Comedian, Writer, Speaker

BØKER

 Bestill en signert bok ved å fylle ut skjema under:

Ditt navn(required)

Din epost(required)

Hva gjelder forespørselen?

Melding

 Askepott fra Holmlia

Det er mer å ta stilling til ved Shabana. Hennes siste bok er på mange måter mer kontroversiell enn mullahløft og burkastripping.

Blåveis handler om årene fra Shabana Rehman Gaarder var 16 til hun ble 23. Om ungdomskjæresten som mishandlet henne, om miljøarbeideren som misbrukte henne på ungdomshjemmet, om skam, depresjon og angst. «Han dro meg i håret, sparket magen min. Skjellsordene haglet. Den jenta som lå mørbanket i parkeringshuset rett ved Gunerius shoppingsenter en sen høstkveld 1993, det var meg.»

Blåveis er konkret som en naken kropp, direkte som et knyttneveslag, personlig som et dagboknotat.

Veien opp.

Boken dveler ikke ved slagene, men handler om veien opp igjen. Mens andre har oppdaget offerrollens komfortable makt, går Rehman den motsatte veien: «Det er mye kraft og healing i å si «nei» til å være offer», skriver hun. Blåveispiken løfter seg opp etter håret, vrenger seg selv ut og inn, rister det våte skinnet, henger det til tørk og allmenn beskuelse, før hun ikler seg sitt nye jeg og trøstig vandrer ut i verden. Ikke dermed sagt at veien ut av volden virker enkel i denne boken. Kanskje er den umulig å finne uten avgjørende støtte fra andre mennesker. Men ved å understreke at selv den skamslåtte har valg, får Rehman rekonvalesens til å fremstå som mulig.

Boken gir en slags forklaring på Rehman Gaarders offentlige karrière. Hennes stunts, stand up og profilerte spalte i Dagbladet handlet ikke bare om humor, om noen trodde det, men om et sammensatt, svært personlig «frihetsprosjekt», som hun kaller det. Realityshowet Shabana er ikke akkurat noe dukkehjem, men like fullt et slags ibsensk frigjøringsforsøk for vår tid. «Kanskje var mitt prosjekt som komiker ikke egentlig komedien,» skriver hun, «men overlevelsen.»

Rikskjendisen.

Stuntet som sjøsatte henne som rikskjendis var å stille naken, påmalt det norske flagget, i et massivt oppslag i Dagbladets Magasinet. I boken fungerer påfunnet som vendepunkt. Kroppen hennes hadde vært eiendommen til dem som mishandlet henne, og, i en større sammenheng, definert av den norske offentlighetens fordomsfulle blikk og religiøse tabuer. «Flaggstuntet viste at min ære, min verdighet ligger i kroppen min. Det er ingen som kan ta din verdighet fra deg. Det oppdaget jeg gjennom både terapien og selvpleien.»

Kanskje Rehman Gaarder egentlig burde malt seg i det amerikanske flagget? Hennes klare og optimistiske budskap om å si nei til offerrollen, brette opp ermene og forbedre seg selv, minner om en blanding av selvbiografien til Benjamin Franklin, romanene til Horatio Alger og TV-programmene til Dr. Phil. Hadde det ikke vært for tyngden i hennes erfaringer, kunne hun blitt avspist som naiv.

Løftingen.

At Rehman Gaarder ikke er særlig belastet med borgerlige, norske anfektelser går frem både av Mullah-løftingen og hennes terapeutiske besøk hos en amerikansk sjelevandringsekspert på Hønefoss. Mens vanlig norsk ungdom strever med å finne seg selv, har Rehman Gaarder vært gjennom en prosess der hun har oppfunnet seg selv. Blåveis er en innvandrers historie. Rehman Gaarder har skapt seg selv og sin egen rolle, som om hun var det første menneske i Norge.

Blåveis later ikke som den er stor litteratur. Den henvender seg direkte til «deg som sliter med vold i nære relasjoner», og er som selvhjelpsbøker flest opptatt av å komme med nyttige vink og tips. Man kan innvende at deler av Rehman Gaarders historie er unik. Det spørs vel om Norge nå får hundre tusen nye komikere som kler av seg for å bearbeide sine voldserfaringer. Men bokens budskap om måter å forholde seg til traumer på er noe alle kan kjenne igjen og ta stilling til.

En annen verdi ved boken er at den inngår i Shabana Rehman Gaarders genreoverskridende totalprosjekt, som på scenen, skjermen og spaltene dreier seg om frihet og grenser i dagens Norge.

AAGE BORCHGREVINK