Comedian, Writer, Speaker

Sto opp for stand-up

 

VG: De er Norges første stand up-komikere av utenlandsk opprinnelse. Shabana Rehman og Zahid Ali mener det ikke er tilfeldig at de kommer fra samme norsklærer.

Av Therese Ridar, Olav Brekke Mathisen, Kaia Eriksen, Marit Sunnanå Aalrust, Jørgen Braastad

TOK SEG TID: Klasseforstander Tora Mæhle satte alltid barna først, sier Zahid Ali og Shabana Rehman. – Var det noen hun så hadde det vondt, satt hun gjerne igjen med dem etter skoletid for å snakke, forteller Zahid.

Komiker og forfatter Shabana Rehman setter hendene mot glassruten og kikker inn gjennom døren ved hovedinngangen til Nordstrand skole.

– Å herregud! roper hun og snur seg mot komikerkollega Zahid Ali.

– Kom og se! Det er helt likt.

Den tidligere klassekameraten legger ut med lange skritt og stiller seg opp ved siden av Shabana. 30 år har gått siden han løp med små, raske steg oppover trappen de skimter innenfor, med hjertet i halsen, mest fordi han var så fryktelig sjenert. Likevel, Shabana – den tøffe og lærenemme guttejenta – husker ham mest som klassens store underholder. Fortsatt har noen til gode å få Shabana Rehman til å le så mye som Zahid Ali klarte under skoleavslutningen i 6. klasse.

– Hun hjalp meg til å bli mer eller mindre kvitt sjenansen. Gjorde jeg noe artig, var hun alltid opptatt av å lage god stemning rundt det. Tegnet jeg, eller skrev jeg noe, dro hun det fram og promoterte det. Hjemme var jeg ikke vant med at noen verdsatte mine interesser. Tora så at jeg likte meg på scenen, og oppmuntret meg til å fortsette. Hun dyrket fram særegenhetene tidlig.

Basketballbanen er blitt lekestativ, skolegården større. Toras mørkeblonde kjøpekrøller er ute av håret, ravsmykkene borte fra håndleddene. Hun står noen meter lenger borte på asfalten og betrakter de to ved døren.

– Det er så artig å se dem igjen som voksne, sier hun og slår hånden lett mot låret.

– At det har gått så bra med dem.

Zahid fra Torshov overrasket da han i 2. klasse begynte på Nordstrand skole og allerede snakket norsk. Shabana kom med 79-bussen fra Holmlia og kunne ingenting. Men hun lærte raskt. C-klassen i 1976-kullet skulle bli Tora Mæhles siste elever, men én av Norges første tospråklige klasser med både norske og norsk-pakistanske elever.

For Shabana ble Tora en av de viktigste personene i barndommen hennes. En god støtte samtidig som hun oppmuntret til å fortsette å skrive og dikte.

– Hun la rett og slett fundamentet for den jeg er blitt, sier komikeren og smiler.

– Jeg er veldig glad for at det var Tora som møtte oss. Hun ga oss felles referanser og skjønte hvor viktig det var å dele den norske kulturelle arven. Hun gjorde den tilgjengelig og jeg følte meg aldri fremmedgjort. Samtidig var hun en veldig engasjert og nysgjerrig lærer, alltid med kreative læringsmetoder. Det var nok ikke tilfeldig at Norges to første standupkomikere med pakistansk bakgrunn kom fra samme norsklærer, mener Shabana.

Hjemme var foreldrene skeptiske. Svømmeundervisning, barnebursdager, og leirskole var egentlig ikke ansette aktiviteter for en pakistansk jente ifølge tradisjon og religion.

Men Tora insisterte på at Shabana og de andre jentene skulle være med. Hun oppsøkte hjemmene, tok fedrene i hånden, forklarte hvorfor det var viktig.

– Tora aksepterte ikke forskjellsbehandling og hun tilpasset seg ikke, men hun skjønte og delte foreldrenes bekymringer. Sånn oppnådde hun stor tillit. Så lenge Tora sa at det var ok, var det ok hjemme også. Hun var alltid på barnas side. Tora er et av de varmeste og fineste mennesket jeg kjenner.

Forholdet dem i mellom ble spesielt og langvarig. Shabana var nysgjerrig, ville vite hvordan det var å leve i et norsk hjem, og Tora inviterte henne med inn. Etter det kom hun ofte på besøk. Noen dager satt hun allerede sammen med mannen som underviste på universitetet, med en kopp te og lekseboka framfor seg da Tora kom hjem.

– Blyg var du aldri, sier Tora og smiler.

– Nei, svarer Shabana.

– Men det var jo fordi jeg følte meg så trygg hos deg.

Tora Mæhle (87)

Var klasseforstander for komiker og skribent Shabana Rehman og komiker og skuespiller Zahid Ali på Nordstrand barneskole 1983-1989. Jobbet ved skolen fra 1969 til 1993, før hun gikk av med pensjon.

Sterke sider: Ga hver elev følelse av å bli sett. Turte å involvere seg og satte alltid barnas beste først.

Ytre kjennetegn: Kledde seg i komfortable, men pene klær i jordfarger, ofte med et rødt skjerf om halsen.

Kjent for: Alternative og kreative læreingsmetoder. Det meste skulle erfares og praktiseres. Spesielt brant hun for norsk språk.

1156632

 

Aldri mer fremmed del 1

Av Shabana Rehman
Samtiden november 2011

Fredag 22. juli tar jeg med meg to 16-åringer til Akersgata. Den ene er nevøen min. Den andre er niesen min. Jeg har tatt dem med på jobben min i P4 Radio for å gi dem en innføring i hvordan journalister jobber. Det er en knapp halvtime før terrorbomben eksploderer noen hundre meter unna. Der og da tenker jeg ikke over fargene på ungdommen, at den ene er mørk, den andre blond. I timen som fulgte, ble jeg veldig var på min nevøs utseende. Min første tanke, etter at vi skjønte at dette var et bombeangrep, var at gutten ikke måtte vise seg ute. Han måtte skjermes. Ikke fra bomben, men fra nordmenn i lynsjestemning.
Det glemte hatet
 Etter 22. juli har jeg stadig kommet tilbake til det som var min første innskytelse. Jeg har også skammet meg over at jeg ble redd for egne medborgere, at jeg ikke hadde tillit til dem.
Hva var det som lå bak denne skjermingen av min nevø, tredje generasjon, født i Oslo, på alle måter en helnorsk borger, en som ikke kjenner til noe annet hjem enn dette landet. Hvorfor ble jeg redd for sikkerheten hans, for at han i andres øyne risikerte å bli fritt vilt ved å bli redusert til en potensiell muslim?
Svaret på det siste er sannsynligvis at jeg, til tross for alle reisene rundt omkring i Norge, alle debattene, forestillingene og reaksjonene, på tross av alle de gode erfaringene med å bryte ned barrierer og rokke ved fordommer, har visst at fremmedfrykten fortsatt er der. Uten å tenke over det, har jeg valgt ikke å la det gå inn på meg. I stedet har jeg fokusert på det som er bra, positivt, samlende. Men når det gjaldt som mest, når situasjonen ble dramatisk og tilspisset, så viste det seg likevel at frykten ikke er fargeblind. Jeg visste, jeg kjente det i hele kroppen, at et blindt raseri kunne ramme en av dem jeg er glad i. En av mennene jeg brydde meg om. Selv om han var like liberal, like frigjort og like norsk som en hvilken som helst borger.
 Tretti års ensomhet
 Tretti års historie i Norge kom opp i meg, det øyeblikket jeg ble redd. Ankomsten til Norge, oppveksten. Fra å være utenfor til å bli en del av samfunnet.
Hva hadde skjedd i løpet av disse årene? Hva visste jeg, hva hadde jeg fortrengt, som fikk meg til å reagere slik?
Jeg husker en episode fra Nordstrand for 25 år siden. Det vi kalte en nynazistisk gjeng hadde, helt umotivert, gått til angrep på en pakistansk guttunge som var i følge med sin norske kamerat. Den pakistanske gutten ble mørbanket mens den norske kameraten hjelpeløst ble vitne til det som skjedde. Da storebroren til gutten fikk vite hva som hadde skjedd, samlet han sine venner og i blindt raseri gikk de løs på den første norske gutten de møtte på sin vei. En uskyldig forbipasserende.
Ni år gammel lekte jeg gjemsel sammen med venninner og gjemte meg i en boligblokk i borettslaget vårt på Holmlia. Plutselig gikk døren til en av leilighetene opp, og en rasende, godt voksen dame kom ut og ropte: «Kom deg ut herifra, din horunge! Skitne svarting!» Episoden gikk selvsagt inn på meg. Jeg ble stående og se henne inn i øynene. Jeg så bare et hardt blikk. Som om hun egentlig ikke så på meg, men så meg likevel.
På denne tiden sirkulerte det en tegning som var blitt puttet i flere postkasser på Holmlia. Det var bildet av en sprikende innvandrerkvinne som det kom ting ut av underlivet på. Det sto skrevet aids i vaginaen hennes, rundt henne var det skrevet en mengde rasistiske ord. Jeg var bare en jentunge. Jeg skjønte ikke rasisme. Denne mobbingen av en kvinne som så ut som en hvilken som helst uskyldig innvandrermor på Holmlia, var ubegripelig. Hun var tegnet med ekstra fæle ansiktstrekk. Senere skulle jeg se likheten mellom nazistenes jødetegninger og akkurat denne tegningen.
15 år gammel opplevde jeg at en guttegjeng kom i min retning på Holmlia. Jeg sto alene på en bussholdeplass, de var 10–15 stykker. Norske gutter, snauklipte. Jeg har aldri, verken før eller siden, møtt en slik gjeng. Derfor var jeg heller ikke redd da de nærmet seg, jeg hadde ingen fordommer som ga meg grunn til å bli urolig overfor en gjeng med hvite gutter. Men så hørte jeg ordene deres. Rasistiske, ubehagelige ord. To av dem åpnet glidelåsen og blottet seg. Noen ropte: ta henne. Pakkisjente. Jeg løp over gaten og rett inn i et hus før de rakk å ta meg igjen. Det satt en gammel dame og strikket i stua si, og hun så like redd ut som meg. Jeg ropte politi og hun pekte på telefonen. Hjertet mitt banket. Jeg husket ikke om jeg hadde låst døra bak meg. Var de på vei inn? Politiet kom og hentet meg. Min neste tanke handlet om hva som ville skje med den de måtte få tak i. De var ute etter å skade noen, og «noen» måtte være en innvandrer. Denne opplevelsen satte dype spor hos meg. På samme måte som mange andre episoder senere, med vold og trakassering fra innvandrergjenger, fordi jeg var jente med pakistansk bakgrunn ute på byen.
Men det har alltid vært farligere å være gutt enn å være jente ute på gata: Det var guttene som var mest utsatt for vold.
Noen år senere, etter episoden på bussholdeplassen, ble Benjamin Hermansen drept i samme bydel. Jeg visste at det ikke var det første flerkulturelle drapet på Holmlia. Før det hadde kvinner med muslimsk bakgrunn mistet livet for ærens skyld. I mine øyne var både drapet på Benjamin og mordet på en høygravid pakistansk jente, som hadde giftet seg av egen vilje noen år tidligere, speilbilder. Man hisser hverandre opp og tar livet av mennesker på grunn av deres kjønn, hudfarge eller tilhørighet. I dette klimaet var jeg verken norsk eller pakistansk, jeg hadde sett fremmedhat i flere leire. Dette satt i ryggmargen min da jeg reagerte som jeg gjorde, tilbake i Akersgaten den 22. juli.
Mens nyhetsbilder fra det bombede Regjeringskvartalet dukket opp, lurte jeg på hvordan og hvor vi skulle evakuere. Etter hvert ble vi ført ned til parkeringshuset, ut mot gaten og videre oppover Ullevålsveien. Ungdommene hadde en avtale om å gå på kino sammen. Jeg ga dem beskjed om å dra hjem. Og bli der. Jeg var opptatt av at han, den mørkhudete nevøen min, ikke skulle være alene. Det måtte være en voksen sammen med ham. Samtidig forsøkte jeg å holde hodet kaldt. Dette er tross alt Norge.
Vendepunktet
«Skyt alt som er svart», skriver en gutt på Facebook-veggen til min manns niese. Du må ta det bort, sier jeg til henne. Hun svarte: «Det skal få stå der så han kan drite seg ut». Da var det akkurat blitt klart hvem gjerningsmannen var.
I de få timene, mellom bomben og identifikasjonen av gjerningsmannen, hørte vi om en eksplosjon av hatreaksjoner på nettet – både mot muslimer og mot nordmenn som støtter et flerkulturelt samfunn. Hvordan ville det ha blitt, om gjerningsmannen hadde vært jihadist?
Umiddelbart førte Breiviks enmannskrig til det motsatte av hva han ønsket. I ukene som fulgte så vi en sterk forbrødring mellom innvandrere og nordmenn. Før vi som flerkulturelt land hadde begynt å gå i hverandres bursdagsfester, bryllup og barnedåp, gikk vi i hverandres begravelser. Før vi rakk å le ordentlig sammen, møttes vi i sorg. De som ble gravlagt, var ikke våre eldre, men neste generasjon.
I sorgen og samholdet var det verken rom eller tid for å stille ubehagelige spørsmål. Men det er nødvendig å dvele ved de to timene – fra bomben gikk av, og fram til gjerningsmannens opprinnelse og motivasjon ble kjent. Det ligger et stort ubehag her. Og vi kan ikke late som om det ikke finnes.
Mann versus kvinne
Ville jeg vært mindre engstelig om det var min mørkhudete niese jeg var ute med, den 22. juli, i stedet for nevøen min? Instinktivt vil jeg svare «ja». Ja, jeg ville tenkt at en muslimsk jente er mindre utsatt for blindt hat og oppdemmet raseri enn en muslimsk gutt eller mann. Kanskje ville jeg bedt en niese med hijab om å ta den av, for sikkerhets skyld. I ettertid har det slått meg, hvor lett vi legger grupper med mennesker for hat, i kjølvannet av politisk, religiøs eller annen uenighet. Den mørkhudete mannen, den muslimske mannen er blitt et slikt hatobjekt fordi vi som samfunn har latt ham forbli en fremmed.
 «Den muslimske mannen» blir som oftest presentert som den kriminelle mannen. Fundamentalisten.
Den muslimske mannen jeg kjenner er ikke slik. Han er verken undertrykkende, sint eller patriarkalsk.. Tvert i mot jobber han dobbelt, i hvert fall mye, og har en datter som studerer medisin. Men denne mannen hører vi lite om. De frisynte mennene er også der, som IT-gründere Shahzad Rana, NRK-journalist Atta Ansari, filmregissør Rolf Ulrik Imtiaz, samt Noman Mobashir, Adil Khan, Zahid Ali og Abid Raja, for ikke å snakke om Tommy Sharif, men det er fortsatt et demonisert bilde av den muslimske patriarken som dominerer. I realiteten har den patriarkalske dominansen i de pakistanske og somaliske miljøene i Norge blitt kraftig utfordret de siste årene: De muslimske kvinnene kom inn i politikken, kulturlivet og journalistikken på begynnelsen av 2000-tallet. Den gangen var det riktignok få muslimske kvinner som våget å protestere mot undertrykkende mekanismer, og straffen mot den som brøt ut kunne være brutal. Men mye var i ferd med å endre seg. Oppmerksomheten rundt problemene i innvandrermiljøene handlet like gjerne om et miljø som var i ferd med å åpne seg. Å definere dette som et fastlåst kulturproblem var feil. Nettopp det at flere etter hvert våget å snakke, tenke høyt, og delta i den offentlige debatten, viste til en kultur i endring.
Muslimske kvinners kamp for likestilling har blitt omfavnet og varmt støttet. Både blant dem som har tradisjon for å støtte feminister, og blant dem som liker muslimske menn enda mindre enn de liker vestlige feminister. I slike pietistiske og til tider fremmedfiendtlige kretser ble den muslimske madonnaen idealisert. Hun ble en bekreftelse både på det som var galt med norske rødstrømper og med muslimske menn, på én og samme tid. Den rasistiske støtten må ikke forveksles med den viktige solidariteten fra samvittighetsfulle mennesker som støtter frihetskamp – uansett hvilket kjønn som kjemper den.
I løpet av de siste ti årene er det mye som tyder på at jentene klarer seg bedre enn guttene: De blir tatt inn i varmen. De er flinke på skolen. De tar høyere utdanning.
Det er ille nok at den muslimske mannen blir demonisert i medienes jag etter konflikter. En annen ting er at han faktisk sakker akterut i forhold til utdanning. I så måte har han likhetstrekk med den sinte, hvite mannen – han som klandrer feminiseringen av samfunnet for at han ikke lenger har sin rettmessige plass i samfunnet. Musklene hans er ikke verdt det samme lenger. Hans autoritet som mann forvitrer. For når kunnskap er makt, er denne mannen maktesløs, og de ressurssterke jentene vil neppe ønske å gifte seg med en uutdannet guttunge. Det er en situasjon som minner om norske odelsgutter, de som blir igjen i bygda, mens jentene flytter ut, studerer og blir boende i byen. Allerede nå er ekteskap basert på klassereiser eller økonomiske kontrakter, vanlige. Menn henter koner, mens kvinner i større grad vil søke utdannede menn utenfor klanen eller klassen. En større valgfrihet for kvinner vil presse seg frem. Og den muslimske mannsrollen vil bli ytterligere utfordret.
 Islamisme utfordret vestlige muslimer
 For ti år siden, etter 11. september, var det ikke bare vestens frykt for muslimer som ble vekket. Mange muslimske ledere ble tvunget til å gå i seg selv. Var det slik at deres forakt for vestlige verdier ga næring til «høyreekstrem» islamisme hos muslimske unge som var ofre for diskriminering og fremmedgjøring i Vesten? Samtidig så vi en tendens til  en gryende reaksjonær kulturkonservatisme blant muslimske unge i Vesten. Hijaben ble hentet frem igjen, koranen ble lest på nytt, flere unge søkte sin «sanne» identitet – som en konsekvens av at den islamistiske terrorismen stigmatiserte en ny generasjon muslimer. I Oslo ble storebroren min forsøkt rekruttert til voldelig ekstremisme av to utenlandske imamer som fristet med – nettopp – 72 jomfruer i paradiset. Over hele Europa protesterte muslimer mot voldelig politiske bruken av religion. Men et slikt opprør passet åpenbart ikke inn i medienes historiefortelling eller det politiske paradigmet. Følgelig ble det heller ikke dekket nevneverdig i Europa. Det dokumenterer den britiske rapporten «Victims of intimidation» (2009), utarbeidet av tenketanken «The Center For Social Cohesion». Der refereres det til mange moderate muslimer, også i Norge, som ikke har fått tilstrekkelig støtte fra sine regjeringer i forsøkene på å kritisere misbruket av islam til voldelig ekstremisme. De ble forsøkt fortiet, fordi offentligheten ikke klarte å skille mellom legitim islamkritikk og den islamofobe rasismen. I Storbritannia har eks-jihadisten Maajid Javad blitt et mediefenomen de siste årene, i kraft av å være troende muslim og talsperson mot jihadismen. Han sier det så direkte: «Venstresiden har i alle år vist oss solidaritet i kampen mot rasisme. Nå må vi vise dem solidaritet i kampen mot ekstremisme».
De moderate muslimenes kritikk er helt nødvendig for å stoppe rekruttering til vold og  å skape likestilling og åpenhet i stadig mer krysspressede minoritetsmiljøer. Miljøer som har fått sine ofre på grunn av gjengoppgjør, kriminalitet, æresdrap og tvangsekteskap.
For muslimske kvinner har det skjedd en markant utvikling de siste årene. I boken Utilslørt – muslimske råtekster, ti år etter norske Råtekst, ble 19 personlige historier samlet av redaktørene Mahmona Khan og Nazneen Khan-Østrem. På lanseringen under litteraturfestivalen i Lillehammer ble de møtt av et entusiastisk, multietnisk publikum: De var ønsket. Det var også historiene deres. Kvinnene fremsto som individer, og brøt ned andres fordommer samtidig som de fikk justert sine egne oppfatninger.
Samtidig er det verdt å spørre seg om 19 muslimske menn som fortalte sine personlige historier, ville bli møtt med den samme varmen. Etter den sterke polariseringen i den danske debatten rundt Muhammed-karikaturene i Weekendavisen, presenterte de en ny vri for å gjøre noe med den negative stemningen. Et svært oppslag hvor flere titalls gutter som het Muhammed ble samlet i en reportasje, og deres individuelle portretter presentert. Den vanlige dansken fikk mulighet til å bli kjent med dem. Kjent med den vanlige Muhammed i gata.
 UDYRET
 Vi som har forsøkt å sette multietnisitet på dagsordenen i en årrekke, har hatt blikket på to fronter: den hvite nasjonalsjåvinismen og voldstruslene fra jihadister. Slik jeg ser det, er det mer som forener dem enn som skiller dem. Terroren tvinger oss til å se dyret inn i øynene – det uhyret som har våknet til alle tider, i alle verdenshjørner. Uhyret som ligger latent i menneskesinnet, hvis det blir vekket. Dette dyret kjenner ingen religiøse, kulturelle eller etniske grenser.
Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet. Derfor må vi aldri mer bli sjokkert over at udyret denne gangen våknet hos en blåøyd, blond vestkantgutt. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Hver generasjon må jobbe for å finne ut hva som gir næring til dette dyret.
Samtidig må vi spørre hva som truer den norske mannen i det nye Norge. Hva er det som kan få ham til å trekkes mot vold? Det kan synes som han står i spennet mellom to identiteter. Er han Ola Potet, han som føler at han ikke kan beskytte sin ære, eller er han korsfareren Sigurd Jorsalfar, som gjør det med alle tenkelige og utenkelige midler? Og tilsvarende, for gutter som flørter med politisk islam, er han hærføreren Osama bin Laden eller er han en kuet fremmedgjort slave i et vestlig land? I begge tilfeller må han sparke fra seg. Skal han finne fred med seg selv, må han finne fred i en ny identitet mellom disse ytterpunktene.
«Kunne dette skjedd min bror?», spurte den norske terrorforskeren Laila Bokhari i Samtiden 4.2009, da hun reiste til sitt andre hjemland, Pakistan, for å studere hjemmeavlet terrorisme. Hun ville møte jihadistene, høre deres historier og lese deres manifester i filler. Svaret på spørsmålet ble ja. Det kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendigheter, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet: Kunne det skjedd min bror?
 Parallelle liv
 Vi var mange som var lettet over at gjerningsmannen viste seg å være norsk. Den lettelsen burde uroe oss mye mer enn den gjør. For hva var det vi fryktet? At udyret i oss ville våkne hvis det var en «fremmed» som sto bak? Det er her vår egentlige sårbarhet ligger. I vår ubevisste og ureflekterte inndeling mellom oss og de andre. De innfødte og de fremmede.
I timene vi fryktet at det var muslimske terrorister som sto bak bomben i regjeringskvartalet, rakk vi å få et lite glimt i hva som kravler under lokket på flere nordmenn enn vi har villet vedkjenne. Alt fra tilsynelatende uskyldige spørsmål som: Hvorfor drepte han ikke bare muslimer da? Til rasistisk hatpropaganda på nettet og flere episoder med trakassering av innvandrere.
Etter appellene og det fargerike fellesskapet vi opplevde i dagene som fulgte, må vi fortsette å stille oss kritisk til det som skaper utrygghet og avstand – enten det er fra jihadister eller høyreekstreme kontra-jihadister.
 Hamar elsker Ismail
I dag, etter å ha sett hvordan landet reagerte med så overveldende samhold og kjærlighet mot hatet fra en terrorist, er jeg trygg. Jeg har ingen grunn til å mistro det norske folks evne til å kunne takle en terroraksjon, om den så skulle være utført av islamister. Norske muslimer ville ha arrangert sitt rosetog de også, for å ta avstand fra jihadismens terror, og nordmenn ville ha sluttet seg til. Rasister ville det selvsagt ha vært, det er det alltid. Kanskje ville det også ha vært litt flere enn før. Men det store flertallet ville ha hentet fram det beste i seg. Vi ville fortsatt vært et land med den samme ånd som ungdommene på Utøya, der også muslimer ble drept. Unge muslimske kvinner og menn, samfunnsbyggere, som var i ferd med å bli forbilder og som representerte det generasjonsskiftet Norge trengte.
På minneveggen til norsk-somaliske Ismail Haji Ahmed, danseren fra Hamar, er det i dag mer enn 800 meldinger – og de blir stadig flere, snart tre måneder etter drapene – fra nordmenn med all slags bakgrunn. Den nye generasjonen elsker, savner og roper fortsatt etter ham på Facebook, og spør om han danser videre. I himmelen. «Hamar gråter», skriver de. «Hamar vil ha Ismail tilbake».
Er ikke disse meldingene sterkere vitnesbyrd på hva slags samfunn vi er blitt, enn hele landets nettrasisme til sammen? Ville ikke disse kjærlighetserklæringene fra grenseløse og fargeblinde unge vært der om det var en jihadist som hadde tatt livet av deres gledesspreder. Selvfølgelig ville de det.
Landet styres ikke av rasistene. Dette er et land hvor folk kan si fra. Hvor man kan tale til folks samvittighet og bli lyttet til. Er det en ting erfaringene etter 22. juli kan brukes til, så er det nettopp det.
«Vi kjenner ikke våre naboer. Vi lever parallelle liv». Det var dette som intuitivt dukket opp hos meg da det smalt. Og det var det jeg ville beskytte den unge, norske gutten mot. Han som var født inn i en muslimsk familie og derfor sett på som en fremmed.  Jeg har ikke villet tenke at han er en ukjent for norske landsmenn, men i det øyeblikket jeg ikke rakk å tenke – bare reagere – så visste jeg at det var det han plutselig risikerte å bli betraktet som.
Når slike reflekser slår inn, har vi med holdninger å gjøre som vi må være sammen om å kvitte oss med. Og det er det Utøya må bringe videre: At vi aldri mer er fremmede for hverandre.

Morsinstinktet

Første gang jeg leste en abortmotstanders argumenter, var ti år etter min egen abort. Jeg gråt ustoppelig. Og ble overrasket over min egen reaksjon. Hva var dette? Jeg var jo for retten til selvbestemt abort, jeg fikk muligheten til å ikke få livet mitt ødelagt, men tvert imot å utvikle meg videre til å bli et selvstendig menneske. En dag skulle jeg også bli mor og mitt barn være ønsket og møtt med kjærlighet. Å nei, mine tårer rant ikke på grunn av bilder av blodige fostre, anger fordi jeg var en barnemorder, eller skyldfølelse for liksom å ha levd et promiskuøst liv og for eget behags skyld kommet fram til at jo da, abort var et komplisert, men helt ok prevensjonsmiddel.

Mine tårer rant fordi jeg den gang var for sjokkert til å gråte over min situasjon. For sjokkert til å erkjenne den egentlige grunnen til at jeg tok abort. I dag ler jeg. Jeg ler av fanatikere som forsøker å vekke våre emosjoner og snakker etikk ved å vise bilder av fostre, ved å dytte skyldfølelse, ved å sammenlikne aborter med krig og holocaust. Det er på tide at jenter og kvinner sier høyt hva abort er. Hva blod og følelser er. Det er på tide vi forteller abortmotstandere at vi tåler å se vårt eget foster. Vi tåler å se vårt eget blod. Fordi abort ikke er drap. Fordi vår kropp, vår natur er knyttet til liv – død-livssyklusen. Og sist, men ikke minst, å bli forelder handler om et ansvar som bare forelderen selv kan ta.

Retten til fri abort er noe av det mest humane et samfunn kan ha. I en overbefolket verden med så mye kriser og forurensning, i en verden der kjønnene er langt fra likestilt, der kvinner stadig må begå selvmord, bruke giftige midler eller kloke koner og sette eget liv i fare, der fattige foreldre stadig vekk må selge sine egne barn for å fø andre, i en slik verden er abortmotstandere, fanatiske og ikke fanatiske, totalt hensynsløse om hvor mye blod, mangel på etikk og undertrykte emosjoner en gravid kvinne kan bli utsatt for. Noen ganger må sorgen også velges. Inntrykket av lettsindige mennesker og lettvint abort er noe av det mest groteske argumentet som brukes for å vekke sympati med fosteret.

Moderne kvinner kan aldri gå tilbake til det stadiet det er å være en fødemaskin. Ja, det utfordrer alt det vi oppfatter som trygt, moralsk og familiært. Men å ikke forholde seg til den virkeligheten, skaper menneske- og seksualfiendtlige holdninger. Det er fristende å spørre hvor menns ansvar er i dette bildet, det overlater jeg til mennene selv å svare på. Det tragiske er at skolen heller ikke er i stand til å diskutere hvorfor retten til fri abort er etisk. Jeg ble forberedt på at abort var mitt eget valg og hvordan det skulle gjennomføres. Jeg fikk alle mine rettigheter. Men jeg ble ikke forberedt på morsinstinktet, på sorgen, på kampen og på at mitt foster aldri vil bli glemt. Abort er sorg, abort er et evig minne og et savn som ikke alle kan føle, men de som føler savnet, tomrommet, skal vite at det også er menneskelig.

Hvorfor retten til fri abort er viktig, hva abort er, hvordan en kropp reagerer på liv, på død, på skuffelser, maskiner, på narkose, medisiner, på abortmotstanderne, alt det hver fjerde kvinne i Norge møter en eller annen gang i livet. Arven jeg snakker om, er den etiske informasjonen om hva det innebærer å være i en kropp som kan bli gravid.

Dagens abortinformasjon er som mensen var i gamle dager. Man ventet til jenta selv oppdaget det, sjokkert, blodig og redd. Abortdebatten er like teknisk og like fjern som seksualundervisningen er på ungdomsskolene. I et samfunn der det ikke er ulovlig å ta abort, oppdras det generasjoner som tar det for gitt, helt til noen hiver en blodig dokke i ansiktet deres. Dermed er banen fri for dem som ønsker å umyndiggjøre andre mennesker og deres rett til å bestemme over sin egen kropp.

Der burde den etiske diskusjonen ligge. Et barn må være ønsket, og det må også bli født av kjærlighet. Da må moren ha det bra og bli behandlet med respekt. Hvorfor tar kvinner abort? Det bør diskuteres uten at retten til fri abort blir forsøkt innskrenket. Vi fristes til å bli moralister i ei tid der promiskuitet, ansvarsløshet og plastmennesker forherliges. Det er befriende å høre på etisk propaganda for hver dag vi blir mette av forbruksunderholdningen. Det som derimot ikke er befriende, er uvitenheten, fanatismen og umyndiggjøringen av mennesker denne nymoralismen tillater seg. Abortmotstandere har igjen vekket mitt morsinstinkt.

Det var derfor jeg gråt. For det var morsinstinktet som fikk meg til å ta abort. Av respekt for min egen kropp, min framtid og mitt foster.

FEAR OF THE BIG BLACK ASS

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene.

KUNSTNERE kan bruke andre virkemidler enn bare det skrevne ord.
Problemet oppstår når de visuelle virkemidlene ofte får for stor oppmerksomhet i mediene i forhold til den helheten virkemidlene inngår i.

Jeg hadde forstått den offentlige forargelsen, hvis jeg hadde flashet rumpa mi på gaten på Karl Johan en lørdags kveld eller på et hellig sted  å vise forakt for noen eller noe. Da hadde også ordet blotting vært på sin plass. Men det kritikerne konsekvent unnlater å nevne, er at jeg i Haugesund opptrådte som standupartist og satiriker foran et filmpublikum. Kysse- og rumpestuntet var en del av en performance hvor jeg blant annet gjorde narr av følgende: Er et kyss på film kontroversielt for pakistanere?
De som ikke var til stede i salen, og heller ikke har lest teksten jeg fremførte, har intet gyldig grunnlag for å kritisere rumpestuntet. Folk må gjerne like eller mislike den “store” brune rumpa mi, men det er ikke poenget. Det er på- fallende hvor tause de intellektuelle har vært når det flere ganger i offentligheten er blitt forfektet at en alvorlig voldshandling som skyting er, er blitt sidestilt med en kunstnerisk ytring på en scene. Det er ikke godt å vite om det er redaksjonelle avgjørelser i norsk presse som har ført til denne skamfulle mangelen på et tydelig standpunkt mot vold og for kunstnerisk frihet.

Walid al-Kubaisi (Morgenbladet 2.9) bruker et eksempel for å definere meg som en vulgær person som visstnok i sin tid skremte vettet av folk ved å erklære at jeg ville ha en “fittedebatt” . Det er ikke korrekt. Det var Dagsavisen som for noen år siden formulerte at undertegnede “ønsker en fittedebatt”. Det den konkrete saken handlet om, var om den latterlige tvangsmoralen som førte til at kvinner oppsøkte private klinikker i Oslo, for å sy på jomfruhinner. Slik skulle de unngå skam og juling. Blod på lakenet var et krav, hvis ikke ble kvinner sett på som verdiløse. De risikerte å bli forlatt av både sin egen familie og svigerfamilien, selv om jomfruhinnen var sprukket ved voldtekt eller ved idrettsaktiviteter. Slik er det fremdeles i store deler av verden og dessverre i flere miljøer i Norge også. Al-Kubaisi har nok rett i at direkte bruk av ord som “fitte” kan støte, men har han ikke fått med seg at feminisme-debatten den gangen handlet om boken Fittstim, om teaterstykket Vaginamonologene og om omskjæring? Hvis vi kvinner ikke kan ta vårt eget kjønns ord i vår egen munn i debatten om våre rettigheter fordi noen kan bli støtt, da er det de som blir støtt som er problemet.
Mange opererer med en snever definisjon av ytringsfrihet. Han hevder at denne friheten bare gjelder ytringer som “dyrker” (kultiverer?) mennesket. Hvor har han det fra? Hvem, med hvilke normer, representerer “anstendigheten” som kritikerne snakker om som om den er en udiskutabel størrelse? Hvordan ville store deler av den moderne vestlige litteraturen ha klart seg gjennom sensur på dette grunnlaget?

I England tok de Vaginamonologene på strak arm ved at en komiker satte opp Penismonologene. Skulle de latt være, fordi noen ble støtt av ordet penis? Scenekunstnere kan ikke ta hensyn til den offentlige moral, heller ikke hva familien mener om dem og deres virksomhet. Komikere har til alle tider brukt burleske virkemidler, og det finnes en kontrakt som sier at dette har gjøglerne lov til. Narrene skal holde frem et speil og vise menneskets latterligheter, trangsyn og dårskaper.
Jeg er artist og gjøgler, men også debattdeltaker. Derfor havner jeg ofte i integreringsdebattens kryssild. Mine kritikere sier ofte: Hun er blitt for norsk, derfor liker nordmenn henne. Men å være et fritt individ har ingenting med å være norsk å gjøre. Jeg godtar ikke å tilhøre noen kategori, verken den norske eller pakistanske. Jeg ser ikke på mennesker slik kritikerne gjør, delt i to ensartede grupper med hver sine bestemte normer og regler. Tvert imot ser jeg på Norge som et land full av individer med unike meninger. Det er forkvaklede holdninger jeg som satiriker konsekvent gjør narr av uansett hvilken forkledning de har, muslim, kristen, hvit eller svart.
Debattanter som blir for eksempel ofte forarget over å bli kalt neger, men tar ikke fem øre for å kalle andre fargede for kokosnøtter, eller nordmenn for poteter for den saks skyld. Slik kan rasismen skjule seg blant hvite og svarte. Som komiker kan jeg ta tak i disse tingene, og samtidig vise ræva til høyresidens kalde menneskeforakt og venstresidens livsfarlige kulturrelativisme.

Min oppgave som komiker handler ikke om å tekkes innvandrere og nordmenn.Den er ikke  oppstått takket være nordmenns nåde og at tiden var inne for at innvandrerkvinner kunne komme på banen og “være som dem”. Men jeg er ikke “som dem” jeg er meg selv.
Jeg forfekter menneskerettigheter på tvers av kulturene. Det er individets rettigheter og ikke etniske, religiøse eller kulturelle rettigheter jeg er talsperson for. Mediefokuseringen er ikke mer enn det andre mannlige norske komikere er eksponert for. Hvordan jeg bruker spalteplassen jeg får, står jeg fritt til, det er ikke noe som har skjedd på nordmenns nåde, det er noe jeg har jobbet for. Stuntene mine provoserer, men ser du dem isolert er de totalt harmløse, og likevel viktige i ytringsfrihetens perspektiv. Å kysse en av samme kjønn, male fargene til landet du er født i på kroppen, løfte en mann og flere menn, moone, lik det eller ei, dette er virkemidler i min politiske satire.
Offentligheten, verken den norske eller pakistanske, godtar ikke at pakistanske jenter oppfører seg som mannfolk. Men med hvilken rett skal vi nektes det?

Margreth Olin kledde av seg og viste fram hele sin kroppslige og normale stolthet, sin skam, frihet, fordommer, tvang, hat og kjærlighet. Mener kritikerne Olin ikke burde ha gjort dette, fordi noen kristne ramboer eller Valgerd hadde blitt skremt av det hun formidler som kunst? Står Olins film Kroppen min i veien for hennes engasjement for kvinnekamp? Skal man overføre argumentene kritikerne bruker for å forklare at jeg har tabbet meg ut, er det tydelig at jeg må forholde meg til restriksjoner på grunn av min hudfarge eller etniske bakgrunn. Det kan jeg ikke som en likestillingsdedikert humanist godta. Derfor: Ja, som komiker forlanger jeg full kunstnerisk ytringsfrihet.

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. Reaksjonene er den egentlige punchlinen. Og de er som vanlig til å le og gråte av.

 

Blondiner, sex og rasisme

Dagbladet 22 juni 2001 av Shabana Rehman

Når tabloidavisene, P4 eller konfliktkanalen TV2 ringer og ber meg spille «innvandrerrollen» hver gang Frp har sagt noe dumt, får jeg lyst til å spy. Jeg får panikkangst, lyst til å rive av meg håret, styrte en flaske tequila og løpe oppover Karl Johan bare iført en truse av bøffelskinn. Jeg fantaserer om å gripe fatt i journalistens stigmatiserende hornbriller og stappe dem et godt stykke nedenfor drøvelen hennes. Det er derfor ikke med glede jeg nå kniper sammen rumpeballene, spisser blyanten og skriver ned følgende: Kvinnesynet og kjønnsrollemønstrene i det flerkulturelle Norge må tas opp til debatt. Men det må gjøres av framsynte aktører som ikke enøyd velger side, for da blir temaet øyeblikkelig misbrukt som en konstruert konflikt mellom innvandrere og nordmenn.

Fremskrittspartiets Henning Holstad listet i VG denne uka opp årsaker til at innvandrere bidrar til kulturkonflikter: sexhets av blondiner, respektløshet mot hunde- og katteeiere, import av ektefeller fra opprinnelseslandet og manglende vilje til å lære seg norsk. Når det gjelder blondinene, er Henning litt seint ute, for nazipappa Tore Tvedt gikk jo for flere måneder siden inn for å bruke rasismeparagrafen mot blondinevitser. Hvorfor aper du etter ham, da, Henning? Er du virkelig så lite kreativ?

I DEN DANSKE avisa Demokraten har intellektuelle innvandrere og danske feminister lenge hatt en utfordrende debatt om kjønnsrollemønstre og kvinnesyn. Her i Norge er denne debatten så vidt kommet i gang, men bærer ennå preg av skyttergravskrig og populistisk argumentasjon. Det er som bare pokker. For her har vi en glitrende mulighet til å åpne en virkelig interessant debatt om vår vakre, erotiske naturlighet. Vår fødselsrett til å få utfolde vårt erotiske liv. For enten vi innser det eller ikke, handler denne debatten om å ha kontroll over den kvinnelige seksualitet. I bunn og grunn er dette ingen konflikt, men et oppdemmet behov for å diskutere hvilket menneskesyn vi utvikler når vi oppdrar barn til intoleranse overfor dem som ikke er prikk lik oss selv.

For hva er nå egentlig så galt eller oppsiktsvekkende med forslaget, som hele bystyregruppa til Frp har stilt seg bak? Selvsagt ønsker ingen at kvinner skal bli trakassert, at innvandrere skal ha problemer med å kommunisere, eller at verdier man dyrker, skal bli hetset. Jo visst, nyansene mangler, men man trenger ikke å være utlending for å få latterkrampe av Henning Holstads klønete forsøk på å løse kulturkonfliktene.

Dessuten tror jeg både hundeeierne og blondinene klarer seg utmerket godt uten ham.

STORT SETT HAR kvinner i Norge ingen problemer med å skygge unna mannsgriser som går løs i gatene. De kvinnene som blir forfulgt, mishandlet eller drept, er ikke ofre for en villgris i Universitetsgata. De er offer for en de kjenner. Godt. Og det er det som er hovedproblemet i Norge, som i de fleste andre land: Spør et hvilket som helst krisesenter, og du får til svar at det kvinner opplever, er å få livet sitt ødelagt av en kjent, men en gang så kjær person. Og han kan være like blond og fager som kvinnen er mørk og eksotisk. Anklagene går videre ut på at kvinner blir beskyldt for å være rasister hvis de avviser en tilnærmelse fra en mørkhudet mann. Så stolt den patetiske figuren som lirer av seg noe sånt må være. Skulle en kvinne liksom ha sex med ham fordi hun synes synd på hudfargen hans? Kålhue. Kvinner bør snarest tvangsftre personen med en hel klase bananer, hvis en eller annen idiot prøver seg med en slik apereplikk. Å kompensere dårlig selvtillit og seksuell avvisning med beskyldninger om rasisme er rett og slett pinlig for de mennene det gjelder. Ja, enkelte mannsmiljøer dyrker et bilde av madonnaen, kvinnen som den jomfruelige, rene og seksuelt passive. Dermed blir konsekvensen trakassering av alle som ikke passer inn i det bildet. Og griser er som kjent griser, enten de er oppdratt med et hore- madonna-kvinnesyn eller ikke.

HVIS DEBATTEN OM NORSK innvandringspolitikk ikke skal forfalle til populistisk underholdning for massene, er den eneste muligheten at innvandrere, hundeeiere, blondiner og Frp inngår en pakt med hverandre. Når det gjelder hunder, vet jo de fleste opplyste mennesker at deres kjærlige slikking kan føre til tannkjøttsykdommer hos mennesker. Forskning viser også at det kan være en sammenheng mellom toksoplasmose fra katteavføring og menneskers schizofreni. Så da bør kanskje norske hundeeiere begynne å gå med innvandrere i bånd isteden? Så kan vi lære dem folkeskikk og la gode nordmenn få seg en nyttig kjæledegge? Stort sett er innvandrere fortrolige med at det er forskjell på rabiesbefengte gale villhunder i utlandet og velintegrerte norske hunder. Men de som oppdrar barn og unge til å tro at katte- og bikkjeeiere er urene mennesker, bør være klar over at det ikke akkurat utvikler et heldig menneskesyn hos barna. Hysteri og avskyreaksjoner kan ødelegge barnets sosiale integrering, noe som også kan være tilfellet med unge som orienterer seg høyreekstremt – fordi de hjemme får høre om en spesiell gruppe som bør få skylden for alt som er galt i Norge.

SÅ HVA SIER DERE, Frp, hva med å inngå en pakt? Vi vil da alle bli bedre, kjæledyrelskende, norsktalende og respekterende medmennesker? Politikere bør slutte å gå i den fella konsekvent å gå imot alt Frp legger fram av forslag mot kulturkonflikter. Men det blir jo liksom så tafatt. Så tannløse og teite er formuleringene til Frp nå blitt, at nordmenn avviser dem som typisk Frp – og innvandrere føler seg verken truet, provosert eller invitert til debatt. Henning blir altså ridderen som skal redde norske blondiner. Flott. Ap-politikeren Saera Khan parerer med at uttalelsene fra Frp er vanvittige og at de bør trekkes tilbake. Dette vil verken skade Frp eller befri blondinene fra uønsket oppmerksomhet. Oppvakte og løsningsorienterte debattanter vil forhåpentligvis fange opp Henning Holstads store interesse for å løse kulturkonfliktene, og plassere Henning nettopp der han hører hjemme i denne debatten: som en litt balstyrig hund, som hadde hatt godt av et dressurkurs.

Vaginadialogene

I vårt samfunn kan tolvåringer lese i pikeblader hvordan de skal tenne læreren. Uskyldige barneansikter er sminket opp som prostituerte for å selge hårfrisyrer. Muslimske jentunger blir derimot lært opp til å dekke hodet for at alle skal tro de er ærbare, deres verdighet ligger i familiens ære, ikke i jentenes egen kropp. 16-åringer kan skjenkes møkkings og nedlegges av partitopper med følgende uttalelse: «Alle visste jo hvordan hun var, hun som løp fra bord til bord.» 

I en slik tid har jeg bestemt meg for å gjøre noe høyst uvanlig: Å rette en moralsk pekefinger til unge tenåringsjenter. I vår sekulære multietniske hverdag er det visse ting vi kvinner må kunne klare å formidle til purunge tenåringsbabes. Voksne og eldre kvinner har jo for lengst dukket hodet ned i karriere og oppbrukt rødstrømpefeminisme; men i kampens hete rakk de dessverre ikke å tenke på det sterke behovet hos pubertale pikebarn for å få kjennskap til kroppens hemmeligheter. Fortalt av voksne kvinner. Ikke av gamle smågrisete pikebladredaktører, eller for den saks skyld, unge ecstasytyggende bajaser. Overgangen fra barn til tenåring og fra tenåring til ung kvinne er fasen hvor vi er på vårt mest sårbare. Det paradoksale er at vi i denne fasen blir sviktet av våre søstre i vårt behov for innsikt, omsorg og beskyttelse. 

Riste på hodet  
Ja, vi kan riste på hodet av kvisete, oversminkede ungjenter, med rumpene skrudd inn i bukser trangere og mer sexy enn den hotteste moten i pornohollywood. Av mobil-erigerte penislogoer som småpikene fniser av, av unger i korte topper som drømmer om silikonpupper. Barn tenker jo ikke sånn, sier anstendigheten vår og fortsetter: Og vi tenker jo ikke sånn når vi ser barn gå med slike klær. Det er jo bare trender. 

Gi plass  
Voksne kvinner, kom frem fra skjulestedene deres og gi plass til unge kvinner. Voksne kvinner er altfor passive når det gjelder å gi råd og veiledning til unge kvinner – dere har overlatt det til sykesøstre, abortleger og kommersialiserte ungpikeblader. Hva med voksne kvinner i media? Ja vel, de lærer kvinner hvordan ha sex, men hvem lærer barn og unge om hvordan de skal beskytte sjela si mot overgripere? En ung mann var på Oslos største houseparty i Oslo Spektrum og omtalte festen som et «pedoparadis». Naive foreldre? Vi vil ha sunne, ressurssterke, vitale og psykisk sterke unge kvinner i Norge. I stedet har vi dessverre haugevis av jenter som opplever å miste dyden sin – ufrivillig. Igjen og igjen. Inntil de våkner opp av sin naivisme, innser hvilken verdi deres egen kropp og egne følelser har, og lærer å sette grenser. For mange unge jenter kan det være for sent. Jenter som er strengt religiøst oppdratt, kan også ha svært usunne erfaringer med sex og kjærlighet. Hele deres tro legges opp til guttens ærlighet, som selv har press fra familien.

Ansvar  
Hver generasjon eier og har ansvar for sin egen bevisstgjøringsprosess.

Men å «lære unger sunne verdier», gi dem kondomer og vin, holder ikke i dag. Barn og unge trenger ikke nødvendigvis å snakke om sex stolpe opp og stolpe ned, men de må bevisstgjøres om verdien av sin egen kropp og sine grenser. 

Kvinner har markert seg i politikken, media, kunst, litteratur, økonomi og humor. Kadra-saken ble i år 2000 et symbol på den religiøse dobbeltmoralen, Søviknes-saken sjokkerte kvinner i alle aldre, ikke fordi en person i maktsituasjonen utnyttet sin posisjon (bombe!) – men på grunn av holdningene vi trodde ingen argumenterte med offentlig lenger. Vi ble alle sjokkerte – offentlig. Men hva har skjedd i privatsfæren? Tenk etter selv! Du lever i en sosio-ghetto, ikke sant? Hvilket ansvar har vi? Jenter: husk at dere er født som vakre, majestetiske skapninger, kroppen deres er hellig, den er vakker, myk og følsom. Sinnet deres er mystisk, vilt og frodig. Fremtiden ligger foran dere, der kan dere skape, danse, synge, skrive, meditere, tenke, utforske, klatre, vinne og leve livet deres slik dere selv ønsker. 

Snakke sammen  
Hvis ikke vi kvinner snakker sammen om disse tingene, og deler våre erfaringer på tvers av de forbannede religiøse, kulturelle og sosiale barrierene, vil absolutt alt fortsette som før. Parolen må være: Ja, til Vaginadialogene

Norge i svart, hvitt og blodrødt

Folket lever i et flerkulturelt samfunn. Men ikke mediefolket.

Vi lever også i et samfunn der hvite observerer de fargede. Og dette gir merkelige utslag. Ikke bare det, det skaper grunnlag for fatale fordommer og hindrer den offentlige meningsutvekslingen samfunnet trenger. Dette må til hvis vi skal få frem konstruktiv kritikk av den manglende integreringen av fargede.

Det er jo bare dritt med de svartingene, del 1:

Muslimer, eller islam, er en populær skyteskive i Norge. Ja, blant muslimer, som i alle andre grupper, finner vi kvinneundertrykkere, rasister og overgripere. Men vi finner også intellektuelle, frilynte, ressursterke, akademikere, humorister, forfattere, dansere, leger, og ja – muslimske jenter som koser seg i høyet med hvite kristne menn, til skrekk og gru for fundamentalister og rasister. Og de gjør det uten å bli banket opp av fedre og brødre.

Når skal disse menneskene få oppmerksomhet?

Det er ikke FrP som har den største utfordringen når det gjelder å ta et oppgjør med hat, intoleranse og avstand mellom folkegruppene. Det er Akersgata og TV-mediene. Utfordringene ligger ikke hos folket, vanlige mennesker har demonstrert sin avsky over hele landet. Utfordringene ligger hos maktmenneskene på den politiske, sosiale og kulturelle arena – de som har mulighet til å bidra med en konstruktiv og nyansert kritikk av utviklingen i det flerkulturelle Norge.

Det er jo bare dritt med dem, del 2:

I dag er det stor hyppighet av negativ oppmerksomhet rundt fargede. Dette forsterker fordommer, og får mange til å lukke seg inne. Ikke alle kan kaste sløret, vrikke med hoftene, hoppe opp på en scene og holde standup for å bryte ned offer- og overgriperforestillingene. Norge har en generasjon av fargede som snakker flytende norsk. Hvorfor har ikke de sluppet til med sine meninger og refleksjoner om samfunnet i større grad i Akersgata og TV-miljøene?

Fordi det er så moro med Bongo-TV?

I TV2 ser vi Per Ståle Lønning holde seg med en kinesisk revolverreporter, en gebrokkent talende løpegutt. Synnøve Svabø reiser til fjerne himmelstrøk, men ender opp med halvpatetisk hottentott-humor, der hennes møte med afrikanere og arabere meget lett kan oppfattes som nedlatende.

I TV2s Holmgang inviteres politikere og andre til debatt om Holmlia-drapet. Et tredvetalls nordmenn blir invitert. I realiteten ser vi tre hvite politikermenn som krangler om partipolitikk, og tre kvinner som kommer til orde – som ofre. Den eneste fargede nordmannen er undertegnede.

I en debatt om fremmedfrykt, vold og rasisme inviterer man en farget person. Akkurat da følte jeg meg som en farget maskot.

Glimrende journalistikk eller glitrende offerporno?

Rikets Tilstand er det eneste programmet som uredd har talt om diskriminering og rasisme blant innvandrere. Men som også har vist oss «offerporno». Omskjæring, konebrenning og drap av ulydige døtre, tvangekteskap. Undertegnede har selv sittet og grått og kjent meget godt til sannheten som Rikets Tilstands dyktige journalister har gravd i. Men hjalp det meg noe? Gjorde det meg tryggere? Åpnet dette opp for at jeg neste dag kunne gå ut og si hei, og gi klem til en nordmann? Førte dette til at innvandrerkvinner kunne gå med hodet hevet og få respekt for den de er, sin kultur og sin religion? Nei.

Det er jo bare dritt med dem, del 3:

For resultatet ble et hav av negativ oppmerksomhet rettet mot innvandrere. Vi var enten ofre eller overgripere. Ansiktene og personlighetene våre forsvant, og vi sto igjen med identitetsløse masker det sto «islam» eller «svarting» på.

Kadra og undertegnede har begge fått støtte og oppmuntring fra nettopp TV2. Problemet er at TV 2 aldri kjører saker der det finnes nyansering. De befinner seg, som alle kommersielle medier, i den dramatiske sfæren – den sfæren som selger i tabloid TV-format.

Jeg sier ikke at dette har vært bevisst hos TV2, for de har vært opptatt av menneskerettigheter. Men de leverer hovedsakelig negativ oppmerksomhet til den fargede del av befolkningen. De gangene det har vært positiv oppmerksomhet, har man gjerne lagt til : «Men du er jo norsk». Noe som minner meg sterkt om denne vanlige replikken: «Jeg liker ikke innvandrere, men du er jo ikke som de andre».

Årsak: Kommers-media  fokusere på det spesielle.

Det lisensfinansierte NRK har vært mer bevisst. De har flere fargede programledere, og Fredrik Skavlans prat med Mia Gundersen og hennes kjæreste ga oss et veldig godt inntrykk av et blandet par, Knut Olsen har også vært flink til å invitere mennesker med innvandrerbakgrunn som representerer forskjeller seg imellom – ikke nødvendigvis til det norske samfunnet. Dagbladets Magasinet, Aftenpostens Olga Stokke og Inger Anne Olsen er andre eksponenter på journalistikk som nyanserer og går bak de dramatiske kulissene.

Vi er jo her, for pokker.

Vi er en generasjon unge nordmenn som har delt sandkasse med fargede, hvite, røde, gule barn. Men det er de hvite barna som har lettest og mest synlig tilgang til arbeidsliv, meningsytringer, og det sosiale liv. Trenger det å være slik når det faktisk finnes en generasjon med fargede som ikke føler seg språklig isolert, ikke føler seg kulturelt utenfor?

Mediene må våkne opp og ta i bruk flerkulturell kompetanse, ikke bare når kriminalsaker ruller over skjermen, men også når vi har gladsaker.

Heimen, kontoret, pubben, heimen, kontoret…

Hva kan være årsaken til at mediefolket gjør som de gjør? De holder seg rett og slett for mye for seg selv. De lever i medie-ghettoer, både profesjonelt og privat. De omgås mennesker som er prikk like dem selv. Den eneste «utlendingen» de kjenner er han som serverer dem 17 halvlitere på fredagskvelden.

Gå ut og bli kjent med det flerkulturelle Norge! Få en kritisk og konsekvent holdning til det dere presenterer. Det holder ikke å gripe tak i nærmeste fundamentalist, og la vedkommende representere en hel befolkningsgruppe. Innvandrere må ikke plasseres i nisjemedier, men bli en naturlig del av mainstream media. Som mennesker, ikke som innvandrere. For å si det på god gammeldags og fordomsfull norsk måte:

Slipp svartingene til. Vi snakker jo norsk nå!

Brunkremen av norsk ungdom

Jeg sitter på stamcafeen og grubler over det å gruble, mens Thorbjørn Jagland stirrer på meg med all sin Clinton-sjarm fra avisen som ligger foran meg.

Da dukker hun endelig opp. Med brunkremen lagt som en maske, fiolblå øyne rammet inn med koksgrå maskara og Levis’n så trang at det føles som et spørsmål om tid før katastrofen inntreffer, beveger hun seg mot meg.

Mens jeg lurer på hvordan hun skal greie å sette seg uten å få muskelsammentrekninger i ansiktet pga. buksa, slenger hun fra seg den kledelige (men altfor trange) sølvdynejakka og setter seg uten å fortrekke en mine.

Har du ventet lenge? spør hun og drar fingrene gjennom det hjemmefargede, platinablonde håret.

Jeg må innrømme at uansett hvor lite gjennomført hun fikser seg opp, så ser hun stilig ut. Det må være noe med holdningen.

Eh . . . burde du ikke jevne ut make-up-kremen litt? sier jeg til henne uten å svare. Men da ser hun bare rart på meg og begynner å prate i en hissig og sår tone: Du vet den nye typen min? Han som er blitt spådd en sprinter-karriere på høyde med Geir Moen. Han som har en slik medfølelse for de svake på linje med Johann Olav Koss, han som har like vinnende sjarm som kronprins Håkon . . . du vet han Alex? Hvem Alex? Alex Mazbullah-Qureshi Shahbaz vel. Han som jeg har vært avstandsforelsket i gud vet hvor lenge

Å ja, han ja.

Jeg tok ham med hjem i går for å la foreldrene mine hilse på ham. Jeg hadde fortalt dem nesten alt om ham. Om hvor dyktig han var på skolen, om alle ekstravaktene han tok på det lokale eldrehjemmet. Jeg fortalte dem til og med om den lille sportsklubben som han har startet på eget initiativ for å få ungdommene i bydelen til å holde seg vekk fra sentrum. Men vet du hva de sa da de så ham? «Du sa du hadde truffet kremen av norsk ungdom! Men han er jo svart!» Jeg lytter videre, og forsøker å ikke smile.

Nå klarer hun ikke å holde tårene tilbake: Kan du tenke deg at de sa det? Alex hadde blitt såret og bare gått.

Plutselig ser hun rett på meg og sier anklagende: Hvordan kan du sitte der og høre på alt dette så rolig, blir du ikke forbannet? Særlig du som er sva… . du som er sånn selv? Jeg gjør et dårlig forsøk på å trøste henne med å si at min familie kanskje heller ikke akkurat hadde trykket en potensiell hvit svigersønn til brystet første gang de hadde fått ham presentert. Da tørker hun tårene og svarer meg forsiktig: Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før alle skjønner at kremen av norsk ungdom også kan ha en annen farge enn hvit.

Ja, det lurer jeg også på, sier jeg og oppdager at der tårene hennes har rent, kan jeg skimte den marsipanhvite huden gjennom den kakaobrune make-up-kremen.

KOSMISKE KREFTER OG SKIPPERTAK-STUDENTEN

Etter å ha krabbet oss frem til skolen hver dag og ikke gjort annet enn å ha reket rundt i to terminer, åler vi oss inn til lesesalene for å ta et siste skippertak.

Det skjuler seg en aldri så liten skippertak-student i oss alle. Når eksamen står for døren og du står og lurer på hva du egentlig brukte tiden til, våkner han til live.

Først tar han et realt gjesp og du kjenner at det dirrer i hele kroppen.

Etterpå myser han med øynene og du løper av gårde for å kopiere notatene til dem som har glemt at mennesket er et sosialt dyr. Og til slutt reiser han seg opp, og du begynner å planlegge hvert sekund av den knappe tiden frem til eksamen.

Du er blitt en superstudent, alle læreres drøm. Studietidens teoretiske klokke har fått det til å ringe i dine bjeller. Du oppdager uante kosmiske krefter. Krefter som får deg til å surfe elegant på kunnskapens bølger.

Pensumet er med ett selve meningen med livet. Noe som du bare må putte inn i hodet. Neste morgen finner du ut at du heller skulle ha lest inn pensum på bånd, slik at underbevisstheten din kan fange opp det viktigste og lagre det inn i både kort- og langtidshukommelsen din. Etter tre timer og med et meget uttørket stemmebånd oppdager du at dette blir for tidkrevende.

Du skifter taktikk. Nå vil du heller lage et såkalt hjernekart. Kartet tegnes opp på akkurat samme måte som hjernen lagrer informasjon. I store grener som igjen forgrener seg utover fylt med stikkord.

Du prøver å se over hva som er likt i de forskjellige fagene og hva du kan jobbe med på kryss av fagene. Dette sparer tid og du husker det viktigste.

Karakterene som du har satt som mål skrus ned jo hardere du jobber, og jo nærmere eksamensdatoen nærmer seg. Til slutt river du deg selv i håret og håper bare på å bestå.

Etter hvert klarer du hverken å drikke, spise eller sove. Du bare ligger der under dyna, mens mor lurer på om hun skal bestille time hos tannlegen siden du har så innmari vondt i jekslene over å ha bitt sammen kjeven av intellektuell anstrengelse.

En smule forvirret er du også etter å ha foret deg med flere hundre sider med kunnskap og viten på rekordtid, som hjernen din prøver å fordøye.

Men skippertak-studenten som nå ror som en gal inni deg lar deg ikke hvile. Du bestemmer deg for å ta et siste hodestup og svømmer febrilsk gjennom skolebøkene for å pugge, forstå, og lære mer.

Etter at hele marerittet er over, står du der fornøyd med karakterkortet i hånden. Puh, dette var da ingenting, du kom opp i noe som du virkelig behersket. Stolt over at en slik, egentlig latsabb som deg, allikevel greide å hale i land en god karakter, blir du overbevist: uansett hva sjøsyke studieinspektører måtte si, er du et intelligent vesen med fotografisk hukommelse. Så du fortsetter som før, med å krabbe deg til skolen, reke rundt og til slutt åle deg inn for å ta et siste skippertak.