Comedian, Writer, Speaker

Kvantespranget- etter drapet på Fadime.

For 13 år siden skrev jeg flere spalter i Dagbladet etter at den unge kurdisk-svenske kvinnen Fadime ble skutt av sin egen far fordi hun hadde valgt å leve sitt eget liv i frihet. Hvordan kan en far ta livet av sitt eget barn på denne måten? Ingen forsto. Dette var noe disse fæle “innvandrerne” holdt på med. Mens andre påpekte at æresdrap og sjalusidrap er jo det samme. Også norske menn dreper. Continue reading

Den perfekte moskè

 

I min perfekte moske sier mullaen eller presten: jeg er et menneske. Intet menneskelig er mennesket fremmed.

Da jeg søkte på hvem som opprinnelig sa det, ble selv jeg overasket over skjebnens ironi.

Publius Terentius Afer (død 159 f.Kr.), også kjent som Terents, var en romersk komedieforfatter. Tilnavnet Afer, «afrikaneren», forteller om hans opprinnelse, kanskje fra Kartago eller det romerske området i Libya. Terentius døde i ung alder, antagelig i Hellas, eller på reisen tilbake til Roma.

Folk som er engasjert i islamdebatten har mange sterke meninger om alt som er galt med moskeene. I deres øyne er det så ille med disse fordømte moskeene at det er verdt droppe noe av fundamentet vi bygger vestlige demokratier på: trosfriheten og forsamlingsfriheten.

Min løsning  er å ikke stenge moskeene. Det er å gjøre dem vidåpne. Ja nærmest gjennomsiktige. Gjør døren høy, gjør porten vid!

Jeg oppdaget et slikt vidåpent gudshus for noen år siden. Sjømannskirken i New York, eller ”kjerka” som de kaller seg. Sjømannspresten inviterte meg til å holde et foredrag foran alteret i den legendariske norske sjømannskirken på 57th street.

Det tok ikke lang tid før presten fikk reaksjoner fra menigheten.  ”Hun er religionskritisk.” og ”Hun har jo vist rumpa si offentlig”, hvorpå presten repliserte: ”Hun har ikke vist frem noe som ikke Jesus også hadde under kjortelen.”

Sjømannsprestens svar gjorde at den norske kirken i New York den dag i dag er mitt perfekte gudshus, ikke fordi jeg er troende, men fordi presten viste meg en toleranse som jeg ikke hadde sett eller hørt i noen andre gudshus.

Foran alteret, foran et fullsatt hus, fikk jeg fortelle om hvordan det er å bli forfulgt for sine meninger, om hvordan det er å få familierestauranten skutt på, om frykten som rammet meg, men som ikke stoppet meg, om drømmene jeg hadde om å sette opp et komedieshow i New York, selv om det hele tiden var noen som prøvde å mobbe og true meg vekk fra å tale og leve fritt.

Jeg vet ikke om dette kunne ha skjedd i en moske i Norge, eller noen annet sted i verden. Men min drømmemoske inviterer mennesker fra alle samfunnslag inn, viser empati med annerledestenkende og inviterer til åpenhet, kjønnslikeverd og toleranse også for ikketroende. Det kan skje, jeg har trua! Fordi jeg kjenner så mange med muslimsk bakgrunn som er progressive, liberale, åpne for dialog, og som ikke aksepterer intoleranse mot noen, spesielt ikke de som er minoritet i minoriteten.

Er det noe som kan gjøres i en tid som denne, er det å slå dørene åpne til moskeene, det er å be imamene om å invitere til å gjøre sine gudshus transparente. Helt åpne, som en selvfølgelig del av et moderne Norge, der kunnskap og pedagogikk hele tiden går hånd i hånd med menneskerettighetene.  Vi skal besøke moskeene, ikke bare fordi vi jakter på de som forræder nasjonen Norge, men fordi vi vil oppdage at det finnes venner der.

Det er nå vi skal hisse til fred. Ikke med naivisme, klemming og tedrikking.

Vi må fortsatt varsle om ekstremisme, radikalisering og rekruttering til jihad. Slik må fredsaktivisme drives i dag. Da kan vi flytte fjell!

I år har jeg gjennom mitt engasjement i dyrerettighetsorganisasjonen NOAH utfordret alle de fem største trossamfunnene i Norge med spørsmålet: Hvor står dere i spørsmålet om pelsindustrien? Hvilken sammenheng ser dere mellom religionen deres og dyrevelferd? Denne måneden går det en samtaleserie på Verdibørsen i NRKP2 om religionens forhold til dyrevelferd. Da jeg henvendt meg til trossamfunnenes talspersoner viste de meg åpenhet, vilje til dialog og et ønske om å vise empati med pelsdyrene. De viste at de tok en risiko, at de kom til å bli utfordret på alt fra rituell slakting til hva deres lære sier om menneskets rang i tilværelsen. Men de gjorde det. De valgte å høre på fagfolk og vitenskapen og støttet kampen for dyrs rettigheter. Dette viser at det går an å gå nye veier sammen.

Islamsk Råd Norge var blant dem jeg kom i dialog med om dyrs rettigheter. En organisasjon som jeg tidligere har vært ”bannlyst” av. Tidene endrer seg, det er menneskene som over tid avgjør om vi velger vold eller om vi velger ikkevold. Udyret bor i oss alle, og utløses i det øyeblikket vi forlater vår empati. Det er det som er terrorens metode: Få oss til å frykte, få oss til å hate.  Få oss til å miste empatien.

Men empatien er et langt sterkere lim enn hatet, og et ekte empatisk menneske vet at intet menneskelig er mennesket fremmed.

 

Denne spalten ble første gang publisert i Bergens Tidende:

https://www.bt.no/btmeninger/i/e5PRM/Den-perfekte-moskeen

 

Aldri mer fremmed Del II

Boken “Fremmed i eget land” av Halvor Fosli er like bedrøvelig  som den er verdifull. Den vekket en dyp sorg i meg. Ikke på grunn av den jævla salamien som hele tiden ble dratt frem i hvert eneste intervju på jakt etter mistilpassede nordmenn med hjemlengsel og front mot Islam, men fordi boken berører en langt større fortelling. Fortellingen om en verden i bevegelse, om mennesker i endring. Om intoleranse og om hvordan murer bygges der de burde rives. Vi tilhører jo alle menneskeslekten først og fremst. Det er utgangspunktet. Continue reading

Stilnet? “Hold nu kæft” Hilde Sandvik

I sin iver etter å påpeke “den norske feigheten” ti år etter karikaturstriden, misbruker Bergens Tidende kommentator Hilde Sandvik en rekke kvinnelige samfunnsdebattanters navn i kommentaren “Kvinnene som stilna”. Sandvik reduserer deres virksomhet til ha hatt til felles at de har vært i frontlinjen mot ”det muslimske patriarkatet”, men på grunn av den norske feigheten har disse kvinner på forskjellig vis stilnet eller marginalisert i debatten. Sandvik følger jo ikke med og kunne like gjerne bedt kvinnene om å holde kjeft. For det er slik teksten hennes behandler dem. Continue reading

Fra grov hets til kjærlighetsmarkering

Maria Khan tok kontakt  etter å ha lest  kommentar Et løft for ikke vold (Aftenposten) der jeg inviterte mennesker  fra alle leire til radikal  ikkevolds-aktivisme mot alle former for polarisering.

På eget  eget intitiativ foreslo Maria  å dele ut roser i tillegg. Nederst i denne bloggposten kan du lese hvordan jeg kom i kontakt med Maria Khan under overskriften “Fra grov hets til kjærlighetsmarkering”. Continue reading

Hørte dere farens gråt?

20150111-095235.jpgGårsdagen var merkelig. På en debattside på facebook med over 3000 medlemmer, URETT AVSLØRES  ble jeg ironisk nok påført urett.  Svært grov sexistisk sjikane og gjentatt trakassering  av flere navngitte personer. Facebookprofilene viser flere voksne menn under fullt navn, angripe med sine sjåvinistiske og sexistiske holdninger uten skam. Continue reading

Catch 22

Appell som ble holdt i dag under “Jeg er Charlie- og vil ikke bli brakt til taushet” demonstrasjon foran Stortinget. Arrangør: Hedningsamfunnet.

– Kjære frihetselskere

Volden vi ble vitne til nå gir mange av oss følelsen av å være fanget i en catch 22. Oppgi en del av ytringsfriheten som skal kritisere vold og undertrykkelse for å ikke bli utsatt for vold og undertrykkelse.
Dette er tyrannisk. Og det er helt uaksebtabelt uansett hvilken guder du ber til eller ikke ber til.
Siden det er ytringsfriheten som er truet vil jeg nå bruke de ordene som kanskje er sterkest i dag å si.
– Jeg elsker jøder
( hånd som slår ansiktet)

Hils på min fanatiske hånd. Den slår meg hver gang jeg tenker annerledes enn den. Den slår meg, noen ganger til blods hver gang jeg tenker fritt. Men det er min hånd. Den vokser ut av min kropp. Det er omtrent slik den sekteriske volden vi er vitne til vokser ut av en religion, eller en ideologi. Vi må nå vise at kroppen er sterkere enn den enkeltstående hånden som slår. Vi må vise at hodet og hjertet har en sterkere kraft enn hånden som slår.

Vi har i tillegg en annen hånd. Den hånden vi nå skal bruke for å rekke frem. Ta hverandre i hendene og si etter meg de ordene som er den eneste medisinen mot voldshandlinger.

Disse ordene må vi nå rope så høyt at hele Europa hører det!
Vi må rope de selv om vi ikke engang er i flertall. Vi må rope de slik at vi blir i flertall. Rop det så høyt at disse voldshisserne som radikaliserer ungdommen vår, at deres stemmer blir overdøvet av kjærligheten Europa viser.

Vil alle sammen si etter meg? :

Ja vi elsker jøder
Ja vi elsker muslimer
Ja vi elsker Europa.
Ja vi elsker tanke og ytringsfrihet.
Ja vi elsker Charlie

Vi har derimot ingen plikt til å elske Islam, Jødedommen, eller Kristendommen. Vi har ingen plikt til å bøye oss for noen guder, eller i noen gudshus. Det som er vår plikt nå er å se inn i hjertene våre og spørre hva det er som gjør at vår egen hånd slår. Vi har en plikt til å bli kjent med våre medborgere, jobbe for samhold og bygge tillit.

For vet dere hva, jeg tar det for gitt at muslimer, frafalne, dissidenter, og innvandrere i Europa er fredelige og hardtarbeidede mennesker, jeg tar det for gitt at europeere flest ikke er rasister. jeg tar det for gitt at vi er alle på vei mot et mer og mer likestilt samfunn og at vi alle må jobbe for det.

Det jeg IKKE tar for gitt, og som vi må stå samlet mot nå, er blasfemilovene. Det er de som gir disse gærningene license to kill. De må vi fjerne. Det er blasfemilovene religiøse ledere, politikere og andre må ta avstand til. Å ta avstand til terror er enkelt. Et oppgjør med blasfemilovene er ikke det.

Ordet må fortsette å være fritt. Og nå må vi lete. Vi må starte jakten på de ordene som er blitt brukt for å radikalisere vår ungdom. Vi må lete etter de bildene som er brukt for å hjernevaske unge mistilpassede følsomme menn og kvinner uten en trygg tilhørighetsfølelse i dagens Europa.
De ordene som voldsideologene bruker. Den yringsfriheten de bruker til å skape splid og spittelse. Disse ordene må vi finne , vi må svare ungdommene, vi må gi dem svar på tiltale. Og de ordene, de bildene vi vil finne, de som er brukt for å rekruttere til drap, det er disse ordene som vil utfordre vår ytringsfrihet. Og der vil vi trenge mer satire, vi vil trenge mer og modigere journalistikk og mer soleklar opplysningskamp. Og vi skal vise at vi kan le sammen. I dypeste alvor.

Det er den jobben som står foran oss. I ytringsfrihetens navn. I Charlies navn.
Muslimer kan fint le av muhammedtegninger, de kan bare si: -hah! han ligna ikke engang. You are not even close.
Satirikere kan le av det og fortsette å tegne og si: nei og det var ikke det som var poenget!

20150111-095235.jpg

Les også
The Koran do not forbid images of the Prophet