Comedian, Writer, Speaker

FEAR OF THE BIG BLACK ASS

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene.

KUNSTNERE kan bruke andre virkemidler enn bare det skrevne ord.
Problemet oppstår når de visuelle virkemidlene ofte får for stor oppmerksomhet i mediene i forhold til den helheten virkemidlene inngår i.

Jeg hadde forstått den offentlige forargelsen, hvis jeg hadde flashet rumpa mi på gaten på Karl Johan en lørdags kveld eller på et hellig sted  å vise forakt for noen eller noe. Da hadde også ordet blotting vært på sin plass. Men det kritikerne konsekvent unnlater å nevne, er at jeg i Haugesund opptrådte som standupartist og satiriker foran et filmpublikum. Kysse- og rumpestuntet var en del av en performance hvor jeg blant annet gjorde narr av følgende: Er et kyss på film kontroversielt for pakistanere?
De som ikke var til stede i salen, og heller ikke har lest teksten jeg fremførte, har intet gyldig grunnlag for å kritisere rumpestuntet. Folk må gjerne like eller mislike den “store” brune rumpa mi, men det er ikke poenget. Det er på- fallende hvor tause de intellektuelle har vært når det flere ganger i offentligheten er blitt forfektet at en alvorlig voldshandling som skyting er, er blitt sidestilt med en kunstnerisk ytring på en scene. Det er ikke godt å vite om det er redaksjonelle avgjørelser i norsk presse som har ført til denne skamfulle mangelen på et tydelig standpunkt mot vold og for kunstnerisk frihet.

Walid al-Kubaisi (Morgenbladet 2.9) bruker et eksempel for å definere meg som en vulgær person som visstnok i sin tid skremte vettet av folk ved å erklære at jeg ville ha en “fittedebatt” . Det er ikke korrekt. Det var Dagsavisen som for noen år siden formulerte at undertegnede “ønsker en fittedebatt”. Det den konkrete saken handlet om, var om den latterlige tvangsmoralen som førte til at kvinner oppsøkte private klinikker i Oslo, for å sy på jomfruhinner. Slik skulle de unngå skam og juling. Blod på lakenet var et krav, hvis ikke ble kvinner sett på som verdiløse. De risikerte å bli forlatt av både sin egen familie og svigerfamilien, selv om jomfruhinnen var sprukket ved voldtekt eller ved idrettsaktiviteter. Slik er det fremdeles i store deler av verden og dessverre i flere miljøer i Norge også. Al-Kubaisi har nok rett i at direkte bruk av ord som “fitte” kan støte, men har han ikke fått med seg at feminisme-debatten den gangen handlet om boken Fittstim, om teaterstykket Vaginamonologene og om omskjæring? Hvis vi kvinner ikke kan ta vårt eget kjønns ord i vår egen munn i debatten om våre rettigheter fordi noen kan bli støtt, da er det de som blir støtt som er problemet.
Mange opererer med en snever definisjon av ytringsfrihet. Han hevder at denne friheten bare gjelder ytringer som “dyrker” (kultiverer?) mennesket. Hvor har han det fra? Hvem, med hvilke normer, representerer “anstendigheten” som kritikerne snakker om som om den er en udiskutabel størrelse? Hvordan ville store deler av den moderne vestlige litteraturen ha klart seg gjennom sensur på dette grunnlaget?

I England tok de Vaginamonologene på strak arm ved at en komiker satte opp Penismonologene. Skulle de latt være, fordi noen ble støtt av ordet penis? Scenekunstnere kan ikke ta hensyn til den offentlige moral, heller ikke hva familien mener om dem og deres virksomhet. Komikere har til alle tider brukt burleske virkemidler, og det finnes en kontrakt som sier at dette har gjøglerne lov til. Narrene skal holde frem et speil og vise menneskets latterligheter, trangsyn og dårskaper.
Jeg er artist og gjøgler, men også debattdeltaker. Derfor havner jeg ofte i integreringsdebattens kryssild. Mine kritikere sier ofte: Hun er blitt for norsk, derfor liker nordmenn henne. Men å være et fritt individ har ingenting med å være norsk å gjøre. Jeg godtar ikke å tilhøre noen kategori, verken den norske eller pakistanske. Jeg ser ikke på mennesker slik kritikerne gjør, delt i to ensartede grupper med hver sine bestemte normer og regler. Tvert imot ser jeg på Norge som et land full av individer med unike meninger. Det er forkvaklede holdninger jeg som satiriker konsekvent gjør narr av uansett hvilken forkledning de har, muslim, kristen, hvit eller svart.
Debattanter som blir for eksempel ofte forarget over å bli kalt neger, men tar ikke fem øre for å kalle andre fargede for kokosnøtter, eller nordmenn for poteter for den saks skyld. Slik kan rasismen skjule seg blant hvite og svarte. Som komiker kan jeg ta tak i disse tingene, og samtidig vise ræva til høyresidens kalde menneskeforakt og venstresidens livsfarlige kulturrelativisme.

Min oppgave som komiker handler ikke om å tekkes innvandrere og nordmenn.Den er ikke  oppstått takket være nordmenns nåde og at tiden var inne for at innvandrerkvinner kunne komme på banen og “være som dem”. Men jeg er ikke “som dem” jeg er meg selv.
Jeg forfekter menneskerettigheter på tvers av kulturene. Det er individets rettigheter og ikke etniske, religiøse eller kulturelle rettigheter jeg er talsperson for. Mediefokuseringen er ikke mer enn det andre mannlige norske komikere er eksponert for. Hvordan jeg bruker spalteplassen jeg får, står jeg fritt til, det er ikke noe som har skjedd på nordmenns nåde, det er noe jeg har jobbet for. Stuntene mine provoserer, men ser du dem isolert er de totalt harmløse, og likevel viktige i ytringsfrihetens perspektiv. Å kysse en av samme kjønn, male fargene til landet du er født i på kroppen, løfte en mann og flere menn, moone, lik det eller ei, dette er virkemidler i min politiske satire.
Offentligheten, verken den norske eller pakistanske, godtar ikke at pakistanske jenter oppfører seg som mannfolk. Men med hvilken rett skal vi nektes det?

Margreth Olin kledde av seg og viste fram hele sin kroppslige og normale stolthet, sin skam, frihet, fordommer, tvang, hat og kjærlighet. Mener kritikerne Olin ikke burde ha gjort dette, fordi noen kristne ramboer eller Valgerd hadde blitt skremt av det hun formidler som kunst? Står Olins film Kroppen min i veien for hennes engasjement for kvinnekamp? Skal man overføre argumentene kritikerne bruker for å forklare at jeg har tabbet meg ut, er det tydelig at jeg må forholde meg til restriksjoner på grunn av min hudfarge eller etniske bakgrunn. Det kan jeg ikke som en likestillingsdedikert humanist godta. Derfor: Ja, som komiker forlanger jeg full kunstnerisk ytringsfrihet.

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. Reaksjonene er den egentlige punchlinen. Og de er som vanlig til å le og gråte av.

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *