Comedian, Writer, Speaker

Uansett Urinstink(t)er

 Jeg befinner meg på en buss midt i Oslo sentrum og føler meg som en typisk representant for min kultur og mitt kjønn. Svetten pipler nedover ryggen under den fargesprakende pakistanske kjolen.

Sandalene, som er pyntet med farget glass, reflekterer sollyset på en slik måte at alle som kommer inn i bussen, ser på dem først og kjøper billett etterpå. På toppen av alt bærer jeg en svart langt slør som dekker alt fra hår til ankler.

Plutselig stiger en meget attraktiv hvit mann på bussen kun iført en grønn truse. Han er så pen at jeg får vondt i øya av å se på ham. Negressen og blondinen som sitter bak meg, begynner å fnise.

Våkn opp! sier mannen, med en meget høy røst. Ja, jeg snakker til deg som sitter gjemt inne i det svarte sløret! Gode Allah, hva er det han vil meg? Hjertet klapper rullende i takt med hjulene på bussen.

Uansett hvor mye du tildekker deg, så har jeg gjennomskuet deg! Jeg vet at bak sløret finnes det en kvinne med drømmer og lyster! Er han helt forskrudd? Vet han ikke at slik snakker man ikke til en muslimsk kvinne? Jeg skal si deg en ting, jeg, unge dame kultur og religion er bare menneskeskapte svar på livets mysterier, slik at vi skal greie å overleve på denne vanvittige planeten. Egentlig er vi bare en gjeng overbefolkede apekatter uten hår som har utviklet en fenomenal hjerne i kampen for å overleve.

Vi er alle bare så forbaska like. Bare se på deg og den blitzerjenta som sitter bak i bussen. Dere går begge kledd i sort, med sortmalte øyne og ring i nesa. Folk på denne bussen stirrer rart på dere begge, enda dere representerer to helt forskjellige kulturer. Mennesker med fordommer har fordommer uansett.

Rasisme og nazisme er bare pynteord for å skille mellom fordommene.

Hva er det denne mannen gjør med meg? Han får meg til å glemme hvor jeg er, han rører noe langt inni meg, men hva? Nei, det vi burde gjøre alle sammen, det er kun å følge våre urinstinkter og slutte å være så jævlig høytidelige og gjøre det vi er skapt til, nemlig å leve! I det store svarte rommet er vi bare noen simple bakterier. Det eneste vi kan stole på, er våre urinstinkter. Bare ved å bevege oss mot dem istedenfor fra dem, vil vi bli lykkelige.

Han kommer nærmere meg og rekker fram hånden: Tør du ta meg i hånden og gå en tur rundt i den urbane jungelen og gjenoppdage urkvinnen i deg? D a skjer det noe med meg, noe som kjennes som en stor sterk bølge som blir knust mot en fjellvegg. Det raser inni meg, og akkurat da jeg skal spørre han om han virkelig tør selv, reiser puddelen til en meget pertentlig gammel dame seg opp. Naturen har kalt på hunden og den går bort til Adam eller er det Tarzan løfter benet elegant opp og følger sine instinkter. Mannen setter i gang å hyle og river opp bussdøren og hopper av.

Og jeg sitter der, litt skuffet, men forstår ham godt. Uansett urinstinkter, urin stinker! Det er en merkelig verden vi lever vi.

Kjærlighet i den urbane jungelen

Vi beveger oss langt inne i den urbane jungelen og besøker de unge kvinnene i technostammen. De unge kvinnene skal på et raveparty, og visse ritualer må gjennomføres.

Først må en gjøre noe med alle de hårene. Hårene på leggene er i full krig med hverandre, men parfymeriets kloke koner er gode fredsmeglere. Vips, så har man silkeglatte ben. Så tar man et langt, rensende bad og føler seg som en nyfødt pusekatt. Turen går videre til frisøren. Håret stusses, blekes, krølles og formes slik at det likevel ser ut som man trenger en tur til frisørsalongen.

Nå skal stammeuniformen på. Noen tynne streker som visstnok skal være en truse tas på. BH bruker de ikke. Brystene skal synes gjennom den trange, sølvglinsende mikrokjolen. Klærne skal være akkurat passe sexy, slik at de ikke forveksles med jenter fra en annen stamme. Drevne technobabes vet hvordan de skal kle seg så ingen misforståelser oppstår. Så klatrer man opp og inn i styltejoggeskoene. En ganske fotvennlig mote forresten, i motsetning til platåhælmoten.

Ansiktsmalingen gjenstår. Farger blandes og legges profesjonelt på.

Så drar de ut for å bli beundret av urbanjungelens mange Tarzan’er. Der står de og vrikker på seg. For er det noe de kan i technostammen, så er det å vrikke og røre på seg. Og det gjør de gjerne flere timer i strekk. I technostammen er det jentene som velger og vraker.

Men om drømmeprinsen dukker opp på et raveparty, det er ikke sikkert. Er du en riktig heldig jente, opplever du kanskje det samme som meg. Midt i den vrikkende, glade og pene folkemengden så jeg Ham.

Det var noe majestetisk over ham. Han var som en konge, en løve i den urbane jungelen. Og da han festet blikket på meg, så bare visste jeg at han visste, at vi begge visste, at vi var skapt for hverandre. Vi hadde endelig funnet det? Den vi begge hadde søkt (etter) i hele vårt liv, og plutselig skjønte vi meningen med tilværelsen.

Uansett hvor ultrarave’a, ståltechnospace’a vi er, så er vi jo mennesker, tross alt. Og mennesker mister bakkekontakten i hvert fall av og til! Den urbane jungelen kan være et deilig sted å være. Spørs bare om de som bor der, vil kunne overleve, nettopp fordi de er mennesker og ikke noe annet enn det!

Nabogalskap

Skrekk og gru, nå titter de frem! Ja, de kommer ut av vinterhiet, en etter en.

I vinter holdt de seg innendørs, i påsken var de på ferie, men nå, midt mellom mai og sommerferien, slipper du ikke unna dem: Naboene dine, nemlig! Det er på denne tiden av året jeg blir minnet på at jeg faktisk bor i et borettslag.

Jeg velger heller å kalle det borett-slag. For er det ikke på våren de verste naboslagene oppstår? Og da hjelper det ikke om man heter Ola nordmann, har et kaldt hjerte og er glad i ensomme turer i skog og mark. For om våren er du nødt til å møte din nabo, ansikt til ansikt, enten det gjelder den felles vårdugnaden eller du bare er nødt til å spørre om å få låne sykkelpumpen. Og når vi først har begynt å snakke om denne merkelige rasen, har ikke også du lagt merke til disse nye nabobølgene? Borte er det frustrerende hespetreet som med falkeblikk fulgte med på om noen hengte opp sitt undertøy til tørk på verandaen. Borte er også de naboene hvis eneste oppgave i livet så ut til å være å passe på at de som ikke var med på vårdugnaden, heller ikke fikk være med på saft- og bollefesten etterpå.

I dag har vi Herr H. Allik i 1. etasje som er så opptatt av å gjøre noe med nordmenns ømme og stive ledd at han personlig har importert vietnamesisk arbeidskraft til å ta seg av oss hjemme i sin egen stue.

Vi ser også tildekkede innvandrerkoner som nå våger seg ut og til og med slår av en prat med den toppløse Pamela-kopien som soler seg på sin haveplett.

Innvandrere har hatt sitt norskkurs, og nordmenn er blitt vant til å høre gebrokkent norsk. Samtalen går ivrig mellom de to kvinnene. Utrolig nok diskuterer de mannens potens, og den tildekkede anbefaler en urtete, men Pamela anbefaler seg selv. Riktignok har hun stått i med den tildekkedes mann, men det er en annen historie.

Og så har vi familien med Amerika-feberen. Der hvor mannen er gift med Miss Ringerike -84. Utegrillen og cap’en bakvendt har han hatt lenge, men da han bestemte seg for å bruke rollerblades på vei til og fra jobb, ble det nok for sterk kost for mange.

Og til slutt har vi han med Mercedes kabriolet, multimedia, mobiltelefon, bærbar PC, personsøker og faks. Og Pamela, ja hun er også hans nå og da! Nabogalskap? Ja, det kan du skrive opp.

Jeg tror det fordi jeg har sett det

Heksejakt i Norge

Til ungdommen Jeg setter meg ut i hagen for å sole meg. Nå skal jeg bli enda brunere enn det jeg allerede er. Da vil nok den lekre hvite kjolen som jeg skal ha på party i kveld se enda mer smukk ut på meg, tenker jeg, og tar av meg bikini-overdelen.

Noe skille vil jeg jo ikke ha! Iiiiiiiik!!! Plutselig står han der. Jeg slipper ikke unna, jeg heller. Det er heksejakt i Norge. Er du mørk i huden og har et fremmedartet navn, blir du lagt på slakterbenken og stilt det skjebnesvangre spørsmålet: Er du for eller imot fatwaen? Eh.. . fatwaen?! svarer jeg og kjenner meg uvel mens jeg holder for brystene.

Ja, kom ikke her og si at du ikke har lest Koranen, for der står det nemlig at Salman Rushdie skal drepes! Øh, jeg tror du har misf.. .

Åå jasså, så du er redd for at dine egne skal drepe deg hvis du sier at du er imot? Eller er du redd for at du skal bli utvist fra Norge hvis du sier at du er for. Et vanskelig dilemma, ikke sant? Dette må jo være et godt eksempel på kulturkonflikt. Eller er du kanskje en skap-muslimsk fundamentalist og går rundt og drømmer om å skyte alle hvite, kristne mennesker

Men i alle dager, måper jeg.

Hva sa du? Allah’s dager? Tenk det hjelper ikke å rope på Allah nå, nemlig.

Altså, jeg er en helt vanlig jente som er født og oppvokst her i Norge. Jeg er den jeg ser og høres ut som, og som sant er, så ser jeg utenlandsk ut og høres helt norsk ut, så da så!, svarer jeg og lurer på om det var det som var det riktige å si.

Å nei du, jeg vet nok at du går i gjenger, raner gamle mennesker og sprader rundt, tildekket med svart slør og suger penger fra statskassen! Hva behager? Å nei, du behager nok ikke meg. Bare vent til vi får laget et skikkelig regnskap på dere. Da skal vi plusse den økonomiske byrden dere er, med all den kriminaliteten og fremmedfrykten så stakkars nordmenn virkelig skjønner hvilken belastning dere er (slik at flere stemmer Frp) og vi setter en skikkelig stopper for dette her. Og da, da skal det nemlig bli slutt på alle voldtektene, innbruddene og svindelen her til lands.. .

Sier du det, svarer jeg og smiler, men jeg har jo aldri i mitt liv gjort noe som helst ulovlig! Jeg kjenner en boblende følelse i maven og vet at jeg kommer til å sprekke i et latterbrøl, men jeg vet ikke helt om dette er noe å le av. Og forresten er ikke den lille bikinitrusa der litt for etnisk inspirert? Da klarer jeg ikke mer. Jeg sprekker og ler og ler. Og når solen har gått ned og det har blitt mørkt, sitter jeg der fortsatt og ler, kun iført min etniskinspirerte bikinitruse.

Er hun blitt helt gal, tenker vel naboen som har smugtittet fra vinduet. Best å ringe politiet. En vet aldri med disse innvandrerne!

Mobiltelefoner i Sofies Verden

Spalte:Til ungdommen

Jeg setter meg inn i drosjen iført platåsko, lakkskjørt og Diesel-topp, og tar en kikk i speilet. Samtidig som jeg prøver å unngå å treffe blikket til drosjesjåføren.

Jo da, løsvippene og leppestiften sitter som støpt, og jeg har akkurat den techno-looken som jeg vil ha.

Hva så om husleiekontrakten går ut om en måned og boligmarkedet for ungdom i Oslo er sprengt? Eksamen nærmer seg i lynende fart, og nervene dine gjør det vanskelig å stå oppreist samtidig som samvittigheten din skriker til deg fra underbevisstheten: Hvorfor begynte du ikke å lese før?! Jeg sitter og biter mine allerede fra før nedbitte negler og tenker: Et siste party, så skal jeg ta meg sammen . . .

Så tar jeg opp min egen kjære lille mobiltelefon og ringer febrilsk rundt i et vanvittig forsøk på å dele mine ungdomssorger med en tvillingsjel.

Stopp verden, jeg vil av, leser du at noen skriver i avisen. Når var det de egentlig var på? undrer andre seg på.

Men vi som er unge og sterke og som vil leve i og med tiden, hva gjør vi? Jo, vi ser på «X-Files» og surfer på Internett og leser om oss selv som X-generasjonen som ble ecstasy-generasjonen, men som også ble mobiltelefongenerasjonen.

Etter flere tusen millioner anbefalinger leste vi «Sofies verden» og utvidet hjernen vår. Vi bestemte oss for å krype ut av Jostein Gaarders kaninhår og holdt oss fast på de ytterste hårstråene og myste ut mot verdensrommet, mens vi nynnet til Deepikas transnasjonale smeltedigel.

Jeg blar igjennom telefonminneboken i mobilen for å se om det er noen flere jeg kan ringe til. Da skjer det! Drosjesjåføren snur seg som en gal, kaster seg mot meg og hugger tak i mobiltelefonen, samtidig som han river av batteriet.

Jeg sitter og ser på alt dette med tyggisen halvveis ute av munnen og er litt usikker på om jeg nettopp er blitt ranet, eller om det likevel var sant det med at stråler fra mobiltelefonen gjør at det klikker for enkelte . . .

Døh, veit du ikke det atte GSM gjør atte takkstameteret løper løpsk??? Nei, det visste jeg ikke, sier jeg, og tenker på alle de zillion gangene jeg har ringt fra drosjer og stusset litt over regningen.

Idet jeg skal gå ut av drosjen, henvender drosjesjåføren seg til meg igjen, mye mer avslappet denne gangen, selvfølgelig: Døh, får jeg spørre deg om en ting? Hvor er’e du egentlig kommer’i fra? Ja, lurer vi ikke alle på det samme, da hvor vi egentlig kommer fra? svarer jeg, og balanserer videre på platåene mine