjoner slik feks Rania Jalal Al-Nahi nylig skrev i VG )

Sherub forteller også om kvinnelige bønneledere “Mariam moskeen vil holde fredagsbønn som vil mobilisere et team av kvinnelige imamer som kan ta på den store oppgaven det er å lede khutbah og bønn systematisk fredag etter fredag.  Slik andre kvinnemoskeer i verden har bygd seg opp.  Vi er inspirert av andre bevegelser i verden som har lansert moskeer med kvinnelige imamer. Inkludert kvinnemoskeen i Los Angeles. Det tar tid og hardt arbeid tå bygge et nytt samfunn opp. Hvis du vil være en del av Mariam moskeen kontakt oss i gruppen: kvinnelige imams”

En imama som er tydelig i mot indoktrinering, har en dyp demokratisk forståelse, og er for full ytringsfrihet fikk publikum til å bli rørt til tårer. De er også åpne for å vie troende med ikke-troende og annerledestenkende uten krav om konvertering.

At ytringsfrihet skal gjelde alle ga hun et ganske tydelig eksempel på da hun fortalte hvordan hennes første reaksjon var når performancekunstneren Uwe Max Jensen løp naken inn i en kirke hun var invitert til å preke. Hun ble kritisert som Islamist av Max Jensen som klarte å komme helt  inn i kirken uten underbukser, dansk flagg og et kors i hånden(!)

Sherin sto der med sin lille datter og øvde på sin tale. Hennes første reaksjon var å hviske til sin datter at det var denne mannens demokratiske rett å si sin mening, og ba så datteren om å snu seg vekk.

Folkekirken ble også i dansk samfunnsdebatt møtt med skarp kritikk  for å ha sluppet til en imam som skulle gjentolke den kristne gudstjenesten. Kirken har “solgt seg ut” kritiserte danskene. Det stoppet ikke Sherin, som ser ut til ha inneha sterk diplomatisk og spirituell talent, eller intelligens for den saks skyld, og likevel gjennomføre sin opptreden. Slik hun gjorde for Oslo-publikummet.

I over en time fortalte Sherin om sin intuitive vei til å bli en øverste leder i moskeen, sin visjon om en mer demokratisk religionsutøvelse med respekt for individets frihet og for likestilling og mangfold. Ja man kan nesten si at med karismatisk feminisme berettet hun om at kvinner er de som kan redde Islam.

Festialsjef Mette Kaaby presenterte oss ikke bare for Sherin, hun presenterte dette i en ramme med to andre kvinnelige fortellere som formidlet sine fortellinger om skjøgen og om madonnaen.

– Heidi Dahlsveens Metallurgi er en fortelling om den norrøne disen Frøya og kvinnen som smykker seg og som deltar i krig og kvinnens rolle i konflikter.
 Heidi Dahlsveen traff også publikum med historien om Frøya med det som bakteppe at hun er vokst opp med menn som forteller historier om menn.

– Kvinner blir ofte ilagt restriksjoner, ikke minst i religiøse sammenhenger. I ”Maria i Koranen” presenterte fortellerkunstneren Mehda Zolfaqari historien om den gangen Jomfru Maria gikk inn i tempelet, og om hvorfor kvinner er marginalisert i moskeer. det kombinerte hun med å fortelle om sine egne personlige opplevelser.

Jeg ble imponert over Mehdas komiske talent og ansiktmimikk. Hun regner seg selv som en del av ”skamløs” bevegelsen og synliggjorde med dyp innlevelse hvordan  usynliggjøring av kvinner i det religiøse patriarkat forekommer.

Men sterkest var det å se hvor berørte  flere av de som fant veien til denne forstillingen ble. Som selv var søkende, og ønsket rettferdighet for sitt kjønn og retten til  å kunne elske og leve i frihet med sine medmennesker.

Så kan man si at det opplevdes utrolig provoserende  å høre på Sherin forklare hvordan kvinner må være lure, i dialog, og vise vei ved å forsøke og finne støtte i kildene for å bli behandlet med rettferdighet.  For meg fremsto det nærmest som om kvinner må  tigge om frihet og være utspekulerte som en Scheherazade  i tusen og en natt.  Jeg stilte Sherin dette spørsmålet da jeg fikk sjansen, og hun svarte kort oppsummert at hun tror at man må jobbe både innenfra og utenfra mot patriarkatet. Og måten å jobbe innenfra på er å ikke demonisere de andre, finne legitimitet for sin feminisme i kildene, og skape en alternativ trosutøvelse som kan vokse seg frem. Dette kan og må debatteres så klart og Sherin virket ikke redd for å gå inn i disse debattene med et åpent aksepterende sinn.

Men for nå : denne forestillingen var alt annet enn en offertale, kvinnene ville med sine forskjellige talenter fortelle, berette, dele og innta scenen med den største selvfølgelighet. Det var sterke selvstendige kvinner som gjennom fortellerkunsten trollbandt publikum. Som madonnaen, som skjøgen og som imama.

Shabana Rehman og Sherin Khankan foto: Naila Malik

 

For meg var det derfor sterkt fra 2004 da jeg løftet lettvekteren Mullah Krekar på nattklubben Smuget, til det å få lov til å løfte den langt mer intellektuelt, spirituelt og åndelige visjonære Imama Sherin Khankan i 2017 på teaterscenen. I slike tider forteller scenekunsten oss mye mer om hvordan polarisering kan kveles og hvordan vi mennesker  kan skape virksomme møteplasser som endrer vår oppfatning av fastlåste debatter. Fortellerfestivalen og festivalsjef Mette Kaaby skal ha stor takk for at hun fikk Madonnaen, Skjøgen og Imama opp på scenen.

Heidi Dahlsveen, Shabana Rehman, Sherin Khankan, Mehda Zolfaqari

 

Født fri for faen!

En forkortet versjon av denne bloggposten ble først publisert på NRK Ytring, link

I år koker det under hovedparolen til 8. mars toget:
“Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur”

Sekulær Feministisk Front ( SEFF)  var med å stemme frem denne parolen, og vi stopper ikke der, vi vil gå bak denne med disse parolene:

 “Født fri for faen”, “La klitoris og forhuden leve”, “Ingen ære i æresdrap”, “Nei til barnehijab”, “Ingen tvang i kjærlighet”  og “Vi elsker frittalende kvinner”.

Hvorfor er disse parolene valgt? Og hva betyr de i norsk likestillingskamp?

Norge er et multikulturelt og verdipluralistisk samfunn. Det krever at individet har sosial og moralsk frihet til å forme sitt eget liv og finne sin flokk uavhengig av hvilken familie de er født i. Uten å bli diskriminert, tvunget eller sosialt kontrollert for den de er.

Vi er en del av et globalt samfunn med migrasjon og demografiske endringer som unngåelige prosesser. Over hele verden kjempes det daglig kamper for at kvinner og jentebarn skal bli likestilt med gutter og menn. Og denne kampen foregår i mange miljøer i Norge

Med Sekulær Feministisk Front, Skamløs bevegelsen, og de mange multietniske organisasjonene kom Flerkulturell Feminisme på dagsorden i Norge for godt og med bred mobilisering.

SEKULÆR FEMINISTISK FRONT (SeFF): Bak: Anita Farzaneh (Secular Forum), Ingalill Sandal ( Likestilling, Integrering & Mangfold), Tone Grebstad (Senter for Sekulær Integrering). Foran: Atefeh Moradi (Nestleder SeFF), Shabana Rehman Gaarder (rådsleder SeFF), Æsæl Manouchehri (Nestleder i Likestilling, Integrering & Mangfold). Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)

Alt for lenge har vi måttet tolerere at patriarker har fortalt at vest og øst ikke er i stand til å møtes i felles kvinnekamp. For vestlig kvinnesyn blir jo pådyttet østen, og østens kvinnesyn blir jo forstått i hjel av vestlige mennesker med berøringsangst. Så klart er dette også sant, og de som vil, de kommer til å finne horrible eksempler på svik, sensur, rasisme og fanatisme på alle områder der kvinner raskere kunne ha oppnådd frigjøring.

Men i år har det skjedd noe som kan bryte med alt dette. SeFF har sammen med norsk kvinnebevegelse, både landets yngste og eldste kvinneorganisasjoner satt i gang en dialog om nye strategier i kampen for frigjøring og likestilling. Norsk Kvinnesaksforening, Krisesentersekretariatet, Kvinnegruppa Ottar, Kvinnefronten, Lesbisk Forbund og Kurdisk Forening er bare noen av dem som har ledet an i dette arbeidet sammen med Sekulær Feministisk Front. Vi i SEFF vil invitere flere inn i dialogen. Tiden er overmoden for å samle krefter på nye måter, dele kompetanse og kunnskap om kulturelle, rituelle og religiøse strukturer som kan hindre kvinnefrigjøring.

Vi er sammen med på å skrive norsk flerkulturell likestillingshistorie. Et Norge der norskhet for lengst er endret til et mangfold av mennesker rett og slett fordi de eksisterer og bor i Norge og er med på å bygge landet.

De skal ta sin utdannelse, søke jobber, finne bolig og hvis familieliv er ønsket, stifte familie, og finne livsledsager etter egen frie vilje. Dette kan kun skje uten tvang og sosialt press bare hvis individets frihet og kvinners autonomi respekteres. Minoritetsmenn er blitt utfordret , og mange viser i dag offentlig støtte til denne nye kvinnekampen 

Ingen ære i æresdrap

Det er 15 år siden frihetskjemperen Fadime ble drept av sin egen familie. Hun ble et offer for “Et menneskesyn som dreper

Æreskravet gjør at jentebarn i realiteten risikerer å måtte leve på nåde fra den dagen de er født, fordi de er jenter. Oppfyller du æreskravene får du leve i fred. Gjør du det ikke må du i verste fall dø, og i beste fall bli fryst ut og drevet vekk fra alle dine kjære. I dag er det svært mange aktivister fra alle kjønn som protesterer mot æresvold og kyskhetsdrap

Æresdrap skjer ikke uten at man gjennom hele livet blir utsatt for sosial kontroll.Fordi du er kvinne. Eller som Kadra Yousef nylig skrev, umyndiggjort gjennom et helt liv: Ikke bli for vestlig

Ingen tvang i kjærlighet

Vi må derfor stå sammen for frihet, likeverd, og råderett over egen kropp og fremtid. Det betyr at kampen mot diskriminering, kulturell og religiøs undertrykking av kvinnen, og intoleranse mot annerledestenkende går nå hånd i hånd. Å bli presset til noe annet er vold. Vi vet at kampen mot tvangsekteskap også handler om å ikke bli utsatt for sosialt stigma om man bryter ut. Sivil mobilisering må til for at mennesker som presses på denne måten skal finne støtte og aksept for frie valg.

La klitoris og forhuden leve

I Norge har flere minoritetskvinner stått på barrikadene i kampen mot kulturell kjønnslemlestelse. Rituell omskjæring på guttebarn kan heller ikke forsvares, sett utfra individets frihet. Derfor er dette en kamp og en debatt trossamfunnene er nødt til å ta i møtet med opplysning, rasjonalitet og medisin.

Nei til barnehijab

Voksne troende kvinner som bærer hijab kan fint debattere og føre sin egen sak, barn kan ikke det. Å ikle barn hijab er å  påføre jentebarn tildekning av hodehår som skal forme dem før de selv er i stand til ta et bevisst religiøst valg. Argumentet med at da blir det mer naturlig for dem å akseptere å ta på hijab i pubertetsalder eller som myndig, det er diskriminerende og reduserer dem som frie individer. Vi gleder oss over at jentunger kan få til hva de vil og følge sine drømmer på lik linje med guttebarn. Klatre i trær, drive med idrett, gå på ski, eller svømme. Selvsagt kan de det. Det gjelder alle barn som får utfolde seg fritt.

Vi elsker frittalende kvinner

Det er dagligdags for uavhengige kvinner som benytter seg av ytringsfriheten sin i flerkulturelle Norge at de blir møtt med hatytringer, sexisme og trusler fra et innvandret patriarkat. Sammen med likesinnede fremmedfiendtlige innfødte menn som vil “eie” norske kvinner eller hate dem som forrædere, spyr de ut sin kvinneforakt. Demokratiet vårt er ingen demokrati uten kvinner i offentligheten og i alle posisjoner. Derfor må vi vise solidaritet og stå opp for de som blir skyteskive for slike hatytringer i mye større grad enn i dag. Vi må aldri akseptere å bli herdet eller at det er bare sånn det er.

Kort oppsummert: Født Fri for faen – som selvfølgelig også blir en parole

Feminismen er mer vital enn på 40 år!

SEFF inviteter kvinner og menn med all slags bakgrunn, og kjønnsidentitet til å møte opp på Youngstorget i Oslo kl 1800 for å vise solidaritet med antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur. Meld deg gjerne på vår event på facebook her og fortell oss hvorfor du vil vise solidaritet

 

 

Dyrenes beskytter


Klassekampen  24. feb
Forfatter: tekst: Liv Mossige foto: Tom Henning Bratlie

Shabana Rehman Gaarder vet hva det vil si å stå alene i kampen for frihet. Nå tar hun kampen for dyra.

Hagen til Shabana Rehman Gaarder likner et fort. Porten er stengt med en lenke, bak gitrene hopper og bjeffer to digre, hvite hunder. Huset ligger i enden av en islagt bakke på Oppegård utenfor Oslo, men årstida til tross: Rehman kommer ut kledd i en sommerlig tunika.
Casper og Eckhart er polarhunder, overdimensjonerte hvite teddybjørner som minner om isbjørnunger. Eckhart er oppkalt etter den tyske eksistensfilosofen Eckhart Tolle, om du lurte. Rehman og ektemannen skaffet seg de store hundene fordi de ønsket familieforøkelse.
– Hundene groundet oss. Før fløy vi mye. Nå er vi bundet til dette stedet.
Hundene er ikke de eneste nye i familien; her bor også sju katter.
– Vi fikk en kattemor med tre unger, og så viste det seg at hun var høygravid da hun kom.
Stua til Rehman er lys og hvit, med en hvit Buddha-statue på den hvite peisen. Hun har lagt tepper på de to svarte sofaene, snarere for å skjule hvor mye hundene har spist av dem enn for å skjerme dem for hundene, som hun selv sier.
Sirkusets bakside
Dyra preger Rehmans liv på flere måter. Siden 2014 har hun jobbet som kommunikasjonsrådgiver i dyrevernsorganisasjonen Noah.
– Jeg har alltid hatt et engasjement for ikke-vold, spesielt i et feministisk perspektiv. Etter hvert har jeg blitt opptatt av artssjåvinisme. Jeg støtter tanken om at sexisme, rasisme og artssjåvinisme springer ut fra samme sted og utnytter, misbruker og mishandler den som er annerledes. Hvem vi har medfølelse med, blir ofte avhengig av hvor fremmedgjorte vi selv er for dem som opplever vold, sier hun.
Selv kommer Rehman fra det hun betegner som en arbeiderklassefamilie, og en del av barndommen var å gå på sirkus sammen med familien.
– Det er gode minner. Men nå ser jeg annerledes på det. Jeg tenker på dyra. Vi har ledd mens de har lidd.
Mer enn eyecandy
Shabana Rehman er kanskje mest kjent som samfunnskritiker og standup-artist. Før hun begynte å jobbe i Noah, bodde hun fem år i New York sammen med ektemannen.
– Å flytte fra New York til Oppegård er selvfølgelig en kjempekontrast. Byer, land, kontinent – før var vi alltid på reise. Men det er fire år siden nå. Jeg har alltid villet gjøre noe annet, noe uventet. Jeg har alltid villet være meg selv og gjøre det uten å tenke over hva andre vil si.
– Har du lagt komikerkarrieren helt på hylla?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg opptrer jevnlig og skriver på nye ting, og jeg har turnert både i USA, Australia og Canada. Det har bare ikke vært en nyhet i Norge.
Hun ser nesten litt himmelfallen på meg.
– Jeg sender jo ikke akkurat ut en pressemelding hver gang jeg opptrer, sier hun og ler.
– Er det noe forskjell på å gjøre standup ute og her?
– Jeg vet ikke hvordan det er med andre komikere, men publikum ler på de samme stedene enten det er ute eller hjemme. Men i land og miljøer hvor kvinnelige komikere ennå er utradisjonelt, kan man merke en forskjell. Det er steder hvor en kvinne på scenen betyr sang, dans eller eyecandy. Mens standup-komikk eller politisk satire handler ikke om noe av det.
Harde kamper
Den siste tida har Rehman vært profilert i mediene med kvinnesaksgruppa Sekulær feministisk front, forkortet Seff. I utgangspunktet var hun bare med som rådgiver for aktivister som ønsket å stemme fram paroler til 8. mars. En rekke etablerte organisasjoner, som Rasjonalitet, Senter for sekulær integrering og Likestilling, integrering og mangfold, sto bak. Seff ble oppfordret om å føre arbeidet videre, og Rehman ble valgt til rådsleder inntil videre. Kjernesakene er å bekjempe undertrykking og æresvold i alle miljøer, spesielt når det kommer til sosial kontroll, tvang, kjønnslemlestelse.
Feministen i Rehman ble vekket på ny da hun nylig leste en sak om den norsk-somaliske aktivisten Amal Aden i Morgenbladet. Der mener Rehman det ble reist tvil ved Adens troverdighet som samfunnsdebattant. Aden ble framstilt som det Rehman i en kronikk betegner som en «jungelforfatter».
– Det gjør noe med meg når jeg ser frihetskjempere som må stå alene. Jeg har selv vært der, sier hun.
Rehmans historie har blitt fortalt både i bokform og på film, og hun har i hele sitt voksne liv deltatt i samfunnsdebatten. Hun har stilt opp naken og malt i det norske flagget, og hun har løftet mulla Krekar. Det koster. De seineste åra har hun også fortalt om overgrepene da hun var i barnevernets varetekt og om konfliktene med familie og det pakistanske miljøet.
Rehman mener aktivisme er sårbart i et multietnisk samfunn.
– Det vet vi som kjemper kampen innenfra.
Plukk og velg!
Selv går hun timelange turer med hundene i skogen for å hente seg inn. Og hun bruker humor for å slå tilbake.
– Det er harde kamper, vonde saker. Men det er viktig at man ikke lar seg synke ned i dystopi. Humoren er en rød tråd i alt jeg gjør. Uten den hadde jeg blitt sprø. Jeg kommer til å fortsette med det til jeg dør, og jeg forlater nok jorda med et skikkelig stønt.
En hund hopper opp i fanget mitt og slikker meg i ansiktet. Rehman ler.
– Det er ikke Eckhart, men lillebroren Casper. Han kaller vi bare slikkmunn.
Hun setter seg litt tilbake i sofaen og sier at i dag orker hun ikke å oppdra dem. I stedet forklarer hun at vi lever i et samfunn der mange verdier krysser hverandre. Det er viktig at alle har full frihet.
– Plukk og velg, sier jeg. Om du er nær islam den ene dagen og søker mot buddhisme den neste, er det ingen som har noe med det. Folk lider hvis de ikke fritt kan søke etter det som gir dem spirituell eller intellektuell næring. Jeg kan til og med skjønne dem som vil være husmødre og jobbe hjemme.
Hun stopper opp og leter etter de riktige ordene.
– Privatlivet er også politisk. Vi kan ikke ha det slik at noen grupper styrer andre.
– Synes du de etnisk norske feministene har sveket innvandrerkvinnene?
Hun trekker litt på det.
– Jeg synes ikke man skal dømme feministene for at de er antirasister. Der har venstresida fått ufortjent mye pepper. Og jeg undrer meg over det. Hva er det de egentlig blir kritisert for? At de har solidaritet med minoritetene? Den type kritikk avviser jeg. Men ja, feminismen i Norge kan bli enda modigere og vise større solidaritet med dem som må bryte med kjønnsrollemønstrene i et innvandret patriarkat.
Så hatten passer
Som rådsleder i Seff ville Shabana Rehman Gaarder ha en egen hatt. Hun oppsøkte Mona Strand, Norges mest markante hattekunstner. I et hjørne så hun en helt spesiell en, som sto og støvet ned.
– Da tenkte jeg at den hatten må det bli!
Det viste seg å være en skulpturell hatt, «Den røde hane». Den var del av Strands masteroppgave i kunst.
Den ukonvensjonelle hattebruken har ikke gått upåaktet hen. På Facebook-sida til Seff spør en kvinne om man blir tatt alvorlig med noe slikt på hodet.
– Når jeg går med denne hatten, så viser jeg at det er greit å gå med hodeplagg. Jeg går med den i solidaritet med dem som går i hijab eller turban. Turbanen er min krone, er det ikke det sikhene sier?
– Ingen skal hetses for hodeplagget sitt. Likevel er jeg motstander av uniformering og at man må gå med et hodeplagg ut fra bestemte religiøse dogmer. Vi må prøve å unngå fryktretorikken, og humor er viktig her. Se, dette er min krone!
Hun mener selv at hatten kan gi assosiasjoner til et kvinnelig kjønnsorgan.
– Hvor mange fallossymboler har vi ikke tilbedt gjennom tidene? Det er nye tider nå. Og hvis det ikke er det, får vi søren meg skape det.
Dyras beskytter
Likevel er det dyra som er førsteprioritet for Rehman nå. Hun mener det står ille til med rettighetene deres i Norge. Næringsinteressene er sterke. Pelsindustrien, rovdyrpolitikken og ikke minst matindustrien har alle mektige lobbyer som er overhodet ikke interessert i å sette medfølelse med dyr og naturen først.
Eckhart og Casper følger etter meg helt ut i gangen når jeg skal gå. De peser og hopper i de tykke, hvite pelsene, laget for arktisk klima.
– Ikke la dyra bli en bisetning til slutt, da. Det har vært mye fokus på Mulla-løftet tidligere.

Rasebevisst komedie om æresdrap

Dagsnytt Atten Debatt med Teatersjef Kim Bjarke og Shabana Rehman

Denne kritikken har blitt publisert og debattert i en redigert versjon i Aftenposten og Dagbladet 

Oslo Nye har satt opp en jævla rævfitte av en farse om æresdrap! Beklager mitt grove ordbruk i denne analysen. Min tekst er ”inspirert” av teaterstykket  ”Hvem har æren” som hadde premiere 23 februar på Oslo Nye Centralteater.

Komedien har et grensesprengende sexistisk og kvinnenhatende språkbruk. Publikum vil fort miste tellingen over hvor mange ganger ord som rævfitte, hore og ludder faller fra scenen.

Den syriske dramatikeren Ibrahim Amir som har skrevet stykket vet hva han gjør.  Han har på mesterlig vis klart å dramatisere  kvinneforakten som utløser æresvold, og latterliggjør den så hatten passer.

Vi har ikke en slik grov bannekultur i Norge. Norsk kunst og kultur er i det hele tatt ganske anemisk og aseksuell sammenlignet med dette elsk-hat horefitte farsen ” Hvem har æren”.

Mange vil mene at det nå er fantastisk at æresvold endelig  tematiseres åpent blant norske kulturpersonligheter.

Jeg velger å se svært kritisk på hvordan dette er løst. Og fordi jeg ikke er overbevist om at det finnes teaterkritikere med flerkulturell kompetanse eller nok skamløshet til å faktisk beskrive og debattere de kunstneriske valgene som er blitt gjort.

Og ja visst er det en motherfucking komedie. En farse. Og den fungerer som det. Men hvorfor ler vi av et stykke sprekkfull med mannssjåvinistisk verbal vold mot kvinner?

Horunge, ludder, morrapuler, søster-puler, dø, dø, dø, drep , drep, drep. Publikum vitner en tragikomisk nedadgående mørk spiral av hat, avmakt, og banning som ikke bare drar med seg kvinnen, men også mannen, og alle tenkelige og utenkelige relasjoner disse to kjønnene kan ha til hverandre nedi møkka. Det er til å le seg i hjel av.

Vi ser hvite mannlige skuespillere, på glitrende vis, spille ut æres-kodeksen, der kone, mor, svigermor, datter, elskerinne, alle rollene, er sinte furier eller får dødelig juling, og publikum ler.

Kvinner er ikke kvinner, de er eiendom, man kan gjøre hva man vil med. Det er ikke troverdig i et land hvor norske kvinner befinner seg i alle mulige slags samfunns og makt-posisjoner. Stykkets humor-premiss er derfor at det er den hvite majoriteten som spiller alle rollene.

Ja, til tross for at norske kvinner som blir drept i Norge, forholdsvis blir drept av en person de kjenner, statistisk sett hvit eksmann i 40-årene,  så er stykket helt urealistisk opp mot den etablerte norske mannsrollen i dag.

Æresvoldens primitive natur spilt ut på en norsk scene med norske skuespillere gjør at det er som om vi ser på steinaldermenn banke og hate steinalderkvinner. Ha ha ha så fjernt fra oss liksom. Når det i realiteten er mannssjåvinister fra innvandret patriarkat som er plassert i munnen på skuespillere som Terje Strømdahl.

På samme måte som vi ler når vi ser britisk-indiske skuespillere spille postkolonialistisk britisk overklasse, fordi de snur klasse-samfunnet på hodet. Slik som feks i Godness Gracious Me. Det var kjempemorsomt.

Vi var ikke vant til å se fargede mennesker som hvite rike bortskjemte nedlatende. Vi er ikke vant til å se hvite norske menn utøve æresvold og spille ut et så forkvaklet kvinnesyn heller. Derfor ler vi. Det uventede, som i tillegg blir dratt parodisk ut og overrasker er alltid morsomt. Det er grunnen til at castingen med bare hvite norske skuespillere funker som komisk grep i dette stykket.

Men hvorfor vil da regissør Kim Bjarke ha oss tro at grunnen til etnisk norsk rollebesetning er noe annet enn det? At det liksom er en politisk korrekt årsak til at stykket skal ”være fargeblindt”. Vi må liksom vite at prosjektet skal treffe machokulturer i alle miljøer, derfor har teatersjefen besatt alle rollene med majoritetskuespillere.

Det er hvite menn som er den generelle  definisjonen på å være fargeblind og treffe alle, og ikke støte noen,  er det teatersjefen fremhever med dette.

Men det er når teatersjef Kim Bjarke går enda lenger enn det, det virkelig begynner å gjøre vondt:

Æresrelatert vold handler 100 prosent om kultur. I stykket nevnes ingen guder eller religioner.

Hvorfor hevder teatersjefen dette? ? Hvorfor ugyldiggjøre at i alle de tre monoteistiske religionene, jødedommen, kristendommen og Islam, så er det beordret fra ”Gud” om kvinnens underdanighet? Kvinners og seksuelle minoriteters autonomi eies og beskyttes av den heterofile mannen. Det er også grunnen til at alle konservative versjoner av disse trosretningene er reinspikka patriarkater.

Å hevde at dette er 100 prosent kulturelt er, om ikke annet, en kritisk feilanalyse av teatersjefen som ikke må få stå uimotsagt.

Bjarkes tolkning er tegn på at man ikke tar innover seg kampen som kvinner, homofile og transpersoner står i når de blir utsatt for sosial kontroll og æresvold i konservative kristne, jødiske eller muslimske miljøer.

Grunnen til at dette må settes spørsmålstegn ved er ikke  ønsket om å  definere all kultur og religion som kvinnefiendtlig, men fordi frigjøring fra æresvold aldri vil skje om vi utelater og pakker inn presis treffende kritikk mot de som faktisk målbærer slikt kvinnesyn. Og det er ille når kulturfolk kjøper denne feilanalysen.

Der jeg sitter blant publikum og ler så kjenner jeg også på et helt annet raseri. Rett i magen min treffer hvert eneste skjellsord fra scenen som et knivspyd. Som Oslo-kvinne er banneordene som faller fra scenen reelle erfaringer.

Det var ikke lenge siden en gruppe med minoritetsfeminister ble hengt ut som prostituerte på sosiale medier fordi de gjør opprør mot sosial kontroll.

Bare for et par år siden utropte Aftenposten en mann til ¨Årest Oslo borger”, samtidig som det sirkulerte et sitat fra ham på sosiale medier at jeg , en kvinnelig samfunnsdebattant og scenekunstutøver, var et ”ludder”. Han var ikke den første og eneste som har holdt på slik mot kvinner. 

Menn med holdninger som dette er inne i varmen i visse miljøer i Norge. De har også evnen til å be om offentlig unnskyldning når sivilsamfunnet rundt dem reagerer på atferden deres.

Men tror dere de gjør det når Oslo Teatre ikke evner å vise minoritetskuespillere som kan spille ut og latterligjøre den type kvinnesyn? I dont think so. Særlig ikke når vi i dag har mange dyktige skuespillere som representerer Oslo godt, og også når flere skamløse arabiske jenter i Norge har igjen satt tematikken på dagsorden . Disse fikk nettopp Fritt Ords Honnørpris, men debatten om miljøene som utøver sosial kontroll av den type som Ibrahim Amir tar opp i stykket, startet jo lenge før rollene i stykket ble besatt.

Nancy Herz skrev allerede i april 2016 : vi er de skamløse arabiske jentene og vår tid starter nå. Og satte dermed i gang en helt ny bevegelse med motstand mot å bli sosialt kontrollert. Og hvis man ikke vil gå med på at sosial kontroll og æresvold kun skal settes opp mot en religion og ett bestemt miljø, hva er da grunnen til at teater-plakaten viser en Hijab-kledd kvinne, røykende og med en pistol mot hodet?

Det finnes minoritetsmenn som i dag er offentlige hardcore feminister og humanister og aktive i samfunnsdebatten. De vil slettes ikke ha den type menneskesyn som tvinger menn til vold.

Det er i et slikt Oslo dere har satt opp ”ludder”-stykket ”Hvem har æren”. Det er i et slikt debattklima dere går ut og sier at ”dette har ingenting med religion å gjøre, vi må gjøre det fargeblindt”. Og det er i dette debattklimaet komikere med innvandrerbakgrunn i åresvis har tatt opp problematikken. Alt fra lettere formaninger og velmenende råd om å ”oppføre seg” , til det flere unge mennesker har betalt med sitt liv for å protestere mot, som mange har havnet på legevakten for å gjøre opprør mot, og som så mange må leve i frykt med voldsalarm for, eller bor på kode 6 for å redde livet sitt ved å bli usynlige med.

Jeg ville heller sett den erfarne komikeren og skuespiller Zahid Ali som skrev kronikken religion er steining av fornuften scenen sammen med Terje Strømdahl i nettopp en komedie om æresdrap. Bare han i en av rollene ville ha gjort noe med hele stykkets nedslagskraft. Det mangler heller ikke på  kvinnelige skuespillere med minoritetsbakgrunn som ville gitt stykket en wow effekt.  Slik som flotte Mehda Zolfaqari som også skriver fortellinger som tolker religiøse tekster fra et feministisk perspektiv. Komiker og skuespiller Lisa Tønne i sluttscenen hvor det endelige oppgjøret tas ville også vært ubetalelig.

Dere har tatt i fra Oslo publikummet denne unike sjansen til å bli utfordret ved å være politisk korrekte og fargeblinde. Det oppleves som en huge missed opportunity.

Tro meg, jeg vil gjerne at norske komikere, teaterfolk og tv produksjoner skal bli virkelig fargeblinde. Men så lenge dere ikke våger å sette dere inn i hvilket samfunn dere faktisk tar opp denne ekstreme sosiale kontrollen for, så vil dere fortsette å sette opp rævkjørte forestillinger som ikke treffer den demografiske sammensetningen publikum i dag består av. I hvertfall ikke i Oslo. For har dere tenkt på hva som er grunnen til at det kan være lettere å nå frem med at hvite skuespillere spiller disse rollene? For det egentlige svaret på dette er det som i realiteten er en farse. Av frykt for å ikke støte har dere laget en rasebevisst oppsetning.

Det eneste denne komedien mangler slik den er satt opp nå er svart skokrem. Da ville dere til og med klart å få dette til å bli noe mer en slapstick, men også politisk satire med snert av selvironi. Ganske treffende satire faktisk.

Shabana Rehman

SeFF Sekulær Feministisk Front

Hvem har æren? – en komedie om æresdrap, Centralteatret, Oslo Nye Teater. Av Ibrahim Amir. Oversatt av Øyvind Berg. Regi: Kim Bjarke. Scenografi og kostymer: Milja Salovaara. Lys: Rolf Christian Egseth. Dramaturg: Siri L. Ramberg. Medvirkende: Terje Strømdahl, Helle Haugen, Petter Vermeli, Ine Marie Wilmann, Trond Høvik, Pål Rønning, Marius Næss, Kari-Ann Grønsund, Helle Haugsgjerd, Henriette Faye-Schjøll. Oppstilt gruppebilde.

Superheltinne om show business :-)

Herrene Muhammed Qasim Ali og Sohaib Ahmad har skrevet en idioterklært kronikk i Klassekampen og saken blir ansett som en del av en drittpakke mot Amal Aden, hvor mediene blir kritisert for å dyrke frem “heltinner” på bekostning av en “faktabasert integreringsdebatt”. Flere hevder at drittpakken denne gangen er fra islamist-sympatisører: Heltinneindustrien

Men fuck la oss ta øvelsen det er å TENKE EN GANG TIL. Flere av oss som har deltatt i integreringsdebatten i mange år, vet at bak hvert eneste oppslag med en heltinne så er det arrangert minst hundre integreringskonferanser, mangfoldseminarer og brobyggingsprosjekter.
Alle disse med bred politisk sympati og statlig økonomisk støtte. Feministene og humanistene har faktisk vært årsak til at det blir satset penger og ressurser på innvandrere og integrering, lik det eller ei. De har satt integrering på dagsorden. Og bak de mediespissede kulissene har de jobbet med å få til mer mangfold, mer innovasjon, mer likestilling, og mindre diskriminering. Varsleren og forfatteren Amal Aden har selv heldigvis vært både premissleverandør, men også deltager på flere av disse sammen med andre. Hvorfor det? Fordi Amal er en nøktern og faktabasert fritt menneske som er oppriktig interessert i at vi skal leve sammen og leve godt

Jeg har selv vært hanket inn som underholder, eller konferansier på mange av disse konferansene fra nord til sør, og vært vitne til at det er nøktern og faktabasert, men like fullt venstreliberal forskning og kunnskap som har vært formidlet. Å vise solidaritet, være et medmenneske, og forstå de andre, har vært sentralt.
Og en del av jobben min har vært å få mediene til å dekke dette. Men de har ofte vært null interessert i å sende folk til slike konferanser. Medmenneske? Kjedelig! Hvem gidder å lese om det?
Redaktørene sender heller folk til å løpe etter realitykjendiser, å som journalistene hater å være klikkratehalliker. Men pressen er ikke opptatt av det funksjonelle. De er opptatt av det som IKKE funker.

Yrket mitt har vært å være komiker. I forestillingen: På Ski over Grønland brukte jeg Niqab som en del av performance art/sceneshow, for å bryte ned fordommer mot innvandrerkvinner, og for å vise at det finnes humor, selvironi og overskudd til å le av og med samfunnsutfordringene også blant de som blir sett på som mest fremmede. Selvsagt sparket dette alle veier. Hvis niqaben ble forbudt i Norge, ville også forestillingene mine bli bannlyst. Skjebnens ironi kalles det:-)

Noen bitchet om stuntet og spredde falske rykter om forestillingene mine og intensjonen bak. Også den gangen ble mediene beskyldt for å dyrke frem heltinner som er “kritisk til sine egne” og favoritten var å henge ut artister og samfunnsdebattanter som “kokosnøtter” eller “husafrikanere”, men de samme kritikerne holdt kjeft da norske artister og samfunnsdebattanter også fikk samme personfokus. Der hvor norske komikere kunne tulle med alt måtte jeg være en selvhater fordi jeg tullet med innvandrer religion og kultur. Men sannheten er at alle de som blir hengt ut som heltinner og helter og tilfeldigvis har innvandrerbakgrunn har samarbeidet med samfunnet, organisasjoner og presset mediene i folkeopplysningens tjeneste, og for å skape et likeverdig og friere samfunn for alle. Både innfødte og innvandrere.
Så hvis vi skal ta kronikken i Klassekampen på alvor, og se bort i fra personangrepene i den, hvor mange redaktører i norsk presse er villige til å sette av ressurser og dekke integreringskonferansene rundt omkring i kommuner og bygder? Der hvor den brede massen av tolerante nordmenn, flyktninger som bygger Norge, innvandrere som bidrar med sine ressurser, og lokalbefolkning som bygger nettverk med de fremmede, blir skikkelig omtalt? Hvor mange av disse konferansene vil bli direktesendt på NRK?

Først da kjære landskvinner og landsmenn vil vi slippe disse patetiske og uintelligente personangrepene. Norge er så mye mer enn det mediene viser. Dette vet vi SUPERheltinner veldig godt. For i dagens Norge holdes det en liten Mela hver dag:-)

Anbefales: Populistisk Kor 🙂 Fra Ski Over Grønland

There’s No Business Like Show Business 🙂

 

 

Har Morgenbladet gått fra vettet?

En facebook post om Aden kritikken:

Jo for inni svarte helvete, nå skal jeg fortelle hva jeg tenker på. Har Morgenbladet gått fra vettet? I en allerede fra før ikke akkurat edruelig debatt om Amal Adens rolle og hardt tilkjempede innflytelse i norsk offentlighet, så greier hele tre journalister sammen å skrive noe av det drøyeste jeg har sett siden Gullestad debatten i Aftenposten/ Dagbladet i begynnelsen av 2000 tallet..

Morgenbladet kupper først  Utrops sak hvor de etterlyser dokumentasjon av påstander fra samfunnsdebattanten Amal, som hun selv ikke kan oppgi i tråd med politiets anbefalinger.
Utrop jubler over oppslaget og tror de har fått “anerkjennelse” av Morgenbladet. Men avisen har rett og slett bare stjålet kritikken til Utrop og tatt det på en underliggende rasistisk fordomsfullt vis så jævlig mye lenger. Amal er plutselig en jungel-forfatter, somaliske “historiefortellere” er egentlig bare eventyrfortellere blir det formidlet anonymt. I tillegg bruker de en politisk streber og realitetsfornekter som Bashe for å kritisere Amal. Hvor er de somaliske kvinnene i denne saken egentlig? Det er jo en rekke av dem i norsk samfunnsdebatt?
Jeg har støttet Utrops mediekritiske aspekt, selv om de har tabloidisert saken langt over streken.
Men Morgenbladet har bare sjokkert. Først skal de liksom vise til at de ettergår Amal, og så tar de flere samfunnsdebattanter i en og samme bås kun fordi de er innvandrere. I stedetfor å nevne den brede og mangfoldige siden den flerkulturelle debatten tross alt har hatt i langt tid, velger de å gå etter de to-tre personer som er blitt syke eller ikke ønsker offentlighet, hvor deres private historier faller inn under taushetsplikten og vær varsom plakaten.
Louiza Louhibi ga et ansikt til ofre for overfallsvoldtekter. Den norsk-pakistanske journalisten Shazia Majid intervjuet henne i VG og fokuserte på at ikke bare blonde norske jenter er utsatt for den type kriminalitet. Hvor er det Louiza har kritisert «mørke kjellere i innvandrermiljøene» her Morgenbladet?
Sara Azmeh har en stor produksjon av spalter og forfatterskap bak seg, hun blir redusert til en som brente hijab, det blir i saken ikke tatt hensyn til at hun rett før hun forsvant fra offentligheten IKKE tok opp kritikkverdige forhold i innvandrermiljøene, men kritiserte mektige Schibsted på det sterkeste, noe hun sto ganske alene om, men til slutt fikk støtte fra NJ. Heller ikke formidler Morgenbladet de fantastiske stuntene og varme inkluderingen Sara også har bidratt med, som feks da hun satte seg utenfor moskeen og sultestreiket fordi hun krevde at de skulle snakke med henne og slutte å ekskludere mennesker som henne. Hun ønsket oppriktig å snakke med miljøet.
Den unge poeten Yaya har en selvstendig tragisk historie om vekst og fall i dansk offentlighet. Det at Morgenbladet har hentet frem akkurat disse tre navnene for å henvise til at stemmene fra innvandrermiljøene blir haust frem og “hyllet” egentlig er ustabile og brukt er vanvittig. Hvis noen brukte noen av dem så var det Dagbladet som begikk en grov overtramp og publiserte en privat video av en ung Louiza på byen. Videon ble fjernet etter trusler om PFU anmeldelse. Dette hadde ingenting med innvandrerdebatt å gjøre.
Sara følte seg brukt av Aftenposten som ikke honorerte sine spaltister redelig men brukte dem i sin debatt-prduksjons fabrikk. Dette er kritikk av norske forhold.
Ikke bare har Morgenbladet ødelagt hele den legitime delen av oppfølgingen av Amals påstander, men de har eksponert sin egen etnosentriske og reduksjonistiske holdning til samfunnsborgere med innvandrerbakgrunn.
Så til hva Kjetil Rolness gjorde meg oppmerksom på. Lederkommentaren i Morgenbladet, Marit Slotnæs vulgære utspill om “ekstrempsykologi” knyttet til de som har stått i stormen. Hva i huleste betyr dette? Kan Morgenbladet vennligst forklare meg hvorfor jeg blir nevnt i denne sammenheng? Og i sammenheng med Ayaan Hirsi Ali og Sara Azmeh? Tror Morgenbladet vi har prikk lik hjernekjemi og erfaringsbakgrunn fordi vi ikke er født etnisk norske? Eller ser de bare en haug med utlendinger som “vrøvler ett eller annet om islam og integrering og slikt!” ? ? ? Hvis ikke dette er rasisme så hva faen er det da? Hvis poenget er at traumatiserte mennesker må behandles varsomt i den offentlige debatten så si for hell sake heller det da. Morgenbladet. Jeg har vokst opp i Akersgata, og kjenner hele historikken til utviklingen av norsk flerkulturell debatthistorie forbanna godt. Den politiserte posisjoneringen som stinker bak saken deres er lett gjennomskuelig. Jeg skrev om min voldshistorie som godt voksen kvinne etter å ha bearbeidet alle forhold rundt dette. Og den handlet ikke om kritikk av innvandrermiljøene eller religion, men om vold i nære relasjoner, og seksuelle overgrep begått av nordmenn på norsk barneverninstitusjon. Passet ikke dette inn i fortellingen deres Morgenbladet? Er det ekstrempsykologi å ta opp overgrep på institusjoner? Eller er det slik at dere er fullstendig blinde for den brede samfunnskritikken debattanter med innvandrerbakgrunn har bidratt til ? For en jævla farse. På den ene siden kritiserer høyrevridde medier for at samfunnsdebattanter med innvandrerbakgrunn blir sviktet, på den andre siden hevder venstrevridde at mediener ukritisk hyller og “trodd for mye på dem”. WTF? Kan dere slutte å behandle folk som brikker i et spill?

 

Les også

Sant og usant hos Morgenbladet av Kadra

Hvem faktasjekker faktasjekkerne av Doremus

Meg selv av Amal Aden

 

Oppdatering:

Intervju om Morgenblad artikkelen i Dagbladet

Svar i Morgenbladet 

Nå må Morgenbladet slutte å oppføre seg som piratene i Aden-bukta. De gjør alle kvinnelige samfunnsdebattanter til gisler for sitt utdaterte og etnsosentriske syn og forsøker å gjøre Aden til en jungelforfatter. I Jungelboken forsøkte slangen Kaa å kvele Mowgli. Men det gikk ikke så bra, gjorde det?
Hvis Aden skal sammenlignes med noen fra jungelens fortellertradisjon, så må det være Mowgli. Selvstendig, fri, og sannhetsøkende, rettferdig forsvarer for de svakeste.

Etter å ha lest Marit Slotnæs, debattredaktør i Morgenbladet, svare på sine utspill om ekstrempsykologi og minoritetskvinner i Dagbladet, er jeg sikker. Det går en knallrød linje fra Gullestad/ Shabana debatten i 2002 til Amal Aden debatten vi har som går nå. Kvinnelige samfunnsdebattanter blir “brukt” av media. De får egentlig bare oppmerksomhet i kraft av at de er fra “innsiden” og er unge. Ikke et ord om at de faktisk gjør jobben til norske forfattere og journalister i å skildre alle kritikkverdige samfunnsforhold.
Hva med menn? De har en selvstendig hjerne de da, når de deltar i samfunnsdebatten i motsetning til kvinner som bare forbrukes? 

Marit Slotnæs bruk av ordet ekstrempsykologi i forbindelse med kvinner som står i stormen, nå utvidet til å gjelde alle som deltar i debatten på facebook, og redusering av kvinnelige samfunnsdebattanter til å bare være noe norsk samfunnsdebatt er “storforbrukere av”, gjør at Slotnæs faller inn under de etnosentriske norske medienes narrativ.
Dette må jo være rasistisk ekstrem-journalisme:) Som ironisk nok bekrefter Gullestads ( fred være med henne) forskning om nettopp norske tenkemåter.
Til dere som er kritiske til Adens virksomhet: det er helt legitimt at dere kritiserer henne og andre samfunnsdebattanter, og frihetsforkjempere ved at påstander ettergås. Det skal ikke være slik at folk blir uskyldig rammet av utsagn som er alvorlige og som beskriver større grupper med mennesker. Men ikke godta et reduserende og bananrepublikk-forfatter omtale av meningsmotstandere værsåsnill. Det slår tilbake på alle som deltar i den flerkulturelle samfunnsdebatten..

For dere som er for unge til å huske Gullestad debatten her er link til hennes kronikk som startet 2000 tallets største kulturdebatter og mitt svar til henne.

Rehmans skygge
http://www.aftenposten.no/…/led…/Rehmans-skygge-546838b.html
Hvem skygger for hvem
http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/08/02/344915.html

http://www.dagbladet.no/…/shabana-rehman-om-amal-a…/65799077

 

Muslim med hud og hår

Usman Rana er, masha’Allah, norsk muslim med hud og hår. Jeg likte hans bok, «Norsk Islam», på samme måte som jeg elsket å se filmen om Snåsamannen av Margreth Olin. Også Rana tror på det gode, og kjærligheten til en skaper som fyller livet med en form for helbredende åndelighet. Som leser følger jeg gjerne en mann som elsker sin tro så høyt at han føler seg kallet til å ta islamdebatten til et nivå hvor det er gladmuslimer og ikke sinnamuslimer som definerer hva det er å være muslim. Dette er en kamp jeg kjenner meg igjen i, selv om jeg ikke er religiøs. Å utvide det offentlige rommet til å gi plass til flere stemmer og flere måter å være menneske på i Norge, bør ønskes velkommen.

Derifra til å skrive om andres hud og hår fordi islam regulerer dette, er likevel mer enn dristig. Overtroen vil provosere så mye at det tankearbeidet Rana gjør ved å forsøke å modernisere hverdagslivet til troende tilpasset vestlige demokratier, vil forsvinne i støyen. Religionen hindrer ham i å ta skrittet fullt ut som uavhengig tenker, og det er godt synlig. Det hindrer ham derimot ikke i å reise en rekke prinsipielle spørsmål om frihet og liberalisme, selv med en religiøs agenda. Det er viktig for å forstå hvordan det oppleves å være religiøs i dagens Norge. Continue reading

Voldens speil- om artssjåvinisme

Dette essayet ble publisert  i Samtiden nr 1 2016
“The animals of the world exist for their own reasons. They were not made for humans any more than black people were made for white, or women created for men”
Alice Walker

Kampen mot vold i alle former har stått sentralt i mine opptredener og intervjuer opp gjennom årene, enten det har vært som forfatter, komiker, foredragsholder eller performancekunstner. Mot slutten av året 2012 skulle dette engasjementet få en ny dimensjon. Continue reading