Comedian, Writer, Speaker

Brunkremen av norsk ungdom

Jeg sitter på stamcafeen og grubler over det å gruble, mens Thorbjørn Jagland stirrer på meg med all sin Clinton-sjarm fra avisen som ligger foran meg.

Da dukker hun endelig opp. Med brunkremen lagt som en maske, fiolblå øyne rammet inn med koksgrå maskara og Levis’n så trang at det føles som et spørsmål om tid før katastrofen inntreffer, beveger hun seg mot meg.

Mens jeg lurer på hvordan hun skal greie å sette seg uten å få muskelsammentrekninger i ansiktet pga. buksa, slenger hun fra seg den kledelige (men altfor trange) sølvdynejakka og setter seg uten å fortrekke en mine.

Har du ventet lenge? spør hun og drar fingrene gjennom det hjemmefargede, platinablonde håret.

Jeg må innrømme at uansett hvor lite gjennomført hun fikser seg opp, så ser hun stilig ut. Det må være noe med holdningen.

Eh . . . burde du ikke jevne ut make-up-kremen litt? sier jeg til henne uten å svare. Men da ser hun bare rart på meg og begynner å prate i en hissig og sår tone: Du vet den nye typen min? Han som er blitt spådd en sprinter-karriere på høyde med Geir Moen. Han som har en slik medfølelse for de svake på linje med Johann Olav Koss, han som har like vinnende sjarm som kronprins Håkon . . . du vet han Alex? Hvem Alex? Alex Mazbullah-Qureshi Shahbaz vel. Han som jeg har vært avstandsforelsket i gud vet hvor lenge

Å ja, han ja.

Jeg tok ham med hjem i går for å la foreldrene mine hilse på ham. Jeg hadde fortalt dem nesten alt om ham. Om hvor dyktig han var på skolen, om alle ekstravaktene han tok på det lokale eldrehjemmet. Jeg fortalte dem til og med om den lille sportsklubben som han har startet på eget initiativ for å få ungdommene i bydelen til å holde seg vekk fra sentrum. Men vet du hva de sa da de så ham? «Du sa du hadde truffet kremen av norsk ungdom! Men han er jo svart!» Jeg lytter videre, og forsøker å ikke smile.

Nå klarer hun ikke å holde tårene tilbake: Kan du tenke deg at de sa det? Alex hadde blitt såret og bare gått.

Plutselig ser hun rett på meg og sier anklagende: Hvordan kan du sitte der og høre på alt dette så rolig, blir du ikke forbannet? Særlig du som er sva… . du som er sånn selv? Jeg gjør et dårlig forsøk på å trøste henne med å si at min familie kanskje heller ikke akkurat hadde trykket en potensiell hvit svigersønn til brystet første gang de hadde fått ham presentert. Da tørker hun tårene og svarer meg forsiktig: Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før alle skjønner at kremen av norsk ungdom også kan ha en annen farge enn hvit.

Ja, det lurer jeg også på, sier jeg og oppdager at der tårene hennes har rent, kan jeg skimte den marsipanhvite huden gjennom den kakaobrune make-up-kremen.

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *