Kjære leser

Dette er første del i en blogg der jeg ønsker å ta deg med på min reise – en reise som hvilket som helst menneske i Norge kan komme ut for.

19. januar i år fikk jeg vite at jeg hadde uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen. Med spredning. Det var ikke mulig å operere. Og jeg ikke hadde mye tid igjen.

Jeg var alene på akutten da, og måtte bruke et døgn på å fatte hva dette betyr, før jeg klarte å gjøre noe jeg måtte med stor sorg: Jeg måtte dele informasjonen med min elskede familie.

Nå er vi i juni, og jeg har kommet meg til Tyskland og ligger på et privat sykehus.

Hva har skjedd de siste månedene, og hva kommer til å skje fremover?

Offentligheten er mitt hjem. Jeg har levd i offentligheten i mer enn 25 år. Alltid har jeg delt mine tanker og følelser og refleksjoner, samfunnsengasjement og visjoner med dere. Når jeg nå også velger å gjøre det i en slik fase i livet, gjennom denne spalten – er det viktig for meg at mine lesere vet dette:

Etter avtale med Nettavisen skriver jeg akkurat hvor ofte, hvor lenge og hvor mye jeg selv ønsker.

Det er mitt ønske å dele med dere. Et ansvar jeg selv føler, og som er i tråd med min egen samvittighet. Så håper jeg, kjære lesere, at både dere og jeg kan lære noe av denne reisen.

Min reise er også reisen til mannen og kvinnen i gata i Norge.

Jeg er smertelig klar over at for mange syke nordmenn, ja kanskje de fleste, er den muligheten jeg har fått i utlandet utenkelig. Ensomhet, økonomi, ressurser, nettverk, for ikke å snakke om mangel på overskudd og medisiner som slukker gnisten til å kjempe hos mange av oss.

Jeg vet at jeg er heldig. Til tross for «dødsdommen» hengende over meg.

Velferdssystemet vårt, og helsevesenet vårt, er jo en beskyttelse. Men hva gjør vi når det samme helsevesenet sier at det ikke er mer de kan gjøre ? At de kan følge deg hit, men ikke lenger, og nå er du overlatt til deg selv og har kun smertelindring å lene deg på?

Hvordan håndtere dette ? Hvordan leve med den beskjeden? Og hvordan i det hele tatt klare å holde håpets lys oppe istedenfor å gi opp?

Mange spørsmål raser gjennom hodet mitt. Samtidig som leting etter svarene også åpnet dører. Dører jeg ikke visste fantes.

Det er mitt løfte til dere å dele hva jeg går gjennom så åpent jeg kan.

Men før jeg gjør det er det noen ting jeg må gjøre klart, slik at dere vet hvorfor deler av informasjonen om min reise holdes tilbake. For nå. Hvorfor jeg deler noe kun dryppvis, og hvorfor det er visse ting jeg på nåværende tidspunkt ikke kan dele ukritisk.

Jeg kjenner på et ansvar. Den reisen jeg nå begir meg ut på er så skreddersydd, så individuelt tilpasset , og som resultat av så mange faktorer , at ting må deles i riktig rekkefølge.

Det finnes ingen fasit.

Det er mer mellom himmel og jord enn vi aner. Som de fleste norske borgere stoler jeg på systemet, og vet at kreftlegene våre er blant verdens beste. For meg var det en selvfølge å velge skolemedisinen og det norske leger fortalte meg.

Men jeg tålte cellegiften svært dårlig.

Jeg hadde ikke overlevd en runde til. Og jeg fikk vite at det ikke er mer denne type cellegift jeg fikk i Norge kan gjøre for meg. Jeg fikk også beskjed om at det ikke var noe vits med en «second opinion», eller snakke med det såkalte Ekspertpanelet som går gjennom slike kritiske pasientsaker på nytt.

Fordi onkologene mine er de samme rådgiverne som Ekspertpanelet bruker. Norge er et lite land.

Og den type kreft jeg har fantes det heller ingen pågående studier/forskning på akkurat nå, som kunne ta meg inn.

Jeg ble derfor nødt til å se etter alternative løsninger. Å sette meg ned og vente på døden var absolutt ikke et alternativ.

Min søken etter immunterapi, eksperimentell behandling og «alternativ» medisin og kontakt med krefteksperter i utlandet, begynte for fullt samtidig med at jeg ble skrevet ut av kreftavdelingen på A-hus og sendt hjem med smertestillende.

Om jeg skulle prøve noe annet, var det skrikende spørsmålet om jeg hadde nok tid og nok penger. For tiden var knapp og behandlingen i utlandet rådyr.

Spleisen som ble opprettet for meg av min barndomsvenninne løste den økonomiske utfordringen.

Om jeg har nok tid?

Jeg lever og spiser selv fortsatt. Jeg har all kjærligheten og støtten fra det norske folk. Familien min, vennene mine og kjæresten min holder meg oppegående. Alle som ber for meg, sender healing og alle gode engler som er rundt meg.

Om det er nok? Og går det an å kjøpe seg mer tid?

Jeg kan ikke svare på det. Det jeg kan si er at et eller annet sted inni meg vet jeg at all kjærligheten gjør at jeg lever til det fulle hver dag nå, og at jeg kjenner både glede og håp i hjertet.

To verdener skal nå møtes i én kropp. I min kropp. Den fysiske og den åndelige. Godkjent og akseptert medisin, og eksperimentell medisin. Vitenskapen og det alternative.

Vil jeg klare å formidle hva som foregår inni meg og rundt meg presist nok?

I dag, på en solfylt dag i Sør-Tyskland, et halvt år etter at jeg fikk diagnosen, kjenner jeg en indre styrke. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hvorfor. Men en sterk vilje til å ikke gi opp er der. Det kalles kanskje håp.

Jeg har levd i offentligheten i 25 år. Jeg stoler på offentligheten. Den er et speil. Alt som er sant kommer frem til slutt. Derfor har jeg aldri vært redd for offentligheten. Du kan bli hundset, hetset, jaget og personforfulgt.

Men til slutt er sannheten og innsikten det vi står igjen med. For fellesskapet har en egen pulserende bevissthet. Den tilliten har jeg aldri mistet.

Og selv om det har vært en svært ensom reise, så er jeg ikke alene. Jeg vet at dere er med meg, med all deres godhet og de beste ønsker. Med denne bloggen vil jeg gjøre det jeg har gjort hele mitt liv:

Fortsette å dele, til det beste for oss alle.

Namaste.

Takknemlig hilsen Shabana

Denne kommentaren ble først publisert i Nettavisen