Comedian, Writer, Speaker

Kom ut, Imamer!

Imamene må komme ut i det offentlige rom og debattere forholdet mellom menn og kvinner. DEN MAROKKANSKE forskeren Fatima Mernissi er en muslimsk, global feminist som virkelig har studert kildene til islamske tradisjoner. Hun slår fast at hele seksualitetens vesen ble

angrepet som syndig i kristendommen. Islam erkjente, ifølge Massimi, disse følelsene, men likevel ble kvinnen angrepet som symbolet på ødeleggelse og uorden.

Hun hevder at den opprinnelige islam krevde fullstendig likestilling mellom kjønnene, sosialt, økonomisk, politisk og juridisk. Allah likestiller menn og kvinner, men Muhammed bøyde seg for mannseliten i sin tid.
Siden har det mannlige patriarkatets tolkning av Koranen begrenset kvinnenes rettigheter betraktelig, og et kjønnsapartheid er blitt opprettet.
Versene i Koranen der kvinnene er likestilt overfor Gud, men ikke overfor loven, er tolket av menn som ønsket kontroll over kvinnen. Dette budskapet kommer ikke fra Gud, hevder Fernissi.
Derfor er det enhver muslimsk kvinnes religiøse plikt å gjøre opprør mot dette.
DET ER IKKE uten årsak at religiøse fundamentalister i Algerie banket opp, voldtok og drepte enslige muslimske kvinner en stund tilbake. En anklage fra imamen under fredagsbønnen om at de var prostituerte, var nok til at mobben gikk amok og behandlet disse kvinnene som søppel. At denne sjåvinismen i sine mange former raskt kan rette seg mot en hvilken som helst muslimsk oppvokst kvinne som uttrykker livsglede, har mange erfart.
Selv om jeg ikke bekjenner meg til noen religion, erklærte jeg i Dagbladet for tre år siden at islam trenger en muslimsk kvinnelig revolusjon. Dette er ikke en kontroversiell ønsketenkning, men en idé som er i ferd med å vokse fram over hele verden. Muslimske kvinner kan ikke oppnå likestilling uten å stille spørsmål til det religiøse systemet og utøvelsen, uansett om det er i Kabul eller på Grünerløkka. Og det er her utviklingen har stagnert. Istedenfor å gå i dialog med dem som stiller spørsmålene, velger det muslimske fellesskap ennå å fortie kritikk. Hvis vi ikke gjør noe konstruktivt med dette, er veien ikke så altfor lang fra den daglige kjønnsforakt til æresdrap, terrorisme og Taliban.

Ingen muslimsk kvinne bør glemme at terroristen Muhammed Atta ikke ønsket kvinner i sin begravelse, eller måten kvinner ble skildret på i hans avskjedsbrev.
Argumentet om at kvinner ikke ønsker likestilling og lever et fullverdig liv innenfor religionen, holder ikke mål. De som fødes inn i religionen og som ønsker å leve sitt liv annerledes, mister nemlig ved dette sine menneskerettigheter.
Og her er vi ved det grunnleggende poenget: De som trekker inn menneskerettigheter i dialogen, klarer sjelden å nå fram til dem som bare forholder seg til menneskets plikter overfor Gud.
Å LESE OM KVINNER med slør, med høy utdannelse og jobb, smilende mens de venter lykkelig på en muslimsk ektemann, er hyggelig nok. Men slike glansbilder utfordrer ikke årsakene til de hendelsene vi har opplevd den siste tida. Slike artikler har ingen annen funksjon enn å vise at muslimer ikke er farlige og at muslimske kvinner ikke er undertrykte, slik også norske ukeblader gjør fra tid til annen. Hvor er systemkritikken mot den kulturen som har tillatt at svært mange av menneskerettighetene brytes i forhold til unge mennesker, og at mannssjåvinismen snarere er regelen enn unntaket i de fleste immigrantmiljøer over hele Europa?
At forskeren Massimi er kontroversiell, er hevet over enhver tvil. Hennes bøker ligger neppe på nattbordet til de norske imamer. Fra å mene at islam er grunnleggende uforenlig med feministiske ideer, har hun nå gått over til å spille på sine meningsmotstanderes banehalvdel. Så la oss gjøre det her i Norge også! Imamene bør likevel komme ut av sitt selvpålagte moské-isolat, og ta en debatt om kvinnenes stilling i full offentlighet. Så lenge de besitter så mye visdom, bør denne visdommen brynes mot det samfunnet disse imamenes læregutter og -jenter skal leve i.
DET FINNES I DAG ingen dialog mellom kjønnene, iallfall ikke i offentlig sammenheng. Imamene gikk derimot i tog og demonstrerte mot vold etter gjengdrapet på Tøyen. Så lenge de kan vise sine holdninger offentlig på den måten, bør de også komme fram og delta i debatten om kvinnenes stilling. Og ta med seg konene, døtrene og barna. Dette er viktigere enn noensinne. Det hjelper nemlig ikke å debattere alene i sitt eget forum. I et moderne demokrati må debatten foregå på en felles arena, og slik kan imamene også bidra til at offentligheten får et mer nyansert bilde av muslimene i Norge.
Når legen Zahid Mukhta, som talsmann for Islamsk Råd, sitter i «Holmgang» og blamerer seg for 80 000 seere ved å benekte at det finnes æresdrap, bør mer solide folk komme på banen. At han deretter ber om midler til å kjempe mot de problemene han først benekter fins, gjør tragikomedien fullkommen. La oss få de lærde på banen!

Tilgi oss, Gud

Likevel, selv i lukkede kulturer, kan de ikke kvele vår samvittighet. I noen familier oppnås det forståelse og frigjøring. Men innenfor systemet er det ikke fysisk trygt å snakke åpent om disse problemstillingene. Mobbing, trusler om vold og drap og ekstrem form for kjønnshets blir resultatet.
Og inntil det blir begått en kriminell handling, blir det reagert altfor mildt på hetsingen. Psykisk terror og vold er begynnelsen, og et drap er slutten på straffen opprørere møter.
MILJØENE REGULERES gjennom total underkastelse, og man lever et tilsynelatende lykkelig liv fordi man velger systemet. Men når et menneske innser at det handler om å kvele sin sjel og sin samvittighet, vil det sannhetssøkende menneske velge sin samvittighet. Dette er grunnen til at 23 unge mennesker er drapstruet i Norge.
Først og fremst handler ære og skam om kontroll over kvinners seksualitet. Kvinnene eier ikke sin egen ære, den eier mennene. Islam har elementer i seg som opprettholder denne tankegangen. Frykten for og mangelen på systemkritikk skyldes at miljøene vet at de opptrer undertrykkende. De mener de har rett til det. Blir dette kritisert, vil jo hele systemet rystes i grunnvollene. Man må stille spørsmål til ikke bare tradisjonen, men også kulturen, levesettet og religionen.

Et menneskesyn som dreper

Publisert i Dagbladet 23 januar 2002

Æresdrapet på 26 år gamle Fadime skjedde ikke i forigårs. Drapet på henne skjedde den dagen hun ble født. Systemet hun ble født inn i har hjernevasket menn til å tro at hun ikke var et fritt menneske, men deres private eiendom. Hun var ikke et vesen med fri eller egen vilje. Feighet og sterkt “legitimert” egoisme fører også til at man vender seg mot sitt eget barn i stedet for det systemet som krever at du skal ta liv. Så uskyldige og naive skal vi ikke være at vi skal se på dette som ubegripelig. Uopplyste mennesker som har lært  fra barnsben at det er en rett å ta liv hvis et menneske du eier kaster skam over deg, og handler slik at du blir sosialt drept av miljøet, vil automatisk koble ut sin  samvittighet.

Da må vi spørre oss: Hvilket sosialt system er det som lærer mennesker dette? Hvor henter de denne mentaliteten fra?

Religiøse dogmer om renhet, ukultur og sjåvinisme er noe av svaret. Det sier seg selv at dette må gå galt. Miljøene som følger dette, lever etter prinsippet om total underkastelse. Vi må forstå at her er det snakk om lukkede miljøer som nærmest bør anses som sekter.

For å få bukt med dette må politikere, maktpersoner og talspersoner gå inn for å forhindre at lukkingen for feste seg i “ghettoene, religiøse skoler og gudshus.

I et system hvor det er så stor ubalanse mellom kjønnene, vil man ikke oppleve aksept for individuelle rettigheter,som slev å kunne bestemme hvordan man vil kle seg, oppføre seg, ha lov til å si hva man vil, bestemme over sitt eget liv, og bevege seg fritt.

Når disse rettighetene er undertrykt vil det føre til at menn kan ta liv. Uansett om det er er en søster, en datter, en mor eller en kone. Til og med fremmede kvinner kan man tillate seg å gi ordre til om de ikke oppfører seg eller gjeldende regler.

Man har blitt indoktrinert til å tro at det er det rette å gjøre. I land der maktovergrep mot kvinner og barn er legitimt og mannssjåvinisme akseptert som naturlig, opplever mennesker enorm maktesløshet, og blir derfor selv en del av systemet.

Her i Skandinavia er det feighet som tar liv. Æresdrap har skjedd og kan skje igjen. Hvem tør å tale barnas sak der de blir atskilt, overvåket, undertrykt, som selvstendige vesener? Hvilken politiker tør å si at religion og kultur ikke er en menneskerettighet når det går utover kvinner og barns rettigheter?

I Skandinaiva har vi makt og myndighet til å forhindre den type hjernevask.

Hvem tør å sette søkelyset på de voksne? Når skal liberalistene, de moderate, imamene, talspersonene, lærerne, tolkene og alle de andre presumptivt fornuftige menneskene stå fram? Eller enda viktigere nå må politikerne tørr å utfordre æresbegrepet. Det er det viktigste vi kan gjøre i kampen mot æredrap.