Comedian, Writer, Speaker

Heksejakt i Norge

Til ungdommen Jeg setter meg ut i hagen for å sole meg. Nå skal jeg bli enda brunere enn det jeg allerede er. Da vil nok den lekre hvite kjolen som jeg skal ha på party i kveld se enda mer smukk ut på meg, tenker jeg, og tar av meg bikini-overdelen.

Noe skille vil jeg jo ikke ha! Iiiiiiiik!!! Plutselig står han der. Jeg slipper ikke unna, jeg heller. Det er heksejakt i Norge. Er du mørk i huden og har et fremmedartet navn, blir du lagt på slakterbenken og stilt det skjebnesvangre spørsmålet: Er du for eller imot fatwaen? Eh.. . fatwaen?! svarer jeg og kjenner meg uvel mens jeg holder for brystene.

Ja, kom ikke her og si at du ikke har lest Koranen, for der står det nemlig at Salman Rushdie skal drepes! Øh, jeg tror du har misf.. .

Åå jasså, så du er redd for at dine egne skal drepe deg hvis du sier at du er imot? Eller er du redd for at du skal bli utvist fra Norge hvis du sier at du er for. Et vanskelig dilemma, ikke sant? Dette må jo være et godt eksempel på kulturkonflikt. Eller er du kanskje en skap-muslimsk fundamentalist og går rundt og drømmer om å skyte alle hvite, kristne mennesker

Men i alle dager, måper jeg.

Hva sa du? Allah’s dager? Tenk det hjelper ikke å rope på Allah nå, nemlig.

Altså, jeg er en helt vanlig jente som er født og oppvokst her i Norge. Jeg er den jeg ser og høres ut som, og som sant er, så ser jeg utenlandsk ut og høres helt norsk ut, så da så!, svarer jeg og lurer på om det var det som var det riktige å si.

Å nei du, jeg vet nok at du går i gjenger, raner gamle mennesker og sprader rundt, tildekket med svart slør og suger penger fra statskassen! Hva behager? Å nei, du behager nok ikke meg. Bare vent til vi får laget et skikkelig regnskap på dere. Da skal vi plusse den økonomiske byrden dere er, med all den kriminaliteten og fremmedfrykten så stakkars nordmenn virkelig skjønner hvilken belastning dere er (slik at flere stemmer Frp) og vi setter en skikkelig stopper for dette her. Og da, da skal det nemlig bli slutt på alle voldtektene, innbruddene og svindelen her til lands.. .

Sier du det, svarer jeg og smiler, men jeg har jo aldri i mitt liv gjort noe som helst ulovlig! Jeg kjenner en boblende følelse i maven og vet at jeg kommer til å sprekke i et latterbrøl, men jeg vet ikke helt om dette er noe å le av. Og forresten er ikke den lille bikinitrusa der litt for etnisk inspirert? Da klarer jeg ikke mer. Jeg sprekker og ler og ler. Og når solen har gått ned og det har blitt mørkt, sitter jeg der fortsatt og ler, kun iført min etniskinspirerte bikinitruse.

Er hun blitt helt gal, tenker vel naboen som har smugtittet fra vinduet. Best å ringe politiet. En vet aldri med disse innvandrerne!

Mobiltelefoner i Sofies Verden

Spalte:Til ungdommen

Jeg setter meg inn i drosjen iført platåsko, lakkskjørt og Diesel-topp, og tar en kikk i speilet. Samtidig som jeg prøver å unngå å treffe blikket til drosjesjåføren.

Jo da, løsvippene og leppestiften sitter som støpt, og jeg har akkurat den techno-looken som jeg vil ha.

Hva så om husleiekontrakten går ut om en måned og boligmarkedet for ungdom i Oslo er sprengt? Eksamen nærmer seg i lynende fart, og nervene dine gjør det vanskelig å stå oppreist samtidig som samvittigheten din skriker til deg fra underbevisstheten: Hvorfor begynte du ikke å lese før?! Jeg sitter og biter mine allerede fra før nedbitte negler og tenker: Et siste party, så skal jeg ta meg sammen . . .

Så tar jeg opp min egen kjære lille mobiltelefon og ringer febrilsk rundt i et vanvittig forsøk på å dele mine ungdomssorger med en tvillingsjel.

Stopp verden, jeg vil av, leser du at noen skriver i avisen. Når var det de egentlig var på? undrer andre seg på.

Men vi som er unge og sterke og som vil leve i og med tiden, hva gjør vi? Jo, vi ser på «X-Files» og surfer på Internett og leser om oss selv som X-generasjonen som ble ecstasy-generasjonen, men som også ble mobiltelefongenerasjonen.

Etter flere tusen millioner anbefalinger leste vi «Sofies verden» og utvidet hjernen vår. Vi bestemte oss for å krype ut av Jostein Gaarders kaninhår og holdt oss fast på de ytterste hårstråene og myste ut mot verdensrommet, mens vi nynnet til Deepikas transnasjonale smeltedigel.

Jeg blar igjennom telefonminneboken i mobilen for å se om det er noen flere jeg kan ringe til. Da skjer det! Drosjesjåføren snur seg som en gal, kaster seg mot meg og hugger tak i mobiltelefonen, samtidig som han river av batteriet.

Jeg sitter og ser på alt dette med tyggisen halvveis ute av munnen og er litt usikker på om jeg nettopp er blitt ranet, eller om det likevel var sant det med at stråler fra mobiltelefonen gjør at det klikker for enkelte . . .

Døh, veit du ikke det atte GSM gjør atte takkstameteret løper løpsk??? Nei, det visste jeg ikke, sier jeg, og tenker på alle de zillion gangene jeg har ringt fra drosjer og stusset litt over regningen.

Idet jeg skal gå ut av drosjen, henvender drosjesjåføren seg til meg igjen, mye mer avslappet denne gangen, selvfølgelig: Døh, får jeg spørre deg om en ting? Hvor er’e du egentlig kommer’i fra? Ja, lurer vi ikke alle på det samme, da hvor vi egentlig kommer fra? svarer jeg, og balanserer videre på platåene mine