Comedian, Writer, Speaker

Voldens speil- om artssjåvinisme

Dette essayet ble publisert  i Samtiden nr 1 2016
“The animals of the world exist for their own reasons. They were not made for humans any more than black people were made for white, or women created for men”
Alice Walker

Kampen mot vold i alle former har stått sentralt i mine opptredener og intervjuer opp gjennom årene, enten det har vært som forfatter, komiker, foredragsholder eller performancekunstner. Mot slutten av året 2012 skulle dette engasjementet få en ny dimensjon.

Min mann, regissør Martin Gaarder, hadde begynt å jobbe med dokumentaren ”Bare et dyr” for NRK Brennpunkt. Filmen tar for seg to konkrete saker som omhandler drap av katter, og den formidler forskning som viser en tydelig sammenheng mellom vold mot dyr og vold mot mennesker.
Ettersom Martin tok med seg mye av researchen hjem, fikk jeg i løpet av de kommende månedene innsyn i en rekke tilfeller av ulovlig – og lovlig – vold mot dyr. Bildene og historiene jeg fikk se, slo meg i bakken. Min nyvunne kunnskap om de systematiske overgrepene dyr utsettes for, skulle endre meg for alltid.

Omtrent samtidig fikk vi en hund i familien. Hunder er ikke så vanlige å se i pakistanske hjem, så det å få samojedvalpen Eckhart var første gang jeg noensinne hadde kommet så nær en annen art. Eckhart ble raskt et likeverdig familiemedlem og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om at han var i stand til å uttrykke en rekke følelser. Hunden ble min inngangsport til den fantastiske dyreverden, og dyr som individer.

Brennpunkt-filmen dokumenterte også hvordan norsk politi – på grunn av uvitenhet om sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker – henlegger de fleste saker om dyrevold. Land som Sverige og USA er derimot bedre opplyst og har derfor også et bedre rettsvern for dyr. I følge Norges eneste krisesenter som tar i mot familiedyr, blir dyr i mange tilfeller brukt som effektive utpressingsmidler for å tvinge en mishandlet partner og barn tilbake til hjemmet. Voldsutøveren truer med å drepe eller torturere dyret, dersom familien ikke kommer hjem.
– Hvorfor snakkes det så lite om disse sammenhengene i den norske samfunnsdebatten? undret jeg meg over. Og spørsmålet fikk meg til å kontakte landets største organisasjon for dyrs rettigheter: NOAH. Det ble et skjellsettende møte. Brått sto sammenhengen mellom rasisme, sexisme og artssjåvinisme, helt tydelig for meg.

Begrepet artssjåvinisme betyr å tillegge ulike vesener rettigheter og verdier på grunnlag av deres artstilhørighet. Spesiesisme (av engelske species, som betyr ”art”) kan beskrives som diskriminering av andre individer og grupper, basert på deres artstilhørighet. Begrepet spesiesisme ble gjort kjent for et større publikum gjennom Peter Singers med tiden klassiske bok ”Animal Liberation” som kom i 1975. Han mener spesiesismen – på linje med rasisme og kjønnsdiskriminering – bidrar til å undertrykke og rettferdiggjøre overgrep mot utsatte grupper, i dette tilfellet dyr.

Viktigheten av identifikasjon
Jeg har måttet leve med drapstrusler og andre kraftige reaksjoner i en årrekke, fordi jeg med jevne mellomrom har tatt oppgjør med kvinnefiendtlige holdninger i offentligheten. Ofte ikke på noen annen måte enn å vise til at min egen kropp er fri. Det å kreve frigjøring av alle kropper, i alle kulturer og religioner, krever omveltninger i både Østens og Vestens patriarkat. I samfunnene der profeten bestemmer og der profitten bestemmer.
Hore, ludder, kanjri, puta, bitch. Uansett hvilket språk, uansett hvilken etnisk bakgrunn sjikanen kom fra, så handlet det om å mobbe hunkjønnet for å være en som er seksuelt tilgjengelig – med den forakten dette uløste.
Hatytringene gikk på kroppen, gang på gang. Det spilte ingen rolle hvilken arena jeg uttrykte meningen min på. Så lenge det jeg sa og gjorde var synlig i offentligheten, var det nok til at noen fant det for godt å bruke ord om kroppen min. Ofte gikk det på underlivet. På kjønnet. Dette fikk meg til å stille meg spørsmålet: Når ordet ”hore” utgjør en så essensiell del av hatytringene mot kvinner, hvordan har de det, de som virkelig lever av å selge sin kropp?

I forbindelse med en reportasje i magasinet Henne i 2007, bestemte jeg meg for å undersøke de prostituertes hverdag litt nærmere. Jeg dro ned til Oslo Sentrum og stilte meg opp sammen med kvinnene nede ved Akershus festning. Og der sto vi, med tjue meters mellomrom. Bilene som senket farten var ute etter blikkontakt. Jeg var kledd som en helt vanlig kvinne. Hun som sto til venstre for meg, så ut som en østeuropeisk transvestitt. Hun fikk en tur med engang. En bil med unge gutter dukket opp. De ropte ord på kjønnsorganer og kjørte videre. Senere oppsøkte jeg PRO-senteret for å snakke med daværende leder Liv Jessen. Hun viste meg voldens vegg: En tavle med beskjeder der de prostituerte advarte hverandre mot farlige kunder.

”Trykket en pistol i vagina. (bilnummer xxx”)
”Slår med knyttet hånd.” (utseendebeskrivelse og bilnummer xxx)
”Raner og bruker kniv.” (bilnummer xxx)
”Voldtar!” (utseendebeskrivelse)

Og slik fortsatte lappene bortover veggen. Kvinner som advarte hverandre. Den aggresjonen jeg ble utsatt for verbalt, utspilte seg fysisk på kroppene til disse kvinnene. Men vi hørte lite om denne volden i mediene. Det er en helt fremmed verden for de fleste av oss. Og det slo meg: Ville samfunnet ha reagert sterkere på disse episodene dersom ofrene ikke hadde vært prostituerte? Ville det ha vært lettere for oss å identifisere oss med dem, dersom de som fikk bank ikke var prostituerte, men vanlige småbarnsmødre på St. Hanshaugen? Identifikasjon er ofte avgjørende for å vekke vår empati. Det er det motsatte av fremmedgjøring.

Min aktivisme har vært relatert til kampen for individets rettigheter – i utgangspunktet uavhengig av kjønn. Men feministen i meg våknet tidlig, fordi jeg så at kvinner – fordi de er hunkjønn – domineres på helt andre måter enn hankjønn. Fra barnsben av har jeg erfart hvordan kvinners autonomi krenkes på ulikt vis, og jeg har tydelig sett hvordan frihet defineres helt annerledes for kvinner enn for menn.
Som det siviliserte og velutviklede samfunnet vi er, har vi heldigvis evnen til å forstå at den volden som rammer samfunnets mest sårbare og stigmatiserte grupper, slår tilbake på samfunnet som helhet. Derfor reagerer vi sterkt på fascistiske regimers henrettelser av homofile, prostituerte, utviklingshemmede eller kvinner som har født barn utenfor ekteskap. Vi har også følelsesladde moraldebatter omkring temaer som abort eller barmhjertighetsdrap på alvorlig syke. Vi gjenkjenner intuitivt at vold vi forbinder med andre kulturer enn vår egen – som for eksempel æresdrap, omskjæring, tvangsekteskap eller annen frihetsberøvelse – ikke bare handler om ”de fremmede”, men er problemstillinger vi må bekjempe i fellesskap. Handlinger som er etisk gale, er gale uansett hvor fjernt eller nært voldsofrene står oss.

Vår etiske samvittighet kan altså synes grenseløs og universell. Så lenge det gjelder vår egen art. Så lenge vi føler en viss identifikasjon.

Ikke-voldsbevegelsen, stemmerettbevegelsen og kampen for kvinners rettigheter har én ting til felles: Medfølelse med levende vesener. Og når vi er kommet så langt at vi løfter fram respekt for liv og empati med andre som et grunneelement i et det siviliserte samfunnet, hvordan klarer vi da samtidig å lukke øynene for all den urett som dyra utsettes for? Hvordan kan vi da bure dyr inne, brutalt forkorte deres liv, invadere deres forplantningssyklus og ta fra dem deres avkom, på den systematiske måten vi har drevet det til i dag? Disse spørsmålene blir stadig mer prekære.

Den ulovlige volden mot dyr
Høsten 2014 bestemte jeg meg for å engasjere meg aktivt i dyrevernbevegelsen og ble derfor kommunikasjonsrådgiver for NOAH. En av de viktigste sakene jeg har jobbet med her er kampen for dyrs rettssikkerhet. NOAH har i flere år jobbet for at det skal etableres et dyrepoliti innen politiet slik at dyremishandling blir prioritert og etterforsket. I oktober 2014 arrangerte vi en demonstrasjon foran Stortinget, der hele 4000 mennesker dukket opp, Og endelig ble vi hørt: I fjor kom det for første gang på plass en prøveordning for dyrepoliti i Norge.

Men det er slett ikke alle som forstår behovet for å styrke dyrs rettigheter. Typiske motforestillinger lyder gjerne slik: ”Skal vold mot ei katte, ta ressurser fra arbeid mot voldtekt av jenter, nå da?”
Som i så mange andre samfunnsdebatter velger folk altså å sette to svake grupper opp mot hverandre. Kvinner og barn – og til og med vinningstyveri – ble brukt som et argument mot å sette av ressurser til å bekjempe vold mot dyr. Bakgrunnen for at vi i dag har fått en prøveordning på dyrepoliti er imidlertid at politikerne har forstått noe som disse motstanderne av dyrevern ikke har fått med seg – nemlig at det å lukke øynene for vold mot dyr, vil slå tilbake på oss som samfunn. I to ferske rettssaker, én i Norge og én i Sverige, som omhandlet unge menn som torturerte og drepte katter, kom det fram at begge gjerningsmenn fantaserte om å gjøre det samme med kvinner. Vold avler vold.
Flere tiår med dyrerettighetsarbeid måtte til for å få formidlet budskapet om hvor farlig det er for samfunnet å la vold mot dyr passere.

Den lovlige volden mot dyr
Sadistisk vold mot dyr er ulovlig og kan bli straffeforfulgt. Dyrevelferdsloven skal også beskytte mot slik vold. Men hva med den lovlige volden mot dyr?
Fordi vi ser på dyr som eiendom tillater vi oss å gjøre stort sett hva vi vil med dem. Vi deler dem inn i kategorier som produksjonsdyr, arbeidsdyr, skadedyr, kjæledyr eller sirkusdyr, avhengig av hva vi ønsker å bruke dem til. Disse menneskeskapte inndelingene sørger igjen for at vi tillater oss å utsette enkelte arter – for eksempel rev og mink – for en behandling vi aldri ville akseptert overfor arter vi holder oss nær oss, for eksempel hund og katt.

Et perspektiv som sjelden løftes fram når det gjelder dyr, er at dyra også har kjønn. De er hunndyr og hanndyr som oss mennesker, og mange dyrearter danner ulike former for familierelasjoner. Og som oss bærer de med seg et sterkt instinkt for å ville beskytte, fø og oppdra sitt barn. Alle dyr i produksjon blir systematisk utnyttet, men hunndyr og hanndyr blir utnyttet på forskjellig vis.
At det å se på dyr som kjønn er en fremmed tanke for mange, fikk jeg nylig oppleve i en debatt på facebookgruppa ”Den selskapelige diskusjonsforening” som jeg er medlem av. Dette er et forum der kvinner diskuterer kjønnstematikk av ulik slag. Jeg postet en plakat jeg hadde funnet på nettet, som viste bilder av den brutale tvangsinsemineringen hunndyr utsettes for i husdyrproduksjonen. Plakaten omtalte dette som voldtekt og oppfordret folk til å velge et vegansk kosthold.
”Er feminister artssjåvinister?” spurte jeg.
”Hvorfor synes vi det er greit at hunndyr blir behandlet som fødemaskiner, uten rett til å være sammen med eget avkom? Bør ikke vi som feminister vise solidaritet?

Posten utløste sterke reaksjoner. Mange ble provosert av at ordet ”voldtekt” ble brukt om det å penetrere et hunndyr med makt, i den hensikt å inseminere henne. De mente at dyr ikke blir traumatisert eller føler skam på samme måte som et menneske som blir utsatt for et overgrep. Flere medlemmer i gruppa innrømmet at de aldri hadde tenkt på dyr som hun og han og at de aldri hadde tenkt på behandlingen av hunndyr i et feministisk perspektiv før.

Mine to hovedinnvendinger i diskusjonstråden lød som følger: For det første, det at vi aldri har tenkt over dette før, betyr ikke at det ikke er et overgrep. Mye som tidligere ble sett på som normalt, regnes i dag som overgrep. For eksempel det å holde svarte mennesker som slaver. Å sperre psykisk utviklingshemmede inne. Å tvangssterilisere tatere. Én gang var det samfunnets offisielle politikk – i dag fordømmes det av alle.
For det andre: Dersom det er dyras manglende kognitive evner – altså evnen til å kunne reflektere over skam, seksualitet og råderett over egen kropp – som gir oss rett til å utøve denne typen makt, betyr det at vi kan snakke om formildende omstendigheter dersom overgrep begås mot mennesker som mangler kognitive evner? Demente eller psykisk utviklingshemmede for eksempel? Hva slags mennesker er vi, dersom vi synes det er greit å utnytte det faktum at offeret ikke forstår omfanget av den uretten vi utsetter dem for?

Heldigvis var det også mange i diskusjonsgruppa som var i stand til å se at det finnes fellestrekk mellom det hunndyrene utsettes for og hva kvinnekampen prinsipielt har handlet om. Disse hadde ingen problem å erkjenne at vi er artssjåvinister og at konsekvensene av dette er brutale. Flere kjente dessuten godt til begrep som artssjåvinisme, spesiesisme og økofeminisme og hadde lest seg opp på nyere forskning om dyrs biologiske, mentale og sosiale behov.

Å spise med bind for øynene
Oppfordringen om å bli veganer vekte selvsagt også sterke følelser i den feministiske debattgruppa. Lite opprører folk mer enn dersom de føler at du moraliserer over spisevanene deres. Det er vanskelig for mange å vise solidaritet når det er direkte knyttet til en så intim handling som å spise. ”Hva jeg spiser er mitt personlig valg” er ofte gjennomgangstonen.

Her kan man selvsagt sette det på spissen og trekke en parallell til fortidens menn som klamret seg til privatlivets fred når de insisterte på at ”det jeg gjør hjemme er min egen sak”. Altså: ”hvorvidt jeg slår min kone eller ikke.” Kvinnekamp har alltid handlet om å invadere det private. Derfor innser stadig flere feminister at vi også må akseptere at det stilles kritiske spørsmål omkring hva vi velger å spise.
For kan det virkelig kalles ”vårt personlig valg” når dette valget går ut på å misbruke og utnytte andre skapninger gjennom et helt liv? Er dette private handlinger? Når våre spisevaner er avhengige av at vi fører oss selv bak lyset ved å innbille oss at dyr ikke kan oppleve psykiske lidelser, vanvidd, sorg, lengsel og raseri? For å opprettholde dagens system har vi organisert oss slik at vi ikke trenger å forholde oss til disse individene i det hele tatt. Vi spiser med bind for øynene.

Problemet er ikke at vi menneskeliggjør dyrene slik enkelte hevder, men at vi har tingliggjort dem. Når vi ikke lenger behandler et dyr for hva det engang er, så svikter vi vår moralske plikt og etiske ansvar for de som lever på vår nåde. Måten vi tillater det som skjer, kaster skygger i vårt sinn og avstumper deler av vår naturlige medfølelse. Så lenge vi ikke frigjør oss selv og dyrene fra den systematiske volden, hvordan kan vi da oppnå frihet og ikkevold for individet?
Etisk sett skiller jeg ikke lenger mellom dyr og mennesker. Vold er vold, uansett hvem det utføres mot. Å holde dyr i fangenskap, undertrykke alle deres naturlige behov og behandle dem som forbruksprodukter, er en etisk forbrytelse som vår art, menneskene, ikke har noen rett til.
Ja, det vil kreve politiske, økonomiske og kulturelle endringer å sette dyrene fri fra denne skjebnen. Men det er fullt mulig. For det er vi – du og jeg – som til syvende og sist bestemmer hva som skal lande på våre tallerkener.

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *