Comedian, Writer, Speaker

IKKEVOLD DEL I

Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten er en del av en kommentarserie i tre deler om ikkevold.

I januar i år, rett før Pegidalederen Max Hermansen ble løftet opp, skrev jeg følgende her i Aftenposten:

«Jeg ser med sorg på hvordan redde nordmenn, som tror de forsvarer fedrelandet og vil marsjere hver mandag i Pegida-demonstrasjoner, blir kalt nazister og fascister.

De er først og fremst redde. Mange av dem er dypt bekymret. Ville det ikke vært bedre om vi laget en menneskemur av kjærlighet rundt dem og omringet dem med beskyttelse fra det multi-etniske og pluralistiske samfunn vi er blitt?

Det samme som vi skulle ha gjort med ungdommen vår, som rett foran nesen vår ble rekruttert av hatideologer til religiøs fascisme. Det er i et slikt politisk klima motsetninger kan manifestere seg og fremmedgjøre oss alle. Vi må nå aktivt forhindre at denne utviklingen fortsetter.»

Vi må se, ikke bare det som er i ferd med å skje, men også hva som faktisk har skjedd i samfunnet vårt.

Ikkevolds-aksjonene er en betydelig del av dette.

Etter at Hilde Sandvik i Bergens Tidende 2. oktober (tilgang krever abonnement, red. anm.) forsøkte å redusere flere kvinnelige samfunnskritikere med sitt etnosentriske blikk, og gjorde samfunnsaktive og frigjorte kvinner til tause ofre for det muslimske patriarkatet, er det kommet mange reaksjoner.

Jeg kritiserte Sandvik sterkt for å usynliggjøre den ikkevoldelige muslimske og sekulære motstandsbevegelsen, men også alle stemmene og hverdagskampene som tas kontinuerlig.

Sandvik med flere har ikke sett at i manges egne hoder, er kampen vunnet. De beveger seg nå videre og på flere felter.

I mitt tilfelle er kampen for dyrs rettigheter en selvfølgelig del av ikkevoldsbevegelsen og individets rettigheter.

Rettssikkerheten er fortsatt truet. I vårt samfunn er dette en politisak, et statlig ansvar, ikke noe som dreier seg om høyre- eller venstresidens angivelige «feighet».

Politiet henlegger saker og følger ikke opp. Før de får retningslinjer om noe annet. Dette har vår statsminister Erna Solberg fulgt opp for ikke lenge siden ved å invitere en rekke aktive kvinnelige samfunnsprofiler, inkludert kvinnene som Sandvik mener har stilnet, for å få direkte tilbakemeldinger om kampen mot hatvold og hatytringer.

Den konstruerte frontlinjen mot «det muslimske patriarkatet» som i virkeligheten er en langt mer omfattende kamp for individets rettigheter, glir rett inn i den polariserte og totalt ubehjelpelige venstre-høyre-polariserte debatten, som handler mer om posisjoneringer og anklager mot hverandre enn om en reell debatt om frihet fra vold for alle.

En reaksjon fra redaktøren i det islam- og innvandringskritiske nettstedet Document.no viser nettopp dette.

Hans Rustad skriver i Document.no 4. oktober som et svar til kritikken mot Sandvik at «Shabana Rehman henfalt til venstreorienterte klisjeer da hun sa Sandvik var etnosentrisk og reduksjonistisk. Det er samme oppskrift islamister bruker når de skal stemple en motstander. Svaret var ikke Shabana verdig.»

Etter dette fortsetter Rustad å ta tak i Kadra Yusufs beretning om at hennes barn er blitt truet av somaliske menn, og bruker en mors hensyntagen for sin families sikkerhet i sin agenda mot venstresiden.

Dette er ikke noen verdig, Rustad.

Document.no spør «nå som dere vet, hva vil dere gjøre med det?» Det er på tide å spørre Rustad og Document.no: Nå som dere også vet, hva vil dere gjøre med det?

Dere vet at et monomant, islamkritisk, etnosentrisk og reduksjonistisk syn på muslimskfødte der de er delt i to kategorier, med oss eller imot oss, ikke gir et realistisk bilde av virkeligheten.

Tvert imot gir det også grobunn for svært menneskefiendtlig holdninger og syn på «de fremmede». På muslimskfødte barn som er født og vokst opp i Norge. Og mot folk som er på flukt fra nettopp slike konflikter.

For noen måneder siden ble jeg grovt trakassert av 15–20 menn på nett. Felles for flere av dem var at de brukte islam for å spre sine hatytringer mot meg. De hadde kvinnelig heiagjeng, og de gjorde disse tingene fryktløst og under fullt navn.

Men i motsetning til hva jeg opplevde for 15 år siden, så var flere av dem som reagerte mot denne mobben, selv muslimskfødte. Det er ikke de 15–20 mennene som har min oppmerksomhet, det er det at folk faktisk sa ifra. 

Mobben avslørte seg selv som kvinnehatende, mistilpassede menn som gjemmer seg bak religionen for å ha en «ideologi» å skjule sin utilstrekkelighet bak. At denne ideologien også inneholder svært kritikkverdige elementer, er en debatt som overhodet ikke skal tas med rabiate ekstremister eller fundamentalister. I hvert fall ikke av unge kvinner. Det er et politisk ansvar.

Den skal tas med oppegående mennesker, med intellektuelle, og med folk som er genuint interessert i en humanistisk utvikling. Hvis ikke risikerer man faktisk, som alle andre varslere i samfunnet vårt, å bli jaget og forfulgt.

Å tilpasse seg dette og tenke klokt rundt sin egen og sine barns sikkerhet, er ikke det samme som å tie.

Det er å bli seg enda mer bevisst og jobbe enda smartere mot slike krefter.

Offentligheten vet i dag så mye mer om hvilke mekanismer i samfunnet, også innad i de forskjellige miljøer, som utløser vold. Skal vi virkelig mene noe mer enn å sitte og synse rundt disse tingene, er det essensielt ikke å underkjenne de bevegelser som har flyttet på seg.

Ikkevoldsbevegelsen i Norge, som i verden ellers, er underrapportert. Da er det ikke rart vi får redde mennesker som hele tiden bruker sine krefter på vold og fremmedfrykt.

Dette er den første av tre tekster Shabana Rehman Gaarder skriver om ikkevold.

På Twitter: @shabanarehman

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *