Comedian, Writer, Speaker

Et menneskesyn som dreper

Publisert i Dagbladet 23 januar 2002

Æresdrapet på 26 år gamle Fadime skjedde ikke i forigårs. Drapet på henne skjedde den dagen hun ble født. Systemet hun ble født inn i har hjernevasket menn til å tro at hun ikke var et fritt menneske, men deres private eiendom. Hun var ikke et vesen med fri eller egen vilje. Feighet og sterkt “legitimert” egoisme fører også til at man vender seg mot sitt eget barn i stedet for det systemet som krever at du skal ta liv. Så uskyldige og naive skal vi ikke være at vi skal se på dette som ubegripelig. Uopplyste mennesker som har lært  fra barnsben at det er en rett å ta liv hvis et menneske du eier kaster skam over deg, og handler slik at du blir sosialt drept av miljøet, vil automatisk koble ut sin  samvittighet.

Da må vi spørre oss: Hvilket sosialt system er det som lærer mennesker dette? Hvor henter de denne mentaliteten fra?

Religiøse dogmer om renhet, ukultur og sjåvinisme er noe av svaret. Det sier seg selv at dette må gå galt. Miljøene som følger dette, lever etter prinsippet om total underkastelse. Vi må forstå at her er det snakk om lukkede miljøer som nærmest bør anses som sekter.

For å få bukt med dette må politikere, maktpersoner og talspersoner gå inn for å forhindre at lukkingen for feste seg i “ghettoene, religiøse skoler og gudshus.

I et system hvor det er så stor ubalanse mellom kjønnene, vil man ikke oppleve aksept for individuelle rettigheter,som slev å kunne bestemme hvordan man vil kle seg, oppføre seg, ha lov til å si hva man vil, bestemme over sitt eget liv, og bevege seg fritt.

Når disse rettighetene er undertrykt vil det føre til at menn kan ta liv. Uansett om det er er en søster, en datter, en mor eller en kone. Til og med fremmede kvinner kan man tillate seg å gi ordre til om de ikke oppfører seg eller gjeldende regler.

Man har blitt indoktrinert til å tro at det er det rette å gjøre. I land der maktovergrep mot kvinner og barn er legitimt og mannssjåvinisme akseptert som naturlig, opplever mennesker enorm maktesløshet, og blir derfor selv en del av systemet.

Her i Skandinavia er det feighet som tar liv. Æresdrap har skjedd og kan skje igjen. Hvem tør å tale barnas sak der de blir atskilt, overvåket, undertrykt, som selvstendige vesener? Hvilken politiker tør å si at religion og kultur ikke er en menneskerettighet når det går utover kvinner og barns rettigheter?

I Skandinaiva har vi makt og myndighet til å forhindre den type hjernevask.

Hvem tør å sette søkelyset på de voksne? Når skal liberalistene, de moderate, imamene, talspersonene, lærerne, tolkene og alle de andre presumptivt fornuftige menneskene stå fram? Eller enda viktigere nå må politikerne tørr å utfordre æresbegrepet. Det er det viktigste vi kan gjøre i kampen mot æredrap.

Blondiner, sex og rasisme

Dagbladet 22 juni 2001 av Shabana Rehman

Når tabloidavisene, P4 eller konfliktkanalen TV2 ringer og ber meg spille «innvandrerrollen» hver gang Frp har sagt noe dumt, får jeg lyst til å spy. Jeg får panikkangst, lyst til å rive av meg håret, styrte en flaske tequila og løpe oppover Karl Johan bare iført en truse av bøffelskinn. Jeg fantaserer om å gripe fatt i journalistens stigmatiserende hornbriller og stappe dem et godt stykke nedenfor drøvelen hennes. Det er derfor ikke med glede jeg nå kniper sammen rumpeballene, spisser blyanten og skriver ned følgende: Kvinnesynet og kjønnsrollemønstrene i det flerkulturelle Norge må tas opp til debatt. Men det må gjøres av framsynte aktører som ikke enøyd velger side, for da blir temaet øyeblikkelig misbrukt som en konstruert konflikt mellom innvandrere og nordmenn.

Fremskrittspartiets Henning Holstad listet i VG denne uka opp årsaker til at innvandrere bidrar til kulturkonflikter: sexhets av blondiner, respektløshet mot hunde- og katteeiere, import av ektefeller fra opprinnelseslandet og manglende vilje til å lære seg norsk. Når det gjelder blondinene, er Henning litt seint ute, for nazipappa Tore Tvedt gikk jo for flere måneder siden inn for å bruke rasismeparagrafen mot blondinevitser. Hvorfor aper du etter ham, da, Henning? Er du virkelig så lite kreativ?

I DEN DANSKE avisa Demokraten har intellektuelle innvandrere og danske feminister lenge hatt en utfordrende debatt om kjønnsrollemønstre og kvinnesyn. Her i Norge er denne debatten så vidt kommet i gang, men bærer ennå preg av skyttergravskrig og populistisk argumentasjon. Det er som bare pokker. For her har vi en glitrende mulighet til å åpne en virkelig interessant debatt om vår vakre, erotiske naturlighet. Vår fødselsrett til å få utfolde vårt erotiske liv. For enten vi innser det eller ikke, handler denne debatten om å ha kontroll over den kvinnelige seksualitet. I bunn og grunn er dette ingen konflikt, men et oppdemmet behov for å diskutere hvilket menneskesyn vi utvikler når vi oppdrar barn til intoleranse overfor dem som ikke er prikk lik oss selv.

For hva er nå egentlig så galt eller oppsiktsvekkende med forslaget, som hele bystyregruppa til Frp har stilt seg bak? Selvsagt ønsker ingen at kvinner skal bli trakassert, at innvandrere skal ha problemer med å kommunisere, eller at verdier man dyrker, skal bli hetset. Jo visst, nyansene mangler, men man trenger ikke å være utlending for å få latterkrampe av Henning Holstads klønete forsøk på å løse kulturkonfliktene.

Dessuten tror jeg både hundeeierne og blondinene klarer seg utmerket godt uten ham.

STORT SETT HAR kvinner i Norge ingen problemer med å skygge unna mannsgriser som går løs i gatene. De kvinnene som blir forfulgt, mishandlet eller drept, er ikke ofre for en villgris i Universitetsgata. De er offer for en de kjenner. Godt. Og det er det som er hovedproblemet i Norge, som i de fleste andre land: Spør et hvilket som helst krisesenter, og du får til svar at det kvinner opplever, er å få livet sitt ødelagt av en kjent, men en gang så kjær person. Og han kan være like blond og fager som kvinnen er mørk og eksotisk. Anklagene går videre ut på at kvinner blir beskyldt for å være rasister hvis de avviser en tilnærmelse fra en mørkhudet mann. Så stolt den patetiske figuren som lirer av seg noe sånt må være. Skulle en kvinne liksom ha sex med ham fordi hun synes synd på hudfargen hans? Kålhue. Kvinner bør snarest tvangsftre personen med en hel klase bananer, hvis en eller annen idiot prøver seg med en slik apereplikk. Å kompensere dårlig selvtillit og seksuell avvisning med beskyldninger om rasisme er rett og slett pinlig for de mennene det gjelder. Ja, enkelte mannsmiljøer dyrker et bilde av madonnaen, kvinnen som den jomfruelige, rene og seksuelt passive. Dermed blir konsekvensen trakassering av alle som ikke passer inn i det bildet. Og griser er som kjent griser, enten de er oppdratt med et hore- madonna-kvinnesyn eller ikke.

HVIS DEBATTEN OM NORSK innvandringspolitikk ikke skal forfalle til populistisk underholdning for massene, er den eneste muligheten at innvandrere, hundeeiere, blondiner og Frp inngår en pakt med hverandre. Når det gjelder hunder, vet jo de fleste opplyste mennesker at deres kjærlige slikking kan føre til tannkjøttsykdommer hos mennesker. Forskning viser også at det kan være en sammenheng mellom toksoplasmose fra katteavføring og menneskers schizofreni. Så da bør kanskje norske hundeeiere begynne å gå med innvandrere i bånd isteden? Så kan vi lære dem folkeskikk og la gode nordmenn få seg en nyttig kjæledegge? Stort sett er innvandrere fortrolige med at det er forskjell på rabiesbefengte gale villhunder i utlandet og velintegrerte norske hunder. Men de som oppdrar barn og unge til å tro at katte- og bikkjeeiere er urene mennesker, bør være klar over at det ikke akkurat utvikler et heldig menneskesyn hos barna. Hysteri og avskyreaksjoner kan ødelegge barnets sosiale integrering, noe som også kan være tilfellet med unge som orienterer seg høyreekstremt – fordi de hjemme får høre om en spesiell gruppe som bør få skylden for alt som er galt i Norge.

SÅ HVA SIER DERE, Frp, hva med å inngå en pakt? Vi vil da alle bli bedre, kjæledyrelskende, norsktalende og respekterende medmennesker? Politikere bør slutte å gå i den fella konsekvent å gå imot alt Frp legger fram av forslag mot kulturkonflikter. Men det blir jo liksom så tafatt. Så tannløse og teite er formuleringene til Frp nå blitt, at nordmenn avviser dem som typisk Frp – og innvandrere føler seg verken truet, provosert eller invitert til debatt. Henning blir altså ridderen som skal redde norske blondiner. Flott. Ap-politikeren Saera Khan parerer med at uttalelsene fra Frp er vanvittige og at de bør trekkes tilbake. Dette vil verken skade Frp eller befri blondinene fra uønsket oppmerksomhet. Oppvakte og løsningsorienterte debattanter vil forhåpentligvis fange opp Henning Holstads store interesse for å løse kulturkonfliktene, og plassere Henning nettopp der han hører hjemme i denne debatten: som en litt balstyrig hund, som hadde hatt godt av et dressurkurs.

Vaginadialogene

I vårt samfunn kan tolvåringer lese i pikeblader hvordan de skal tenne læreren. Uskyldige barneansikter er sminket opp som prostituerte for å selge hårfrisyrer. Muslimske jentunger blir derimot lært opp til å dekke hodet for at alle skal tro de er ærbare, deres verdighet ligger i familiens ære, ikke i jentenes egen kropp. 16-åringer kan skjenkes møkkings og nedlegges av partitopper med følgende uttalelse: «Alle visste jo hvordan hun var, hun som løp fra bord til bord.» 

I en slik tid har jeg bestemt meg for å gjøre noe høyst uvanlig: Å rette en moralsk pekefinger til unge tenåringsjenter. I vår sekulære multietniske hverdag er det visse ting vi kvinner må kunne klare å formidle til purunge tenåringsbabes. Voksne og eldre kvinner har jo for lengst dukket hodet ned i karriere og oppbrukt rødstrømpefeminisme; men i kampens hete rakk de dessverre ikke å tenke på det sterke behovet hos pubertale pikebarn for å få kjennskap til kroppens hemmeligheter. Fortalt av voksne kvinner. Ikke av gamle smågrisete pikebladredaktører, eller for den saks skyld, unge ecstasytyggende bajaser. Overgangen fra barn til tenåring og fra tenåring til ung kvinne er fasen hvor vi er på vårt mest sårbare. Det paradoksale er at vi i denne fasen blir sviktet av våre søstre i vårt behov for innsikt, omsorg og beskyttelse. 

Riste på hodet  
Ja, vi kan riste på hodet av kvisete, oversminkede ungjenter, med rumpene skrudd inn i bukser trangere og mer sexy enn den hotteste moten i pornohollywood. Av mobil-erigerte penislogoer som småpikene fniser av, av unger i korte topper som drømmer om silikonpupper. Barn tenker jo ikke sånn, sier anstendigheten vår og fortsetter: Og vi tenker jo ikke sånn når vi ser barn gå med slike klær. Det er jo bare trender. 

Gi plass  
Voksne kvinner, kom frem fra skjulestedene deres og gi plass til unge kvinner. Voksne kvinner er altfor passive når det gjelder å gi råd og veiledning til unge kvinner – dere har overlatt det til sykesøstre, abortleger og kommersialiserte ungpikeblader. Hva med voksne kvinner i media? Ja vel, de lærer kvinner hvordan ha sex, men hvem lærer barn og unge om hvordan de skal beskytte sjela si mot overgripere? En ung mann var på Oslos største houseparty i Oslo Spektrum og omtalte festen som et «pedoparadis». Naive foreldre? Vi vil ha sunne, ressurssterke, vitale og psykisk sterke unge kvinner i Norge. I stedet har vi dessverre haugevis av jenter som opplever å miste dyden sin – ufrivillig. Igjen og igjen. Inntil de våkner opp av sin naivisme, innser hvilken verdi deres egen kropp og egne følelser har, og lærer å sette grenser. For mange unge jenter kan det være for sent. Jenter som er strengt religiøst oppdratt, kan også ha svært usunne erfaringer med sex og kjærlighet. Hele deres tro legges opp til guttens ærlighet, som selv har press fra familien.

Ansvar  
Hver generasjon eier og har ansvar for sin egen bevisstgjøringsprosess.

Men å «lære unger sunne verdier», gi dem kondomer og vin, holder ikke i dag. Barn og unge trenger ikke nødvendigvis å snakke om sex stolpe opp og stolpe ned, men de må bevisstgjøres om verdien av sin egen kropp og sine grenser. 

Kvinner har markert seg i politikken, media, kunst, litteratur, økonomi og humor. Kadra-saken ble i år 2000 et symbol på den religiøse dobbeltmoralen, Søviknes-saken sjokkerte kvinner i alle aldre, ikke fordi en person i maktsituasjonen utnyttet sin posisjon (bombe!) – men på grunn av holdningene vi trodde ingen argumenterte med offentlig lenger. Vi ble alle sjokkerte – offentlig. Men hva har skjedd i privatsfæren? Tenk etter selv! Du lever i en sosio-ghetto, ikke sant? Hvilket ansvar har vi? Jenter: husk at dere er født som vakre, majestetiske skapninger, kroppen deres er hellig, den er vakker, myk og følsom. Sinnet deres er mystisk, vilt og frodig. Fremtiden ligger foran dere, der kan dere skape, danse, synge, skrive, meditere, tenke, utforske, klatre, vinne og leve livet deres slik dere selv ønsker. 

Snakke sammen  
Hvis ikke vi kvinner snakker sammen om disse tingene, og deler våre erfaringer på tvers av de forbannede religiøse, kulturelle og sosiale barrierene, vil absolutt alt fortsette som før. Parolen må være: Ja, til Vaginadialogene

Norge i svart, hvitt og blodrødt

Folket lever i et flerkulturelt samfunn. Men ikke mediefolket.

Vi lever også i et samfunn der hvite observerer de fargede. Og dette gir merkelige utslag. Ikke bare det, det skaper grunnlag for fatale fordommer og hindrer den offentlige meningsutvekslingen samfunnet trenger. Dette må til hvis vi skal få frem konstruktiv kritikk av den manglende integreringen av fargede.

Det er jo bare dritt med de svartingene, del 1:

Muslimer, eller islam, er en populær skyteskive i Norge. Ja, blant muslimer, som i alle andre grupper, finner vi kvinneundertrykkere, rasister og overgripere. Men vi finner også intellektuelle, frilynte, ressursterke, akademikere, humorister, forfattere, dansere, leger, og ja – muslimske jenter som koser seg i høyet med hvite kristne menn, til skrekk og gru for fundamentalister og rasister. Og de gjør det uten å bli banket opp av fedre og brødre.

Når skal disse menneskene få oppmerksomhet?

Det er ikke FrP som har den største utfordringen når det gjelder å ta et oppgjør med hat, intoleranse og avstand mellom folkegruppene. Det er Akersgata og TV-mediene. Utfordringene ligger ikke hos folket, vanlige mennesker har demonstrert sin avsky over hele landet. Utfordringene ligger hos maktmenneskene på den politiske, sosiale og kulturelle arena – de som har mulighet til å bidra med en konstruktiv og nyansert kritikk av utviklingen i det flerkulturelle Norge.

Det er jo bare dritt med dem, del 2:

I dag er det stor hyppighet av negativ oppmerksomhet rundt fargede. Dette forsterker fordommer, og får mange til å lukke seg inne. Ikke alle kan kaste sløret, vrikke med hoftene, hoppe opp på en scene og holde standup for å bryte ned offer- og overgriperforestillingene. Norge har en generasjon av fargede som snakker flytende norsk. Hvorfor har ikke de sluppet til med sine meninger og refleksjoner om samfunnet i større grad i Akersgata og TV-miljøene?

Fordi det er så moro med Bongo-TV?

I TV2 ser vi Per Ståle Lønning holde seg med en kinesisk revolverreporter, en gebrokkent talende løpegutt. Synnøve Svabø reiser til fjerne himmelstrøk, men ender opp med halvpatetisk hottentott-humor, der hennes møte med afrikanere og arabere meget lett kan oppfattes som nedlatende.

I TV2s Holmgang inviteres politikere og andre til debatt om Holmlia-drapet. Et tredvetalls nordmenn blir invitert. I realiteten ser vi tre hvite politikermenn som krangler om partipolitikk, og tre kvinner som kommer til orde – som ofre. Den eneste fargede nordmannen er undertegnede.

I en debatt om fremmedfrykt, vold og rasisme inviterer man en farget person. Akkurat da følte jeg meg som en farget maskot.

Glimrende journalistikk eller glitrende offerporno?

Rikets Tilstand er det eneste programmet som uredd har talt om diskriminering og rasisme blant innvandrere. Men som også har vist oss «offerporno». Omskjæring, konebrenning og drap av ulydige døtre, tvangekteskap. Undertegnede har selv sittet og grått og kjent meget godt til sannheten som Rikets Tilstands dyktige journalister har gravd i. Men hjalp det meg noe? Gjorde det meg tryggere? Åpnet dette opp for at jeg neste dag kunne gå ut og si hei, og gi klem til en nordmann? Førte dette til at innvandrerkvinner kunne gå med hodet hevet og få respekt for den de er, sin kultur og sin religion? Nei.

Det er jo bare dritt med dem, del 3:

For resultatet ble et hav av negativ oppmerksomhet rettet mot innvandrere. Vi var enten ofre eller overgripere. Ansiktene og personlighetene våre forsvant, og vi sto igjen med identitetsløse masker det sto «islam» eller «svarting» på.

Kadra og undertegnede har begge fått støtte og oppmuntring fra nettopp TV2. Problemet er at TV 2 aldri kjører saker der det finnes nyansering. De befinner seg, som alle kommersielle medier, i den dramatiske sfæren – den sfæren som selger i tabloid TV-format.

Jeg sier ikke at dette har vært bevisst hos TV2, for de har vært opptatt av menneskerettigheter. Men de leverer hovedsakelig negativ oppmerksomhet til den fargede del av befolkningen. De gangene det har vært positiv oppmerksomhet, har man gjerne lagt til : «Men du er jo norsk». Noe som minner meg sterkt om denne vanlige replikken: «Jeg liker ikke innvandrere, men du er jo ikke som de andre».

Årsak: Kommers-media  fokusere på det spesielle.

Det lisensfinansierte NRK har vært mer bevisst. De har flere fargede programledere, og Fredrik Skavlans prat med Mia Gundersen og hennes kjæreste ga oss et veldig godt inntrykk av et blandet par, Knut Olsen har også vært flink til å invitere mennesker med innvandrerbakgrunn som representerer forskjeller seg imellom – ikke nødvendigvis til det norske samfunnet. Dagbladets Magasinet, Aftenpostens Olga Stokke og Inger Anne Olsen er andre eksponenter på journalistikk som nyanserer og går bak de dramatiske kulissene.

Vi er jo her, for pokker.

Vi er en generasjon unge nordmenn som har delt sandkasse med fargede, hvite, røde, gule barn. Men det er de hvite barna som har lettest og mest synlig tilgang til arbeidsliv, meningsytringer, og det sosiale liv. Trenger det å være slik når det faktisk finnes en generasjon med fargede som ikke føler seg språklig isolert, ikke føler seg kulturelt utenfor?

Mediene må våkne opp og ta i bruk flerkulturell kompetanse, ikke bare når kriminalsaker ruller over skjermen, men også når vi har gladsaker.

Heimen, kontoret, pubben, heimen, kontoret…

Hva kan være årsaken til at mediefolket gjør som de gjør? De holder seg rett og slett for mye for seg selv. De lever i medie-ghettoer, både profesjonelt og privat. De omgås mennesker som er prikk like dem selv. Den eneste «utlendingen» de kjenner er han som serverer dem 17 halvlitere på fredagskvelden.

Gå ut og bli kjent med det flerkulturelle Norge! Få en kritisk og konsekvent holdning til det dere presenterer. Det holder ikke å gripe tak i nærmeste fundamentalist, og la vedkommende representere en hel befolkningsgruppe. Innvandrere må ikke plasseres i nisjemedier, men bli en naturlig del av mainstream media. Som mennesker, ikke som innvandrere. For å si det på god gammeldags og fordomsfull norsk måte:

Slipp svartingene til. Vi snakker jo norsk nå!

Brunkremen av norsk ungdom

Jeg sitter på stamcafeen og grubler over det å gruble, mens Thorbjørn Jagland stirrer på meg med all sin Clinton-sjarm fra avisen som ligger foran meg.

Da dukker hun endelig opp. Med brunkremen lagt som en maske, fiolblå øyne rammet inn med koksgrå maskara og Levis’n så trang at det føles som et spørsmål om tid før katastrofen inntreffer, beveger hun seg mot meg.

Mens jeg lurer på hvordan hun skal greie å sette seg uten å få muskelsammentrekninger i ansiktet pga. buksa, slenger hun fra seg den kledelige (men altfor trange) sølvdynejakka og setter seg uten å fortrekke en mine.

Har du ventet lenge? spør hun og drar fingrene gjennom det hjemmefargede, platinablonde håret.

Jeg må innrømme at uansett hvor lite gjennomført hun fikser seg opp, så ser hun stilig ut. Det må være noe med holdningen.

Eh . . . burde du ikke jevne ut make-up-kremen litt? sier jeg til henne uten å svare. Men da ser hun bare rart på meg og begynner å prate i en hissig og sår tone: Du vet den nye typen min? Han som er blitt spådd en sprinter-karriere på høyde med Geir Moen. Han som har en slik medfølelse for de svake på linje med Johann Olav Koss, han som har like vinnende sjarm som kronprins Håkon . . . du vet han Alex? Hvem Alex? Alex Mazbullah-Qureshi Shahbaz vel. Han som jeg har vært avstandsforelsket i gud vet hvor lenge

Å ja, han ja.

Jeg tok ham med hjem i går for å la foreldrene mine hilse på ham. Jeg hadde fortalt dem nesten alt om ham. Om hvor dyktig han var på skolen, om alle ekstravaktene han tok på det lokale eldrehjemmet. Jeg fortalte dem til og med om den lille sportsklubben som han har startet på eget initiativ for å få ungdommene i bydelen til å holde seg vekk fra sentrum. Men vet du hva de sa da de så ham? «Du sa du hadde truffet kremen av norsk ungdom! Men han er jo svart!» Jeg lytter videre, og forsøker å ikke smile.

Nå klarer hun ikke å holde tårene tilbake: Kan du tenke deg at de sa det? Alex hadde blitt såret og bare gått.

Plutselig ser hun rett på meg og sier anklagende: Hvordan kan du sitte der og høre på alt dette så rolig, blir du ikke forbannet? Særlig du som er sva… . du som er sånn selv? Jeg gjør et dårlig forsøk på å trøste henne med å si at min familie kanskje heller ikke akkurat hadde trykket en potensiell hvit svigersønn til brystet første gang de hadde fått ham presentert. Da tørker hun tårene og svarer meg forsiktig: Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før alle skjønner at kremen av norsk ungdom også kan ha en annen farge enn hvit.

Ja, det lurer jeg også på, sier jeg og oppdager at der tårene hennes har rent, kan jeg skimte den marsipanhvite huden gjennom den kakaobrune make-up-kremen.

KOSMISKE KREFTER OG SKIPPERTAK-STUDENTEN

Etter å ha krabbet oss frem til skolen hver dag og ikke gjort annet enn å ha reket rundt i to terminer, åler vi oss inn til lesesalene for å ta et siste skippertak.

Det skjuler seg en aldri så liten skippertak-student i oss alle. Når eksamen står for døren og du står og lurer på hva du egentlig brukte tiden til, våkner han til live.

Først tar han et realt gjesp og du kjenner at det dirrer i hele kroppen.

Etterpå myser han med øynene og du løper av gårde for å kopiere notatene til dem som har glemt at mennesket er et sosialt dyr. Og til slutt reiser han seg opp, og du begynner å planlegge hvert sekund av den knappe tiden frem til eksamen.

Du er blitt en superstudent, alle læreres drøm. Studietidens teoretiske klokke har fått det til å ringe i dine bjeller. Du oppdager uante kosmiske krefter. Krefter som får deg til å surfe elegant på kunnskapens bølger.

Pensumet er med ett selve meningen med livet. Noe som du bare må putte inn i hodet. Neste morgen finner du ut at du heller skulle ha lest inn pensum på bånd, slik at underbevisstheten din kan fange opp det viktigste og lagre det inn i både kort- og langtidshukommelsen din. Etter tre timer og med et meget uttørket stemmebånd oppdager du at dette blir for tidkrevende.

Du skifter taktikk. Nå vil du heller lage et såkalt hjernekart. Kartet tegnes opp på akkurat samme måte som hjernen lagrer informasjon. I store grener som igjen forgrener seg utover fylt med stikkord.

Du prøver å se over hva som er likt i de forskjellige fagene og hva du kan jobbe med på kryss av fagene. Dette sparer tid og du husker det viktigste.

Karakterene som du har satt som mål skrus ned jo hardere du jobber, og jo nærmere eksamensdatoen nærmer seg. Til slutt river du deg selv i håret og håper bare på å bestå.

Etter hvert klarer du hverken å drikke, spise eller sove. Du bare ligger der under dyna, mens mor lurer på om hun skal bestille time hos tannlegen siden du har så innmari vondt i jekslene over å ha bitt sammen kjeven av intellektuell anstrengelse.

En smule forvirret er du også etter å ha foret deg med flere hundre sider med kunnskap og viten på rekordtid, som hjernen din prøver å fordøye.

Men skippertak-studenten som nå ror som en gal inni deg lar deg ikke hvile. Du bestemmer deg for å ta et siste hodestup og svømmer febrilsk gjennom skolebøkene for å pugge, forstå, og lære mer.

Etter at hele marerittet er over, står du der fornøyd med karakterkortet i hånden. Puh, dette var da ingenting, du kom opp i noe som du virkelig behersket. Stolt over at en slik, egentlig latsabb som deg, allikevel greide å hale i land en god karakter, blir du overbevist: uansett hva sjøsyke studieinspektører måtte si, er du et intelligent vesen med fotografisk hukommelse. Så du fortsetter som før, med å krabbe deg til skolen, reke rundt og til slutt åle deg inn for å ta et siste skippertak.

Tanker i en ikke-eksisterende verden

Jeg sitter foran PC’en og trykker på tastaturet, merker at tankene følger fingertrykkene mine, men noen ganger stopper det, det er de gangene jeg føler flimmeret fra skjermen treffer øynene.

Jeg kniper øynene sammen og lukker dem opp igjen, fingrene fortsetter å treffe tastaturet i raske bevegelser og tankene fortsetter å følge med. Samtidig som jeg tenker på hvilke bokstaver jeg skal trykke, vet jeg hvilke setninger bokstavene skal forme, hva avsnittet skal fortelle og hvordan historien skal se ut. Ganske merkelig egentlig, at man følger med på alle de forskjellige delene i en skriveprosess på en gang. Egentlig går det jo ut på det samme.

Når man sitter og skriver slik på en PC, så tenker man veldig fort. Det er en fri flyt av tanker som kommer opp på skjermen nesten med det samme man gjør seg de tankene.

Blikket mitt blir slitent og jeg tar en titt ut av vinduet. Jeg ser en svær grå betongvegg med kvadratiske vinduer i rekker, loddrett og vannrett.

Kjedelig. På pulten står en plante som for lengst er visnet. Men jeg bare lar den fortsette å stå der. Telefonen er bom stille.

Plutselig får jeg øye på den gamle skriveblokka mi. Den med alle krusedullene i margen. Kruseduller som viser at tankene tok seg fri og slappet av i margen på notatblokka. På PC’en eksisterer ikke slike kruseduller. Tankene skal på trykk i rette linjer bortover, alle andre tanker får ikke lov til å forstyrre, de må enten tenkes vekk eller rett og slett ikke tenkes for at de ikke skal forstyrre de tankene som skal skrives ned.

Jeg ser inn i skjermen igjen. Alt som er inne i den kassa eksisterer egentlig ikke før jeg har trykket på utskriftknappen. Hvis PC’en skulle kollapse, så forsvinner alle tankene mine. Da har de jo egentlig aldri vært der.

På skjermen kommer en melding. «Du kan godt gå hjem hvis du vil». Hva mente sjefen med det? At jeg bare kunne stikke? Kanskje at jeg har gjort en bra jobb og kunne få fri, eller at jeg er en lite produktiv skapning og hadde ikke noe mer å gjøre på dette kontoret? Slik kommuniseres det i en stor bedrift. Der sendes beskjeder til hverandre som kommer opp rett foran øynene dine. Beskjeder som ikke lukter, ikke smaker og ikke høres. En melding fra et menneske til et annet menneske som er levert i en verden som egentlig ikke eksisterer. Jeg slår av PC’en og sitter en stund og ser inn i den svarte skjermen. Denne maskinen som jeg sitter åtte timer foran hver dag, føles fremmed. Kreativiteten kveles mer og mer for hvert tastetrykk.

Spørs om vi ikke en dag vil bli sittende og stirre inn i PC’en og vente på at den skal fortelle oss hvilken tast som blir den neste. Egne tanker blir til forstyrrende elementer. Det er da menneskeheten vil oppleve den virkelige dataalderen.

VORSPIEL MED CHAPATI PARTY PÅ PLATÅ

12 juli 1996

Det ringer på døren, og jeg vet at det er min bedre halvdel som ringer på.

Nei da, jeg er ikke gift. Det er min barndomsvenninne Arti, en sprudlende norsk jente med indisk blod i årene.

Arti slår opp gapskratten idet jeg åpner døren.

Hva? spør jeg og lurer på om jeg har glemt å fjerne vokslappen fra overleppen

Du ser ut som en pakistansk kvinne!

Arti, jeg er en pakistansk kvinne

Ja, men du er jo egentlig norsk.

Mm, men egentlig så er jeg pakistansk også.

Åå kutt ut’a, du skjønner hva jeg mener.

Hun fyker forbi meg mens hun tar av seg hoftebuksen og dieseltoppen og tar på seg en indisk posebukse.

Blir’e no’ party i kveld eller? spør Arti og slenger seg ned på sofaen.

Jeg forteller henne at i kveld skal vi på Sentrum Scene, men først skal vi se på den nyeste indiske filmen som har kommet ut, nemlig «Agnishahkshi». Jeg setter frem chapati (pakistansk brød) og lam i karrisaus.

Sett deg ned’a, Shabana, nå starter filmen.

Men jeg har på følelsen at det mangler noe. Jo, ketchupen selvsagt, hvordan kunne jeg . . . ? Arti himler med øynene.

Vi har et meget avslappet forhold til det å være tokulturelle. Selv om dobbeltlivet vårt ikke består av å fyke inn i en telefonkiosk, skifte i lynfart og fly ut for å redde verden fra all verdens katastrofer, så har vi i alle fall et litt annerledes vorspiel, før vi stæsjer oss opp i Star Wars-lignende kostymer og drar på et raveparty.

Filmen er slutt og vi har kost oss, selv om vi synes skurken kunne fått litt mer juling.

Arti, kan du hjelpe meg med denne hårrullen? Vi har satt oss godt til rette foran sminkebordet og eksperimenterer med Lancomes nye stålfargede make-up. Mobilen ringer i ett sett

Skal du ta med mobilen?

Jeg mener, siden du har sånn gratis i helgene-greie så kan vi jo ringe litt rundt, spør Arti, mens hun setter hårrullen på plass på en slik måte at jeg får en viss anelse av hva det vil si å bli skalpert.

Nei err’u gærn, svarer jeg. Dessuten har jeg tenkt å kvitte meg med mobilen, gidder ikke å gå med hue inni mikro’n.

Arti ler høyt mens jeg nærmest får tårer i øynene. Jeg ser opp på Arti i håp om å få litt medlidenhet, men hun strammer hårrullen bare hardere og forteller meg at man må lide for skjønnheten.

Det er ikke så vanskelig å skifte mellom to så forskjellige kulturer på en og samme dag. Hos oss møtes øst og vest, og man lærer å tilpasse seg. Akkurat som jeg ikke trapper opp i en moske med push up-bh og korte skjørter, drar jeg heller ikke ut på et diskotek med slør.

Vi er ektefødte barn av vår tid, selv om det betyr at man står med ett ben i hver kultur. Det går ikke an å nekte å ta til seg det norske eller fornekte sin opprinnelse. Tokulturelle ungdommer vil først føle seg som hele mennesker når de aksepterer begge sidene ved seg og greier å finne en balansegang på hver sin måte.

Party time er Arti time. Min kjære venninne er virkelig i sitt ess når hun får svinge seg på dansegulvet. Jeg for min del liker å slå meg ned med andre søkende sjeler, og som regel ender vi alltid opp med å diskutere verdensproblemer, godt hjulpet av en flaske Reimat.

Natten ble lang. Arti fikk tilfredsstilt dansebehovet sitt. Med slitne føtter og leppestiften klint utover ansiktet kaprer vi en drosje, og blir stilt standardspørsmå let av drosjesjåføren: Hvor er det dere egentlig kommer fra da, jenter?

© VG

Uansett Urinstink(t)er

 Jeg befinner meg på en buss midt i Oslo sentrum og føler meg som en typisk representant for min kultur og mitt kjønn. Svetten pipler nedover ryggen under den fargesprakende pakistanske kjolen.

Sandalene, som er pyntet med farget glass, reflekterer sollyset på en slik måte at alle som kommer inn i bussen, ser på dem først og kjøper billett etterpå. På toppen av alt bærer jeg en svart langt slør som dekker alt fra hår til ankler.

Plutselig stiger en meget attraktiv hvit mann på bussen kun iført en grønn truse. Han er så pen at jeg får vondt i øya av å se på ham. Negressen og blondinen som sitter bak meg, begynner å fnise.

Våkn opp! sier mannen, med en meget høy røst. Ja, jeg snakker til deg som sitter gjemt inne i det svarte sløret! Gode Allah, hva er det han vil meg? Hjertet klapper rullende i takt med hjulene på bussen.

Uansett hvor mye du tildekker deg, så har jeg gjennomskuet deg! Jeg vet at bak sløret finnes det en kvinne med drømmer og lyster! Er han helt forskrudd? Vet han ikke at slik snakker man ikke til en muslimsk kvinne? Jeg skal si deg en ting, jeg, unge dame kultur og religion er bare menneskeskapte svar på livets mysterier, slik at vi skal greie å overleve på denne vanvittige planeten. Egentlig er vi bare en gjeng overbefolkede apekatter uten hår som har utviklet en fenomenal hjerne i kampen for å overleve.

Vi er alle bare så forbaska like. Bare se på deg og den blitzerjenta som sitter bak i bussen. Dere går begge kledd i sort, med sortmalte øyne og ring i nesa. Folk på denne bussen stirrer rart på dere begge, enda dere representerer to helt forskjellige kulturer. Mennesker med fordommer har fordommer uansett.

Rasisme og nazisme er bare pynteord for å skille mellom fordommene.

Hva er det denne mannen gjør med meg? Han får meg til å glemme hvor jeg er, han rører noe langt inni meg, men hva? Nei, det vi burde gjøre alle sammen, det er kun å følge våre urinstinkter og slutte å være så jævlig høytidelige og gjøre det vi er skapt til, nemlig å leve! I det store svarte rommet er vi bare noen simple bakterier. Det eneste vi kan stole på, er våre urinstinkter. Bare ved å bevege oss mot dem istedenfor fra dem, vil vi bli lykkelige.

Han kommer nærmere meg og rekker fram hånden: Tør du ta meg i hånden og gå en tur rundt i den urbane jungelen og gjenoppdage urkvinnen i deg? D a skjer det noe med meg, noe som kjennes som en stor sterk bølge som blir knust mot en fjellvegg. Det raser inni meg, og akkurat da jeg skal spørre han om han virkelig tør selv, reiser puddelen til en meget pertentlig gammel dame seg opp. Naturen har kalt på hunden og den går bort til Adam eller er det Tarzan løfter benet elegant opp og følger sine instinkter. Mannen setter i gang å hyle og river opp bussdøren og hopper av.

Og jeg sitter der, litt skuffet, men forstår ham godt. Uansett urinstinkter, urin stinker! Det er en merkelig verden vi lever vi.

Kjærlighet i den urbane jungelen

Vi beveger oss langt inne i den urbane jungelen og besøker de unge kvinnene i technostammen. De unge kvinnene skal på et raveparty, og visse ritualer må gjennomføres.

Først må en gjøre noe med alle de hårene. Hårene på leggene er i full krig med hverandre, men parfymeriets kloke koner er gode fredsmeglere. Vips, så har man silkeglatte ben. Så tar man et langt, rensende bad og føler seg som en nyfødt pusekatt. Turen går videre til frisøren. Håret stusses, blekes, krølles og formes slik at det likevel ser ut som man trenger en tur til frisørsalongen.

Nå skal stammeuniformen på. Noen tynne streker som visstnok skal være en truse tas på. BH bruker de ikke. Brystene skal synes gjennom den trange, sølvglinsende mikrokjolen. Klærne skal være akkurat passe sexy, slik at de ikke forveksles med jenter fra en annen stamme. Drevne technobabes vet hvordan de skal kle seg så ingen misforståelser oppstår. Så klatrer man opp og inn i styltejoggeskoene. En ganske fotvennlig mote forresten, i motsetning til platåhælmoten.

Ansiktsmalingen gjenstår. Farger blandes og legges profesjonelt på.

Så drar de ut for å bli beundret av urbanjungelens mange Tarzan’er. Der står de og vrikker på seg. For er det noe de kan i technostammen, så er det å vrikke og røre på seg. Og det gjør de gjerne flere timer i strekk. I technostammen er det jentene som velger og vraker.

Men om drømmeprinsen dukker opp på et raveparty, det er ikke sikkert. Er du en riktig heldig jente, opplever du kanskje det samme som meg. Midt i den vrikkende, glade og pene folkemengden så jeg Ham.

Det var noe majestetisk over ham. Han var som en konge, en løve i den urbane jungelen. Og da han festet blikket på meg, så bare visste jeg at han visste, at vi begge visste, at vi var skapt for hverandre. Vi hadde endelig funnet det? Den vi begge hadde søkt (etter) i hele vårt liv, og plutselig skjønte vi meningen med tilværelsen.

Uansett hvor ultrarave’a, ståltechnospace’a vi er, så er vi jo mennesker, tross alt. Og mennesker mister bakkekontakten i hvert fall av og til! Den urbane jungelen kan være et deilig sted å være. Spørs bare om de som bor der, vil kunne overleve, nettopp fordi de er mennesker og ikke noe annet enn det!