Comedian, Writer, Speaker

Ekkokammerskadet

Hans Rustad, redaktør for Document.no  har skrevet et merkelig innlegg  i Aftenposten den 7 oktober “Sorry, det går et skille mellom oss og dem” med en beskrivelse av  det som i hans øyne er  “Den gamle og den nye Shabana”. Som et svar til min opprinnelige utfordring :  Hva vil dere gjøre? 

Rustad, eskalerer Hilde Sandviks reduksjon av kvinnelige samfunnsdebattanter, selv om han egentlig ønsker å fremstå som en ridder som forsvarer varslerne Kadra Yusufs og Amal Adens ytringsfrihet.

Det er flott at du vil det, Hans Rustad, men du forsto tydeligvis ikke min utfordring til dere i Aftenposten 6. oktober. Kadra og Amal, med flere er mer enn varslere, slik jeg svarte Sandvik.  Vi er som dere også hele mennesker som har et liv. At vi fortsatt kan oppleve å bli forfulgt for våre meninger betyr ikke at noen av oss er undertrykt av et “muslimsk patriarkat” i våre privatliv. Vi er alle ute av skapet og ingen kan true oss inn igjen. Å komme ut av skapet som fritenker i et hvilket som helt autoritært system og leve  det livet du faktisk velger å leve som deg selv,  er en seier.

Det er den kampen jeg mener er vunnet i flere og flere hoder. Selv om du fortsatt skulle være forfulgt, og dette har en høy pris, så må ikke den store støtten man møter og denne seieren underkjennes, eller usynliggjøres, slik Sandviks tekst gjør, men som din tekst eskalerer til selveste dommedagen.

Når jeg skriver at Erna Solberg inviterte Kadra, Amal og meg med flere andre profilerte kvinner til et personlig møte for innspill til hva vi kan gjøre med hatkriminalitet og hatytringer, så betyr det at landets øverste leder, vår statsminister, har tatt samfunnsansvaret og kampen mot ekstremisme alvorlig. Dette gikk deg hus forbi. Det er ikke slik at samfunnet gir blaffen i rettssikkerheten til mennesker som oss, men den må styrkes – det må rettssikkerheten til alle varslere.

Når jeg skriver at alle vi har vunnet kampen mot patriarkatet i våre egne liv, egne hoder, hvordan i huleste får du dette  til å fremstå som at jeg skriver det motsatte? Hvordan får du det til å bli til at jeg liksom mener at kampen mot antidemokratiske krefter er vunnet i verden? Hvis jeg hadde ment dette, hvorfor tror det jeg fortsatt står på barrikadene for ikkevold?

Siden det ser ut til at du reagerte på autopilot og ikke forsto min utfordring til deg og ditt nettsted, er det ikke rart du så et blodrødt islamistflagg vaie foran deg.

Hvis du ser en islamist i meg, Hans Rustad, så er det noe som har gått skrikende galt med Document.no

Jeg har mottatt flere priser enn Trykkefrihedsprisen , som du er opptatt av.  Fritt Ord, Trollkjerring, og Frederikke prisen for arbeid mot vold er  noen av dem. Jeg har ikke endret meg verken før, under eller etter disse prisene og ba heller aldri om priser. Jeg har bedt om at individets rettigheter anerkjennes i alle miljøer. Raseri fra flere ungdommer er i ferd med å snu seg til solidaritet, det er fantastisk og vi opplever dette på bare en generasjon. For meg er dette den beste prisen.

Jeg er fullt klar over at om jeg skulle forsvinne  fra offentligheten så vil også en stemme for frihetskampen forsvinne. Derfor er jeg fortsatt aktiv. Som hele meg. Jeg er den samme, og jeg deltar. Hvordan du og Hilde Sandvik kan få det til å se  ut som at jeg skal ha stilnet, er ikke noe annet enn redusering og usynliggjøring. Og ja det er også sterk etnosentrisme og også artssjåvinsime når kampen for dyrs rettigheter ses på som noe som ikke er like viktig.

Man kan ikke se på kampen for dyrs rettigheter som noe annet enn kampen for individets rettigheter, som er det jeg hele tiden har stått for. Dere reduserer mangefasetterte mennesker til å kun være interessante hvis de er med i deres narrativ om krigen mot de annerledestenkende, og da monomant rettet mot islam og innvandring, men kampen for individets rettigheter er så mye mer enn det.

Jeg har stått på scener rundt omkring i verden den siste tiden og står fortsatt på scener i Norge med et svært aktivt budskap for individets rettigheter, pakket inn i teater, standup og foredrag.  Jeg kritiserte blasfemilovene og deltok i Charlie debatten, forsvarte rettsvernet til religionskritikere sammen med Hedningsamfunnet utenfor Stortinget, og ikke minst debattert angrepet i København der flere bekjente av meg ble rammet. Alt dette bare i år. Alt dette offentlig. Mitt engasjement har aldri blitt truet til taushet, hverken kunstnerisk eller som samfunnsdebattant, selv om jeg må ta sikkerhetshensyn. Jeg har delt av min kompetanse og erfaring som informasjonsrådgiver for LIM , en organisasjon som samler sekulære og moderne mennesker med muslimsk identitet, og som kritiserer konservatisme og fanatiske tendenser på det sterkeste. Dette gjorde jeg fordi jeg så at det er kommet så mange frihetselskende stemmer på banen. Det er de som trenger støtte.

Et slikt samfunnsengasjement møter bred støtte i den norske befolkningen. Og nå også i det pluralistiske Norge. Det er en brytningstid. Likevel tegner du og Hilde Sandvik opp et bilde av kvinner som har stilnet og et system som skal ha sviktet.

Hva har gått galt, Rustad? Hvorfor dette hysteriske tegnet på stagnasjon og tunnelsyn? Er krigen mot de andres tankesett så altoppslukende for ditt intellekt at du ikke skiller mellom venn og fiende? Mellom nytt terreng og gammelt kart?

Listen med navn over mennesker med muslimsk bakgrunn som er for modernitet er lang, nå også i norsk offentlighet, og selvsagt er alle født frie, som mennesker, selv om de skulle være “muslismskfødte”.

Document.no har vært et av flere forum som har produsert informasjon, overvåket, delt, analysert, og supplert norske medier med islam- og innvandringskritiske tekster og stilt nødvendige spørsmål.

Når dere så blir utfordret på at alle disse åndskampene som vi alle har drevet frem i offentligheten kan ha beveget flere individer, endret tankesett, fått flere til å bli bevisste på antidemokratiske krefter og hvilken form de tar i vår tid, så er du ikke engang i stand til å gå inn i endringene som har skjedd i terrenget.

Derfor må jeg spørre om du er blitt ekkokammerskadet, Hans Rustad?

Har du dyrket frem et rom på nettet der mennesker som meg blir hengt ut som en “venstreorientert som bruker islamist-argumentasjon” kun fordi dere blir utfordret?

Jeg tilhører hverken høyre- eller venstresiden. Jeg tilhører ikkevoldsbevegelsen. Den er frihetselskende, og den inkluderer dyrs rettigheter. Og nei, jeg ønsker virkelig ikke at unge kvinner og menn skal skytes ut som kanonføde til voldelige ekstremister i andres konstruerte frontlinje mot “det muslimske patriarkatet”.

Det er ikke det samme som at jeg mener de bør tie om undertrykking. Og det har heller aldri skjedd med alle vi som i dag er blitt voksne selvstendige og frigjorte kvinner.

Du skriver at den nye Shabana motarbeider det den gamle Shabana sto for. Du er så overbevist om at dette handler om å være et oss og dem, at du ser ikke at man ikke kan hakke opp hele mennesker i tid på den måten. Det er vanvittig. Det var dette Hilde Sandviks kommentar i Bergens Tidende også gjorde. Dere tar ikke innover dere at det ikke er noe sensasjon i norske medier lenger at kvinner taler Mekka midt i mot.

Shabana i 2006  løftet deg varsomt opp i Danmark, blant dem jeg også i dag anser som venner. Shabana i 2015 ville også ha løftet deg. Som gift firedyrsmor, med fulltidsjobb, er det begrenset hvor mange mullaer jeg får løftet på kveldstid. Men det betyr ikke at jeg har sluttet å løfte.

En kortere versjon av den kommentaren står på trykk i Aftenposten 10 oktober 

Shabana Rehman løfter Hans Rustad, Tivoli, København 2006

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *