Comedian, Writer, Speaker

Uansett Urinstink(t)er

 Jeg befinner meg på en buss midt i Oslo sentrum og føler meg som en typisk representant for min kultur og mitt kjønn. Svetten pipler nedover ryggen under den fargesprakende pakistanske kjolen.

Sandalene, som er pyntet med farget glass, reflekterer sollyset på en slik måte at alle som kommer inn i bussen, ser på dem først og kjøper billett etterpå. På toppen av alt bærer jeg en svart langt slør som dekker alt fra hår til ankler.

Plutselig stiger en meget attraktiv hvit mann på bussen kun iført en grønn truse. Han er så pen at jeg får vondt i øya av å se på ham. Negressen og blondinen som sitter bak meg, begynner å fnise.

Våkn opp! sier mannen, med en meget høy røst. Ja, jeg snakker til deg som sitter gjemt inne i det svarte sløret! Gode Allah, hva er det han vil meg? Hjertet klapper rullende i takt med hjulene på bussen.

Uansett hvor mye du tildekker deg, så har jeg gjennomskuet deg! Jeg vet at bak sløret finnes det en kvinne med drømmer og lyster! Er han helt forskrudd? Vet han ikke at slik snakker man ikke til en muslimsk kvinne? Jeg skal si deg en ting, jeg, unge dame kultur og religion er bare menneskeskapte svar på livets mysterier, slik at vi skal greie å overleve på denne vanvittige planeten. Egentlig er vi bare en gjeng overbefolkede apekatter uten hår som har utviklet en fenomenal hjerne i kampen for å overleve.

Vi er alle bare så forbaska like. Bare se på deg og den blitzerjenta som sitter bak i bussen. Dere går begge kledd i sort, med sortmalte øyne og ring i nesa. Folk på denne bussen stirrer rart på dere begge, enda dere representerer to helt forskjellige kulturer. Mennesker med fordommer har fordommer uansett.

Rasisme og nazisme er bare pynteord for å skille mellom fordommene.

Hva er det denne mannen gjør med meg? Han får meg til å glemme hvor jeg er, han rører noe langt inni meg, men hva? Nei, det vi burde gjøre alle sammen, det er kun å følge våre urinstinkter og slutte å være så jævlig høytidelige og gjøre det vi er skapt til, nemlig å leve! I det store svarte rommet er vi bare noen simple bakterier. Det eneste vi kan stole på, er våre urinstinkter. Bare ved å bevege oss mot dem istedenfor fra dem, vil vi bli lykkelige.

Han kommer nærmere meg og rekker fram hånden: Tør du ta meg i hånden og gå en tur rundt i den urbane jungelen og gjenoppdage urkvinnen i deg? D a skjer det noe med meg, noe som kjennes som en stor sterk bølge som blir knust mot en fjellvegg. Det raser inni meg, og akkurat da jeg skal spørre han om han virkelig tør selv, reiser puddelen til en meget pertentlig gammel dame seg opp. Naturen har kalt på hunden og den går bort til Adam eller er det Tarzan løfter benet elegant opp og følger sine instinkter. Mannen setter i gang å hyle og river opp bussdøren og hopper av.

Og jeg sitter der, litt skuffet, men forstår ham godt. Uansett urinstinkter, urin stinker! Det er en merkelig verden vi lever vi.

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *