Dagsnytt Atten Debatt med Teatersjef Kim Bjarke og Shabana Rehman

Denne kritikken har blitt publisert og debattert i en redigert versjon i Aftenposten og Dagbladet    

Oslo Nye har satt opp en jævla rævfitte av en farse om æresdrap! Beklager mitt grove ordbruk i denne analysen. Min tekst er ”inspirert” av teaterstykket  ”Hvem har æren” som hadde premiere 23 februar på Oslo Nye Centralteater.

Komedien har et grensesprengende sexistisk og kvinnenhatende språkbruk. Publikum vil fort miste tellingen over hvor mange ganger ord som rævfitte, hore og ludder faller fra scenen.

Den syriske dramatikeren Ibrahim Amir som har skrevet stykket vet hva han gjør.  Han har på mesterlig vis klart å dramatisere  kvinneforakten som utløser æresvold, og latterliggjør den så hatten passer.

Vi har ikke en slik grov bannekultur i Norge. Norsk kunst og kultur er i det hele tatt ganske anemisk og aseksuell sammenlignet med dette elsk-hat horefitte farsen ” Hvem har æren”.

Mange vil mene at det nå er fantastisk at æresvold endelig  tematiseres åpent blant norske kulturpersonligheter.

Jeg velger å se svært kritisk på hvordan dette er løst. Og fordi jeg ikke er overbevist om at det finnes teaterkritikere med flerkulturell kompetanse eller nok skamløshet til å faktisk beskrive og debattere de kunstneriske valgene som er blitt gjort.

Og ja visst er det en motherfucking komedie. En farse. Og den fungerer som det. Men hvorfor ler vi av et stykke sprekkfull med mannssjåvinistisk verbal vold mot kvinner?

Horunge, ludder, morrapuler, søster-puler, dø, dø, dø, drep , drep, drep. Publikum vitner en tragikomisk nedadgående mørk spiral av hat, avmakt, og banning som ikke bare drar med seg kvinnen, men også mannen, og alle tenkelige og utenkelige relasjoner disse to kjønnene kan ha til hverandre nedi møkka. Det er til å le seg i hjel av.

Vi ser hvite mannlige skuespillere, på glitrende vis, spille ut æres-kodeksen, der kone, mor, svigermor, datter, elskerinne, alle rollene, er sinte furier eller får dødelig juling, og publikum ler.

Kvinner er ikke kvinner, de er eiendom, man kan gjøre hva man vil med. Det er ikke troverdig i et land hvor norske kvinner befinner seg i alle mulige slags samfunns og makt-posisjoner. Stykkets humor-premiss er derfor at det er den hvite majoriteten som spiller alle rollene.

Ja, til tross for at norske kvinner som blir drept i Norge, forholdsvis blir drept av en person de kjenner, statistisk sett hvit eksmann i 40-årene,  så er stykket helt urealistisk opp mot den etablerte norske mannsrollen i dag.

Æresvoldens primitive natur spilt ut på en norsk scene med norske skuespillere gjør at det er som om vi ser på steinaldermenn banke og hate steinalderkvinner. Ha ha ha så fjernt fra oss liksom. Når det i realiteten er mannssjåvinister fra innvandret patriarkat som er plassert i munnen på skuespillere som Terje Strømdahl.

På samme måte som vi ler når vi ser britisk-indiske skuespillere spille postkolonialistisk britisk overklasse, fordi de snur klasse-samfunnet på hodet. Slik som feks i Godness Gracious Me. Det var kjempemorsomt.

Vi var ikke vant til å se fargede mennesker som hvite rike bortskjemte nedlatende. Vi er ikke vant til å se hvite norske menn utøve æresvold og spille ut et så forkvaklet kvinnesyn heller. Derfor ler vi. Det uventede, som i tillegg blir dratt parodisk ut og overrasker er alltid morsomt. Det er grunnen til at castingen med bare hvite norske skuespillere funker som komisk grep i dette stykket.

Men hvorfor vil da regissør Kim Bjarke ha oss tro at grunnen til etnisk norsk rollebesetning er noe annet enn det? At det liksom er en politisk korrekt årsak til at stykket skal ”være fargeblindt”. Vi må liksom vite at prosjektet skal treffe machokulturer i alle miljøer, derfor har teatersjefen besatt alle rollene med majoritetskuespillere.

Det er hvite menn som er den generelle  definisjonen på å være fargeblind og treffe alle, og ikke støte noen,  er det teatersjefen fremhever med dette.

Men det er når teatersjef Kim Bjarke går enda lenger enn det, det virkelig begynner å gjøre vondt:

–Æresrelatert vold handler 100 prosent om kultur. I stykket nevnes ingen guder eller religioner.

Hvorfor hevder teatersjefen dette? ? Hvorfor ugyldiggjøre at i alle de tre monoteistiske religionene, jødedommen, kristendommen og Islam, så er det beordret fra ”Gud” om kvinnens underdanighet? Kvinners og seksuelle minoriteters autonomi eies og beskyttes av den heterofile mannen. Det er også grunnen til at alle konservative versjoner av disse trosretningene er reinspikka patriarkater.

Å hevde at dette er 100 prosent kulturelt er, om ikke annet, en kritisk feilanalyse av teatersjefen som ikke må få stå uimotsagt.

Bjarkes tolkning er tegn på at man ikke tar innover seg kampen som kvinner, homofile og transpersoner står i når de blir utsatt for sosial kontroll og æresvold i konservative kristne, jødiske eller muslimske miljøer.

Grunnen til at dette må settes spørsmålstegn ved er ikke  ønsket om å  definere all kultur og religion som kvinnefiendtlig, men fordi frigjøring fra æresvold aldri vil skje om vi utelater og pakker inn presis treffende kritikk mot de som faktisk målbærer slikt kvinnesyn. Og det er ille når kulturfolk kjøper denne feilanalysen.

Der jeg sitter blant publikum og ler så kjenner jeg også på et helt annet raseri. Rett i magen min treffer hvert eneste skjellsord fra scenen som et knivspyd. Som Oslo-kvinne er banneordene som faller fra scenen reelle erfaringer.

Det var ikke lenge siden en gruppe med minoritetsfeminister ble hengt ut som prostituerte på sosiale medier fordi de gjør opprør mot sosial kontroll.

Bare for et par år siden utropte Aftenposten en mann til ¨Årest Oslo borger”, samtidig som det sirkulerte et sitat fra ham på sosiale medier at jeg , en kvinnelig samfunnsdebattant og scenekunstutøver, var et ”ludder”. Han var ikke den første og eneste som har holdt på slik mot kvinner. 

Menn med holdninger som dette er inne i varmen i visse miljøer i Norge. De har også evnen til å be om offentlig unnskyldning når sivilsamfunnet rundt dem reagerer på atferden deres.

Men tror dere de gjør det når Oslo Teatre ikke evner å vise minoritetskuespillere som kan spille ut og latterligjøre den type kvinnesyn? I dont think so. Særlig ikke når vi i dag har mange dyktige skuespillere som representerer Oslo godt, og også når flere skamløse arabiske jenter i Norge har igjen satt tematikken på dagsorden . Disse fikk nettopp Fritt Ords Honnørpris, men debatten om miljøene som utøver sosial kontroll av den type som Ibrahim Amir tar opp i stykket, startet jo lenge før rollene i stykket ble besatt.

Nancy Herz skrev allerede i april 2016 : vi er de skamløse arabiske jentene og vår tid starter nå. Og satte dermed i gang en helt ny bevegelse med motstand mot å bli sosialt kontrollert. Og hvis man ikke vil gå med på at sosial kontroll og æresvold kun skal settes opp mot en religion og ett bestemt miljø, hva er da grunnen til at teater-plakaten viser en Hijab-kledd kvinne, røykende og med en pistol mot hodet?

Det finnes minoritetsmenn som i dag er offentlige hardcore feminister og humanister og aktive i samfunnsdebatten. De vil slettes ikke ha den type menneskesyn som tvinger menn til vold.

Det er i et slikt Oslo dere har satt opp ”ludder”-stykket ”Hvem har æren”. Det er i et slikt debattklima dere går ut og sier at ”dette har ingenting med religion å gjøre, vi må gjøre det fargeblindt”. Og det er i dette debattklimaet komikere med innvandrerbakgrunn i åresvis har tatt opp problematikken. Alt fra lettere formaninger og velmenende råd om å ”oppføre seg” , til det flere unge mennesker har betalt med sitt liv for å protestere mot, som mange har havnet på legevakten for å gjøre opprør mot, og som så mange må leve i frykt med voldsalarm for, eller bor på kode 6 for å redde livet sitt ved å bli usynlige med.

Jeg ville heller sett den erfarne komikeren og skuespiller Zahid Ali som skrev kronikken religion er steining av fornuften scenen sammen med Terje Strømdahl i nettopp en komedie om æresdrap. Bare han i en av rollene ville ha gjort noe med hele stykkets nedslagskraft. Det mangler heller ikke på  kvinnelige skuespillere med minoritetsbakgrunn som ville gitt stykket en wow effekt.  Slik som flotte Mehda Zolfaqari som også skriver fortellinger som tolker religiøse tekster fra et feministisk perspektiv. Komiker og skuespiller Lisa Tønne i sluttscenen hvor det endelige oppgjøret tas ville også vært ubetalelig.

Dere har tatt i fra Oslo publikummet denne unike sjansen til å bli utfordret ved å være politisk korrekte og fargeblinde. Det oppleves som en huge missed opportunity.

Tro meg, jeg vil gjerne at norske komikere, teaterfolk og tv produksjoner skal bli virkelig fargeblinde. Men så lenge dere ikke våger å sette dere inn i hvilket samfunn dere faktisk tar opp denne ekstreme sosiale kontrollen for, så vil dere fortsette å sette opp rævkjørte forestillinger som ikke treffer den demografiske sammensetningen publikum i dag består av. I hvertfall ikke i Oslo. For har dere tenkt på hva som er grunnen til at det kan være lettere å nå frem med at hvite skuespillere spiller disse rollene? For det egentlige svaret på dette er det som i realiteten er en farse. Av frykt for å ikke støte har dere laget en rasebevisst oppsetning.

Det eneste denne komedien mangler slik den er satt opp nå er svart skokrem. Da ville dere til og med klart å få dette til å bli noe mer en slapstick, men også politisk satire med snert av selvironi. Ganske treffende satire faktisk.

Shabana Rehman

SeFF Sekulær Feministisk Front