Comedian, Writer, Speaker

Dyrenes beskytter


Klassekampen  24. feb
Forfatter: tekst: Liv Mossige foto: Tom Henning Bratlie

Shabana Rehman Gaarder vet hva det vil si å stå alene i kampen for frihet. Nå tar hun kampen for dyra.

Hagen til Shabana Rehman Gaarder likner et fort. Porten er stengt med en lenke, bak gitrene hopper og bjeffer to digre, hvite hunder. Huset ligger i enden av en islagt bakke på Oppegård utenfor Oslo, men årstida til tross: Rehman kommer ut kledd i en sommerlig tunika.
Casper og Eckhart er polarhunder, overdimensjonerte hvite teddybjørner som minner om isbjørnunger. Eckhart er oppkalt etter den tyske eksistensfilosofen Eckhart Tolle, om du lurte. Rehman og ektemannen skaffet seg de store hundene fordi de ønsket familieforøkelse.
– Hundene groundet oss. Før fløy vi mye. Nå er vi bundet til dette stedet.
Hundene er ikke de eneste nye i familien; her bor også sju katter.
– Vi fikk en kattemor med tre unger, og så viste det seg at hun var høygravid da hun kom.
Stua til Rehman er lys og hvit, med en hvit Buddha-statue på den hvite peisen. Hun har lagt tepper på de to svarte sofaene, snarere for å skjule hvor mye hundene har spist av dem enn for å skjerme dem for hundene, som hun selv sier.
Sirkusets bakside
Dyra preger Rehmans liv på flere måter. Siden 2014 har hun jobbet som kommunikasjonsrådgiver i dyrevernsorganisasjonen Noah.
– Jeg har alltid hatt et engasjement for ikke-vold, spesielt i et feministisk perspektiv. Etter hvert har jeg blitt opptatt av artssjåvinisme. Jeg støtter tanken om at sexisme, rasisme og artssjåvinisme springer ut fra samme sted og utnytter, misbruker og mishandler den som er annerledes. Hvem vi har medfølelse med, blir ofte avhengig av hvor fremmedgjorte vi selv er for dem som opplever vold, sier hun.
Selv kommer Rehman fra det hun betegner som en arbeiderklassefamilie, og en del av barndommen var å gå på sirkus sammen med familien.
– Det er gode minner. Men nå ser jeg annerledes på det. Jeg tenker på dyra. Vi har ledd mens de har lidd.
Mer enn eyecandy
Shabana Rehman er kanskje mest kjent som samfunnskritiker og standup-artist. Før hun begynte å jobbe i Noah, bodde hun fem år i New York sammen med ektemannen.
– Å flytte fra New York til Oppegård er selvfølgelig en kjempekontrast. Byer, land, kontinent – før var vi alltid på reise. Men det er fire år siden nå. Jeg har alltid villet gjøre noe annet, noe uventet. Jeg har alltid villet være meg selv og gjøre det uten å tenke over hva andre vil si.
– Har du lagt komikerkarrieren helt på hylla?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg opptrer jevnlig og skriver på nye ting, og jeg har turnert både i USA, Australia og Canada. Det har bare ikke vært en nyhet i Norge.
Hun ser nesten litt himmelfallen på meg.
– Jeg sender jo ikke akkurat ut en pressemelding hver gang jeg opptrer, sier hun og ler.
– Er det noe forskjell på å gjøre standup ute og her?
– Jeg vet ikke hvordan det er med andre komikere, men publikum ler på de samme stedene enten det er ute eller hjemme. Men i land og miljøer hvor kvinnelige komikere ennå er utradisjonelt, kan man merke en forskjell. Det er steder hvor en kvinne på scenen betyr sang, dans eller eyecandy. Mens standup-komikk eller politisk satire handler ikke om noe av det.
Harde kamper
Den siste tida har Rehman vært profilert i mediene med kvinnesaksgruppa Sekulær feministisk front, forkortet Seff. I utgangspunktet var hun bare med som rådgiver for aktivister som ønsket å stemme fram paroler til 8. mars. En rekke etablerte organisasjoner, som Rasjonalitet, Senter for sekulær integrering og Likestilling, integrering og mangfold, sto bak. Seff ble oppfordret om å føre arbeidet videre, og Rehman ble valgt til rådsleder inntil videre. Kjernesakene er å bekjempe undertrykking og æresvold i alle miljøer, spesielt når det kommer til sosial kontroll, tvang, kjønnslemlestelse.
Feministen i Rehman ble vekket på ny da hun nylig leste en sak om den norsk-somaliske aktivisten Amal Aden i Morgenbladet. Der mener Rehman det ble reist tvil ved Adens troverdighet som samfunnsdebattant. Aden ble framstilt som det Rehman i en kronikk betegner som en «jungelforfatter».
– Det gjør noe med meg når jeg ser frihetskjempere som må stå alene. Jeg har selv vært der, sier hun.
Rehmans historie har blitt fortalt både i bokform og på film, og hun har i hele sitt voksne liv deltatt i samfunnsdebatten. Hun har stilt opp naken og malt i det norske flagget, og hun har løftet mulla Krekar. Det koster. De seineste åra har hun også fortalt om overgrepene da hun var i barnevernets varetekt og om konfliktene med familie og det pakistanske miljøet.
Rehman mener aktivisme er sårbart i et multietnisk samfunn.
– Det vet vi som kjemper kampen innenfra.
Plukk og velg!
Selv går hun timelange turer med hundene i skogen for å hente seg inn. Og hun bruker humor for å slå tilbake.
– Det er harde kamper, vonde saker. Men det er viktig at man ikke lar seg synke ned i dystopi. Humoren er en rød tråd i alt jeg gjør. Uten den hadde jeg blitt sprø. Jeg kommer til å fortsette med det til jeg dør, og jeg forlater nok jorda med et skikkelig stønt.
En hund hopper opp i fanget mitt og slikker meg i ansiktet. Rehman ler.
– Det er ikke Eckhart, men lillebroren Casper. Han kaller vi bare slikkmunn.
Hun setter seg litt tilbake i sofaen og sier at i dag orker hun ikke å oppdra dem. I stedet forklarer hun at vi lever i et samfunn der mange verdier krysser hverandre. Det er viktig at alle har full frihet.
– Plukk og velg, sier jeg. Om du er nær islam den ene dagen og søker mot buddhisme den neste, er det ingen som har noe med det. Folk lider hvis de ikke fritt kan søke etter det som gir dem spirituell eller intellektuell næring. Jeg kan til og med skjønne dem som vil være husmødre og jobbe hjemme.
Hun stopper opp og leter etter de riktige ordene.
– Privatlivet er også politisk. Vi kan ikke ha det slik at noen grupper styrer andre.
– Synes du de etnisk norske feministene har sveket innvandrerkvinnene?
Hun trekker litt på det.
– Jeg synes ikke man skal dømme feministene for at de er antirasister. Der har venstresida fått ufortjent mye pepper. Og jeg undrer meg over det. Hva er det de egentlig blir kritisert for? At de har solidaritet med minoritetene? Den type kritikk avviser jeg. Men ja, feminismen i Norge kan bli enda modigere og vise større solidaritet med dem som må bryte med kjønnsrollemønstrene i et innvandret patriarkat.
Så hatten passer
Som rådsleder i Seff ville Shabana Rehman Gaarder ha en egen hatt. Hun oppsøkte Mona Strand, Norges mest markante hattekunstner. I et hjørne så hun en helt spesiell en, som sto og støvet ned.
– Da tenkte jeg at den hatten må det bli!
Det viste seg å være en skulpturell hatt, «Den røde hane». Den var del av Strands masteroppgave i kunst.
Den ukonvensjonelle hattebruken har ikke gått upåaktet hen. På Facebook-sida til Seff spør en kvinne om man blir tatt alvorlig med noe slikt på hodet.
– Når jeg går med denne hatten, så viser jeg at det er greit å gå med hodeplagg. Jeg går med den i solidaritet med dem som går i hijab eller turban. Turbanen er min krone, er det ikke det sikhene sier?
– Ingen skal hetses for hodeplagget sitt. Likevel er jeg motstander av uniformering og at man må gå med et hodeplagg ut fra bestemte religiøse dogmer. Vi må prøve å unngå fryktretorikken, og humor er viktig her. Se, dette er min krone!
Hun mener selv at hatten kan gi assosiasjoner til et kvinnelig kjønnsorgan.
– Hvor mange fallossymboler har vi ikke tilbedt gjennom tidene? Det er nye tider nå. Og hvis det ikke er det, får vi søren meg skape det.
Dyras beskytter
Likevel er det dyra som er førsteprioritet for Rehman nå. Hun mener det står ille til med rettighetene deres i Norge. Næringsinteressene er sterke. Pelsindustrien, rovdyrpolitikken og ikke minst matindustrien har alle mektige lobbyer som er overhodet ikke interessert i å sette medfølelse med dyr og naturen først.
Eckhart og Casper følger etter meg helt ut i gangen når jeg skal gå. De peser og hopper i de tykke, hvite pelsene, laget for arktisk klima.
– Ikke la dyra bli en bisetning til slutt, da. Det har vært mye fokus på Mulla-løftet tidligere.