Appell som ble holdt i dag under “Jeg er Charlie- og vil ikke bli brakt til taushet” demonstrasjon foran Stortinget. Arrangør: Hedningsamfunnet.
– Kjære frihetselskere
Volden vi ble vitne til nå gir mange av oss følelsen av å være fanget i en catch 22. Oppgi en del av ytringsfriheten som skal kritisere vold og undertrykkelse for å ikke bli utsatt for vold og undertrykkelse.
Dette er tyrannisk. Og det er helt uaksebtabelt uansett hvilken guder du ber til eller ikke ber til.
Siden det er ytringsfriheten som er truet vil jeg nå bruke de ordene som kanskje er sterkest i dag å si.
– Jeg elsker jøder
( hånd som slår ansiktet)
Hils på min fanatiske hånd. Den slår meg hver gang jeg tenker annerledes enn den. Den slår meg, noen ganger til blods hver gang jeg tenker fritt. Men det er min hånd. Den vokser ut av min kropp. Det er omtrent slik den sekteriske volden vi er vitne til vokser ut av en religion, eller en ideologi. Vi må nå vise at kroppen er sterkere enn den enkeltstående hånden som slår. Vi må vise at hodet og hjertet har en sterkere kraft enn hånden som slår.
Vi har i tillegg en annen hånd. Den hånden vi nå skal bruke for å rekke frem. Ta hverandre i hendene og si etter meg de ordene som er den eneste medisinen mot voldshandlinger.
Disse ordene må vi nå rope så høyt at hele Europa hører det!
Vi må rope de selv om vi ikke engang er i flertall. Vi må rope de slik at vi blir i flertall. Rop det så høyt at disse voldshisserne som radikaliserer ungdommen vår, at deres stemmer blir overdøvet av kjærligheten Europa viser.
Vil alle sammen si etter meg? :
Ja vi elsker jøder
Ja vi elsker muslimer
Ja vi elsker Europa.
Ja vi elsker tanke og ytringsfrihet.
Ja vi elsker Charlie
Vi har derimot ingen plikt til å elske Islam, Jødedommen, eller Kristendommen. Vi har ingen plikt til å bøye oss for noen guder, eller i noen gudshus. Det som er vår plikt nå er å se inn i hjertene våre og spørre hva det er som gjør at vår egen hånd slår. Vi har en plikt til å bli kjent med våre medborgere, jobbe for samhold og bygge tillit.
For vet dere hva, jeg tar det for gitt at muslimer, frafalne, dissidenter, og innvandrere i Europa er fredelige og hardtarbeidede mennesker, jeg tar det for gitt at europeere flest ikke er rasister. jeg tar det for gitt at vi er alle på vei mot et mer og mer likestilt samfunn og at vi alle må jobbe for det.
Det jeg IKKE tar for gitt, og som vi må stå samlet mot nå, er blasfemilovene. Det er de som gir disse gærningene license to kill. De må vi fjerne. Det er blasfemilovene religiøse ledere, politikere og andre må ta avstand til. Å ta avstand til terror er enkelt. Et oppgjør med blasfemilovene er ikke det.
Ordet må fortsette å være fritt. Og nå må vi lete. Vi må starte jakten på de ordene som er blitt brukt for å radikalisere vår ungdom. Vi må lete etter de bildene som er brukt for å hjernevaske unge mistilpassede følsomme menn og kvinner uten en trygg tilhørighetsfølelse i dagens Europa.
De ordene som voldsideologene bruker. Den yringsfriheten de bruker til å skape splid og spittelse. Disse ordene må vi finne , vi må svare ungdommene, vi må gi dem svar på tiltale. Og de ordene, de bildene vi vil finne, de som er brukt for å rekruttere til drap, det er disse ordene som vil utfordre vår ytringsfrihet. Og der vil vi trenge mer satire, vi vil trenge mer og modigere journalistikk og mer soleklar opplysningskamp. Og vi skal vise at vi kan le sammen. I dypeste alvor.
Det er den jobben som står foran oss. I ytringsfrihetens navn. I Charlies navn.
Muslimer kan fint le av muhammedtegninger, de kan bare si: -hah! han ligna ikke engang. You are not even close.
Satirikere kan le av det og fortsette å tegne og si: nei og det var ikke det som var poenget!
