Comedian, Writer, Speaker

Latterens Jihad

siden løftingen på Smuget. Og til min store glede sprer symbolikken seg som en frihetens vind over hele verden. Jeg håper de når madrassene, og alle mørke kroker der mennesker holdes som slaver av autoriteter som med sine titler, religiøse eller ikke, regjerer ved hjelp av overtro, frykt og fordommer.

DE FLESTE kritikere av løftet plasserer seg i et krysspunkt mellom feminisme og antirasisme. De leverer tidenes mest misforståtte antirasistiske analyser. Unni Wikan føler veldig med Krekar. Har du fått med deg hva hans familie har uttalt i ettertid, Unni? Krekars kone sa: «Det var feil tid og sted.» Underforstått: Løftet hadde ikke vært så gærent i en annen setting. Krekars bror gikk fra å ville saksøke og demonisere meg pga. en vits om moskeens ufeilbarlighet, til å uttale at han selv ønsker å bli løftet, og at han «støtter Shabanas kvinnekamp». Wikan, du undervurderer familien Krekar så til de grader, at jeg foreslår at du enten tar en runde urbane feltstudier, eller pensjonerer deg.
EN IMAM HAR plikt til å redde alle imamers ære. Respekten er bygd på tittel og alder, ikke et godt hjerte eller et fornuftig og fritt intellekt. Derfor bestemmer World Islamic Mission å forsvare en mulla som er mer en politisk enn religiøs islamist. For første gang i historien velger de å utestenge en navngitt kvinne. De har ingen betenkeligheter med å kvele verken ytringsfrihet, annerledeshet eller en åpen og kritisk debatt. Er det dette Torkel Brekke og Nazneen Khan kaller et fredelig multietnisk samfunn? Mener dere virkelig at 30 års taushet om innvandrerkvinnenes kamp skal fortsette, fordi den antirasistiske dialogen hviler på at kvinner holder kjeft? For det er den tausheten den hviler på! I Sverige hengte menn opp plakater der de mobbet frigjorte kurdiske kvinner som horer som burde bankes opp. I København delte ei fundamentalistisk gruppe ut flyers med oppfordring om å drepe jøder. Denne uka var 1000 deltakere til stede i et fundamentalistisk islamsk hat-møte arrangert av samme gruppe.
I England gjør mullaene hva de kan for å få makt over muslimsk ungdom ved å hisse dem opp til voldelige aksjoner. Svaret på slik oppblomstring av menneske- og frihetsfiendtlig fascisme er at muslimer selv må kjempe imot, muslimer som ikke er fanget av fellesskapets tvang. Derfor er det så blindt av venstrepopulister å forakte nettopp slike mennesker og forsøke å voldta deres integritet ved å hetse dem som innvandreralibier.
JEG SPØR DERE, kjære kritikere som oppfører dere mer som søvndrukne barfluer enn som årvåkne demokrater: Hva er galt med å løfte en mulla, fordomsfritt og i gledesrus? En leken test som fikk selv Krekar til å glemme sin patriarkrolle i noen tiendedels sekunder? Har vi mistet en verdi ved at jeg foretok denne testen? Nei, han er blitt vist en verdi. Noe han var moden for, selv om han ble sint. Han ba om det ved å ta de skrittene til en barscene på Smuget, der han spøkte og tullet mens han forsøkte å selge sitt fundamentalistiske budskap. Det var rett tid og sted å demonstrere styrken til en kvinne som eier sin egen frihet. Hvorfor skal jeg behandle Krekar annerledes? Fordi han er annerledes, eller fordi jeg er det?
Er ikke det en ekstrem rasistisk, sexistisk og diskriminerende måte å tolke et lite løft på?
OG SÅ ER DET alle de som roser og riser ved å si jeg er blitt ei riktig norsk jente! Jeg er verken norsk eller pakistansk.
Jeg er i begge kulturene. Dere som spør om ikke muslimer tåler norsk humor: Hvor i hvite granskauen har dere det fra at dette er «norsk» humor? Den norske humoriststanden har offisielt ikke gjort noe annet enn å furte over løftet og si: Hun er jo bare en innvandrerkomiker. Diverse ærverdige intellektuelle som liksom skal analysere dette, tenker jo som om vi levde i 50-tallets Sør-Afrika. Jeg kjenner den norske innvandrerkulturen meget godt. Jeg vet hvilke roller de spiller for hverandre, for tradisjonen, for religionen og majoriteten. Og jeg nekter å spille den kvelende rollen som «innvandrer»-kvinne. Eller som «integrert» kvinne. Jeg velger overhodet ikke side. Derfor er mitt prosjekt ikke rettet mot ei spesiell gruppe, den er rettet mot å flytte grenser der mellommenneskelige friheter og kommunikasjon begrenses. Jeg godtar ikke gettoer, kulturfengsler eller mullaer som kan legge fra seg religionen så lenge de skal promotere ei bok, men så snart mannsrollen er blitt utfordret eller autoriteten de bygger sine fryktinngytende personligheter på er avkledd, henter de religionen som en kanon de kan skyte med.
MULTIETNISITET kan ikke eksistere uten frihet. Det er altfor mange som ikke har innsett dette. Frihet til å mene, kle seg, gifte seg og leve med den man vil. Det betyr kamp. Kamp mot dogmer, vold, enøyd oppdragelse, kjønnsapartheid, misunnelse, smålighet, sensur og diskriminering. Kamp mot selvgode og etnosentriske produsenter av akademisk kunnskap. Det betyr et fullstendig åpent samfunn, der sannheten om årsakene til alle typer fascisme og sjåvinisme strippes. Forakten som ble vist mitt kjønn fordi jeg løftet en mann, ble først levert av Krekar selv og seinere av en rekke personer som avslørte sin intellektuelle utilstrekkelighet.
DETTE ER IKKE politisk korrekthet, et gammeldags og idiotisk favorittord som blant annet norske komikere smykker seg med for å virke kule mens de tørker seg bak med nok et substitutt for dasspapir. Det er venstrepopulistisk bedrevitenhet mot fargede intellektuelle, kunstnere og frie tenkere som en rekke selvhøytidelige menn og kvinner fra venstresiden bruker for at de selv skal ha definisjonsmakten over dem de vil synes synd på. Konsekvensen er at enda en generasjon skal vokse opp med gebrokkent norsk og bøye hodene for falske profeter, enten de gjemmer seg bak en imamtittel eller kaller seg antirasister.
Til alle minoriteter i dette land vil jeg si: gi faen. Ikke godta at deres frihet blir pakket bort i et fargerikt ulikt gettoskap. Dere er ikke kokosnøtter. Dere blir ikke hvite inni. Dere er røde av blod akkurat som et hvilken som helst menneske. Husk det og lær barna deres det. Frihet er ikke en norsk oppfinnelse, aldri, aldri godta at hudfargen, identiteten, legningen og hjernen deres blir forsøkt tatt fra dere fordi dere dyrker frihet. Krekar har brukt friheten til å debutere. Nå begynner arbeidet med den vanskelige andreboka.

Hjertets Migrasjon

Så lenge vi mennesker har levd, har vi beveget oss fra land til land, fra verdensdel til verdensdel. Vi er bevegelse. Først med tankens frihet, og siden på våre egne føtter. Det er naturlig for oss å flytte på oss.

Enten du er sigøyner i hjertet av Europa, en sjaman i Sibir, leder av et multinasjonalt selskap i New York, en mester i indisk dans fra Mumbay, eller du er her nå. Bevegelse er vår natur.


Men vi er også røtter. Vår fødselsarv. Vår stolthet, vår tro, våre skikker, det fellesskapet vi tilhører. Røtter er viktig for oss. Våre røtter skal fortelle oss hvem vi er. Hvor våre drømmer skal lengte tilbake til. Continue reading

Rekrutter dem før gærningene gjør det!

Publisert i Dagbladet 17 april 2004

Fred og ingen fare? Rekrutter dem før gærningene gjør det!

HER OM DAGEN fikk jeg den gamle høvdingen Thorvald Stoltenberg til bords. En setning fra ham brente seg fast.  Vi snakket om viktige ting som krig og fred og sånn, da Stoltenberg utbrøt: «Det er mye mer radikalt å være lik enn ulik.»

Det er så sant!

VG tok et kvantesprang før påske: En svartsmusket mann fikk skrive på side 2. Kadafi Zaman er muslim og avisas første fast ansatte pakistaner. Men kvantespranget besto ikke i at VG endelig har skjønt at fiskepuddinger alene blir et kjedelig kollegium. Nei, det historiske her er innholdet i akkurat den kommentaren. «Vi må ha en offensiv inkluderingspolitikk – for fredens skyld,» skriver Zaman. Stilt overfor fakta om folk som lar seg rekruttere av galskapen, og bruker sine ressurser konsekvent for å sprenge, massakrere og ødelegge verden, tar han spranget ved å reflektere over løsninger, sett fra en ung muslimsk manns ståsted. Et ikke-voldelig ståsted. Det finnes millioner av slike menn. Men de kommuniserer sjelden fra kommentarplass i avisene. Hva er så budskapet til Kadafi? En offensiv inkluderingspolitikk.

EN OFFENSIV inkluderingspolitikk er, slik jeg oppfatter det, det Danmark og Frankrike holder på med. Når de tvangsoppdrar folk til demokratisme, der de ved åpen eksperimentering med lover og regler river av slør og setter 24-årsgrense på ekteskap. Uten å rødme diskuterer nå danskene en innvandringspolitikk som tillater at folk går inn i lovlige lavstatusjobber – så lenge de også får alle muligheter til å skape seg ei framtid og klatre i det danske samfunnet. Storsamfunnets offensiv har også samer, tatere, sigøynere, lesbiske og homofile fått smake.

Det var nok ikke en slik offensiv assimilering Kadafi hadde i tankene. Begrepet offensiv inkludering inviterer til en radikal debatt. Men refleksjonen må komme fra de unge selv.

Studentorganisasjoner bør aktivt gå inn for å bevisstgjøre studenter som blir utsatt for press. Gjør de det? Hva er grunnen til at unge mennesker med jevne mellomrom møter folk som vil misjonere eller rekruttere dem til den ene og fulle sannheten, pakkeløsningen «islam», som alternativ til det vestlige dekadente og åndsløse livet? Disse misjonærene dukker opp overalt, de finnes på universitetene, i drosjene, på gata.

Der det ikke dukker opp en sosialarbeider eller Farid Bouras i Ungdom mot Vold, der står det en og messer om verdens undergang, Vestens hor og krenkede arabere.

I denne smeltedigelen er det de intelligente og høyt utdannede som utgjør faren. Akkurat som ideologene i nynazismen, som ikke er taperne, men de med velutviklede og intelligente evner til kommunikasjon og til å søke kunnskap som bekrefter deres verdensbilde.

Kadafi sukker over ensidig fokusering på hijab, tvangsekteskap og omskjæring. Men det alle disse tingene handler om er frihet, likestilling og verdighet. Gi et menneske verdighet, og du skaper fred.

Forsvarets årlige «soldataksjon» gjør det på sin måte. Den hvite manns raseri blir transformert til en internt utgitt tegneserie. I serien går den hvite majoriteten inn i rollene til minoriteter og blir bokstavelig talt rævpult. Det som tilsynelatende så ut til å være en drømmesituasjon med spesielle privilegier, ble i stedet dyrekjøpte erfaringer om hva det innebærer å tilhøre en minoritet som svarting, homoseksuell eller kvinne i militæret. Forsvaret vet at hvis de ikke klarer å ta alle i samfunnet på alvor, vil interne konflikter bli en del av faren mot sikkerhet, på samme nivå som en ekstern fare. Derfor har de satt minoriteter på dagsordenen, derfor har de satt i gang kontroversielle debatter der unge rekrutter fritt får komme ut med det de mener. Enten de ikke har tro på at en kvinne eller en mørkhudet vil kunne forsvare dem, eller ikke tror at mennesker med en annen etnisk bakgrunn kan føle lojalitet til nasjonen.

Her i Dagbladet har en annen port blitt åpnet. En mor som i en meget nyansert kronikk forteller om sine følelser knyttet til oppdragelsen av sine norske barn som er blitt ranet av gettobarn, som jeg velger å kalle dem. En ekkel utfordring, der vi ikke har noe annet valg enn å spørre om årsaker til hvorfor barn raner barn i et av verdens beste land.

Alternativet til den debatten denne moren har startet, er isolasjon, taushet og avstand mellom folk av forskjellige etniske grupper vokst opp i samme land.

FOR TI ÅR siden vanket jeg selv i et miljø der unge mennesker, side om side med festende bekymringsløse og dopsøkende rike nøkkelbarn, jobbet beinhardt for å skape seg ei annerledes framtid enn deres foreldres i lavstatusjobber. Andre unge som ikke orket å mane fram en visjon om ei bedre framtid, rev heller opp T-baneseter, tagget ned offentlige bygninger og banket opp eller ranet folk de likevel oppfattet som født med gullskje i munnen.

Det er ikke noe annerledes nå. For hver barneraner finnes det et annet barn som tåler og tier, som går pliktoppfyllende gjennom systemet og forventer ei framtid der kravet om likeverd og inkludering ligger som en realitet, og ikke som en skuffelse.

I denne suppa skapes annerledeshet og opprør, som er grunnen til at unge innvandrerjenter f.eks. i England, Danmark, Sverige, Frankrike og nå også i Norge velger å ta på seg hijaben og roper fuck you til det samfunnet som aldri aksepterte deres foreldregenerasjon som likeverdige. Og prisen, det er mer ulikhet.