Comedian, Writer, Speaker

Morsinstinktet

Første gang jeg leste en abortmotstanders argumenter, var ti år etter min egen abort. Jeg gråt ustoppelig. Og ble overrasket over min egen reaksjon. Hva var dette? Jeg var jo for retten til selvbestemt abort, jeg fikk muligheten til å ikke få livet mitt ødelagt, men tvert imot å utvikle meg videre til å bli et selvstendig menneske. En dag skulle jeg også bli mor og mitt barn være ønsket og møtt med kjærlighet. Å nei, mine tårer rant ikke på grunn av bilder av blodige fostre, anger fordi jeg var en barnemorder, eller skyldfølelse for liksom å ha levd et promiskuøst liv og for eget behags skyld kommet fram til at jo da, abort var et komplisert, men helt ok prevensjonsmiddel.

Mine tårer rant fordi jeg den gang var for sjokkert til å gråte over min situasjon. For sjokkert til å erkjenne den egentlige grunnen til at jeg tok abort. I dag ler jeg. Jeg ler av fanatikere som forsøker å vekke våre emosjoner og snakker etikk ved å vise bilder av fostre, ved å dytte skyldfølelse, ved å sammenlikne aborter med krig og holocaust. Det er på tide at jenter og kvinner sier høyt hva abort er. Hva blod og følelser er. Det er på tide vi forteller abortmotstandere at vi tåler å se vårt eget foster. Vi tåler å se vårt eget blod. Fordi abort ikke er drap. Fordi vår kropp, vår natur er knyttet til liv – død-livssyklusen. Og sist, men ikke minst, å bli forelder handler om et ansvar som bare forelderen selv kan ta.

Retten til fri abort er noe av det mest humane et samfunn kan ha. I en overbefolket verden med så mye kriser og forurensning, i en verden der kjønnene er langt fra likestilt, der kvinner stadig må begå selvmord, bruke giftige midler eller kloke koner og sette eget liv i fare, der fattige foreldre stadig vekk må selge sine egne barn for å fø andre, i en slik verden er abortmotstandere, fanatiske og ikke fanatiske, totalt hensynsløse om hvor mye blod, mangel på etikk og undertrykte emosjoner en gravid kvinne kan bli utsatt for. Noen ganger må sorgen også velges. Inntrykket av lettsindige mennesker og lettvint abort er noe av det mest groteske argumentet som brukes for å vekke sympati med fosteret.

Moderne kvinner kan aldri gå tilbake til det stadiet det er å være en fødemaskin. Ja, det utfordrer alt det vi oppfatter som trygt, moralsk og familiært. Men å ikke forholde seg til den virkeligheten, skaper menneske- og seksualfiendtlige holdninger. Det er fristende å spørre hvor menns ansvar er i dette bildet, det overlater jeg til mennene selv å svare på. Det tragiske er at skolen heller ikke er i stand til å diskutere hvorfor retten til fri abort er etisk. Jeg ble forberedt på at abort var mitt eget valg og hvordan det skulle gjennomføres. Jeg fikk alle mine rettigheter. Men jeg ble ikke forberedt på morsinstinktet, på sorgen, på kampen og på at mitt foster aldri vil bli glemt. Abort er sorg, abort er et evig minne og et savn som ikke alle kan føle, men de som føler savnet, tomrommet, skal vite at det også er menneskelig.

Hvorfor retten til fri abort er viktig, hva abort er, hvordan en kropp reagerer på liv, på død, på skuffelser, maskiner, på narkose, medisiner, på abortmotstanderne, alt det hver fjerde kvinne i Norge møter en eller annen gang i livet. Arven jeg snakker om, er den etiske informasjonen om hva det innebærer å være i en kropp som kan bli gravid.

Dagens abortinformasjon er som mensen var i gamle dager. Man ventet til jenta selv oppdaget det, sjokkert, blodig og redd. Abortdebatten er like teknisk og like fjern som seksualundervisningen er på ungdomsskolene. I et samfunn der det ikke er ulovlig å ta abort, oppdras det generasjoner som tar det for gitt, helt til noen hiver en blodig dokke i ansiktet deres. Dermed er banen fri for dem som ønsker å umyndiggjøre andre mennesker og deres rett til å bestemme over sin egen kropp.

Der burde den etiske diskusjonen ligge. Et barn må være ønsket, og det må også bli født av kjærlighet. Da må moren ha det bra og bli behandlet med respekt. Hvorfor tar kvinner abort? Det bør diskuteres uten at retten til fri abort blir forsøkt innskrenket. Vi fristes til å bli moralister i ei tid der promiskuitet, ansvarsløshet og plastmennesker forherliges. Det er befriende å høre på etisk propaganda for hver dag vi blir mette av forbruksunderholdningen. Det som derimot ikke er befriende, er uvitenheten, fanatismen og umyndiggjøringen av mennesker denne nymoralismen tillater seg. Abortmotstandere har igjen vekket mitt morsinstinkt.

Det var derfor jeg gråt. For det var morsinstinktet som fikk meg til å ta abort. Av respekt for min egen kropp, min framtid og mitt foster.

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *