Comedian, Writer, Speaker

Dagbladet brenner

Ja, det var Islam som drepte Theo Van Gogh

JEG KAN FORSTÅ at de religiøse massene anser all religionskritikk som skruppelløse sekulære kapitalistiske menneskers angrep på etikk og god moral. Men jeg forstår ikke at Dagbladet henfaller til det samme språket som disse massene bygger sine misforståelser på. Europa brenner, og du Dagbladet hva gjør du? Henter ved eller vann?

Islam påbyr dødsstraff for mennesker som krenker eller kritiserer Islam. Det gjorde Theo Van Gogh. Han ble drept. Ironisk nok greier Dagbladet i samme slengen å håne Koranen, på årsdagen til drapet, ved å hevde at det ikke var Islam som drepte Theo. Han fornærmet jo Koranen ved blant annet å skrive koransitater på en pisket, naken kvinnerygg. Hva er grunnen til at så mange velger å spytte på graven til Theo Van Gogh, en provokatør, ifølge mange en dust av en kunstner, og er kritikkløse til drapsmannens iskalde ytringer om islam som påbød ham å drepe?

Men det onde, forkledd som rasisme, nazisme og religiøs fundamentalisme har herjet i Europa før og latt bror drepe bror, nabo drepe nabo, menn drepe kvinner og foreldre drepe barn. Nå skjer det igjen, og Dagbladet klarer ikke engang å se at ulven har på seg halalfåreklær. Isteden blir dere med på leken som en annen Rødhette, smiler blåøyd og slår fast, ulven er da ikke så farlig. Islams møte med ytringsfriheten er farlig, og det har altfor mange måttet bøte med livet for. SÅ LA OSS NÅ starte med hva som i hvert fall er sikkert hvis Islam hadde fått bestemme på Dagbladets morgenmøter: Marie Simonsen, denne frekke ugifte barnløse umoralske kvinnen, kunne med nød få beholde jobben hvis hun dekket til ansiktet sitt og holdt seg til reinholdsavdelingen. Skikkelige gifte kvinner med anstendig utdannelse kunne fortsette i egne avdelinger for kvinner, med det forbehold at de ikke skrev, tenkte eller ytret noe som ikke støter noen på noe som helst måte. Hva har vel kvinner å gjøre i ei avis som trykker usladdede bilder av kvinnerumper? Spark dem. Mennene, de vantro, de måtte enten konvertere, eller i toleransens navn fått lov til å fortsette hvis de ikke skrev noe som var i strid med Koranen. Sexannonser, ledere, tv-, bok-, filmanmeldelser, måtte gått gjennom den religiøse sensuren. Ingen ikke-muslim kunne sitte i sjefredaktørstolen. Og hvert morgenmøte skulle starte med en bønn til Allah, og Muhammed (fred være med han) som er hans profet. For ikke å snakke om Dagbladets prisbelønnede sjeftegner Finn Graff. Han kunne like gjerne pakket tegnesakene og kastet dem på bålet.

FINS IKKE I DET FRIE ord innenfor Islam? Jo – fordi det finnes muslimer, fordi muslimer er mennesker, og fordi menneskenes tanke er fri. Derfor finnes det muslimskfødte, sekulære muslimer, troende og ateister som kjemper for ytringsfrihet. De er først og fremst frie og selvstendig tenkende individer. Men istedenfor å ta dette på alvor, leverer Dagbladet på lederplass en tåkete advarsel om hvordan man bør lese Ayaan Hirsi Alis åpne brev til Theo Van Gogh. Som om Dagbladets egne lesere ikke er i stand til å vurdere hennes brev uten denne advarselen? Som om leserne er en gjeng med potensielle islam-hatere som må lese Ayaan Hirsi Ali med et rødt advarselsmerke stemplet av Dagbladet: ikke islam som drepte Theo. Ikke dømme Islam. Ikke kritisere Islam.

DETTE ER HVA jeg leser i dette: «Europeiske muslimer fortjener ikke opplysende, frigjørende religionskritikk. De fortjener å leve i bakstreversk menneskefiendtlige religiøs mørke. Hilsen oss i Dagbladet som hater kristne moralister, som er for likestilling, som gjerne bretter ut seksuell løssluppenhet, trykker annonser der østeuropeiske traffickingofre kan annonsere kåte drømmer for norske menn pr. telefon. Men i toleransens navn og i ytringsfrihetens navn kaller vi Ayaan Hirsi Ali og debatten hun reiser for viktig’. Men bør vi lytte kritisk til henne, altså.» ER MIN tolkning riktig? Hvis IKKE, kvess pennene og svar. Det er ikke jeg som krever det svaret. Dagbladet må innse at det var en pervertert utgave av islam som drepte Theo Van Gogh. Og den slags Islam har muslimer rett og plikt til å protestere mot. www.foreignpolicy.com stilte euro-islams fremste talsperson, Tariq Ramadan, følgende spørsmål: Why do you think so many Arabs and Muslims, even in Europe, still believe that the Israelis or the Americans were in some way behind the 9/11 attack?

Tariq Ramadan: These conspiracy theories are the way Muslims are avoiding attacking the issue and facing up to their responsibility to be self-critical and to build. It’s just a way to be passive, to think that we can blame the other, and say, Okay, the West hates Muslims, and that’s it.

Morsinstinktet

Første gang jeg leste en abortmotstanders argumenter, var ti år etter min egen abort. Jeg gråt ustoppelig. Og ble overrasket over min egen reaksjon. Hva var dette? Jeg var jo for retten til selvbestemt abort, jeg fikk muligheten til å ikke få livet mitt ødelagt, men tvert imot å utvikle meg videre til å bli et selvstendig menneske. En dag skulle jeg også bli mor og mitt barn være ønsket og møtt med kjærlighet. Å nei, mine tårer rant ikke på grunn av bilder av blodige fostre, anger fordi jeg var en barnemorder, eller skyldfølelse for liksom å ha levd et promiskuøst liv og for eget behags skyld kommet fram til at jo da, abort var et komplisert, men helt ok prevensjonsmiddel.

Mine tårer rant fordi jeg den gang var for sjokkert til å gråte over min situasjon. For sjokkert til å erkjenne den egentlige grunnen til at jeg tok abort. I dag ler jeg. Jeg ler av fanatikere som forsøker å vekke våre emosjoner og snakker etikk ved å vise bilder av fostre, ved å dytte skyldfølelse, ved å sammenlikne aborter med krig og holocaust. Det er på tide at jenter og kvinner sier høyt hva abort er. Hva blod og følelser er. Det er på tide vi forteller abortmotstandere at vi tåler å se vårt eget foster. Vi tåler å se vårt eget blod. Fordi abort ikke er drap. Fordi vår kropp, vår natur er knyttet til liv – død-livssyklusen. Og sist, men ikke minst, å bli forelder handler om et ansvar som bare forelderen selv kan ta.

Retten til fri abort er noe av det mest humane et samfunn kan ha. I en overbefolket verden med så mye kriser og forurensning, i en verden der kjønnene er langt fra likestilt, der kvinner stadig må begå selvmord, bruke giftige midler eller kloke koner og sette eget liv i fare, der fattige foreldre stadig vekk må selge sine egne barn for å fø andre, i en slik verden er abortmotstandere, fanatiske og ikke fanatiske, totalt hensynsløse om hvor mye blod, mangel på etikk og undertrykte emosjoner en gravid kvinne kan bli utsatt for. Noen ganger må sorgen også velges. Inntrykket av lettsindige mennesker og lettvint abort er noe av det mest groteske argumentet som brukes for å vekke sympati med fosteret.

Moderne kvinner kan aldri gå tilbake til det stadiet det er å være en fødemaskin. Ja, det utfordrer alt det vi oppfatter som trygt, moralsk og familiært. Men å ikke forholde seg til den virkeligheten, skaper menneske- og seksualfiendtlige holdninger. Det er fristende å spørre hvor menns ansvar er i dette bildet, det overlater jeg til mennene selv å svare på. Det tragiske er at skolen heller ikke er i stand til å diskutere hvorfor retten til fri abort er etisk. Jeg ble forberedt på at abort var mitt eget valg og hvordan det skulle gjennomføres. Jeg fikk alle mine rettigheter. Men jeg ble ikke forberedt på morsinstinktet, på sorgen, på kampen og på at mitt foster aldri vil bli glemt. Abort er sorg, abort er et evig minne og et savn som ikke alle kan føle, men de som føler savnet, tomrommet, skal vite at det også er menneskelig.

Hvorfor retten til fri abort er viktig, hva abort er, hvordan en kropp reagerer på liv, på død, på skuffelser, maskiner, på narkose, medisiner, på abortmotstanderne, alt det hver fjerde kvinne i Norge møter en eller annen gang i livet. Arven jeg snakker om, er den etiske informasjonen om hva det innebærer å være i en kropp som kan bli gravid.

Dagens abortinformasjon er som mensen var i gamle dager. Man ventet til jenta selv oppdaget det, sjokkert, blodig og redd. Abortdebatten er like teknisk og like fjern som seksualundervisningen er på ungdomsskolene. I et samfunn der det ikke er ulovlig å ta abort, oppdras det generasjoner som tar det for gitt, helt til noen hiver en blodig dokke i ansiktet deres. Dermed er banen fri for dem som ønsker å umyndiggjøre andre mennesker og deres rett til å bestemme over sin egen kropp.

Der burde den etiske diskusjonen ligge. Et barn må være ønsket, og det må også bli født av kjærlighet. Da må moren ha det bra og bli behandlet med respekt. Hvorfor tar kvinner abort? Det bør diskuteres uten at retten til fri abort blir forsøkt innskrenket. Vi fristes til å bli moralister i ei tid der promiskuitet, ansvarsløshet og plastmennesker forherliges. Det er befriende å høre på etisk propaganda for hver dag vi blir mette av forbruksunderholdningen. Det som derimot ikke er befriende, er uvitenheten, fanatismen og umyndiggjøringen av mennesker denne nymoralismen tillater seg. Abortmotstandere har igjen vekket mitt morsinstinkt.

Det var derfor jeg gråt. For det var morsinstinktet som fikk meg til å ta abort. Av respekt for min egen kropp, min framtid og mitt foster.

FEAR OF THE BIG BLACK ASS

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene.

KUNSTNERE kan bruke andre virkemidler enn bare det skrevne ord.
Problemet oppstår når de visuelle virkemidlene ofte får for stor oppmerksomhet i mediene i forhold til den helheten virkemidlene inngår i.

Jeg hadde forstått den offentlige forargelsen, hvis jeg hadde flashet rumpa mi på gaten på Karl Johan en lørdags kveld eller på et hellig sted  å vise forakt for noen eller noe. Da hadde også ordet blotting vært på sin plass. Men det kritikerne konsekvent unnlater å nevne, er at jeg i Haugesund opptrådte som standupartist og satiriker foran et filmpublikum. Kysse- og rumpestuntet var en del av en performance hvor jeg blant annet gjorde narr av følgende: Er et kyss på film kontroversielt for pakistanere?
De som ikke var til stede i salen, og heller ikke har lest teksten jeg fremførte, har intet gyldig grunnlag for å kritisere rumpestuntet. Folk må gjerne like eller mislike den “store” brune rumpa mi, men det er ikke poenget. Det er på- fallende hvor tause de intellektuelle har vært når det flere ganger i offentligheten er blitt forfektet at en alvorlig voldshandling som skyting er, er blitt sidestilt med en kunstnerisk ytring på en scene. Det er ikke godt å vite om det er redaksjonelle avgjørelser i norsk presse som har ført til denne skamfulle mangelen på et tydelig standpunkt mot vold og for kunstnerisk frihet.

Walid al-Kubaisi (Morgenbladet 2.9) bruker et eksempel for å definere meg som en vulgær person som visstnok i sin tid skremte vettet av folk ved å erklære at jeg ville ha en “fittedebatt” . Det er ikke korrekt. Det var Dagsavisen som for noen år siden formulerte at undertegnede “ønsker en fittedebatt”. Det den konkrete saken handlet om, var om den latterlige tvangsmoralen som førte til at kvinner oppsøkte private klinikker i Oslo, for å sy på jomfruhinner. Slik skulle de unngå skam og juling. Blod på lakenet var et krav, hvis ikke ble kvinner sett på som verdiløse. De risikerte å bli forlatt av både sin egen familie og svigerfamilien, selv om jomfruhinnen var sprukket ved voldtekt eller ved idrettsaktiviteter. Slik er det fremdeles i store deler av verden og dessverre i flere miljøer i Norge også. Al-Kubaisi har nok rett i at direkte bruk av ord som “fitte” kan støte, men har han ikke fått med seg at feminisme-debatten den gangen handlet om boken Fittstim, om teaterstykket Vaginamonologene og om omskjæring? Hvis vi kvinner ikke kan ta vårt eget kjønns ord i vår egen munn i debatten om våre rettigheter fordi noen kan bli støtt, da er det de som blir støtt som er problemet.
Mange opererer med en snever definisjon av ytringsfrihet. Han hevder at denne friheten bare gjelder ytringer som “dyrker” (kultiverer?) mennesket. Hvor har han det fra? Hvem, med hvilke normer, representerer “anstendigheten” som kritikerne snakker om som om den er en udiskutabel størrelse? Hvordan ville store deler av den moderne vestlige litteraturen ha klart seg gjennom sensur på dette grunnlaget?

I England tok de Vaginamonologene på strak arm ved at en komiker satte opp Penismonologene. Skulle de latt være, fordi noen ble støtt av ordet penis? Scenekunstnere kan ikke ta hensyn til den offentlige moral, heller ikke hva familien mener om dem og deres virksomhet. Komikere har til alle tider brukt burleske virkemidler, og det finnes en kontrakt som sier at dette har gjøglerne lov til. Narrene skal holde frem et speil og vise menneskets latterligheter, trangsyn og dårskaper.
Jeg er artist og gjøgler, men også debattdeltaker. Derfor havner jeg ofte i integreringsdebattens kryssild. Mine kritikere sier ofte: Hun er blitt for norsk, derfor liker nordmenn henne. Men å være et fritt individ har ingenting med å være norsk å gjøre. Jeg godtar ikke å tilhøre noen kategori, verken den norske eller pakistanske. Jeg ser ikke på mennesker slik kritikerne gjør, delt i to ensartede grupper med hver sine bestemte normer og regler. Tvert imot ser jeg på Norge som et land full av individer med unike meninger. Det er forkvaklede holdninger jeg som satiriker konsekvent gjør narr av uansett hvilken forkledning de har, muslim, kristen, hvit eller svart.
Debattanter som blir for eksempel ofte forarget over å bli kalt neger, men tar ikke fem øre for å kalle andre fargede for kokosnøtter, eller nordmenn for poteter for den saks skyld. Slik kan rasismen skjule seg blant hvite og svarte. Som komiker kan jeg ta tak i disse tingene, og samtidig vise ræva til høyresidens kalde menneskeforakt og venstresidens livsfarlige kulturrelativisme.

Min oppgave som komiker handler ikke om å tekkes innvandrere og nordmenn.Den er ikke  oppstått takket være nordmenns nåde og at tiden var inne for at innvandrerkvinner kunne komme på banen og “være som dem”. Men jeg er ikke “som dem” jeg er meg selv.
Jeg forfekter menneskerettigheter på tvers av kulturene. Det er individets rettigheter og ikke etniske, religiøse eller kulturelle rettigheter jeg er talsperson for. Mediefokuseringen er ikke mer enn det andre mannlige norske komikere er eksponert for. Hvordan jeg bruker spalteplassen jeg får, står jeg fritt til, det er ikke noe som har skjedd på nordmenns nåde, det er noe jeg har jobbet for. Stuntene mine provoserer, men ser du dem isolert er de totalt harmløse, og likevel viktige i ytringsfrihetens perspektiv. Å kysse en av samme kjønn, male fargene til landet du er født i på kroppen, løfte en mann og flere menn, moone, lik det eller ei, dette er virkemidler i min politiske satire.
Offentligheten, verken den norske eller pakistanske, godtar ikke at pakistanske jenter oppfører seg som mannfolk. Men med hvilken rett skal vi nektes det?

Margreth Olin kledde av seg og viste fram hele sin kroppslige og normale stolthet, sin skam, frihet, fordommer, tvang, hat og kjærlighet. Mener kritikerne Olin ikke burde ha gjort dette, fordi noen kristne ramboer eller Valgerd hadde blitt skremt av det hun formidler som kunst? Står Olins film Kroppen min i veien for hennes engasjement for kvinnekamp? Skal man overføre argumentene kritikerne bruker for å forklare at jeg har tabbet meg ut, er det tydelig at jeg må forholde meg til restriksjoner på grunn av min hudfarge eller etniske bakgrunn. Det kan jeg ikke som en likestillingsdedikert humanist godta. Derfor: Ja, som komiker forlanger jeg full kunstnerisk ytringsfrihet.

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. Reaksjonene er den egentlige punchlinen. Og de er som vanlig til å le og gråte av.

 

Rumpestuntet forklart- Fear of the big black ass

Hvilket stunt er du mest stolt av er jeg blitt spurt. Og de regner med at det er Mullahløftet. Men nei. Mullahløftet ble verdenskjent, men det er rumpestuntet som er den sterkeste politiske satiren jeg har gjort og som fortsatt treffer så hardt at folk i stedefor å reise seg opp mot kvinnehatet og angrep på annerledestenkende fortsatt forsvarer reaksjonære og grove angrep på kvinner.

Så les og lær hvilke form kvinnehatet blir dyrket og forsvart under her.

I august 2005 gjorde jeg et satirisk stunt i forbindelse med verdenspremieren på den norsk-pakistanske filmen “Import Export” der jeg kysset kulturminister Valgerd Svarstad Haugland og viste min bakdel i noen sekunder som et politisk-satirisk kommentar til kulturkonflikter. Etter dette kom det frem så mye patologisk frustrert rumpefiksert hat fra flere pakistanere, og som varte i åresvis, den dag i dag, og som viser at satiren virker. Og den virker fortsatt fordi ingen har våget å ta tak i problemet ,så tydelig, noensinne som det stuntet gjorde. For trakasseringen og kvinnehatet som kom ut av kroker og skap er ikke mitt problem. Det er problemet. Her er mitt svar til kritikerne den gangen : FEAR OF THE BIG BLACK ASS

Her er den sosiokulturelle konteksten rundt rumpestuntet. Til de som mener at Satire ikke trenger å forklares, eller at det ikke er humor om man må forklare det: når du er truet på livet så må idiotien stoppes slik Charles Hebdo gjør her:

Rent konkret hva som skjedde i Haugesund da jeg bestemte meg for å gjøre rumpestuntet:

Jeg holdt en tale som er viktig at folk leser om de skal forstå konteksten. Tittel var , link her : Kulturkonflikter Stinker

Filmen Export Import er banebrytende fordi den for første gang viser en kjærlighetshistorie mellom en pakistansk jente og norsk mann, uten at noen blir drept, og som faktisk ender med at de gifter seg. Jeg var invitert av arrangørene for å åpne filmen da den skulle ha verdenspremiere i Haugesund. Jeg var invitert spesielt for å si noe i forkant av åpningen om «kulturkonflikter» og jeg sto fritt som kunstner for å kunne formidle mitt budskap som skulle være på maks 10 minutter. To ting skjedde i forkant som gjorde at mitt satiriske stunt fikk den spesielle utformingen den fikk:

1. Filmskaperen, Khalid Hussein,  ble intervjuet i avisene om at han mottok drapstrusler på grunn kyssescenen i filmen fordi den viste scener der en pakistansk jente kysser en norsk gutt. Det var vanskelig å finne en kvinnelige hovedrolleinnhaver i det norske innvandrermiljøet, en som var villig til å bryte kyssetabuet på film. Iram Haq takket ja til rollen.

2. Talat Hussein, som spilte faren til jenta i filmen,  er en meget kjent pakistansk skuespiller.  Han sa til filmfestival avisen at kunst aldri må utfordre samfunnets moral. I filmens sammengeng betydde det at den norske gutten omskjærer seg, og konverterer til Islam, etter at han er blitt truet med vold av menn fra hele familien til jenta, og jenta skulle ha blitt tvunget til å gifte seg med en fetter.

Basert på denne informasjonen laget jeg mitt to trinns stunt. Filmens humoristiske løsning på kulturkonflikten var at nordmannen ble hundre prosent muslim og pakistaner, da var det greit at han fikk gifte seg med den pakistanske jenta, dette var liberalt til å være fra det norsk-pakistanske miløet, den gangen , da tvangsekteskap og arrangerte ekteskap førte til at mange ikke ble gift med nordmenn i det hele tatt.

MEN det var provoserende likevel at løsningen var at folk skal tvangkonverteres, da er det greit, all den tid så mange blir drept, forfulgt og hengt for sine meningener i de mest alvorlige kulturkonflikter, og vi lever i et pluralistisk samfunn. Så filmen tok ikke tak i det grunnleggende og alvorlige problemet. Jeg kritiserte overhodet ikke filmen i mitt stunt, eller pakistanere, jeg kritiserte de som drapstruet filmskaperen og de som mener at mennesker ikke eier sin egen kropp, og forfølger dem for det. Det er disse holdningene jeg pekte rumpe til.  Rumpestuntet ble gjennomført foran et filmfestilval publikum som skulle se mange rumper i filmene i løpet av festivalen. Skandinavisk film er kjent for å ha et naturlig forhold til nakenhet. Min rumpe var altså ikke den eneste.

Jeg ba kulturministeren opp på scenen og kysset henne. : her viste jeg til at det er ikke så kontroversielt at pakistanere kliner med nordmenn all den tid det er så mange barn med en norsk og en pakistansk forelder i dette landet. Og se her, vi gjør det til og med offentlig på scenen .

Men det som faktisk fortsatt er svært kontroversielt er dette: så viste jeg rumpa. ; det å eie sin egen kropp, og gjøre hva man vil med den, og gifte seg med hvem man vil, og gå kledd i hva man vil, er det som er problemet, var det rumpestuntet lagde satire på.

Når det ble så sterke og til og med voldelig reaksjon på stuntet ( vår familierestaurant ble skutt på med 15 skudd) , og førte til så mye uttrykt hat fra det pakistanske miljøet, er fordi dette traff. Og det ble også kraftig debattert. Pakistanere ble sterkt utfordret og maktet ikke å diskutere stuntet på dets premisser. Ingen av arrangørene fra filmfestivalen eller produsenter av filmen kom med noen støtteerklæring eller sto sammen med meg i stormen som fulgte, og jeg ble ikke invitert til filmfestivalen i Haugesund igjen etter dette stuntet.

I stedet svarte altfor mange med det de trodde ville ramme meg. Mobbing av rumpa. Men den ble ikke vist frem for å bli likt. For det var ikke den rollen som ble spilt, som tvertimot mange hadde akseptert bedre: finsminket damerumpe i været i et mannfolkblad til forlystelse og salg.

Det var et politsk “mooning” og intelligent satire, uansett hvor mye “russehumor” kritikerne skulle ønske dette var.
Dessuten til mobberne: jeg bryr meg lite om rumpa blir likt eller ikke likt, om folk som mobber og kaster terningkast over hvordan den så ut, eller som spotter og ler av rumpa. All denne trakasseringen og hatet mot kroppen, er bare eksempler på hvilken forakt det eksisterer i miljøet mot jenter som velger annerledes.

Da rumpestuntet selv ti år etter stuntet blir brukt som unnsklydning for å trakassere meg grovt, og flere kvinner og menn , som selv ikke trakasserer , men forsvarer mobberne med å si : “ja du må jo regne med dette”, så lever de fortsatt med å fornekte og dyrke kvinnehatet, og blir  selv en del av sjikanen og mobbingen og trakasseringen av alle mennesker som våger å si sin mening og velge annerledes. Disse er utsatt for reinspikka kvinnehat, hat mot den frie kunsten, mot folkeopplysning og fri debatt, så lenge det ikke “opprettholder den rådende samfunnsmoral” og viser kvinnen enten som hore eller madonna. For det hadde nemlig vært greit. Men en politisk naken rumpe, det provoserte for mye. Og det var da også satirens poeng.

Latterens Jihad

siden løftingen på Smuget. Og til min store glede sprer symbolikken seg som en frihetens vind over hele verden. Jeg håper de når madrassene, og alle mørke kroker der mennesker holdes som slaver av autoriteter som med sine titler, religiøse eller ikke, regjerer ved hjelp av overtro, frykt og fordommer.

DE FLESTE kritikere av løftet plasserer seg i et krysspunkt mellom feminisme og antirasisme. De leverer tidenes mest misforståtte antirasistiske analyser. Unni Wikan føler veldig med Krekar. Har du fått med deg hva hans familie har uttalt i ettertid, Unni? Krekars kone sa: «Det var feil tid og sted.» Underforstått: Løftet hadde ikke vært så gærent i en annen setting. Krekars bror gikk fra å ville saksøke og demonisere meg pga. en vits om moskeens ufeilbarlighet, til å uttale at han selv ønsker å bli løftet, og at han «støtter Shabanas kvinnekamp». Wikan, du undervurderer familien Krekar så til de grader, at jeg foreslår at du enten tar en runde urbane feltstudier, eller pensjonerer deg.
EN IMAM HAR plikt til å redde alle imamers ære. Respekten er bygd på tittel og alder, ikke et godt hjerte eller et fornuftig og fritt intellekt. Derfor bestemmer World Islamic Mission å forsvare en mulla som er mer en politisk enn religiøs islamist. For første gang i historien velger de å utestenge en navngitt kvinne. De har ingen betenkeligheter med å kvele verken ytringsfrihet, annerledeshet eller en åpen og kritisk debatt. Er det dette Torkel Brekke og Nazneen Khan kaller et fredelig multietnisk samfunn? Mener dere virkelig at 30 års taushet om innvandrerkvinnenes kamp skal fortsette, fordi den antirasistiske dialogen hviler på at kvinner holder kjeft? For det er den tausheten den hviler på! I Sverige hengte menn opp plakater der de mobbet frigjorte kurdiske kvinner som horer som burde bankes opp. I København delte ei fundamentalistisk gruppe ut flyers med oppfordring om å drepe jøder. Denne uka var 1000 deltakere til stede i et fundamentalistisk islamsk hat-møte arrangert av samme gruppe.
I England gjør mullaene hva de kan for å få makt over muslimsk ungdom ved å hisse dem opp til voldelige aksjoner. Svaret på slik oppblomstring av menneske- og frihetsfiendtlig fascisme er at muslimer selv må kjempe imot, muslimer som ikke er fanget av fellesskapets tvang. Derfor er det så blindt av venstrepopulister å forakte nettopp slike mennesker og forsøke å voldta deres integritet ved å hetse dem som innvandreralibier.
JEG SPØR DERE, kjære kritikere som oppfører dere mer som søvndrukne barfluer enn som årvåkne demokrater: Hva er galt med å løfte en mulla, fordomsfritt og i gledesrus? En leken test som fikk selv Krekar til å glemme sin patriarkrolle i noen tiendedels sekunder? Har vi mistet en verdi ved at jeg foretok denne testen? Nei, han er blitt vist en verdi. Noe han var moden for, selv om han ble sint. Han ba om det ved å ta de skrittene til en barscene på Smuget, der han spøkte og tullet mens han forsøkte å selge sitt fundamentalistiske budskap. Det var rett tid og sted å demonstrere styrken til en kvinne som eier sin egen frihet. Hvorfor skal jeg behandle Krekar annerledes? Fordi han er annerledes, eller fordi jeg er det?
Er ikke det en ekstrem rasistisk, sexistisk og diskriminerende måte å tolke et lite løft på?
OG SÅ ER DET alle de som roser og riser ved å si jeg er blitt ei riktig norsk jente! Jeg er verken norsk eller pakistansk.
Jeg er i begge kulturene. Dere som spør om ikke muslimer tåler norsk humor: Hvor i hvite granskauen har dere det fra at dette er «norsk» humor? Den norske humoriststanden har offisielt ikke gjort noe annet enn å furte over løftet og si: Hun er jo bare en innvandrerkomiker. Diverse ærverdige intellektuelle som liksom skal analysere dette, tenker jo som om vi levde i 50-tallets Sør-Afrika. Jeg kjenner den norske innvandrerkulturen meget godt. Jeg vet hvilke roller de spiller for hverandre, for tradisjonen, for religionen og majoriteten. Og jeg nekter å spille den kvelende rollen som «innvandrer»-kvinne. Eller som «integrert» kvinne. Jeg velger overhodet ikke side. Derfor er mitt prosjekt ikke rettet mot ei spesiell gruppe, den er rettet mot å flytte grenser der mellommenneskelige friheter og kommunikasjon begrenses. Jeg godtar ikke gettoer, kulturfengsler eller mullaer som kan legge fra seg religionen så lenge de skal promotere ei bok, men så snart mannsrollen er blitt utfordret eller autoriteten de bygger sine fryktinngytende personligheter på er avkledd, henter de religionen som en kanon de kan skyte med.
MULTIETNISITET kan ikke eksistere uten frihet. Det er altfor mange som ikke har innsett dette. Frihet til å mene, kle seg, gifte seg og leve med den man vil. Det betyr kamp. Kamp mot dogmer, vold, enøyd oppdragelse, kjønnsapartheid, misunnelse, smålighet, sensur og diskriminering. Kamp mot selvgode og etnosentriske produsenter av akademisk kunnskap. Det betyr et fullstendig åpent samfunn, der sannheten om årsakene til alle typer fascisme og sjåvinisme strippes. Forakten som ble vist mitt kjønn fordi jeg løftet en mann, ble først levert av Krekar selv og seinere av en rekke personer som avslørte sin intellektuelle utilstrekkelighet.
DETTE ER IKKE politisk korrekthet, et gammeldags og idiotisk favorittord som blant annet norske komikere smykker seg med for å virke kule mens de tørker seg bak med nok et substitutt for dasspapir. Det er venstrepopulistisk bedrevitenhet mot fargede intellektuelle, kunstnere og frie tenkere som en rekke selvhøytidelige menn og kvinner fra venstresiden bruker for at de selv skal ha definisjonsmakten over dem de vil synes synd på. Konsekvensen er at enda en generasjon skal vokse opp med gebrokkent norsk og bøye hodene for falske profeter, enten de gjemmer seg bak en imamtittel eller kaller seg antirasister.
Til alle minoriteter i dette land vil jeg si: gi faen. Ikke godta at deres frihet blir pakket bort i et fargerikt ulikt gettoskap. Dere er ikke kokosnøtter. Dere blir ikke hvite inni. Dere er røde av blod akkurat som et hvilken som helst menneske. Husk det og lær barna deres det. Frihet er ikke en norsk oppfinnelse, aldri, aldri godta at hudfargen, identiteten, legningen og hjernen deres blir forsøkt tatt fra dere fordi dere dyrker frihet. Krekar har brukt friheten til å debutere. Nå begynner arbeidet med den vanskelige andreboka.

Hjertets Migrasjon

Så lenge vi mennesker har levd, har vi beveget oss fra land til land, fra verdensdel til verdensdel. Vi er bevegelse. Først med tankens frihet, og siden på våre egne føtter. Det er naturlig for oss å flytte på oss.

Enten du er sigøyner i hjertet av Europa, en sjaman i Sibir, leder av et multinasjonalt selskap i New York, en mester i indisk dans fra Mumbay, eller du er her nå. Bevegelse er vår natur.


Men vi er også røtter. Vår fødselsarv. Vår stolthet, vår tro, våre skikker, det fellesskapet vi tilhører. Røtter er viktig for oss. Våre røtter skal fortelle oss hvem vi er. Hvor våre drømmer skal lengte tilbake til. Continue reading

Rekrutter dem før gærningene gjør det!

Publisert i Dagbladet 17 april 2004

Fred og ingen fare? Rekrutter dem før gærningene gjør det!

HER OM DAGEN fikk jeg den gamle høvdingen Thorvald Stoltenberg til bords. En setning fra ham brente seg fast.  Vi snakket om viktige ting som krig og fred og sånn, da Stoltenberg utbrøt: «Det er mye mer radikalt å være lik enn ulik.»

Det er så sant!

VG tok et kvantesprang før påske: En svartsmusket mann fikk skrive på side 2. Kadafi Zaman er muslim og avisas første fast ansatte pakistaner. Men kvantespranget besto ikke i at VG endelig har skjønt at fiskepuddinger alene blir et kjedelig kollegium. Nei, det historiske her er innholdet i akkurat den kommentaren. «Vi må ha en offensiv inkluderingspolitikk – for fredens skyld,» skriver Zaman. Stilt overfor fakta om folk som lar seg rekruttere av galskapen, og bruker sine ressurser konsekvent for å sprenge, massakrere og ødelegge verden, tar han spranget ved å reflektere over løsninger, sett fra en ung muslimsk manns ståsted. Et ikke-voldelig ståsted. Det finnes millioner av slike menn. Men de kommuniserer sjelden fra kommentarplass i avisene. Hva er så budskapet til Kadafi? En offensiv inkluderingspolitikk.

EN OFFENSIV inkluderingspolitikk er, slik jeg oppfatter det, det Danmark og Frankrike holder på med. Når de tvangsoppdrar folk til demokratisme, der de ved åpen eksperimentering med lover og regler river av slør og setter 24-årsgrense på ekteskap. Uten å rødme diskuterer nå danskene en innvandringspolitikk som tillater at folk går inn i lovlige lavstatusjobber – så lenge de også får alle muligheter til å skape seg ei framtid og klatre i det danske samfunnet. Storsamfunnets offensiv har også samer, tatere, sigøynere, lesbiske og homofile fått smake.

Det var nok ikke en slik offensiv assimilering Kadafi hadde i tankene. Begrepet offensiv inkludering inviterer til en radikal debatt. Men refleksjonen må komme fra de unge selv.

Studentorganisasjoner bør aktivt gå inn for å bevisstgjøre studenter som blir utsatt for press. Gjør de det? Hva er grunnen til at unge mennesker med jevne mellomrom møter folk som vil misjonere eller rekruttere dem til den ene og fulle sannheten, pakkeløsningen «islam», som alternativ til det vestlige dekadente og åndsløse livet? Disse misjonærene dukker opp overalt, de finnes på universitetene, i drosjene, på gata.

Der det ikke dukker opp en sosialarbeider eller Farid Bouras i Ungdom mot Vold, der står det en og messer om verdens undergang, Vestens hor og krenkede arabere.

I denne smeltedigelen er det de intelligente og høyt utdannede som utgjør faren. Akkurat som ideologene i nynazismen, som ikke er taperne, men de med velutviklede og intelligente evner til kommunikasjon og til å søke kunnskap som bekrefter deres verdensbilde.

Kadafi sukker over ensidig fokusering på hijab, tvangsekteskap og omskjæring. Men det alle disse tingene handler om er frihet, likestilling og verdighet. Gi et menneske verdighet, og du skaper fred.

Forsvarets årlige «soldataksjon» gjør det på sin måte. Den hvite manns raseri blir transformert til en internt utgitt tegneserie. I serien går den hvite majoriteten inn i rollene til minoriteter og blir bokstavelig talt rævpult. Det som tilsynelatende så ut til å være en drømmesituasjon med spesielle privilegier, ble i stedet dyrekjøpte erfaringer om hva det innebærer å tilhøre en minoritet som svarting, homoseksuell eller kvinne i militæret. Forsvaret vet at hvis de ikke klarer å ta alle i samfunnet på alvor, vil interne konflikter bli en del av faren mot sikkerhet, på samme nivå som en ekstern fare. Derfor har de satt minoriteter på dagsordenen, derfor har de satt i gang kontroversielle debatter der unge rekrutter fritt får komme ut med det de mener. Enten de ikke har tro på at en kvinne eller en mørkhudet vil kunne forsvare dem, eller ikke tror at mennesker med en annen etnisk bakgrunn kan føle lojalitet til nasjonen.

Her i Dagbladet har en annen port blitt åpnet. En mor som i en meget nyansert kronikk forteller om sine følelser knyttet til oppdragelsen av sine norske barn som er blitt ranet av gettobarn, som jeg velger å kalle dem. En ekkel utfordring, der vi ikke har noe annet valg enn å spørre om årsaker til hvorfor barn raner barn i et av verdens beste land.

Alternativet til den debatten denne moren har startet, er isolasjon, taushet og avstand mellom folk av forskjellige etniske grupper vokst opp i samme land.

FOR TI ÅR siden vanket jeg selv i et miljø der unge mennesker, side om side med festende bekymringsløse og dopsøkende rike nøkkelbarn, jobbet beinhardt for å skape seg ei annerledes framtid enn deres foreldres i lavstatusjobber. Andre unge som ikke orket å mane fram en visjon om ei bedre framtid, rev heller opp T-baneseter, tagget ned offentlige bygninger og banket opp eller ranet folk de likevel oppfattet som født med gullskje i munnen.

Det er ikke noe annerledes nå. For hver barneraner finnes det et annet barn som tåler og tier, som går pliktoppfyllende gjennom systemet og forventer ei framtid der kravet om likeverd og inkludering ligger som en realitet, og ikke som en skuffelse.

I denne suppa skapes annerledeshet og opprør, som er grunnen til at unge innvandrerjenter f.eks. i England, Danmark, Sverige, Frankrike og nå også i Norge velger å ta på seg hijaben og roper fuck you til det samfunnet som aldri aksepterte deres foreldregenerasjon som likeverdige. Og prisen, det er mer ulikhet.

 

Den 11. landeplage

DAGBLADET 06.06.2003

Kvinner trakasseres og steines til døde over hele verden – i Sharialovens navn. I Norge sitter norske politikere og muslimske talspersoner på fullt alvor og diskuterer en sharia-autoritet i Norge. Ærlig talt – hvor mye

voksenopplæring trengs egentlig i dette landet? spør Shabana Rehman.

DET ER SJOKKERENDE hvor raskt kvinnen i Nigeria, som ble dømt til steining etter en dom i shariadomstolen, er blitt glemt.

Allerede nå sitter man og snakker varmt om shariadomstoler i Norge, som en slags nest-beste løsning for muslimske kvinner som ikke får anerkjent sin skilsmisse gjennom det vanlige systemet. Våkn opp!

Har dere glemt hva sharia er, dere som nå debatterer å snikinnføre sharia i kvinnefrigjøringens navn? Eller har dere aldri visst det? Sharia er steining, utstøting, mobbing og sterk fordømmelse av kvinner som vil leve sitt eget liv, eller i strid mot hva majoriteten (mannsamfunnet) mener om hvordan Islam skal følges. Shariaens praksis er over store deler av verden anerkjent – i middelalderske diktaturer med streng muslimsk lovgivning. Men for kvinner i år 2003, som vil noe annet enn å være totalt underkastet systemer som fordømmer individets menneskeretter, er Sharialovene ubrukelige, uanstendige og umenneskelige. Sharialovene betyr fordømmelse av frihet, valg av livspartner, ytringsfrihet, kvinnefrigjøring og demokrati.

SHARIA TVINGER på oss et helt annet kvinnesyn enn det som er kjempet frem i likestillingens navn over hele verden. Sharia er det motsatte av likestilling og demokrati. Det innebærer et kjønnssegregert samfunn, som i Iran, Afghanistan og Saudia Arabia. Muslimske ekstremister truer Norge, og nordmenn flest vil ikke la dette gå utover landsmenn som bekjenner seg til Allah.

Allikevel er vi i en situasjon der muslimer nå opplever å bli konfrontert med sin tilhørighet og lojalitet til Norge og demokrati.

JEG SER IKKE noe galt i at muslimske politikere, intellektuelle og organisasjonsledere må svare på slike spørsmål. De er først og fremst oppstått fordi vi vet for lite om hva slags holdninger folk i Norge har. Da World Islamic Missions talsperson Amber Khan i NRKs Standpunkt blir spurt av VGs Hanne Skartveit hva hun mener om sharia, eller kvinnens halve arverettigheter, så har hun plikt til å opplyse oss, som den talspersonen hun er. Og da nytter det ikke med slikt tåkeprat som vi fikk servert i Standpunkt-debatten. Da må hun svare klart og tydelig at ja, hun støtter det fordi hun tror på at Islam gir den beste løsning for kvinnen og mannen, slik rettighetene er fordelt etter Koranen. Og deretter må Khan innse at i et moderne demokrati fører dette til et helvete – for kvinnen!

Men istedet svarer hun at der hvor muslimer er i flertall, er det deres demokratiske rett å omforme lovene til deres religiøse praksis. Det vil i praksis bety at hun er for et skruppeløst og umoralsk samliv mellom politikk og religion. Et samliv som ekte demokrater vil oppfatte som intellektuell hor og tvang.

SVS AKTHAR CHAUDRY, som også har vært opptatt av kvinners rett til å skille seg, går nå ut i VG og er positiv til forslaget om å innføre en sharia-autoritet i Norge, for å kunne gi muslimske kvinner en anerkjent muslimske skilsmisse, som i følge Koranen er deres rett. Chaudry er frekk nok til å uttale at i en situasjon som denne, må vi vurdere dette som «den nest best løsning for muslimske kvinner».

HVEM I HULESTE er han til å være positiv til nest-beste løsninger for muslimske kvinner? Fortjener ikke muslimske kvinner den beste løsningen – som allerede finnes? Fortjener ikke de engang at vi, i et demokrati, kjemper for å nyte godt av en human lovgivning, noe alle andre kvinner i moderne demokratier tar som en selvfølge? Istedefor å oppfordre kvinner til å forkaste systemer som krenker deres rettigheter, forsøkerman istedet å tilpasse dem slik at systemet ikke utfordres.

GI NOEN SMULER så vil de ikke våge å kreve mer av takknemlighet for den akutte hungersnøden er liksom tanken bak. Frigjøring vil først skje når flest mulig våger å protestere. Denne protesten vil en aksept av sharialovene fint sette en stopper for. For det var jo tanken bak Taliban også:

Sharialovene skal igjen opprette ro og orden. Var det ikke det Taliban lovet? Muslimer må ikke godta å bli ført slik baklyset av middelaldersk religiøs tolkning uten mulighet for en human kritikk av nettopp de skrevne ord i koranen og deres utøvelse.

HANNE SKARTVEIT etterlyser mer kritisk deltagelse fra muslimer i debatten. Ja takk. Det finnes fora for kritiske muslimer i f.eks. Danmark. Det er ikke mangel på kritiske og godt orienterte muslimer i Norge, de er bare ikke organisert. Men så er da også ekstremistene bedre organisert i Danmark.

Dessverre. At danske venstreintellektuelle har dannet organisasjonen Nei til Sharia er enda et tegn på at de har kommet lenger i debatten enn oss. På deres hjemmeside www.sharia.dk kan man lese flere presise artikler, som bør få alle selvgode muslimske talspersoner i Norge til å skamme seg.

Å godta forestillingen om at man hjelper muslimske kvinner ved å opprette en shariadomstol i Norge er i beste fall naivt, og uansett respektløst overfor menneskerettighetene til nettopp disse kvinnene. Selvfølgelig vil de fleste muslimske ledere være positive til en islamsk domsautoritet. Men hvor var disse lederne når kvinnene forsøkte å få skilsmisse gjennom det vanlige systemet?

Hvorfor i huleste skal vi godta at muslimske kvinner må ha spesielle domstoler og spesiell tillatelse til å skille seg, når ingen andre kvinner i Norge trenger det?

DE KVINNENE som krever en shariadomstol fordi de lever i et mannsdominert miljø, og ikke blir ansett som skilt før de er skilt gjennom muslimske autoriteter, burde gi fullstendig blaffen i et system som ikke er modernisert siden Muhammeds tid. Men de tør ikke. De er redde for å skille seg ut fra mengden – akkurat som svært mange religionsutøvere er blitt.

Deres angst er dessverre forståelig, så lenge de lever i et system som er basert på frykt for utstøting – og vold.

Abid Raja og Amber Khan prøvde i Standpunkt å dra frem at den åpne debatten fører til at muslimske barn blir mobbet på skolene. Dette er en sleip unnamanøver: Det går da fint an å være i mot sharialover, og samtidig ikke akseptere at barn blir mobbet? Skal vi liksom la være å diskutere hvordan få et bedre demokrati for alle, fordi noen idioter mobber? Skal vi la mobberne styre debatten? Da har det jo fått det som de vil!

En iransk flyktning til Danmark sa til meg at det er tre ting du alltid må spørre muslimske talspersoner om: Deres holdning til homofili, sharialovgivning og dødsstraff.

JEG VIL HERVED oppfordre alle tenkende mennesker til å gjøre det samme. Iraneren, som er skuespiller, hadde flyktet fra mullaene i Iran. Men nå ville han ha igjen pengene han betalte til menneskesmuglerne: For da han endelig kom seg inn i det han trodde var frihetens Danmark, var mullaene der også.

 

Sinnet og stoltheten

Oriana Fallaci «Sinnet og stoltheten» Gyldendal Oversatt av Bjarte Kaldhol Ei respektløs og unik lita bok med overlegen kritikk av terror og politisk islam.
Italienske Oriana Fallaci går nådeløst ut mot islamske tyrannier i boka «Sinnet og stoltheten», som nå er kommet på norsk. Shabana Rehman har anmeldt boka for Dagbladet.

Er ikke islamske tyrannier like uakseptable og utillatelige som de fascistiske og kommunistiske? Med dyp innsikt og kunnskaper om politikken som blir ført i flere arabiske land, tvinger Oriana Fallacis skrik av ei bok oss til å ta stilling til verdenssituasjonen i dag. Fra et europeisk og humanistisk ståsted.
Unik Fallacis bok er ei unik bok. Den er skrevet i et rasende tempo og et meget direkte språk. Til tross for alt sinnet, all informasjonen og kjeftingen i hytt og vær, er boka lettlest og engasjerende. Leseren kan skifte mellom å være sterkt enig og sterkt uenig i måten standpunktene blir spyttet ut på, men man kan ikke unngå å bli fascinert av hennes tydelig ektefølte raseri. I deler av boka framstår Fallaci som italiensk nasjonalist og USA-patriot, antifascist og ateist. Men hun er også stolt over Europas religiøse arv og historiske kamp for menneskerettigheter.
Bokas kompromissløse kritikk av tidenes mest omdiskuterte ideologier må tas på alvor. For dette er kritikk av den politiske islam og voldsfascismen rundt den.
Og gud være med den muslim som hadde skrevet disse ord. Boka inneholder brennende kritikk av hennes eget hjemland Italia, men også kritikk av det hun mener er Europas bevisstløse forhold til sin egen historie og identitet, i møtet med innvandringen fra Afrika og Asia. Fallaci er modig. Hun har ikke skrevet «Sinnet og stoltheten» for å bli likt, men for å bryte en livsfarlig taushet. Det er også et meget personlig dokument, der vi følger forfatterens engasjement og hennes private og offentlige historie i et grensesprengende langt forord – en selvutleverende fortekst der hun ærlig forteller om sin opplevelse av terrorangrepet på Twin Towers, som hun var øyenvitne til.
Fallaci ikke bare snøfter, hun setter seg og driter, med banning, hån og besvergelser, rett og slett – hun driter på alle som roper «rasisme og fremmedfiendtlighet». For en del norske Asia- og islameksperter må Fallaci være islamhateren fra helvete. Men nei, Fallaci har skjønt årsakene til at de arabiske landene i dag blør i mangel på gode ledere, rettferdighet, og menneskerettigheter.
Uretten I boka analyserer hun knivskarpt uretten kvinnekjønnet møter i muslimske land. Og hun skriker med en patos som ville fått en norsk halalhippie til å rødme, men som får orienterte lesere til å kaldsvette av innsikt.
For Fallacis skrik er ikke en rasists skrik, det er skriket til et menneske som ble skutt ned for å ha båret en litt for kort burka i Afghanistan. Eller skriket til et menneske som ble beskyldt for å være prostituert og halshogd av Saddams dødssoldater. Skriket til Pakistans tidligere statsminister Ali Bhutto, som ble tvangsgiftet som 13-åring. Skriket til alle de som daglig betaler en blodpris for at vestlige politiske evnukker blindt ofrer menneskerettigheter og framtida til millioner av mennesker i sine misforståtte forsøk på å være «tolerante». Som ikke ser at virkeligheten til mange barn ikke er utdannelse, selvrespekt og omsorg – men vold, pisking og hjernevask i krigshissernes religionsskoler, der det eneste de lærer er jihad, for så å bli kanonføde for maktsyke diktatorer.
Dette er ekte raseri etter 11. septemberangrepet – da det hele begynte – og historien bak begynnelsen. Fallaci er villig til å forsvare, kjempe, krige. Her med ord. Meget virkningsfulle ord.

Kom ut, Imamer!

Imamene må komme ut i det offentlige rom og debattere forholdet mellom menn og kvinner. DEN MAROKKANSKE forskeren Fatima Mernissi er en muslimsk, global feminist som virkelig har studert kildene til islamske tradisjoner. Hun slår fast at hele seksualitetens vesen ble

angrepet som syndig i kristendommen. Islam erkjente, ifølge Massimi, disse følelsene, men likevel ble kvinnen angrepet som symbolet på ødeleggelse og uorden.

Hun hevder at den opprinnelige islam krevde fullstendig likestilling mellom kjønnene, sosialt, økonomisk, politisk og juridisk. Allah likestiller menn og kvinner, men Muhammed bøyde seg for mannseliten i sin tid.
Siden har det mannlige patriarkatets tolkning av Koranen begrenset kvinnenes rettigheter betraktelig, og et kjønnsapartheid er blitt opprettet.
Versene i Koranen der kvinnene er likestilt overfor Gud, men ikke overfor loven, er tolket av menn som ønsket kontroll over kvinnen. Dette budskapet kommer ikke fra Gud, hevder Fernissi.
Derfor er det enhver muslimsk kvinnes religiøse plikt å gjøre opprør mot dette.
DET ER IKKE uten årsak at religiøse fundamentalister i Algerie banket opp, voldtok og drepte enslige muslimske kvinner en stund tilbake. En anklage fra imamen under fredagsbønnen om at de var prostituerte, var nok til at mobben gikk amok og behandlet disse kvinnene som søppel. At denne sjåvinismen i sine mange former raskt kan rette seg mot en hvilken som helst muslimsk oppvokst kvinne som uttrykker livsglede, har mange erfart.
Selv om jeg ikke bekjenner meg til noen religion, erklærte jeg i Dagbladet for tre år siden at islam trenger en muslimsk kvinnelig revolusjon. Dette er ikke en kontroversiell ønsketenkning, men en idé som er i ferd med å vokse fram over hele verden. Muslimske kvinner kan ikke oppnå likestilling uten å stille spørsmål til det religiøse systemet og utøvelsen, uansett om det er i Kabul eller på Grünerløkka. Og det er her utviklingen har stagnert. Istedenfor å gå i dialog med dem som stiller spørsmålene, velger det muslimske fellesskap ennå å fortie kritikk. Hvis vi ikke gjør noe konstruktivt med dette, er veien ikke så altfor lang fra den daglige kjønnsforakt til æresdrap, terrorisme og Taliban.

Ingen muslimsk kvinne bør glemme at terroristen Muhammed Atta ikke ønsket kvinner i sin begravelse, eller måten kvinner ble skildret på i hans avskjedsbrev.
Argumentet om at kvinner ikke ønsker likestilling og lever et fullverdig liv innenfor religionen, holder ikke mål. De som fødes inn i religionen og som ønsker å leve sitt liv annerledes, mister nemlig ved dette sine menneskerettigheter.
Og her er vi ved det grunnleggende poenget: De som trekker inn menneskerettigheter i dialogen, klarer sjelden å nå fram til dem som bare forholder seg til menneskets plikter overfor Gud.
Å LESE OM KVINNER med slør, med høy utdannelse og jobb, smilende mens de venter lykkelig på en muslimsk ektemann, er hyggelig nok. Men slike glansbilder utfordrer ikke årsakene til de hendelsene vi har opplevd den siste tida. Slike artikler har ingen annen funksjon enn å vise at muslimer ikke er farlige og at muslimske kvinner ikke er undertrykte, slik også norske ukeblader gjør fra tid til annen. Hvor er systemkritikken mot den kulturen som har tillatt at svært mange av menneskerettighetene brytes i forhold til unge mennesker, og at mannssjåvinismen snarere er regelen enn unntaket i de fleste immigrantmiljøer over hele Europa?
At forskeren Massimi er kontroversiell, er hevet over enhver tvil. Hennes bøker ligger neppe på nattbordet til de norske imamer. Fra å mene at islam er grunnleggende uforenlig med feministiske ideer, har hun nå gått over til å spille på sine meningsmotstanderes banehalvdel. Så la oss gjøre det her i Norge også! Imamene bør likevel komme ut av sitt selvpålagte moské-isolat, og ta en debatt om kvinnenes stilling i full offentlighet. Så lenge de besitter så mye visdom, bør denne visdommen brynes mot det samfunnet disse imamenes læregutter og -jenter skal leve i.
DET FINNES I DAG ingen dialog mellom kjønnene, iallfall ikke i offentlig sammenheng. Imamene gikk derimot i tog og demonstrerte mot vold etter gjengdrapet på Tøyen. Så lenge de kan vise sine holdninger offentlig på den måten, bør de også komme fram og delta i debatten om kvinnenes stilling. Og ta med seg konene, døtrene og barna. Dette er viktigere enn noensinne. Det hjelper nemlig ikke å debattere alene i sitt eget forum. I et moderne demokrati må debatten foregå på en felles arena, og slik kan imamene også bidra til at offentligheten får et mer nyansert bilde av muslimene i Norge.
Når legen Zahid Mukhta, som talsmann for Islamsk Råd, sitter i «Holmgang» og blamerer seg for 80 000 seere ved å benekte at det finnes æresdrap, bør mer solide folk komme på banen. At han deretter ber om midler til å kjempe mot de problemene han først benekter fins, gjør tragikomedien fullkommen. La oss få de lærde på banen!