Comedian, Writer, Speaker

Kvantespranget- etter drapet på Fadime.

For 13 år siden skrev jeg flere spalter i Dagbladet etter at den unge kurdisk-svenske kvinnen Fadime ble skutt av sin egen far fordi hun hadde valgt å leve sitt eget liv i frihet. Hvordan kan en far ta livet av sitt eget barn på denne måten? Ingen forsto. Dette var noe disse fæle “innvandrerne” holdt på med. Mens andre påpekte at æresdrap og sjalusidrap er jo det samme. Også norske menn dreper. Continue reading

Den perfekte moskè

 

I min perfekte moske sier mullaen eller presten: jeg er et menneske. Intet menneskelig er mennesket fremmed.

Da jeg søkte på hvem som opprinnelig sa det, ble selv jeg overasket over skjebnens ironi.

Publius Terentius Afer (død 159 f.Kr.), også kjent som Terents, var en romersk komedieforfatter. Tilnavnet Afer, «afrikaneren», forteller om hans opprinnelse, kanskje fra Kartago eller det romerske området i Libya. Terentius døde i ung alder, antagelig i Hellas, eller på reisen tilbake til Roma.

Folk som er engasjert i islamdebatten har mange sterke meninger om alt som er galt med moskeene. I deres øyne er det så ille med disse fordømte moskeene at det er verdt droppe noe av fundamentet vi bygger vestlige demokratier på: trosfriheten og forsamlingsfriheten.

Min løsning  er å ikke stenge moskeene. Det er å gjøre dem vidåpne. Ja nærmest gjennomsiktige. Gjør døren høy, gjør porten vid!

Jeg oppdaget et slikt vidåpent gudshus for noen år siden. Sjømannskirken i New York, eller ”kjerka” som de kaller seg. Sjømannspresten inviterte meg til å holde et foredrag foran alteret i den legendariske norske sjømannskirken på 57th street.

Det tok ikke lang tid før presten fikk reaksjoner fra menigheten.  ”Hun er religionskritisk.” og ”Hun har jo vist rumpa si offentlig”, hvorpå presten repliserte: ”Hun har ikke vist frem noe som ikke Jesus også hadde under kjortelen.”

Sjømannsprestens svar gjorde at den norske kirken i New York den dag i dag er mitt perfekte gudshus, ikke fordi jeg er troende, men fordi presten viste meg en toleranse som jeg ikke hadde sett eller hørt i noen andre gudshus.

Foran alteret, foran et fullsatt hus, fikk jeg fortelle om hvordan det er å bli forfulgt for sine meninger, om hvordan det er å få familierestauranten skutt på, om frykten som rammet meg, men som ikke stoppet meg, om drømmene jeg hadde om å sette opp et komedieshow i New York, selv om det hele tiden var noen som prøvde å mobbe og true meg vekk fra å tale og leve fritt.

Jeg vet ikke om dette kunne ha skjedd i en moske i Norge, eller noen annet sted i verden. Men min drømmemoske inviterer mennesker fra alle samfunnslag inn, viser empati med annerledestenkende og inviterer til åpenhet, kjønnslikeverd og toleranse også for ikketroende. Det kan skje, jeg har trua! Fordi jeg kjenner så mange med muslimsk bakgrunn som er progressive, liberale, åpne for dialog, og som ikke aksepterer intoleranse mot noen, spesielt ikke de som er minoritet i minoriteten.

Er det noe som kan gjøres i en tid som denne, er det å slå dørene åpne til moskeene, det er å be imamene om å invitere til å gjøre sine gudshus transparente. Helt åpne, som en selvfølgelig del av et moderne Norge, der kunnskap og pedagogikk hele tiden går hånd i hånd med menneskerettighetene.  Vi skal besøke moskeene, ikke bare fordi vi jakter på de som forræder nasjonen Norge, men fordi vi vil oppdage at det finnes venner der.

Det er nå vi skal hisse til fred. Ikke med naivisme, klemming og tedrikking.

Vi må fortsatt varsle om ekstremisme, radikalisering og rekruttering til jihad. Slik må fredsaktivisme drives i dag. Da kan vi flytte fjell!

I år har jeg gjennom mitt engasjement i dyrerettighetsorganisasjonen NOAH utfordret alle de fem største trossamfunnene i Norge med spørsmålet: Hvor står dere i spørsmålet om pelsindustrien? Hvilken sammenheng ser dere mellom religionen deres og dyrevelferd? Denne måneden går det en samtaleserie på Verdibørsen i NRKP2 om religionens forhold til dyrevelferd. Da jeg henvendt meg til trossamfunnenes talspersoner viste de meg åpenhet, vilje til dialog og et ønske om å vise empati med pelsdyrene. De viste at de tok en risiko, at de kom til å bli utfordret på alt fra rituell slakting til hva deres lære sier om menneskets rang i tilværelsen. Men de gjorde det. De valgte å høre på fagfolk og vitenskapen og støttet kampen for dyrs rettigheter. Dette viser at det går an å gå nye veier sammen.

Islamsk Råd Norge var blant dem jeg kom i dialog med om dyrs rettigheter. En organisasjon som jeg tidligere har vært ”bannlyst” av. Tidene endrer seg, det er menneskene som over tid avgjør om vi velger vold eller om vi velger ikkevold. Udyret bor i oss alle, og utløses i det øyeblikket vi forlater vår empati. Det er det som er terrorens metode: Få oss til å frykte, få oss til å hate.  Få oss til å miste empatien.

Men empatien er et langt sterkere lim enn hatet, og et ekte empatisk menneske vet at intet menneskelig er mennesket fremmed.

 

Denne spalten ble første gang publisert i Bergens Tidende:

https://www.bt.no/btmeninger/i/e5PRM/Den-perfekte-moskeen

 

Aldri mer fremmed Del II

Boken “Fremmed i eget land” av Halvor Fosli er like bedrøvelig  som den er verdifull. Den vekket en dyp sorg i meg. Ikke på grunn av den jævla salamien som hele tiden ble dratt frem i hvert eneste intervju på jakt etter mistilpassede nordmenn med hjemlengsel og front mot Islam, men fordi boken berører en langt større fortelling. Fortellingen om en verden i bevegelse, om mennesker i endring. Om intoleranse og om hvordan murer bygges der de burde rives. Vi tilhører jo alle menneskeslekten først og fremst. Det er utgangspunktet. Continue reading

Stilnet? “Hold nu kæft” Hilde Sandvik

I sin iver etter å påpeke “den norske feigheten” ti år etter karikaturstriden, misbruker Bergens Tidende kommentator Hilde Sandvik en rekke kvinnelige samfunnsdebattanters navn i kommentaren “Kvinnene som stilna”. Sandvik reduserer deres virksomhet til ha hatt til felles at de har vært i frontlinjen mot ”det muslimske patriarkatet”, men på grunn av den norske feigheten har disse kvinner på forskjellig vis stilnet eller marginalisert i debatten. Sandvik følger jo ikke med og kunne like gjerne bedt kvinnene om å holde kjeft. For det er slik teksten hennes behandler dem. Continue reading

Fra grov hets til kjærlighetsmarkering

Maria Khan tok kontakt  etter å ha lest  kommentar Et løft for ikke vold (Aftenposten) der jeg inviterte mennesker  fra alle leire til radikal  ikkevolds-aktivisme mot alle former for polarisering.

På eget  eget intitiativ foreslo Maria  å dele ut roser i tillegg. Nederst i denne bloggposten kan du lese hvordan jeg kom i kontakt med Maria Khan under overskriften “Fra grov hets til kjærlighetsmarkering”. Continue reading

Rumpestuntet forklart- Fear of the big black ass

Hvilket stunt er du mest stolt av er jeg blitt spurt. Og de regner med at det er Mullahløftet. Men nei. Mullahløftet ble verdenskjent, men det er rumpestuntet som er den sterkeste politiske satiren jeg har gjort og som fortsatt treffer så hardt at folk i stedefor å reise seg opp mot kvinnehatet og angrep på annerledestenkende fortsatt forsvarer reaksjonære og grove angrep på kvinner.

Så les og lær hvilke form kvinnehatet blir dyrket og forsvart under her.

I august 2005 gjorde jeg et satirisk stunt i forbindelse med verdenspremieren på den norsk-pakistanske filmen “Import Export” der jeg kysset kulturminister Valgerd Svarstad Haugland og viste min bakdel i noen sekunder som et politisk-satirisk kommentar til kulturkonflikter. Etter dette kom det frem så mye patologisk frustrert rumpefiksert hat fra flere pakistanere, og som varte i åresvis, den dag i dag, og som viser at satiren virker. Og den virker fortsatt fordi ingen har våget å ta tak i problemet ,så tydelig, noensinne som det stuntet gjorde. For trakasseringen og kvinnehatet som kom ut av kroker og skap er ikke mitt problem. Det er problemet. Her er mitt svar til kritikerne den gangen : FEAR OF THE BIG BLACK ASS

Her er den sosiokulturelle konteksten rundt rumpestuntet. Til de som mener at Satire ikke trenger å forklares, eller at det ikke er humor om man må forklare det: når du er truet på livet så må idiotien stoppes slik Charles Hebdo gjør her:

Rent konkret hva som skjedde i Haugesund da jeg bestemte meg for å gjøre rumpestuntet:

Jeg holdt en tale som er viktig at folk leser om de skal forstå konteksten. Tittel var , link her : Kulturkonflikter Stinker

Filmen Export Import er banebrytende fordi den for første gang viser en kjærlighetshistorie mellom en pakistansk jente og norsk mann, uten at noen blir drept, og som faktisk ender med at de gifter seg. Jeg var invitert av arrangørene for å åpne filmen da den skulle ha verdenspremiere i Haugesund. Jeg var invitert spesielt for å si noe i forkant av åpningen om «kulturkonflikter» og jeg sto fritt som kunstner for å kunne formidle mitt budskap som skulle være på maks 10 minutter. To ting skjedde i forkant som gjorde at mitt satiriske stunt fikk den spesielle utformingen den fikk:

1. Filmskaperen, Khalid Hussein,  ble intervjuet i avisene om at han mottok drapstrusler på grunn kyssescenen i filmen fordi den viste scener der en pakistansk jente kysser en norsk gutt. Det var vanskelig å finne en kvinnelige hovedrolleinnhaver i det norske innvandrermiljøet, en som var villig til å bryte kyssetabuet på film. Iram Haq takket ja til rollen.

2. Talat Hussein, som spilte faren til jenta i filmen,  er en meget kjent pakistansk skuespiller.  Han sa til filmfestival avisen at kunst aldri må utfordre samfunnets moral. I filmens sammengeng betydde det at den norske gutten omskjærer seg, og konverterer til Islam, etter at han er blitt truet med vold av menn fra hele familien til jenta, og jenta skulle ha blitt tvunget til å gifte seg med en fetter.

Basert på denne informasjonen laget jeg mitt to trinns stunt. Filmens humoristiske løsning på kulturkonflikten var at nordmannen ble hundre prosent muslim og pakistaner, da var det greit at han fikk gifte seg med den pakistanske jenta, dette var liberalt til å være fra det norsk-pakistanske miløet, den gangen , da tvangsekteskap og arrangerte ekteskap førte til at mange ikke ble gift med nordmenn i det hele tatt.

MEN det var provoserende likevel at løsningen var at folk skal tvangkonverteres, da er det greit, all den tid så mange blir drept, forfulgt og hengt for sine meningener i de mest alvorlige kulturkonflikter, og vi lever i et pluralistisk samfunn. Så filmen tok ikke tak i det grunnleggende og alvorlige problemet. Jeg kritiserte overhodet ikke filmen i mitt stunt, eller pakistanere, jeg kritiserte de som drapstruet filmskaperen og de som mener at mennesker ikke eier sin egen kropp, og forfølger dem for det. Det er disse holdningene jeg pekte rumpe til.  Rumpestuntet ble gjennomført foran et filmfestilval publikum som skulle se mange rumper i filmene i løpet av festivalen. Skandinavisk film er kjent for å ha et naturlig forhold til nakenhet. Min rumpe var altså ikke den eneste.

Jeg ba kulturministeren opp på scenen og kysset henne. : her viste jeg til at det er ikke så kontroversielt at pakistanere kliner med nordmenn all den tid det er så mange barn med en norsk og en pakistansk forelder i dette landet. Og se her, vi gjør det til og med offentlig på scenen .

Men det som faktisk fortsatt er svært kontroversielt er dette: så viste jeg rumpa. ; det å eie sin egen kropp, og gjøre hva man vil med den, og gifte seg med hvem man vil, og gå kledd i hva man vil, er det som er problemet, var det rumpestuntet lagde satire på.

Når det ble så sterke og til og med voldelig reaksjon på stuntet ( vår familierestaurant ble skutt på med 15 skudd) , og førte til så mye uttrykt hat fra det pakistanske miljøet, er fordi dette traff. Og det ble også kraftig debattert. Pakistanere ble sterkt utfordret og maktet ikke å diskutere stuntet på dets premisser. Ingen av arrangørene fra filmfestivalen eller produsenter av filmen kom med noen støtteerklæring eller sto sammen med meg i stormen som fulgte, og jeg ble ikke invitert til filmfestivalen i Haugesund igjen etter dette stuntet.

I stedet svarte altfor mange med det de trodde ville ramme meg. Mobbing av rumpa. Men den ble ikke vist frem for å bli likt. For det var ikke den rollen som ble spilt, som tvertimot mange hadde akseptert bedre: finsminket damerumpe i været i et mannfolkblad til forlystelse og salg.

Det var et politsk “mooning” og intelligent satire, uansett hvor mye “russehumor” kritikerne skulle ønske dette var.
Dessuten til mobberne: jeg bryr meg lite om rumpa blir likt eller ikke likt, om folk som mobber og kaster terningkast over hvordan den så ut, eller som spotter og ler av rumpa. All denne trakasseringen og hatet mot kroppen, er bare eksempler på hvilken forakt det eksisterer i miljøet mot jenter som velger annerledes.

Da rumpestuntet selv ti år etter stuntet blir brukt som unnsklydning for å trakassere meg grovt, og flere kvinner og menn , som selv ikke trakasserer , men forsvarer mobberne med å si : “ja du må jo regne med dette”, så lever de fortsatt med å fornekte og dyrke kvinnehatet, og blir  selv en del av sjikanen og mobbingen og trakasseringen av alle mennesker som våger å si sin mening og velge annerledes. Disse er utsatt for reinspikka kvinnehat, hat mot den frie kunsten, mot folkeopplysning og fri debatt, så lenge det ikke “opprettholder den rådende samfunnsmoral” og viser kvinnen enten som hore eller madonna. For det hadde nemlig vært greit. Men en politisk naken rumpe, det provoserte for mye. Og det var da også satirens poeng.