Comedian, Writer, Speaker

Rekrutter dem før gærningene gjør det!

Publisert i Dagbladet 17 april 2004

Fred og ingen fare? Rekrutter dem før gærningene gjør det!

HER OM DAGEN fikk jeg den gamle høvdingen Thorvald Stoltenberg til bords. En setning fra ham brente seg fast.  Vi snakket om viktige ting som krig og fred og sånn, da Stoltenberg utbrøt: «Det er mye mer radikalt å være lik enn ulik.»

Det er så sant!

VG tok et kvantesprang før påske: En svartsmusket mann fikk skrive på side 2. Kadafi Zaman er muslim og avisas første fast ansatte pakistaner. Men kvantespranget besto ikke i at VG endelig har skjønt at fiskepuddinger alene blir et kjedelig kollegium. Nei, det historiske her er innholdet i akkurat den kommentaren. «Vi må ha en offensiv inkluderingspolitikk – for fredens skyld,» skriver Zaman. Stilt overfor fakta om folk som lar seg rekruttere av galskapen, og bruker sine ressurser konsekvent for å sprenge, massakrere og ødelegge verden, tar han spranget ved å reflektere over løsninger, sett fra en ung muslimsk manns ståsted. Et ikke-voldelig ståsted. Det finnes millioner av slike menn. Men de kommuniserer sjelden fra kommentarplass i avisene. Hva er så budskapet til Kadafi? En offensiv inkluderingspolitikk.

EN OFFENSIV inkluderingspolitikk er, slik jeg oppfatter det, det Danmark og Frankrike holder på med. Når de tvangsoppdrar folk til demokratisme, der de ved åpen eksperimentering med lover og regler river av slør og setter 24-årsgrense på ekteskap. Uten å rødme diskuterer nå danskene en innvandringspolitikk som tillater at folk går inn i lovlige lavstatusjobber – så lenge de også får alle muligheter til å skape seg ei framtid og klatre i det danske samfunnet. Storsamfunnets offensiv har også samer, tatere, sigøynere, lesbiske og homofile fått smake.

Det var nok ikke en slik offensiv assimilering Kadafi hadde i tankene. Begrepet offensiv inkludering inviterer til en radikal debatt. Men refleksjonen må komme fra de unge selv.

Studentorganisasjoner bør aktivt gå inn for å bevisstgjøre studenter som blir utsatt for press. Gjør de det? Hva er grunnen til at unge mennesker med jevne mellomrom møter folk som vil misjonere eller rekruttere dem til den ene og fulle sannheten, pakkeløsningen «islam», som alternativ til det vestlige dekadente og åndsløse livet? Disse misjonærene dukker opp overalt, de finnes på universitetene, i drosjene, på gata.

Der det ikke dukker opp en sosialarbeider eller Farid Bouras i Ungdom mot Vold, der står det en og messer om verdens undergang, Vestens hor og krenkede arabere.

I denne smeltedigelen er det de intelligente og høyt utdannede som utgjør faren. Akkurat som ideologene i nynazismen, som ikke er taperne, men de med velutviklede og intelligente evner til kommunikasjon og til å søke kunnskap som bekrefter deres verdensbilde.

Kadafi sukker over ensidig fokusering på hijab, tvangsekteskap og omskjæring. Men det alle disse tingene handler om er frihet, likestilling og verdighet. Gi et menneske verdighet, og du skaper fred.

Forsvarets årlige «soldataksjon» gjør det på sin måte. Den hvite manns raseri blir transformert til en internt utgitt tegneserie. I serien går den hvite majoriteten inn i rollene til minoriteter og blir bokstavelig talt rævpult. Det som tilsynelatende så ut til å være en drømmesituasjon med spesielle privilegier, ble i stedet dyrekjøpte erfaringer om hva det innebærer å tilhøre en minoritet som svarting, homoseksuell eller kvinne i militæret. Forsvaret vet at hvis de ikke klarer å ta alle i samfunnet på alvor, vil interne konflikter bli en del av faren mot sikkerhet, på samme nivå som en ekstern fare. Derfor har de satt minoriteter på dagsordenen, derfor har de satt i gang kontroversielle debatter der unge rekrutter fritt får komme ut med det de mener. Enten de ikke har tro på at en kvinne eller en mørkhudet vil kunne forsvare dem, eller ikke tror at mennesker med en annen etnisk bakgrunn kan føle lojalitet til nasjonen.

Her i Dagbladet har en annen port blitt åpnet. En mor som i en meget nyansert kronikk forteller om sine følelser knyttet til oppdragelsen av sine norske barn som er blitt ranet av gettobarn, som jeg velger å kalle dem. En ekkel utfordring, der vi ikke har noe annet valg enn å spørre om årsaker til hvorfor barn raner barn i et av verdens beste land.

Alternativet til den debatten denne moren har startet, er isolasjon, taushet og avstand mellom folk av forskjellige etniske grupper vokst opp i samme land.

FOR TI ÅR siden vanket jeg selv i et miljø der unge mennesker, side om side med festende bekymringsløse og dopsøkende rike nøkkelbarn, jobbet beinhardt for å skape seg ei annerledes framtid enn deres foreldres i lavstatusjobber. Andre unge som ikke orket å mane fram en visjon om ei bedre framtid, rev heller opp T-baneseter, tagget ned offentlige bygninger og banket opp eller ranet folk de likevel oppfattet som født med gullskje i munnen.

Det er ikke noe annerledes nå. For hver barneraner finnes det et annet barn som tåler og tier, som går pliktoppfyllende gjennom systemet og forventer ei framtid der kravet om likeverd og inkludering ligger som en realitet, og ikke som en skuffelse.

I denne suppa skapes annerledeshet og opprør, som er grunnen til at unge innvandrerjenter f.eks. i England, Danmark, Sverige, Frankrike og nå også i Norge velger å ta på seg hijaben og roper fuck you til det samfunnet som aldri aksepterte deres foreldregenerasjon som likeverdige. Og prisen, det er mer ulikhet.

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *