Comedian, Writer, Speaker

Tanker i en ikke-eksisterende verden

Jeg sitter foran PC’en og trykker på tastaturet, merker at tankene følger fingertrykkene mine, men noen ganger stopper det, det er de gangene jeg føler flimmeret fra skjermen treffer øynene.

Jeg kniper øynene sammen og lukker dem opp igjen, fingrene fortsetter å treffe tastaturet i raske bevegelser og tankene fortsetter å følge med. Samtidig som jeg tenker på hvilke bokstaver jeg skal trykke, vet jeg hvilke setninger bokstavene skal forme, hva avsnittet skal fortelle og hvordan historien skal se ut. Ganske merkelig egentlig, at man følger med på alle de forskjellige delene i en skriveprosess på en gang. Egentlig går det jo ut på det samme.

Når man sitter og skriver slik på en PC, så tenker man veldig fort. Det er en fri flyt av tanker som kommer opp på skjermen nesten med det samme man gjør seg de tankene.

Blikket mitt blir slitent og jeg tar en titt ut av vinduet. Jeg ser en svær grå betongvegg med kvadratiske vinduer i rekker, loddrett og vannrett.

Kjedelig. På pulten står en plante som for lengst er visnet. Men jeg bare lar den fortsette å stå der. Telefonen er bom stille.

Plutselig får jeg øye på den gamle skriveblokka mi. Den med alle krusedullene i margen. Kruseduller som viser at tankene tok seg fri og slappet av i margen på notatblokka. På PC’en eksisterer ikke slike kruseduller. Tankene skal på trykk i rette linjer bortover, alle andre tanker får ikke lov til å forstyrre, de må enten tenkes vekk eller rett og slett ikke tenkes for at de ikke skal forstyrre de tankene som skal skrives ned.

Jeg ser inn i skjermen igjen. Alt som er inne i den kassa eksisterer egentlig ikke før jeg har trykket på utskriftknappen. Hvis PC’en skulle kollapse, så forsvinner alle tankene mine. Da har de jo egentlig aldri vært der.

På skjermen kommer en melding. «Du kan godt gå hjem hvis du vil». Hva mente sjefen med det? At jeg bare kunne stikke? Kanskje at jeg har gjort en bra jobb og kunne få fri, eller at jeg er en lite produktiv skapning og hadde ikke noe mer å gjøre på dette kontoret? Slik kommuniseres det i en stor bedrift. Der sendes beskjeder til hverandre som kommer opp rett foran øynene dine. Beskjeder som ikke lukter, ikke smaker og ikke høres. En melding fra et menneske til et annet menneske som er levert i en verden som egentlig ikke eksisterer. Jeg slår av PC’en og sitter en stund og ser inn i den svarte skjermen. Denne maskinen som jeg sitter åtte timer foran hver dag, føles fremmed. Kreativiteten kveles mer og mer for hvert tastetrykk.

Spørs om vi ikke en dag vil bli sittende og stirre inn i PC’en og vente på at den skal fortelle oss hvilken tast som blir den neste. Egne tanker blir til forstyrrende elementer. Det er da menneskeheten vil oppleve den virkelige dataalderen.

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *