Comedian, Writer, Speaker

Den perfekte moskè

 

I min perfekte moske sier mullaen eller presten: jeg er et menneske. Intet menneskelig er mennesket fremmed.

Da jeg søkte på hvem som opprinnelig sa det, ble selv jeg overasket over skjebnens ironi.

Publius Terentius Afer (død 159 f.Kr.), også kjent som Terents, var en romersk komedieforfatter. Tilnavnet Afer, «afrikaneren», forteller om hans opprinnelse, kanskje fra Kartago eller det romerske området i Libya. Terentius døde i ung alder, antagelig i Hellas, eller på reisen tilbake til Roma.

Folk som er engasjert i islamdebatten har mange sterke meninger om alt som er galt med moskeene. I deres øyne er det så ille med disse fordømte moskeene at det er verdt droppe noe av fundamentet vi bygger vestlige demokratier på: trosfriheten og forsamlingsfriheten.

Min løsning  er å ikke stenge moskeene. Det er å gjøre dem vidåpne. Ja nærmest gjennomsiktige. Gjør døren høy, gjør porten vid!

Jeg oppdaget et slikt vidåpent gudshus for noen år siden. Sjømannskirken i New York, eller ”kjerka” som de kaller seg. Sjømannspresten inviterte meg til å holde et foredrag foran alteret i den legendariske norske sjømannskirken på 57th street.

Det tok ikke lang tid før presten fikk reaksjoner fra menigheten.  ”Hun er religionskritisk.” og ”Hun har jo vist rumpa si offentlig”, hvorpå presten repliserte: ”Hun har ikke vist frem noe som ikke Jesus også hadde under kjortelen.”

Sjømannsprestens svar gjorde at den norske kirken i New York den dag i dag er mitt perfekte gudshus, ikke fordi jeg er troende, men fordi presten viste meg en toleranse som jeg ikke hadde sett eller hørt i noen andre gudshus.

Foran alteret, foran et fullsatt hus, fikk jeg fortelle om hvordan det er å bli forfulgt for sine meninger, om hvordan det er å få familierestauranten skutt på, om frykten som rammet meg, men som ikke stoppet meg, om drømmene jeg hadde om å sette opp et komedieshow i New York, selv om det hele tiden var noen som prøvde å mobbe og true meg vekk fra å tale og leve fritt.

Jeg vet ikke om dette kunne ha skjedd i en moske i Norge, eller noen annet sted i verden. Men min drømmemoske inviterer mennesker fra alle samfunnslag inn, viser empati med annerledestenkende og inviterer til åpenhet, kjønnslikeverd og toleranse også for ikketroende. Det kan skje, jeg har trua! Fordi jeg kjenner så mange med muslimsk bakgrunn som er progressive, liberale, åpne for dialog, og som ikke aksepterer intoleranse mot noen, spesielt ikke de som er minoritet i minoriteten.

Er det noe som kan gjøres i en tid som denne, er det å slå dørene åpne til moskeene, det er å be imamene om å invitere til å gjøre sine gudshus transparente. Helt åpne, som en selvfølgelig del av et moderne Norge, der kunnskap og pedagogikk hele tiden går hånd i hånd med menneskerettighetene.  Vi skal besøke moskeene, ikke bare fordi vi jakter på de som forræder nasjonen Norge, men fordi vi vil oppdage at det finnes venner der.

Det er nå vi skal hisse til fred. Ikke med naivisme, klemming og tedrikking.

Vi må fortsatt varsle om ekstremisme, radikalisering og rekruttering til jihad. Slik må fredsaktivisme drives i dag. Da kan vi flytte fjell!

I år har jeg gjennom mitt engasjement i dyrerettighetsorganisasjonen NOAH utfordret alle de fem største trossamfunnene i Norge med spørsmålet: Hvor står dere i spørsmålet om pelsindustrien? Hvilken sammenheng ser dere mellom religionen deres og dyrevelferd? Denne måneden går det en samtaleserie på Verdibørsen i NRKP2 om religionens forhold til dyrevelferd. Da jeg henvendt meg til trossamfunnenes talspersoner viste de meg åpenhet, vilje til dialog og et ønske om å vise empati med pelsdyrene. De viste at de tok en risiko, at de kom til å bli utfordret på alt fra rituell slakting til hva deres lære sier om menneskets rang i tilværelsen. Men de gjorde det. De valgte å høre på fagfolk og vitenskapen og støttet kampen for dyrs rettigheter. Dette viser at det går an å gå nye veier sammen.

Islamsk Råd Norge var blant dem jeg kom i dialog med om dyrs rettigheter. En organisasjon som jeg tidligere har vært ”bannlyst” av. Tidene endrer seg, det er menneskene som over tid avgjør om vi velger vold eller om vi velger ikkevold. Udyret bor i oss alle, og utløses i det øyeblikket vi forlater vår empati. Det er det som er terrorens metode: Få oss til å frykte, få oss til å hate.  Få oss til å miste empatien.

Men empatien er et langt sterkere lim enn hatet, og et ekte empatisk menneske vet at intet menneskelig er mennesket fremmed.

 

Denne spalten ble første gang publisert i Bergens Tidende:

https://www.bt.no/btmeninger/i/e5PRM/Den-perfekte-moskeen

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *