Comedian, Writer, Speaker

Bekymringsbrev angående arbeidsmiljø og lederstil i NOAH

Dette brevet er publisert med tillatelse av forfatterne. 5 ansatte i NOAH i sentrale stillinger. Brevet ble publisert januar 2018 men har publiseringsdato satt til da den ble sendt til NOAH styret. Den er publisert i forbindelse med min varsling 

 

Til styret i NOAH – for dyrs rettigheter

ved Siri Martinsen, Øivind Pedersen, Elisabeth Garcia Skogsøy, Jørn Aass, Śraddhāpa Dharmacārī

Vi er fem ansatte og tidligere ansatte som i løpet av det siste året har sett oss nødt til å si opp våre stillinger i NOAH, alle på grunn av den uakseptable måten vi har blitt møtt og behandlet på av NOAHs ledelse. Vi ønsker å varsle styret om det vi ser på som en svært alvorlig ukultur i NOAHs ledelse, styrt av daglig leder Siri Martinsen. Bekymringen gjelder også styremedlem Øivind Pedersen, styremedlem Elisabeth Garcia Skogsøy, samt XXXXXX. Vi har alle forsøkt å ta opp våre saker direkte med ledelsen, uten at dette har ført til endringer. Vi velger nå derfor å skrive dette bekymringsbrevet. Vårt håp er at det vil skape endringer – for nåværende og fremtidige ansattes skyld, for organisasjonen som helhet og i arbeidet for dyrene som NOAH er til for.

Vi ønsker først å understreke at vi alle har vært både stolte av og glade i det arbeidet vi har kunnet gjøre for dyrene gjennom NOAH. Ingen av oss har hatt noe ønske om å slutte. Slik forholdene har blitt, har imidlertid ingen av oss sett noen annen utvei enn å si opp det som har vært drømmejobbene våre, og flere av oss også vår tilknytning til NOAH.

Som arbeidstaker i Norge har man en udiskutabel rett til ytringer og medvirkning på arbeidsplassen. På en arbeidsplass som vår, med organisasjonens spesielle samfunnsoppdrag, er denne retten ekstra viktig. Mangel på rett til ytringer og medvirkning på arbeidsplassen ødelegger de ansattes arbeidsglede og engasjement og skaper dårlig effektivitet i arbeidet for dyrene. Arbeidsmiljølovens formål er å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø. Dette innebærer at NOAHs medarbeidere har Arbeidsmiljøloven med seg når de kommenterer, foreslår, spør og ytrer om emner som kan være nødvendige for organiseringen, den faglige utviklingen, om arbeidsmiljø eller NOAHs effektivitet og resultater. Spørsmål, endog spørsmål som kan oppfattes som kritiske, er nyttige for NOAH, og må ikke undertrykkes av en ledelse som ikke forstår behovet for arbeidsglede og faglig medvirkning, og heller ikke møtes med trakassering eller trusler om å miste arbeidet. Sistnevnte forhold, som har blitt opplevd av ansatte, er klare brudd på Arbeidsmiljølovens § 4-3 punkt 4.

NOAHs leder Siri Martinsen påstår at det er en lav terskel for å ta opp ting med ledelsen. Dette er imidlertid ikke vår opplevelse. Også verneombudet har varslet ledelsen om dette, uten å ha blitt hørt. Når vi har ønsket å ta opp noe, eller er blitt kalt inn til samtale, har vi ikke blitt møtt med ønske om å finne løsninger. I stedet har Siri Martinsen fortalt oss konsekvent at vi tar feil eller misforstår, at vi bare må finne oss i ting man ikke må finne seg i på andre norske arbeidsplasser, at det ikke er aktuelt å endre noe, at ledelsen ikke har tid å bruke på slikt, at vi kanskje ikke passer inn i en slik jobb, osv. Om man tar til orde for endringer eller ikke går med på det man ser på som urimelige krav, blir man tydeligvis et problem for NOAH. Noen av oss har fått signaler om at vi ikke lenger er velkomne som arbeidstakere i NOAH av disse årsakene. På grunn av forholdene har det krevd stadig mer mot å stille spørsmål eller ta opp problemer i NOAH. Verneombudet er også kjent med at en ansatt har fått beskjed av ledelsen om at det er negativt å ta opp ting med verneombudet. Vi minner om Arbeidsmiljølovens § 6-2. Flere av oss reagerer dessuten sterkt på måten flere ansatte har blitt kalt inn til møte med ledelsen på for å snakke omarbeidsforhold – helt spontant, og uten mulighet for verken å forberede seg eller benytte seg av retten til å ha med verneombud eller en annen støtteperson.

Vi synes det er alvorlig at vi og flere ansatte, gjentatte ganger og i en årrekke, har fått både streng og tydelig uttalt beskjed av ledelsen om at vi ikke får lov å snakke med andre ansatte om vanskelige ting på arbeidsplassen. Tar man kontakt med kolleger, eller lar kollegaer ta kontakt med deg, beskyldes man fra NOAHs ledelse for baksnakking og ryktespredning og å bidra til et dårlig arbeidsmiljø. I motsetning er arbeidserfaringen vår fra andre nordiske arbeidsplasser at ansatte gjerne oppfordres til å gi hverandre gjensidig støtte og hjelp til å ta opp ting som kan være vanskelig å stå i alene – også når det er snakk om arbeidsmiljø og arbeidskonflikter. Særlig bekymringsfullt er at dette nå skal formaliseres mellom NOAHs ledelse og ansatte i nye kontrakter – da underformuleringer som at vi skal ”snakke med hverandre og ikke om hverandre” og ikke ”spre misnøye og rykter om kolleger”. Formuleringene er i seg selv uproblematiske å forholde seg til, men når vi har fått beskjed av både Siri Martinsen og Elisabeth Garcia Skogsøy om at det i praksis innebærer ”forbud” mot å snakke med og søke støtte hos en kollega angående vanskelige forhold på arbeidsplassen, mener vi dette er bekymringsverdig. Måten NOAH håndterer dette på har vakt sterke reaksjoner fra både JussBuss, LO og Arbeidstilsynet, samt hos en bedriftsrådgiver.

Videre er det flere ting vi reagerer på: Noen av oss har opplevd urettferdig behandling i konflikt med annen ansatt, en av oss har blitt nektet utvikling i stillingen selv om dette ble lovet. Bekymringsytringer til ledelsen angående kollegers helse som følge av overarbeid har blitt avfeid, noe som i ett tilfelle resulterte i sykemelding, og en av oss fikk vite at ansettelsen hennes var en belastning da hun ble delvis sykemeldt. Utskjelling eller uthenging, også mens andre hører på, latterliggjøring, avfeiende monologer og enveis medarbeidersamtaler med ugyldig referat, er eksempler på ting vi har opplevd. Vi føler alle at arbeidet vi har utført (både betalt og frivillig) for NOAH er lite verdsatt, på grunn av måten vi har blitt behandlet og snakket til på av NOAHs ledelse.

Vi ønsker også å gjøre styret oppmerksomme på at nyansatte har opplevd å ikke bli ivaretatt. Opplæring og oppfølging blir nedprioritert, noe som har resultert i at ansatte har opplevd å bli straffet for forventninger som ikke var kommunisert. Dette er ikke i henhold til direktiv 89/391/EØF, artikkel 6, som krever tilrettelegging av informasjon og opplæring fra arbeidsgiveren. Dårlig ivaretakelse av nyansatte har også vært tilfelle i forbindelse med praktikantordning: Verneombudet har fått kjennskap til at en praktikant opplevde at hans ansettelse hadde som formål å gi NOAH gratis arbeidskraft, uten hensikt om å gi oppfølging eller tilrettelegge for arbeidsoppgavene som var avtalt. Lite interesse for praktikantens resultater førte til mistillit og uklarheter mellom praktikanten og nærmeste leder, i tillegg til utallige timer overtidsarbeid som ble oversett. Disse forholdene valgte praktikanten å varsle sin arbeidsgiver, XXXXX om, ved slutten av arbeidsforholdet. Hendelsen fant sted i fjor.

Vi har vært i kontakt med en rekke tidligere ansatte som har opplevd liknende situasjoner som oss. Det viser seg at måten ledelsen behandler ansatte på er en vanlig årsak til å si opp jobben sin i NOAH, og har vært det i en årrekke. Flere sier de har slitt med alvorlige helseproblemer i etterkant. Som oss, er flere av disse villige til å fortelle om sine opplevelser skriftlig til NOAHs styre om nødvendig. Verneombudet er i tillegg kjent med at en ansatt nylig har blitt oppsagt, og at den ansatte er av den oppfatning at hun er blitt usaklig oppsagt.

Vi er, ut fra våre egne opplevelser og samtaler med tidligere ansatte, spesielt bekymret for at nåværende og fremtidige ansatte vil kunne bli rammet av det samme som vi og tidligere ansatte har opplevd, og at dette kan gi så kraftige helseskader at vi ikke kan la det skje.

Vi håper nå på handling fra styrets side, for å endre forhold som etter våre oppfatninger og erfaringer ødelegger arbeidsgleden og engasjementet til ansatte, som går alvorlig ut over ansattes livssituasjon og helse, som tvinger mange til å si opp jobben sin, som er til skade for NOAHs omdømme og som skaper en langt dårlige effektivitet i arbeidet for dyrene. Vi håper ikke at NOAHs styre forsvarer en slik situasjon ovenfor seg selv, sine ansatte, sine frivillige og sine betalende medlemmer. NOAH og dyrene fortjener bedre.

Vi ber om en dokumenterbar tilbakemelding på brevet fra et samlet styre innen to uker (06.06.2017), der vi imøteser en plan for forbedring av arbeidsmiljøet og måten NOAH ledes på.  Vi ser så alvorlig på saken at dersom vi ikke får et tilfredsstillende svar fra styret innen denne datoen, eller ikke ser at det oppnås en nødvendig endring i arbeidsforholdene, vil vi fortløpende vurdere om også andre må varsles om forholdene som hersker i NOAH. Det kan også innebære en offentlig varsling.

Svaret som ble mottatt fra NOAHs styre inneholdt dessverre ingen konkrete tiltak for bedring av arbeidsmiljø, dette er et utdrag fra vårt svar tilbake:

Vedrørende svar på vårt bekymringsbrev ønsker vi å understreke at det er ukulturen som hersker i NOAH vi varsler om og ikke våre enkeltsaker. Vi har som nevnt alle forsøkt å ta opp våre enkeltsaker direkte med ledelsen uten å ha blitt hørt, og da vi innså at det ikke kun er snakk om våre enkelte opplevelser, men en omfattende ukultur som har hersket i NOAH i en årrekke, valgte vi å varsle om dette i fellesskap. Enkeltsakene vi har nevnt er eksempler, som altså alle har vært tatt opp direkte med NOAHs ledelse ved tidligere anledninger. Vi har alle sagt opp våre stillinger, og er ikke ute etter å få respons på enkeltsakene. Vi er alle ferdige med NOAH og vil videre. Brevet ble sendt grunnet en oppriktig bekymring for nåværende og fremtidige ansatte i NOAH, og for NOAH som en viktig organisasjon for dyrene.

 

Har Morgenbladet gått fra vettet?

En facebook post om Aden kritikken:

Jo for inni svarte helvete, nå skal jeg fortelle hva jeg tenker på. Har Morgenbladet gått fra vettet? I en allerede fra før ikke akkurat edruelig debatt om Amal Adens rolle og hardt tilkjempede innflytelse i norsk offentlighet, så greier hele tre journalister sammen å skrive noe av det drøyeste jeg har sett siden Gullestad debatten i Aftenposten/ Dagbladet i begynnelsen av 2000 tallet..

Morgenbladet kupper først  Utrops sak hvor de etterlyser dokumentasjon av påstander fra samfunnsdebattanten Amal, som hun selv ikke kan oppgi i tråd med politiets anbefalinger.
Utrop jubler over oppslaget og tror de har fått “anerkjennelse” av Morgenbladet. Men avisen har rett og slett bare stjålet kritikken til Utrop og tatt det på en underliggende rasistisk fordomsfullt vis så jævlig mye lenger. Amal er plutselig en jungel-forfatter, somaliske “historiefortellere” er egentlig bare eventyrfortellere blir det formidlet anonymt. I tillegg bruker de en politisk streber og realitetsfornekter som Bashe for å kritisere Amal. Hvor er de somaliske kvinnene i denne saken egentlig? Det er jo en rekke av dem i norsk samfunnsdebatt?
Jeg har støttet Utrops mediekritiske aspekt, selv om de har tabloidisert saken langt over streken.
Men Morgenbladet har bare sjokkert. Først skal de liksom vise til at de ettergår Amal, og så tar de flere samfunnsdebattanter i en og samme bås kun fordi de er innvandrere. I stedetfor å nevne den brede og mangfoldige siden den flerkulturelle debatten tross alt har hatt i langt tid, velger de å gå etter de to-tre personer som er blitt syke eller ikke ønsker offentlighet, hvor deres private historier faller inn under taushetsplikten og vær varsom plakaten.
Louiza Louhibi ga et ansikt til ofre for overfallsvoldtekter. Den norsk-pakistanske journalisten Shazia Majid intervjuet henne i VG og fokuserte på at ikke bare blonde norske jenter er utsatt for den type kriminalitet. Hvor er det Louiza har kritisert «mørke kjellere i innvandrermiljøene» her Morgenbladet?
Sara Azmeh har en stor produksjon av spalter og forfatterskap bak seg, hun blir redusert til en som brente hijab, det blir i saken ikke tatt hensyn til at hun rett før hun forsvant fra offentligheten IKKE tok opp kritikkverdige forhold i innvandrermiljøene, men kritiserte mektige Schibsted på det sterkeste, noe hun sto ganske alene om, men til slutt fikk støtte fra NJ. Heller ikke formidler Morgenbladet de fantastiske stuntene og varme inkluderingen Sara også har bidratt med, som feks da hun satte seg utenfor moskeen og sultestreiket fordi hun krevde at de skulle snakke med henne og slutte å ekskludere mennesker som henne. Hun ønsket oppriktig å snakke med miljøet.
Den unge poeten Yaya har en selvstendig tragisk historie om vekst og fall i dansk offentlighet. Det at Morgenbladet har hentet frem akkurat disse tre navnene for å henvise til at stemmene fra innvandrermiljøene blir haust frem og “hyllet” egentlig er ustabile og brukt er vanvittig. Hvis noen brukte noen av dem så var det Dagbladet som begikk en grov overtramp og publiserte en privat video av en ung Louiza på byen. Videon ble fjernet etter trusler om PFU anmeldelse. Dette hadde ingenting med innvandrerdebatt å gjøre.
Sara følte seg brukt av Aftenposten som ikke honorerte sine spaltister redelig men brukte dem i sin debatt-prduksjons fabrikk. Dette er kritikk av norske forhold.
Ikke bare har Morgenbladet ødelagt hele den legitime delen av oppfølgingen av Amals påstander, men de har eksponert sin egen etnosentriske og reduksjonistiske holdning til samfunnsborgere med innvandrerbakgrunn.
Så til hva Kjetil Rolness gjorde meg oppmerksom på. Lederkommentaren i Morgenbladet, Marit Slotnæs vulgære utspill om “ekstrempsykologi” knyttet til de som har stått i stormen. Hva i huleste betyr dette? Kan Morgenbladet vennligst forklare meg hvorfor jeg blir nevnt i denne sammenheng? Og i sammenheng med Ayaan Hirsi Ali og Sara Azmeh? Tror Morgenbladet vi har prikk lik hjernekjemi og erfaringsbakgrunn fordi vi ikke er født etnisk norske? Eller ser de bare en haug med utlendinger som “vrøvler ett eller annet om islam og integrering og slikt!” ? ? ? Hvis ikke dette er rasisme så hva faen er det da? Hvis poenget er at traumatiserte mennesker må behandles varsomt i den offentlige debatten så si for hell sake heller det da. Morgenbladet. Jeg har vokst opp i Akersgata, og kjenner hele historikken til utviklingen av norsk flerkulturell debatthistorie forbanna godt. Den politiserte posisjoneringen som stinker bak saken deres er lett gjennomskuelig. Jeg skrev om min voldshistorie som godt voksen kvinne etter å ha bearbeidet alle forhold rundt dette. Og den handlet ikke om kritikk av innvandrermiljøene eller religion, men om vold i nære relasjoner, og seksuelle overgrep begått av nordmenn på norsk barneverninstitusjon. Passet ikke dette inn i fortellingen deres Morgenbladet? Er det ekstrempsykologi å ta opp overgrep på institusjoner? Eller er det slik at dere er fullstendig blinde for den brede samfunnskritikken debattanter med innvandrerbakgrunn har bidratt til ? For en jævla farse. På den ene siden kritiserer høyrevridde medier for at samfunnsdebattanter med innvandrerbakgrunn blir sviktet, på den andre siden hevder venstrevridde at mediener ukritisk hyller og “trodd for mye på dem”. WTF? Kan dere slutte å behandle folk som brikker i et spill?

 

Les også

Sant og usant hos Morgenbladet av Kadra

Hvem faktasjekker faktasjekkerne av Doremus

Meg selv av Amal Aden

 

Oppdatering:

Intervju om Morgenblad artikkelen i Dagbladet

Svar i Morgenbladet 

Nå må Morgenbladet slutte å oppføre seg som piratene i Aden-bukta. De gjør alle kvinnelige samfunnsdebattanter til gisler for sitt utdaterte og etnsosentriske syn og forsøker å gjøre Aden til en jungelforfatter. I Jungelboken forsøkte slangen Kaa å kvele Mowgli. Men det gikk ikke så bra, gjorde det?
Hvis Aden skal sammenlignes med noen fra jungelens fortellertradisjon, så må det være Mowgli. Selvstendig, fri, og sannhetsøkende, rettferdig forsvarer for de svakeste.

Etter å ha lest Marit Slotnæs, debattredaktør i Morgenbladet, svare på sine utspill om ekstrempsykologi og minoritetskvinner i Dagbladet, er jeg sikker. Det går en knallrød linje fra Gullestad/ Shabana debatten i 2002 til Amal Aden debatten vi har som går nå. Kvinnelige samfunnsdebattanter blir “brukt” av media. De får egentlig bare oppmerksomhet i kraft av at de er fra “innsiden” og er unge. Ikke et ord om at de faktisk gjør jobben til norske forfattere og journalister i å skildre alle kritikkverdige samfunnsforhold.
Hva med menn? De har en selvstendig hjerne de da, når de deltar i samfunnsdebatten i motsetning til kvinner som bare forbrukes? 

Marit Slotnæs bruk av ordet ekstrempsykologi i forbindelse med kvinner som står i stormen, nå utvidet til å gjelde alle som deltar i debatten på facebook, og redusering av kvinnelige samfunnsdebattanter til å bare være noe norsk samfunnsdebatt er “storforbrukere av”, gjør at Slotnæs faller inn under de etnosentriske norske medienes narrativ.
Dette må jo være rasistisk ekstrem-journalisme:) Som ironisk nok bekrefter Gullestads ( fred være med henne) forskning om nettopp norske tenkemåter.
Til dere som er kritiske til Adens virksomhet: det er helt legitimt at dere kritiserer henne og andre samfunnsdebattanter, og frihetsforkjempere ved at påstander ettergås. Det skal ikke være slik at folk blir uskyldig rammet av utsagn som er alvorlige og som beskriver større grupper med mennesker. Men ikke godta et reduserende og bananrepublikk-forfatter omtale av meningsmotstandere værsåsnill. Det slår tilbake på alle som deltar i den flerkulturelle samfunnsdebatten..

For dere som er for unge til å huske Gullestad debatten her er link til hennes kronikk som startet 2000 tallets største kulturdebatter og mitt svar til henne.

Rehmans skygge
http://www.aftenposten.no/…/led…/Rehmans-skygge-546838b.html
Hvem skygger for hvem
http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/08/02/344915.html

http://www.dagbladet.no/…/shabana-rehman-om-amal-a…/65799077

 

Stilnet? “Hold nu kæft” Hilde Sandvik

I sin iver etter å påpeke “den norske feigheten” ti år etter karikaturstriden, misbruker Bergens Tidende kommentator Hilde Sandvik en rekke kvinnelige samfunnsdebattanters navn i kommentaren “Kvinnene som stilna”. Sandvik reduserer deres virksomhet til ha hatt til felles at de har vært i frontlinjen mot ”det muslimske patriarkatet”, men på grunn av den norske feigheten har disse kvinner på forskjellig vis stilnet eller marginalisert i debatten. Sandvik følger jo ikke med og kunne like gjerne bedt kvinnene om å holde kjeft. For det er slik teksten hennes behandler dem. Continue reading

Catch 22

Appell som ble holdt i dag under “Jeg er Charlie- og vil ikke bli brakt til taushet” demonstrasjon foran Stortinget. Arrangør: Hedningsamfunnet.

– Kjære frihetselskere

Volden vi ble vitne til nå gir mange av oss følelsen av å være fanget i en catch 22. Oppgi en del av ytringsfriheten som skal kritisere vold og undertrykkelse for å ikke bli utsatt for vold og undertrykkelse.
Dette er tyrannisk. Og det er helt uaksebtabelt uansett hvilken guder du ber til eller ikke ber til.
Siden det er ytringsfriheten som er truet vil jeg nå bruke de ordene som kanskje er sterkest i dag å si.
– Jeg elsker jøder
( hånd som slår ansiktet)

Hils på min fanatiske hånd. Den slår meg hver gang jeg tenker annerledes enn den. Den slår meg, noen ganger til blods hver gang jeg tenker fritt. Men det er min hånd. Den vokser ut av min kropp. Det er omtrent slik den sekteriske volden vi er vitne til vokser ut av en religion, eller en ideologi. Vi må nå vise at kroppen er sterkere enn den enkeltstående hånden som slår. Vi må vise at hodet og hjertet har en sterkere kraft enn hånden som slår.

Vi har i tillegg en annen hånd. Den hånden vi nå skal bruke for å rekke frem. Ta hverandre i hendene og si etter meg de ordene som er den eneste medisinen mot voldshandlinger.

Disse ordene må vi nå rope så høyt at hele Europa hører det!
Vi må rope de selv om vi ikke engang er i flertall. Vi må rope de slik at vi blir i flertall. Rop det så høyt at disse voldshisserne som radikaliserer ungdommen vår, at deres stemmer blir overdøvet av kjærligheten Europa viser.

Vil alle sammen si etter meg? :

Ja vi elsker jøder
Ja vi elsker muslimer
Ja vi elsker Europa.
Ja vi elsker tanke og ytringsfrihet.
Ja vi elsker Charlie

Vi har derimot ingen plikt til å elske Islam, Jødedommen, eller Kristendommen. Vi har ingen plikt til å bøye oss for noen guder, eller i noen gudshus. Det som er vår plikt nå er å se inn i hjertene våre og spørre hva det er som gjør at vår egen hånd slår. Vi har en plikt til å bli kjent med våre medborgere, jobbe for samhold og bygge tillit.

For vet dere hva, jeg tar det for gitt at muslimer, frafalne, dissidenter, og innvandrere i Europa er fredelige og hardtarbeidede mennesker, jeg tar det for gitt at europeere flest ikke er rasister. jeg tar det for gitt at vi er alle på vei mot et mer og mer likestilt samfunn og at vi alle må jobbe for det.

Det jeg IKKE tar for gitt, og som vi må stå samlet mot nå, er blasfemilovene. Det er de som gir disse gærningene license to kill. De må vi fjerne. Det er blasfemilovene religiøse ledere, politikere og andre må ta avstand til. Å ta avstand til terror er enkelt. Et oppgjør med blasfemilovene er ikke det.

Ordet må fortsette å være fritt. Og nå må vi lete. Vi må starte jakten på de ordene som er blitt brukt for å radikalisere vår ungdom. Vi må lete etter de bildene som er brukt for å hjernevaske unge mistilpassede følsomme menn og kvinner uten en trygg tilhørighetsfølelse i dagens Europa.
De ordene som voldsideologene bruker. Den yringsfriheten de bruker til å skape splid og spittelse. Disse ordene må vi finne , vi må svare ungdommene, vi må gi dem svar på tiltale. Og de ordene, de bildene vi vil finne, de som er brukt for å rekruttere til drap, det er disse ordene som vil utfordre vår ytringsfrihet. Og der vil vi trenge mer satire, vi vil trenge mer og modigere journalistikk og mer soleklar opplysningskamp. Og vi skal vise at vi kan le sammen. I dypeste alvor.

Det er den jobben som står foran oss. I ytringsfrihetens navn. I Charlies navn.
Muslimer kan fint le av muhammedtegninger, de kan bare si: -hah! han ligna ikke engang. You are not even close.
Satirikere kan le av det og fortsette å tegne og si: nei og det var ikke det som var poenget!

20150111-095235.jpg

Les også
The Koran do not forbid images of the Prophet

Shabanas forestilling på Kolbotn 16.okt kl 1930

Inviterer dere til en politisk, humoristisk og personlig monolog. “For Konge og Fedreland-i nasjonens tjeneste”

Billetter kan bestilles her.

Trailer fra New Orleans oppsetningen her

Få kan bevege, provosere og inspirere så sterkt som Shabana Rehman. I alt hun gjør- som komiker, artist, spaltist og debattant- kombinerer Shabana lekenhet og humor med et brennende og kompromissløst engasjement for individets frihet. Sentralt i hennes metode står overasskelsen, det å tenke på tvers og bruke virkemidler ingen har tenkt på før, for å formidle et viktig budskap.
” For Konge og Fedreland” er hennes kritikerroste forestilling, som har turnert verden rundt, forestillingen er basert på selvopplevde hendelser og tar opp temaer som ytringsfriheet, migrasjon, vold og humor.

Presse:
Uvanlig tøft og modig, en enestående opplevelse- Klassekampen
Uten filter- og med et stort bankende hjerte- VG
Fascinerende og klok- Dagsavisen
Noe av det beste fra Shabana Rehman- X-plosiv

Publikumsreaksjoner:
Du kommer inn på scenen og vi er bergtatt fra første stund, i det ene øyeblikket holdt jeg på å le meg i hjel, og i det neste øyeblikket klump i halsen. Siri

Dette er det beste jeg har sett på en teaterscene noen gang! Jeg lo, gråt, og tenkte at dette er dramatikk på sitt beste. La oss si…Dette var SHOW.! Takk, Karin Muri, journalist VG.

Folketale om dyrs rettigheter

Anledning: NOAHs markering for dyrepoliti i Norge.
Les mer her og se bilder fra den store markeringen

Kjære tobeinte og firbeinte som har møtt opp her i dag. Denne markeringen er ikke bare et bevis på at det norske folk virkelig ønsker et dyrepoliti i Norge i dag. Markeringen viser også at Norge har endret seg, og at det i dag er historisk støtte for å ta vold mot dyr på alvor.

Å skade et dyr er ikke hærværk. Det er en voldshandling som må ansvarliggjøres og straffeforfølges.

Vi må ha nulltoleranse for vold mot dyr. Det er så enkelt, så tydelig og så nødvendig.

Da jeg selv fikk dyr som familiemedlemmer ble det svært vanskelig å fortsette å være et taus vitne til all dyrevolden som blir avdekket. Det er en av de groveste etiske overtrampene i vårt samfunn å skade et følende sansende vesen som selv ikke kan si i fra eller forsvare seg. Er det noe jeg angrer på i mitt liv så er det at jeg ikke tidligere har innsett dette. I dag er min reaksjon på vold fra mennesker like sterkt om det blir begått tortur mot et dyr eller mot et menneske.

Vi trenger ikke forskning for å fortelle oss at om et barn fryder seg over å skade et dyr, så er det ikke en normal eller sunn utvikling i det å være et menneske.
Så hva er det å være et menneske? Vi er dømt til frihet. Til å ta ansvar for våre handlinger. Vi har bevissthet om at andre vesener også kan lide på samme måte som oss. Enten de er dyr eller mennesker. Hva er da grunnen til at vårt rettssystem ennå ikke har tatt dette på alvor? Hva er årsaken til at dyrevelferdsloven er til pynt. Skjønt ikke til pynt engang men en skam.

Akkurat som alle dere som har møtt opp her i dag, ble det for meg vanskelig å fortsette å være et taus vitne. Å engasjere seg mot vold i alle former er ikke konsekvent når vi ikke tar med dyrenes rettigheter.
Vissheten om de overgrep som systematisk og i ekskalerende fart skjer mot dyrene endret meg for alltid. Hvordan vi behandler dyrene og utnytter dem er vår tids viktigste varsellamper. Det handler om hele vårt miljø, vårt matfat, vår overlevelse og vår etiske retningssans.
Derfor søkte jeg meg til NOAH. De har gjennom 25 år stått opp for de individene som ikke blir inkludert i rettigheter vi mennesker tar som en selvfølge.

Ikke-vold bevegelsen, stemmerett bevegelsen, kampen for kvinners rettigheter og for individets frihet har en ting til felles. Medfølelse med levende vesener. Når vi virkelig erkjenner dette, hvordan kan vi da bure dyrene inne, forkorte deres liv brutalt, invadere deres forplantningssyklus, og ta fra dem deres avkom på den systematiske måten vi har drevet det til? Vi har snudd før, vi har erkjent før, vi har opplevd at endringer kan skje i vår levetid. Sammen kan vi også få slutt på menneskenes overgrep mot dyrene. Sammen kan vi i det minste få et dyrepoliti på plass NÅ!

Alle vi som har møtt opp her i dag, trenger ikke å bli fortalt hvorfor det er viktig å ta vold mot dyr på alvor. Vi vet hvorfor og vi er mange. Gjennom å være mange, gjennom å være samlet skal vi få til den endringen som trengs for at vold mot dyr blir tatt på alvor.

Selv når vi endrer vårt samfunn for å stoppe menneskene som begår vold mot dyr, selv da gir dyrene oss dette: det gjør vårt samfunn bedre, de gjør at vi som mennesker blir bedre. Det er gaven de gir oss fordi vi endrer vårt dyresyn, fordi vi respekteter dem som de følende sansende vesener de er.

Om ikke for annet, så kun for dette skal vi sammen forandre oss, forandre vårt rettsystem til å ta all vold på alvor

Dyrene har ingen regjering, de har ingen Storting, de har ingen konge eller dronning. Deres eneste vitne, som kan fortelle hvilke overgrep som blir begått mot dem, er deres egen kropp og vi som vet. Det er forskjellen på dyr og mennesket. Vi kan gjøre deres situasjon bedre og stoppe volden mot dem. De kan det ikke.

Vi er ett folk som bryr oss, som skjønner og anerkjenner dyrs rettigheter. Nå må vi faktisk kreve at rettsystemet vårt gjør det samme og stå på til det er gjennomført.
Et torturert dyr er også varsel om et farlig menneske, eller om en menneskelig tragedie. Å etterforske hvem som er ansvarlig for slike handlinger er det aller minste vi som et sivilisert samfunn kan gjøre og i dag krever vi dette.

Det er dette ansvaret vi nå må ta fullt ut.

Politiet trenger ressurser, for at de skal få det må politikerne velge det, for at politikerne skal velge det så må vi , folket, samle oss og kreve det. Og dagen i dag skal være et bevis på at det er bare en vei vi skal gå fremover nå, og det er sammen med dyrene. Slik vi er skapt til .

Jeg vil invitere dere til å melde dere inn i NOAH
Før aksjonen videre.
Takk

NOAH: – Massiv mobilisering for dyrepoliti i Norge

Lørdag 4. oktober arrangerer NOAH – for dyrs rettigheter en markering for dyrepoliti foran Stortinget – få dager etter at FBI ytterligere har økt sin fokus på dyremishandling. På agendaen står både dyrs rettsvern og sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker.

Hvor og Når: Hovedmarkeringen finner sted foran Stortinget klokken 16:00. Det vil også bli holdt støttemarkeringer i Trondheim, Tromsø, Bergen, Stavanger, Kristiansand, i tillegg til mindre markeringer i bl.a. Leknes og Stord.

Hva: Det vil bli appeller/taler fra Shabana Rehman, Hanne Kristin Rohde (forfatter, tidligere politi-leder i Oslo), Ragnhild Bjørnebekk (voldsforsker, Politihøgskolen), Ragnhild Sollund (kriminologiprofessor), Eva Diesen (svensk voldsforsker) og Aughild Åsøy (leder for eneste krisesenter som tar imot familiedyr) – samt Abid Raja (V), Bård Vegar Solhjell (SV), Stefan Heggelund (H), Helge Thorheim (FrP), Une Bastholm (MDG) og en stortingsrepresentant for AP.

Hvor mange: I Oslo er 6650 påmeldte på facebook – på landsbasis ca 10.000.

NOAH – for dyrs rettigheter har jobbet for å styrke dyrs rettsvern siden oppstarten for 25 år siden. Å opprette et eget dyrepoliti har de siste årene vært en helt sentral del av dette arbeidet.

– NOAH anmelder stadig flere dyremishandlingssaker, men ser at de fleste blir nedprioritert og henlagt – selv saker der dyr har blitt utsatt for svært grov vold eller vanskjøtsel. En eget dyrepolitienhet innenfor politiet som kan etterforske dyremishandling er slik NOAH ser det nødvendig for at dyremishandlingssaker skal bli prioritert. Dyrevelferdsloven skal ikke bare være “til pynt”, sier Siri Martinsen, leder i NOAH.

Nylig meldte FBI at de vil oppgradere dyremishandling fra kategorien ”annet” til en ”Gruppe A forbrytelse”. Dette betyr at dyremishandling vil bli etterforsket som en egen kategori, på lik linje med f. eks. drap og overfall. Årsaken er den tydelige sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Flere av appellantene i NOAHs markering lørdag har sterk faglig bakgrunn nettopp innen voldsforskning:

– Når det gjelder sadistisk vold og ekstrem vold er det ofte et mønster av dyremishandling hos samme personer, uttaler voldsforsker Bjørnebekk.

Samtidig er dyrs eget rettsvern god nok grunn for at politikere og politi skal oppgradere dyremishandlingen:

– Med min bakgrunn fra Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo-politiet vet jeg hvor viktig det er å ta sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker på alvor. Men må vi virkelig se en risiko for forbrytelser mot oss selv for at vi skal ta vold mot dyr på alvor? Er ikke kunnskapen om at dyrene opplever smerte, nok til å få oss å forstå at også de er viktige i seg selv?, sier Hanne Kristin Rohde.

– Tilsammen for alle markeringene nærmer vi oss 10.000 påmeldte på facebook – og tallene stiger kontinuerlig. Dette er helt tydelig et tema som engasjerer sterkt. Vi håper derfor at så mange som mulig tar med seg venner og kjente og møter opp på markeringen, slik at vi kan gi et tydelig signal til politikerne om at vi krever et dyrepoliti i Norge nå, sier Martinsen. 

Kontakt: NOAH v/ veterinær Siri Martinsen, 959 444 99 / 45 09 88 95

Dverggåsas søksmål

§ 112.

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Mitt navn er Shabana Rehman og jeg vil anmelde den norske stat på vegne av ….. dverggåsa. Den har gitt meg oppdraget, fordi den ikke snakker menneskespråk.
DEN NORSKE STAT VED REGJERINGEN ANMELDES FOR BRUDD PÅ PARAGRAF 112 I GRUNNLOVEN.

Dverggåsa er en av to arter som har lovbestemt beskyttelse mot miljøskade. Blant mange hundre oljeskadde arter langs kysten, ble det lovfestet at dverggåsa skulle vaskes ren i et statlig rehabiliteringsprogram. Fordi den er utdrydningstruet. Alle oljeskadde fugler fra andre arter, ble avlivet.

– Jeg, dverggåsa, anmelder den norske stat for å ha brutt miljølovens paragraf 112 i Grunnloven, som sier at enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.

Jeg, Dvergåsa, regner meg selv som en del av dette lovbeskyttede mangfoldet, jeg regner også min slekt og etterslekt, som det, og jeg regner meg selv som borger med rett til informasjon om hva som skal skje med mitt levemiljø. Denne informasjonen fikk aldri sjøfuglene.

Mange hundre fugler ble senest i år funnet med oljetilsølte fjær. Fjærene mine ble også tilsølt av olje. Og jeg hadde ingen mulighet til å beskytte meg mot kulden.

Mine artsfrender, små og store frøs fast i isen og døde. Ingen hørte ropene deres. Ingen lyttet til dere smerteskrik. Ingen kom for å redde dem. Det ble opprettet rehabiliteringsprogrammer, der menneskevenner fanget oss inn og renset oss. Mange av oss overlevde ikke dette heller. Til slutt ble arbeidet så omfattende at kun vi, utrydningstruede dverggjess, ble fanget inn for å vaskes. Alle andre skulle avlives. Som overlevende ser jeg på de som min borgerplikt å levere denne anmeldelsen. Det eneste rette å gjøre. Vet dere hvordan det er å være et levende individ og få tilsølt kroppen sin med olje? Og da snakker jeg ikke om spa og massasje. Så tenk.

Fjær er vår prakt, vårt verktøy, våre klær, vår beskyttelse. Vi er sjøfugler. Havet er vårt hjem, havet er vårt matfat. Teller ikke det?
Ser dere ikke at vår helse også er deres helse? Vårt mangfold er en del av deres mangfold?

Når jeg først har fått ordet vil jeg også anmelde staten på vegne av flere dyr enn dverggåsa. På vegne av alle dyr, faktisk.

Vi ,dyrene, ser hvordan naturen, som vi har en bedre tone med enn dere mennesker, blir mer og mer sårbar på grunn av måten menneskene behandler den på.

Vi har kanskje ingen autonomi i rettslig forstand, men vi er mange, flere millioner, flere generasjoner. Selv om dere ikke kan se og høre oss, selv om dere ikke alltid føler slektskapet med oss, så er vi bundet direkte til den ufødte generasjon av arten menneske.

Til sammen er vi en sterk stemme. Til sammen kan vi stevne inn Den norske stat ved regjeringen for å ha ødelagt våre livsbetingelser. Vi krever oppreisning. Ikke at noen straffes eller bures inne.

Men en bot må betales: Livsgrunnlaget vårt.

Dere som tilhører menneskeslekten, har tatt all makt over livene til alle ikke-menneskelige individer. Det ga dere også et ansvar, men det ansvaret har dere svekt. Derfor anmelder jeg den ansvarlige i deres slekt. Staten deres. Vår art har ingen makt. Men vi er varslere, om hva dere gjør mot naturen. Vår skade er naturens skade. Som er deres speilbilde.

Nå har speilet sprukket. Vi håper derfor at denne anmeldelsen tas alvorlig. Vi er en utrydningstruet art. Kan hende har vi kun denne muligheten her og nå til å få sagt fra. Etter det kan vi være forsvunnet for alltid. Da vil dere være alene.

(Og det eneste dere kan matte spise er olje, og det eneste dere kan ha tilgjengelig for å tørke vekk forurensingen og de giftige kjemikaliene med er penger. Og kanskje ikke det engang. Men plastkort.)

Vi har flere vitner til denne katastrofen. De er så mange at dere ser dem ikke. Det er på tide at dere ser dem

Jeg er blant de heldige. Jeg er Dverggåsa. Jeg ble beskyttet av Den norske stat. Den samme staten som jeg våger å anmelde. Det er ikke fordi jeg er spesielt modig. Det er ikke fordi jeg har spesielt høyere etikk. Det er ikke fordi jeg er noe bedre enn noen andre. Det er fordi jeg kan. Jeg har fått muligheten. Og jeg handler i tråd med min samvittighet. Jeg har sagt i fra med min kropp, jeg har sagt i fra med å holde på å forsvinne som art. På samme måte som min art sier fra, sier hele naturen i fra.

Vi er ikke tause selv om vi ikke snakker menneskenes språk. Nå anmelder vi dere. Via vår tolk og representant Shabana Rehman spør vi: hører dere oss? Vi har ikke noe annet valg enn å stole på det.
Jeg er bare en Dverggås. Men la meg ydmykt sitere et menneske, som forsto dette.

Høvding Seattle:

Dette vet vi: Jorden tilhører ikke mennesket. Mennesket tilhører jorden. Alt henger sammen, slik blodet forener familien. Alt henger sammen. Mennesket vevde ikke livet, vi er bare en tråd i veven. Alt vi gjør mot veven, gjør vi mot oss selv.

Shabana Rehman (38) ansatt som kommunikasjonsrådgiver hos NOAH-for dyrs rettigheter.

Shabana Rehman er frilansjournalist, sceneartist og forfatter. Hun er også en internasjonal kjent samfunnsdebattant og komiker. Shabana har i en årrekke engasjert seg i kampen for individets rettigheter, ytringsfrihet og mot vold. For dette arbeidet har hun mottatt en rekke priser, bl.annet Fritt Ords Pris i 2002.

Shabana har tidligere erfaring som informasjonsleder for LIM- likestilling, integrering og mangfold, og hun sitter i styret for Kommunikasjonsforeningen.

– Jeg har alltid brent sterkt for ikke-voldsbevegelsen og individets rettigheter. Derfor er jeg svært glad for å få jobbe med dyrs rettsvern, som er en selvfølgelig del av arbeidet mot vold og for et mer rettferdig samfunn for alle. NOAH´s arbeid gjennom 25 år for dyrs rettigheter, gir meg mulighet til å jobbe for en solid organisasjon med høy etisk bevissthet, sier Shabana Rehman

– NOAH er svært glade for å ha en så engasjert, dyktig og allsidig medarbeider som Shabana Rehman med på laget! Shabana vil fremover arbeide spesielt for å fremme NOAHs budskap i forbindelse med NOAHs 25-års jubileum i år, og de store arrangementene som NOAH planlegger denne høsten. Hun vil bidra til å styrke NOAHs tilstedeværelse i sosiale medier og overfor pressen, samt arbeide med å utvide NOAHs kontaktnett. NOAHs arbeid for dyrs rettigheter vil nyte godt av Shabanas omfattende erfaring og store engasjement. Vi ser med glede frem til samarbeidet!, sier Siri Martinsen, leder i NOAH.

Kontakt: NOAH v/ Siri Martinsen, 959 444 99/ 45 09 88 95