Comedian, Writer, Speaker

Sto opp for stand-up

 

VG: De er Norges første stand up-komikere av utenlandsk opprinnelse. Shabana Rehman og Zahid Ali mener det ikke er tilfeldig at de kommer fra samme norsklærer.

Av Therese Ridar, Olav Brekke Mathisen, Kaia Eriksen, Marit Sunnanå Aalrust, Jørgen Braastad

TOK SEG TID: Klasseforstander Tora Mæhle satte alltid barna først, sier Zahid Ali og Shabana Rehman. – Var det noen hun så hadde det vondt, satt hun gjerne igjen med dem etter skoletid for å snakke, forteller Zahid.

Komiker og forfatter Shabana Rehman setter hendene mot glassruten og kikker inn gjennom døren ved hovedinngangen til Nordstrand skole.

– Å herregud! roper hun og snur seg mot komikerkollega Zahid Ali.

– Kom og se! Det er helt likt.

Den tidligere klassekameraten legger ut med lange skritt og stiller seg opp ved siden av Shabana. 30 år har gått siden han løp med små, raske steg oppover trappen de skimter innenfor, med hjertet i halsen, mest fordi han var så fryktelig sjenert. Likevel, Shabana – den tøffe og lærenemme guttejenta – husker ham mest som klassens store underholder. Fortsatt har noen til gode å få Shabana Rehman til å le så mye som Zahid Ali klarte under skoleavslutningen i 6. klasse.

– Hun hjalp meg til å bli mer eller mindre kvitt sjenansen. Gjorde jeg noe artig, var hun alltid opptatt av å lage god stemning rundt det. Tegnet jeg, eller skrev jeg noe, dro hun det fram og promoterte det. Hjemme var jeg ikke vant med at noen verdsatte mine interesser. Tora så at jeg likte meg på scenen, og oppmuntret meg til å fortsette. Hun dyrket fram særegenhetene tidlig.

Basketballbanen er blitt lekestativ, skolegården større. Toras mørkeblonde kjøpekrøller er ute av håret, ravsmykkene borte fra håndleddene. Hun står noen meter lenger borte på asfalten og betrakter de to ved døren.

– Det er så artig å se dem igjen som voksne, sier hun og slår hånden lett mot låret.

– At det har gått så bra med dem.

Zahid fra Torshov overrasket da han i 2. klasse begynte på Nordstrand skole og allerede snakket norsk. Shabana kom med 79-bussen fra Holmlia og kunne ingenting. Men hun lærte raskt. C-klassen i 1976-kullet skulle bli Tora Mæhles siste elever, men én av Norges første tospråklige klasser med både norske og norsk-pakistanske elever.

For Shabana ble Tora en av de viktigste personene i barndommen hennes. En god støtte samtidig som hun oppmuntret til å fortsette å skrive og dikte.

– Hun la rett og slett fundamentet for den jeg er blitt, sier komikeren og smiler.

– Jeg er veldig glad for at det var Tora som møtte oss. Hun ga oss felles referanser og skjønte hvor viktig det var å dele den norske kulturelle arven. Hun gjorde den tilgjengelig og jeg følte meg aldri fremmedgjort. Samtidig var hun en veldig engasjert og nysgjerrig lærer, alltid med kreative læringsmetoder. Det var nok ikke tilfeldig at Norges to første standupkomikere med pakistansk bakgrunn kom fra samme norsklærer, mener Shabana.

Hjemme var foreldrene skeptiske. Svømmeundervisning, barnebursdager, og leirskole var egentlig ikke ansette aktiviteter for en pakistansk jente ifølge tradisjon og religion.

Men Tora insisterte på at Shabana og de andre jentene skulle være med. Hun oppsøkte hjemmene, tok fedrene i hånden, forklarte hvorfor det var viktig.

– Tora aksepterte ikke forskjellsbehandling og hun tilpasset seg ikke, men hun skjønte og delte foreldrenes bekymringer. Sånn oppnådde hun stor tillit. Så lenge Tora sa at det var ok, var det ok hjemme også. Hun var alltid på barnas side. Tora er et av de varmeste og fineste mennesket jeg kjenner.

Forholdet dem i mellom ble spesielt og langvarig. Shabana var nysgjerrig, ville vite hvordan det var å leve i et norsk hjem, og Tora inviterte henne med inn. Etter det kom hun ofte på besøk. Noen dager satt hun allerede sammen med mannen som underviste på universitetet, med en kopp te og lekseboka framfor seg da Tora kom hjem.

– Blyg var du aldri, sier Tora og smiler.

– Nei, svarer Shabana.

– Men det var jo fordi jeg følte meg så trygg hos deg.

Tora Mæhle (87)

Var klasseforstander for komiker og skribent Shabana Rehman og komiker og skuespiller Zahid Ali på Nordstrand barneskole 1983-1989. Jobbet ved skolen fra 1969 til 1993, før hun gikk av med pensjon.

Sterke sider: Ga hver elev følelse av å bli sett. Turte å involvere seg og satte alltid barnas beste først.

Ytre kjennetegn: Kledde seg i komfortable, men pene klær i jordfarger, ofte med et rødt skjerf om halsen.

Kjent for: Alternative og kreative læreingsmetoder. Det meste skulle erfares og praktiseres. Spesielt brant hun for norsk språk.

1156632

 

Forestilling med Shabana i Tromsø 15 mai kl. 1800

Kvinneloftet på Kirkens Bymisjon markerer at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett med forestillingen “For Konge og Fedreland” med stand-up komiker, forfatter og samfunnsdebatant Shabana Rehman Gaarder. Stykket har vært satt opp i 7 land og 4 verdensdeler!

Fortellingen veksler mellom humoristiske anekdoter fra en livlig sju-barns familie på Holmlia og sterke personlige betroelser om barndom og familiekrise levert både som standup, og teaterfortelling. Om ung kjærlighet som ble livsfarlig og om overgrep fra dem som skulle hjelpe. Shabanas forestilling handler om reiser. Hennes fars klassereise fra fattigdommens Karachi til Oslo. Om moren og de 7 barna som fulgte etter. Om lykke og mannefall. Om Shabanas egen reise fra trusler og forfølgelser i Norge til hennes drømmers New York. Men mest av alt en reise fra den mørkeste fornedrelse, fortvilelse og selvforakt, tilbake til lyset der vi akspeterer oss selv og jubler ja til livet. For Konge og Fedreland er en reise som tar oss hjem, det vil si til et sted inne i oss som gjør at vi aldri mer behøver å flykte.

Forestillingen er åpen for alle, billetter selges på Bymisjonen i Parkgata 22 (tlf 776 84888) og koster kr 130,-. Forestillingen vises på Lillescenen på KulturHuset.

 

 

459780_467033096700984_154618652_o

Ordførertalen Oslo 2022 Kommundedagene

Shabana Rehman

Dont Cry For Me Oslo Kommune

Om Kommunedagene 2013 Kommunedagen er en årlig møteplass for kommunale ledere og politikere. På Kommunedagene 2013 løfter vi fram flokene som gjør det nødvendig å tenke nytt. I tilknytning til Kommunedagen arrangeres også Kommunalpolitisk toppmøte og Rådmannslandsmøtet.

Shabana Rehman som Oslos ordfører 2022: Kjære bydelsriddere og kommunale prinsesser.

Kjære borgere av Oslo. Borgere av Norge. Denne dagen hadde ikke vært mulig uten at hver eneste av dere våget å drømme, våget å leve. Anledningen er DE OLYMPISKE LEKER, men som hele Verdens vertskap viser vi i dag hva vi er laget av.  I dag, når hele Oslo er vertskap for alle verdens atleter, og nasjonen skinner som en pakistansk brud (i hvertfall gjør jeg det med dette ordførerkjedet) og vi har alle verdens øyne rettet mot oss, kan jeg med stolthet, og fra hjertet av Oslo si at vi har lykkes!

Aldri har vi ønsket verden velkommen med større varme i vårt Vinterland. (Og da tenker jeg ikke på den globale oppvarming.) Aldri har vi vært mer stolte av hvem vi er, og vi skal feire De Olymiske Leker med en nasjon i ekstase og en verden i beundring.  Takket være det nære samarbeidet mellom vår kjære statsminister Hadia Tajik og kulturminister Christian Tybring Gjedde, er vårt land så internasjonalt og norsk som det må være for å samle oss alle. Den perfekte miksen av en beskytter av norsk kulturarv og en kosmopolitisk statsminister som kan representere og samle det nye Norge. Continue reading

Gentlewomen’s Club

Shabana Rehman | © Martin Gaarder

Shabana Rehman | © Martin Gaarder

Som ung sommervikar i VG havnet jeg på en  strippeklubb i Oslo sentrum. I baren jobbet en venninne. Journalistspire og oppvokst med så mange forskjellige kulturelle og seksuelle koder å måtte forholde meg til, ble jeg veldig nysgjerrig på hennes jobb.

Hun sto der i truse og ellers splitter naken, med puppene struttende ut, og skjenket øl til påkledde menn. Selvsagt dobbelt så gamle som henne. Det tok meg to sekunder å oppdage at stedet ikke var fullt av kåte norske menn – de var kanskje på lignende barer i utlandet – men av pakistanske familiefedre. Flere av dem hadde jeg sett på offentlige tilstelninger. Continue reading

Konfrontasjon og refleksjon på Lunsjkonserten

Tekst: Johanna Funke I Alle

«Det er flott å kunne være på en musikkfestival når man på en måte er en ordkunstner», sier Shabana Rehman under Lunsjkonserten på Gyldenløve hotell. At hun likevel passer perfekt inn i festspillens program beviser hun med sine betraktninger om fellesskapet vi lever i og utfordringene dette fellesskapet byr på. Hun forteller om morsomme begivenheter, som for eksempel da foreldrene hennes ble spurt om hvorfor pakistanere får så mange barn. Moren hennes svarte med spørsmålet: «Hvorfor har norske barn så mange foreldre?» Så tar Rehman publikum med på Utøya og det er en veldig sterk opplevelse for alle. Men den største kunsten hennes består i at hun tørr å være stille. Pausene hennes gjør at vi får tid til å lytte på tankene som skjuler seg dypt inni oss. Verkene Bengt Forsberg og Marcus Hagemann valgte ut til denne konserten passet perfekt til Rehman’s refleksjoner og viste at det også går an å kommunsiere uten ord. Les mer om Glogerfestspillene her

Shabana erklærte Scene K60 for åpnet

Shabana Rehman klippet båndet som erklærte Scene K60 for åpnet, og startet selv tradisjonen med en forestilling- og foredragsvirksomhet på den nye scenen med foredraget ”latter og lidelse”

Direktør, Tormod Gangfløt, fortalte om valget å la Rehman ”avduke” scenen.

–          Hun er en av vår tids sterkeste røster som fremmer og gjør kultur viktig i samfunnet. Hun forteller, i sin historie ”latter og lidelse”, om sin erfaring om hvor viktig det er å ha en arena å fortelle samfunnets sannheter på. Hun er en spennende aktør, og vi vil ha en jordnær scene hvor historier kan bli fortalt…

Les hele artikkelen i Fredrikstad Blad her

 

Aldri mer fremmed del 1

Av Shabana Rehman
Samtiden november 2011

Fredag 22. juli tar jeg med meg to 16-åringer til Akersgata. Den ene er nevøen min. Den andre er niesen min. Jeg har tatt dem med på jobben min i P4 Radio for å gi dem en innføring i hvordan journalister jobber. Det er en knapp halvtime før terrorbomben eksploderer noen hundre meter unna. Der og da tenker jeg ikke over fargene på ungdommen, at den ene er mørk, den andre blond. I timen som fulgte, ble jeg veldig var på min nevøs utseende. Min første tanke, etter at vi skjønte at dette var et bombeangrep, var at gutten ikke måtte vise seg ute. Han måtte skjermes. Ikke fra bomben, men fra nordmenn i lynsjestemning.
Det glemte hatet
 Etter 22. juli har jeg stadig kommet tilbake til det som var min første innskytelse. Jeg har også skammet meg over at jeg ble redd for egne medborgere, at jeg ikke hadde tillit til dem.
Hva var det som lå bak denne skjermingen av min nevø, tredje generasjon, født i Oslo, på alle måter en helnorsk borger, en som ikke kjenner til noe annet hjem enn dette landet. Hvorfor ble jeg redd for sikkerheten hans, for at han i andres øyne risikerte å bli fritt vilt ved å bli redusert til en potensiell muslim?
Svaret på det siste er sannsynligvis at jeg, til tross for alle reisene rundt omkring i Norge, alle debattene, forestillingene og reaksjonene, på tross av alle de gode erfaringene med å bryte ned barrierer og rokke ved fordommer, har visst at fremmedfrykten fortsatt er der. Uten å tenke over det, har jeg valgt ikke å la det gå inn på meg. I stedet har jeg fokusert på det som er bra, positivt, samlende. Men når det gjaldt som mest, når situasjonen ble dramatisk og tilspisset, så viste det seg likevel at frykten ikke er fargeblind. Jeg visste, jeg kjente det i hele kroppen, at et blindt raseri kunne ramme en av dem jeg er glad i. En av mennene jeg brydde meg om. Selv om han var like liberal, like frigjort og like norsk som en hvilken som helst borger.
 Tretti års ensomhet
 Tretti års historie i Norge kom opp i meg, det øyeblikket jeg ble redd. Ankomsten til Norge, oppveksten. Fra å være utenfor til å bli en del av samfunnet.
Hva hadde skjedd i løpet av disse årene? Hva visste jeg, hva hadde jeg fortrengt, som fikk meg til å reagere slik?
Jeg husker en episode fra Nordstrand for 25 år siden. Det vi kalte en nynazistisk gjeng hadde, helt umotivert, gått til angrep på en pakistansk guttunge som var i følge med sin norske kamerat. Den pakistanske gutten ble mørbanket mens den norske kameraten hjelpeløst ble vitne til det som skjedde. Da storebroren til gutten fikk vite hva som hadde skjedd, samlet han sine venner og i blindt raseri gikk de løs på den første norske gutten de møtte på sin vei. En uskyldig forbipasserende.
Ni år gammel lekte jeg gjemsel sammen med venninner og gjemte meg i en boligblokk i borettslaget vårt på Holmlia. Plutselig gikk døren til en av leilighetene opp, og en rasende, godt voksen dame kom ut og ropte: «Kom deg ut herifra, din horunge! Skitne svarting!» Episoden gikk selvsagt inn på meg. Jeg ble stående og se henne inn i øynene. Jeg så bare et hardt blikk. Som om hun egentlig ikke så på meg, men så meg likevel.
På denne tiden sirkulerte det en tegning som var blitt puttet i flere postkasser på Holmlia. Det var bildet av en sprikende innvandrerkvinne som det kom ting ut av underlivet på. Det sto skrevet aids i vaginaen hennes, rundt henne var det skrevet en mengde rasistiske ord. Jeg var bare en jentunge. Jeg skjønte ikke rasisme. Denne mobbingen av en kvinne som så ut som en hvilken som helst uskyldig innvandrermor på Holmlia, var ubegripelig. Hun var tegnet med ekstra fæle ansiktstrekk. Senere skulle jeg se likheten mellom nazistenes jødetegninger og akkurat denne tegningen.
15 år gammel opplevde jeg at en guttegjeng kom i min retning på Holmlia. Jeg sto alene på en bussholdeplass, de var 10–15 stykker. Norske gutter, snauklipte. Jeg har aldri, verken før eller siden, møtt en slik gjeng. Derfor var jeg heller ikke redd da de nærmet seg, jeg hadde ingen fordommer som ga meg grunn til å bli urolig overfor en gjeng med hvite gutter. Men så hørte jeg ordene deres. Rasistiske, ubehagelige ord. To av dem åpnet glidelåsen og blottet seg. Noen ropte: ta henne. Pakkisjente. Jeg løp over gaten og rett inn i et hus før de rakk å ta meg igjen. Det satt en gammel dame og strikket i stua si, og hun så like redd ut som meg. Jeg ropte politi og hun pekte på telefonen. Hjertet mitt banket. Jeg husket ikke om jeg hadde låst døra bak meg. Var de på vei inn? Politiet kom og hentet meg. Min neste tanke handlet om hva som ville skje med den de måtte få tak i. De var ute etter å skade noen, og «noen» måtte være en innvandrer. Denne opplevelsen satte dype spor hos meg. På samme måte som mange andre episoder senere, med vold og trakassering fra innvandrergjenger, fordi jeg var jente med pakistansk bakgrunn ute på byen.
Men det har alltid vært farligere å være gutt enn å være jente ute på gata: Det var guttene som var mest utsatt for vold.
Noen år senere, etter episoden på bussholdeplassen, ble Benjamin Hermansen drept i samme bydel. Jeg visste at det ikke var det første flerkulturelle drapet på Holmlia. Før det hadde kvinner med muslimsk bakgrunn mistet livet for ærens skyld. I mine øyne var både drapet på Benjamin og mordet på en høygravid pakistansk jente, som hadde giftet seg av egen vilje noen år tidligere, speilbilder. Man hisser hverandre opp og tar livet av mennesker på grunn av deres kjønn, hudfarge eller tilhørighet. I dette klimaet var jeg verken norsk eller pakistansk, jeg hadde sett fremmedhat i flere leire. Dette satt i ryggmargen min da jeg reagerte som jeg gjorde, tilbake i Akersgaten den 22. juli.
Mens nyhetsbilder fra det bombede Regjeringskvartalet dukket opp, lurte jeg på hvordan og hvor vi skulle evakuere. Etter hvert ble vi ført ned til parkeringshuset, ut mot gaten og videre oppover Ullevålsveien. Ungdommene hadde en avtale om å gå på kino sammen. Jeg ga dem beskjed om å dra hjem. Og bli der. Jeg var opptatt av at han, den mørkhudete nevøen min, ikke skulle være alene. Det måtte være en voksen sammen med ham. Samtidig forsøkte jeg å holde hodet kaldt. Dette er tross alt Norge.
Vendepunktet
«Skyt alt som er svart», skriver en gutt på Facebook-veggen til min manns niese. Du må ta det bort, sier jeg til henne. Hun svarte: «Det skal få stå der så han kan drite seg ut». Da var det akkurat blitt klart hvem gjerningsmannen var.
I de få timene, mellom bomben og identifikasjonen av gjerningsmannen, hørte vi om en eksplosjon av hatreaksjoner på nettet – både mot muslimer og mot nordmenn som støtter et flerkulturelt samfunn. Hvordan ville det ha blitt, om gjerningsmannen hadde vært jihadist?
Umiddelbart førte Breiviks enmannskrig til det motsatte av hva han ønsket. I ukene som fulgte så vi en sterk forbrødring mellom innvandrere og nordmenn. Før vi som flerkulturelt land hadde begynt å gå i hverandres bursdagsfester, bryllup og barnedåp, gikk vi i hverandres begravelser. Før vi rakk å le ordentlig sammen, møttes vi i sorg. De som ble gravlagt, var ikke våre eldre, men neste generasjon.
I sorgen og samholdet var det verken rom eller tid for å stille ubehagelige spørsmål. Men det er nødvendig å dvele ved de to timene – fra bomben gikk av, og fram til gjerningsmannens opprinnelse og motivasjon ble kjent. Det ligger et stort ubehag her. Og vi kan ikke late som om det ikke finnes.
Mann versus kvinne
Ville jeg vært mindre engstelig om det var min mørkhudete niese jeg var ute med, den 22. juli, i stedet for nevøen min? Instinktivt vil jeg svare «ja». Ja, jeg ville tenkt at en muslimsk jente er mindre utsatt for blindt hat og oppdemmet raseri enn en muslimsk gutt eller mann. Kanskje ville jeg bedt en niese med hijab om å ta den av, for sikkerhets skyld. I ettertid har det slått meg, hvor lett vi legger grupper med mennesker for hat, i kjølvannet av politisk, religiøs eller annen uenighet. Den mørkhudete mannen, den muslimske mannen er blitt et slikt hatobjekt fordi vi som samfunn har latt ham forbli en fremmed.
 «Den muslimske mannen» blir som oftest presentert som den kriminelle mannen. Fundamentalisten.
Den muslimske mannen jeg kjenner er ikke slik. Han er verken undertrykkende, sint eller patriarkalsk.. Tvert i mot jobber han dobbelt, i hvert fall mye, og har en datter som studerer medisin. Men denne mannen hører vi lite om. De frisynte mennene er også der, som IT-gründere Shahzad Rana, NRK-journalist Atta Ansari, filmregissør Rolf Ulrik Imtiaz, samt Noman Mobashir, Adil Khan, Zahid Ali og Abid Raja, for ikke å snakke om Tommy Sharif, men det er fortsatt et demonisert bilde av den muslimske patriarken som dominerer. I realiteten har den patriarkalske dominansen i de pakistanske og somaliske miljøene i Norge blitt kraftig utfordret de siste årene: De muslimske kvinnene kom inn i politikken, kulturlivet og journalistikken på begynnelsen av 2000-tallet. Den gangen var det riktignok få muslimske kvinner som våget å protestere mot undertrykkende mekanismer, og straffen mot den som brøt ut kunne være brutal. Men mye var i ferd med å endre seg. Oppmerksomheten rundt problemene i innvandrermiljøene handlet like gjerne om et miljø som var i ferd med å åpne seg. Å definere dette som et fastlåst kulturproblem var feil. Nettopp det at flere etter hvert våget å snakke, tenke høyt, og delta i den offentlige debatten, viste til en kultur i endring.
Muslimske kvinners kamp for likestilling har blitt omfavnet og varmt støttet. Både blant dem som har tradisjon for å støtte feminister, og blant dem som liker muslimske menn enda mindre enn de liker vestlige feminister. I slike pietistiske og til tider fremmedfiendtlige kretser ble den muslimske madonnaen idealisert. Hun ble en bekreftelse både på det som var galt med norske rødstrømper og med muslimske menn, på én og samme tid. Den rasistiske støtten må ikke forveksles med den viktige solidariteten fra samvittighetsfulle mennesker som støtter frihetskamp – uansett hvilket kjønn som kjemper den.
I løpet av de siste ti årene er det mye som tyder på at jentene klarer seg bedre enn guttene: De blir tatt inn i varmen. De er flinke på skolen. De tar høyere utdanning.
Det er ille nok at den muslimske mannen blir demonisert i medienes jag etter konflikter. En annen ting er at han faktisk sakker akterut i forhold til utdanning. I så måte har han likhetstrekk med den sinte, hvite mannen – han som klandrer feminiseringen av samfunnet for at han ikke lenger har sin rettmessige plass i samfunnet. Musklene hans er ikke verdt det samme lenger. Hans autoritet som mann forvitrer. For når kunnskap er makt, er denne mannen maktesløs, og de ressurssterke jentene vil neppe ønske å gifte seg med en uutdannet guttunge. Det er en situasjon som minner om norske odelsgutter, de som blir igjen i bygda, mens jentene flytter ut, studerer og blir boende i byen. Allerede nå er ekteskap basert på klassereiser eller økonomiske kontrakter, vanlige. Menn henter koner, mens kvinner i større grad vil søke utdannede menn utenfor klanen eller klassen. En større valgfrihet for kvinner vil presse seg frem. Og den muslimske mannsrollen vil bli ytterligere utfordret.
 Islamisme utfordret vestlige muslimer
 For ti år siden, etter 11. september, var det ikke bare vestens frykt for muslimer som ble vekket. Mange muslimske ledere ble tvunget til å gå i seg selv. Var det slik at deres forakt for vestlige verdier ga næring til «høyreekstrem» islamisme hos muslimske unge som var ofre for diskriminering og fremmedgjøring i Vesten? Samtidig så vi en tendens til  en gryende reaksjonær kulturkonservatisme blant muslimske unge i Vesten. Hijaben ble hentet frem igjen, koranen ble lest på nytt, flere unge søkte sin «sanne» identitet – som en konsekvens av at den islamistiske terrorismen stigmatiserte en ny generasjon muslimer. I Oslo ble storebroren min forsøkt rekruttert til voldelig ekstremisme av to utenlandske imamer som fristet med – nettopp – 72 jomfruer i paradiset. Over hele Europa protesterte muslimer mot voldelig politiske bruken av religion. Men et slikt opprør passet åpenbart ikke inn i medienes historiefortelling eller det politiske paradigmet. Følgelig ble det heller ikke dekket nevneverdig i Europa. Det dokumenterer den britiske rapporten «Victims of intimidation» (2009), utarbeidet av tenketanken «The Center For Social Cohesion». Der refereres det til mange moderate muslimer, også i Norge, som ikke har fått tilstrekkelig støtte fra sine regjeringer i forsøkene på å kritisere misbruket av islam til voldelig ekstremisme. De ble forsøkt fortiet, fordi offentligheten ikke klarte å skille mellom legitim islamkritikk og den islamofobe rasismen. I Storbritannia har eks-jihadisten Maajid Javad blitt et mediefenomen de siste årene, i kraft av å være troende muslim og talsperson mot jihadismen. Han sier det så direkte: «Venstresiden har i alle år vist oss solidaritet i kampen mot rasisme. Nå må vi vise dem solidaritet i kampen mot ekstremisme».
De moderate muslimenes kritikk er helt nødvendig for å stoppe rekruttering til vold og  å skape likestilling og åpenhet i stadig mer krysspressede minoritetsmiljøer. Miljøer som har fått sine ofre på grunn av gjengoppgjør, kriminalitet, æresdrap og tvangsekteskap.
For muslimske kvinner har det skjedd en markant utvikling de siste årene. I boken Utilslørt – muslimske råtekster, ti år etter norske Råtekst, ble 19 personlige historier samlet av redaktørene Mahmona Khan og Nazneen Khan-Østrem. På lanseringen under litteraturfestivalen i Lillehammer ble de møtt av et entusiastisk, multietnisk publikum: De var ønsket. Det var også historiene deres. Kvinnene fremsto som individer, og brøt ned andres fordommer samtidig som de fikk justert sine egne oppfatninger.
Samtidig er det verdt å spørre seg om 19 muslimske menn som fortalte sine personlige historier, ville bli møtt med den samme varmen. Etter den sterke polariseringen i den danske debatten rundt Muhammed-karikaturene i Weekendavisen, presenterte de en ny vri for å gjøre noe med den negative stemningen. Et svært oppslag hvor flere titalls gutter som het Muhammed ble samlet i en reportasje, og deres individuelle portretter presentert. Den vanlige dansken fikk mulighet til å bli kjent med dem. Kjent med den vanlige Muhammed i gata.
 UDYRET
 Vi som har forsøkt å sette multietnisitet på dagsordenen i en årrekke, har hatt blikket på to fronter: den hvite nasjonalsjåvinismen og voldstruslene fra jihadister. Slik jeg ser det, er det mer som forener dem enn som skiller dem. Terroren tvinger oss til å se dyret inn i øynene – det uhyret som har våknet til alle tider, i alle verdenshjørner. Uhyret som ligger latent i menneskesinnet, hvis det blir vekket. Dette dyret kjenner ingen religiøse, kulturelle eller etniske grenser.
Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet. Derfor må vi aldri mer bli sjokkert over at udyret denne gangen våknet hos en blåøyd, blond vestkantgutt. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Hver generasjon må jobbe for å finne ut hva som gir næring til dette dyret.
Samtidig må vi spørre hva som truer den norske mannen i det nye Norge. Hva er det som kan få ham til å trekkes mot vold? Det kan synes som han står i spennet mellom to identiteter. Er han Ola Potet, han som føler at han ikke kan beskytte sin ære, eller er han korsfareren Sigurd Jorsalfar, som gjør det med alle tenkelige og utenkelige midler? Og tilsvarende, for gutter som flørter med politisk islam, er han hærføreren Osama bin Laden eller er han en kuet fremmedgjort slave i et vestlig land? I begge tilfeller må han sparke fra seg. Skal han finne fred med seg selv, må han finne fred i en ny identitet mellom disse ytterpunktene.
«Kunne dette skjedd min bror?», spurte den norske terrorforskeren Laila Bokhari i Samtiden 4.2009, da hun reiste til sitt andre hjemland, Pakistan, for å studere hjemmeavlet terrorisme. Hun ville møte jihadistene, høre deres historier og lese deres manifester i filler. Svaret på spørsmålet ble ja. Det kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendigheter, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet: Kunne det skjedd min bror?
 Parallelle liv
 Vi var mange som var lettet over at gjerningsmannen viste seg å være norsk. Den lettelsen burde uroe oss mye mer enn den gjør. For hva var det vi fryktet? At udyret i oss ville våkne hvis det var en «fremmed» som sto bak? Det er her vår egentlige sårbarhet ligger. I vår ubevisste og ureflekterte inndeling mellom oss og de andre. De innfødte og de fremmede.
I timene vi fryktet at det var muslimske terrorister som sto bak bomben i regjeringskvartalet, rakk vi å få et lite glimt i hva som kravler under lokket på flere nordmenn enn vi har villet vedkjenne. Alt fra tilsynelatende uskyldige spørsmål som: Hvorfor drepte han ikke bare muslimer da? Til rasistisk hatpropaganda på nettet og flere episoder med trakassering av innvandrere.
Etter appellene og det fargerike fellesskapet vi opplevde i dagene som fulgte, må vi fortsette å stille oss kritisk til det som skaper utrygghet og avstand – enten det er fra jihadister eller høyreekstreme kontra-jihadister.
 Hamar elsker Ismail
I dag, etter å ha sett hvordan landet reagerte med så overveldende samhold og kjærlighet mot hatet fra en terrorist, er jeg trygg. Jeg har ingen grunn til å mistro det norske folks evne til å kunne takle en terroraksjon, om den så skulle være utført av islamister. Norske muslimer ville ha arrangert sitt rosetog de også, for å ta avstand fra jihadismens terror, og nordmenn ville ha sluttet seg til. Rasister ville det selvsagt ha vært, det er det alltid. Kanskje ville det også ha vært litt flere enn før. Men det store flertallet ville ha hentet fram det beste i seg. Vi ville fortsatt vært et land med den samme ånd som ungdommene på Utøya, der også muslimer ble drept. Unge muslimske kvinner og menn, samfunnsbyggere, som var i ferd med å bli forbilder og som representerte det generasjonsskiftet Norge trengte.
På minneveggen til norsk-somaliske Ismail Haji Ahmed, danseren fra Hamar, er det i dag mer enn 800 meldinger – og de blir stadig flere, snart tre måneder etter drapene – fra nordmenn med all slags bakgrunn. Den nye generasjonen elsker, savner og roper fortsatt etter ham på Facebook, og spør om han danser videre. I himmelen. «Hamar gråter», skriver de. «Hamar vil ha Ismail tilbake».
Er ikke disse meldingene sterkere vitnesbyrd på hva slags samfunn vi er blitt, enn hele landets nettrasisme til sammen? Ville ikke disse kjærlighetserklæringene fra grenseløse og fargeblinde unge vært der om det var en jihadist som hadde tatt livet av deres gledesspreder. Selvfølgelig ville de det.
Landet styres ikke av rasistene. Dette er et land hvor folk kan si fra. Hvor man kan tale til folks samvittighet og bli lyttet til. Er det en ting erfaringene etter 22. juli kan brukes til, så er det nettopp det.
«Vi kjenner ikke våre naboer. Vi lever parallelle liv». Det var dette som intuitivt dukket opp hos meg da det smalt. Og det var det jeg ville beskytte den unge, norske gutten mot. Han som var født inn i en muslimsk familie og derfor sett på som en fremmed.  Jeg har ikke villet tenke at han er en ukjent for norske landsmenn, men i det øyeblikket jeg ikke rakk å tenke – bare reagere – så visste jeg at det var det han plutselig risikerte å bli betraktet som.
Når slike reflekser slår inn, har vi med holdninger å gjøre som vi må være sammen om å kvitte oss med. Og det er det Utøya må bringe videre: At vi aldri mer er fremmede for hverandre.

Dagbladet brenner

Ja, det var Islam som drepte Theo Van Gogh

JEG KAN FORSTÅ at de religiøse massene anser all religionskritikk som skruppelløse sekulære kapitalistiske menneskers angrep på etikk og god moral. Men jeg forstår ikke at Dagbladet henfaller til det samme språket som disse massene bygger sine misforståelser på. Europa brenner, og du Dagbladet hva gjør du? Henter ved eller vann?

Islam påbyr dødsstraff for mennesker som krenker eller kritiserer Islam. Det gjorde Theo Van Gogh. Han ble drept. Ironisk nok greier Dagbladet i samme slengen å håne Koranen, på årsdagen til drapet, ved å hevde at det ikke var Islam som drepte Theo. Han fornærmet jo Koranen ved blant annet å skrive koransitater på en pisket, naken kvinnerygg. Hva er grunnen til at så mange velger å spytte på graven til Theo Van Gogh, en provokatør, ifølge mange en dust av en kunstner, og er kritikkløse til drapsmannens iskalde ytringer om islam som påbød ham å drepe?

Men det onde, forkledd som rasisme, nazisme og religiøs fundamentalisme har herjet i Europa før og latt bror drepe bror, nabo drepe nabo, menn drepe kvinner og foreldre drepe barn. Nå skjer det igjen, og Dagbladet klarer ikke engang å se at ulven har på seg halalfåreklær. Isteden blir dere med på leken som en annen Rødhette, smiler blåøyd og slår fast, ulven er da ikke så farlig. Islams møte med ytringsfriheten er farlig, og det har altfor mange måttet bøte med livet for. SÅ LA OSS NÅ starte med hva som i hvert fall er sikkert hvis Islam hadde fått bestemme på Dagbladets morgenmøter: Marie Simonsen, denne frekke ugifte barnløse umoralske kvinnen, kunne med nød få beholde jobben hvis hun dekket til ansiktet sitt og holdt seg til reinholdsavdelingen. Skikkelige gifte kvinner med anstendig utdannelse kunne fortsette i egne avdelinger for kvinner, med det forbehold at de ikke skrev, tenkte eller ytret noe som ikke støter noen på noe som helst måte. Hva har vel kvinner å gjøre i ei avis som trykker usladdede bilder av kvinnerumper? Spark dem. Mennene, de vantro, de måtte enten konvertere, eller i toleransens navn fått lov til å fortsette hvis de ikke skrev noe som var i strid med Koranen. Sexannonser, ledere, tv-, bok-, filmanmeldelser, måtte gått gjennom den religiøse sensuren. Ingen ikke-muslim kunne sitte i sjefredaktørstolen. Og hvert morgenmøte skulle starte med en bønn til Allah, og Muhammed (fred være med han) som er hans profet. For ikke å snakke om Dagbladets prisbelønnede sjeftegner Finn Graff. Han kunne like gjerne pakket tegnesakene og kastet dem på bålet.

FINS IKKE I DET FRIE ord innenfor Islam? Jo – fordi det finnes muslimer, fordi muslimer er mennesker, og fordi menneskenes tanke er fri. Derfor finnes det muslimskfødte, sekulære muslimer, troende og ateister som kjemper for ytringsfrihet. De er først og fremst frie og selvstendig tenkende individer. Men istedenfor å ta dette på alvor, leverer Dagbladet på lederplass en tåkete advarsel om hvordan man bør lese Ayaan Hirsi Alis åpne brev til Theo Van Gogh. Som om Dagbladets egne lesere ikke er i stand til å vurdere hennes brev uten denne advarselen? Som om leserne er en gjeng med potensielle islam-hatere som må lese Ayaan Hirsi Ali med et rødt advarselsmerke stemplet av Dagbladet: ikke islam som drepte Theo. Ikke dømme Islam. Ikke kritisere Islam.

DETTE ER HVA jeg leser i dette: «Europeiske muslimer fortjener ikke opplysende, frigjørende religionskritikk. De fortjener å leve i bakstreversk menneskefiendtlige religiøs mørke. Hilsen oss i Dagbladet som hater kristne moralister, som er for likestilling, som gjerne bretter ut seksuell løssluppenhet, trykker annonser der østeuropeiske traffickingofre kan annonsere kåte drømmer for norske menn pr. telefon. Men i toleransens navn og i ytringsfrihetens navn kaller vi Ayaan Hirsi Ali og debatten hun reiser for viktig’. Men bør vi lytte kritisk til henne, altså.» ER MIN tolkning riktig? Hvis IKKE, kvess pennene og svar. Det er ikke jeg som krever det svaret. Dagbladet må innse at det var en pervertert utgave av islam som drepte Theo Van Gogh. Og den slags Islam har muslimer rett og plikt til å protestere mot. www.foreignpolicy.com stilte euro-islams fremste talsperson, Tariq Ramadan, følgende spørsmål: Why do you think so many Arabs and Muslims, even in Europe, still believe that the Israelis or the Americans were in some way behind the 9/11 attack?

Tariq Ramadan: These conspiracy theories are the way Muslims are avoiding attacking the issue and facing up to their responsibility to be self-critical and to build. It’s just a way to be passive, to think that we can blame the other, and say, Okay, the West hates Muslims, and that’s it.

Morsinstinktet

Første gang jeg leste en abortmotstanders argumenter, var ti år etter min egen abort. Jeg gråt ustoppelig. Og ble overrasket over min egen reaksjon. Hva var dette? Jeg var jo for retten til selvbestemt abort, jeg fikk muligheten til å ikke få livet mitt ødelagt, men tvert imot å utvikle meg videre til å bli et selvstendig menneske. En dag skulle jeg også bli mor og mitt barn være ønsket og møtt med kjærlighet. Å nei, mine tårer rant ikke på grunn av bilder av blodige fostre, anger fordi jeg var en barnemorder, eller skyldfølelse for liksom å ha levd et promiskuøst liv og for eget behags skyld kommet fram til at jo da, abort var et komplisert, men helt ok prevensjonsmiddel.

Mine tårer rant fordi jeg den gang var for sjokkert til å gråte over min situasjon. For sjokkert til å erkjenne den egentlige grunnen til at jeg tok abort. I dag ler jeg. Jeg ler av fanatikere som forsøker å vekke våre emosjoner og snakker etikk ved å vise bilder av fostre, ved å dytte skyldfølelse, ved å sammenlikne aborter med krig og holocaust. Det er på tide at jenter og kvinner sier høyt hva abort er. Hva blod og følelser er. Det er på tide vi forteller abortmotstandere at vi tåler å se vårt eget foster. Vi tåler å se vårt eget blod. Fordi abort ikke er drap. Fordi vår kropp, vår natur er knyttet til liv – død-livssyklusen. Og sist, men ikke minst, å bli forelder handler om et ansvar som bare forelderen selv kan ta.

Retten til fri abort er noe av det mest humane et samfunn kan ha. I en overbefolket verden med så mye kriser og forurensning, i en verden der kjønnene er langt fra likestilt, der kvinner stadig må begå selvmord, bruke giftige midler eller kloke koner og sette eget liv i fare, der fattige foreldre stadig vekk må selge sine egne barn for å fø andre, i en slik verden er abortmotstandere, fanatiske og ikke fanatiske, totalt hensynsløse om hvor mye blod, mangel på etikk og undertrykte emosjoner en gravid kvinne kan bli utsatt for. Noen ganger må sorgen også velges. Inntrykket av lettsindige mennesker og lettvint abort er noe av det mest groteske argumentet som brukes for å vekke sympati med fosteret.

Moderne kvinner kan aldri gå tilbake til det stadiet det er å være en fødemaskin. Ja, det utfordrer alt det vi oppfatter som trygt, moralsk og familiært. Men å ikke forholde seg til den virkeligheten, skaper menneske- og seksualfiendtlige holdninger. Det er fristende å spørre hvor menns ansvar er i dette bildet, det overlater jeg til mennene selv å svare på. Det tragiske er at skolen heller ikke er i stand til å diskutere hvorfor retten til fri abort er etisk. Jeg ble forberedt på at abort var mitt eget valg og hvordan det skulle gjennomføres. Jeg fikk alle mine rettigheter. Men jeg ble ikke forberedt på morsinstinktet, på sorgen, på kampen og på at mitt foster aldri vil bli glemt. Abort er sorg, abort er et evig minne og et savn som ikke alle kan føle, men de som føler savnet, tomrommet, skal vite at det også er menneskelig.

Hvorfor retten til fri abort er viktig, hva abort er, hvordan en kropp reagerer på liv, på død, på skuffelser, maskiner, på narkose, medisiner, på abortmotstanderne, alt det hver fjerde kvinne i Norge møter en eller annen gang i livet. Arven jeg snakker om, er den etiske informasjonen om hva det innebærer å være i en kropp som kan bli gravid.

Dagens abortinformasjon er som mensen var i gamle dager. Man ventet til jenta selv oppdaget det, sjokkert, blodig og redd. Abortdebatten er like teknisk og like fjern som seksualundervisningen er på ungdomsskolene. I et samfunn der det ikke er ulovlig å ta abort, oppdras det generasjoner som tar det for gitt, helt til noen hiver en blodig dokke i ansiktet deres. Dermed er banen fri for dem som ønsker å umyndiggjøre andre mennesker og deres rett til å bestemme over sin egen kropp.

Der burde den etiske diskusjonen ligge. Et barn må være ønsket, og det må også bli født av kjærlighet. Da må moren ha det bra og bli behandlet med respekt. Hvorfor tar kvinner abort? Det bør diskuteres uten at retten til fri abort blir forsøkt innskrenket. Vi fristes til å bli moralister i ei tid der promiskuitet, ansvarsløshet og plastmennesker forherliges. Det er befriende å høre på etisk propaganda for hver dag vi blir mette av forbruksunderholdningen. Det som derimot ikke er befriende, er uvitenheten, fanatismen og umyndiggjøringen av mennesker denne nymoralismen tillater seg. Abortmotstandere har igjen vekket mitt morsinstinkt.

Det var derfor jeg gråt. For det var morsinstinktet som fikk meg til å ta abort. Av respekt for min egen kropp, min framtid og mitt foster.