Comedian, Writer, Speaker

VORSPIEL MED CHAPATI PARTY PÅ PLATÅ

12 juli 1996

Det ringer på døren, og jeg vet at det er min bedre halvdel som ringer på.

Nei da, jeg er ikke gift. Det er min barndomsvenninne Arti, en sprudlende norsk jente med indisk blod i årene.

Arti slår opp gapskratten idet jeg åpner døren.

Hva? spør jeg og lurer på om jeg har glemt å fjerne vokslappen fra overleppen

Du ser ut som en pakistansk kvinne!

Arti, jeg er en pakistansk kvinne

Ja, men du er jo egentlig norsk.

Mm, men egentlig så er jeg pakistansk også.

Åå kutt ut’a, du skjønner hva jeg mener.

Hun fyker forbi meg mens hun tar av seg hoftebuksen og dieseltoppen og tar på seg en indisk posebukse.

Blir’e no’ party i kveld eller? spør Arti og slenger seg ned på sofaen.

Jeg forteller henne at i kveld skal vi på Sentrum Scene, men først skal vi se på den nyeste indiske filmen som har kommet ut, nemlig «Agnishahkshi». Jeg setter frem chapati (pakistansk brød) og lam i karrisaus.

Sett deg ned’a, Shabana, nå starter filmen.

Men jeg har på følelsen at det mangler noe. Jo, ketchupen selvsagt, hvordan kunne jeg . . . ? Arti himler med øynene.

Vi har et meget avslappet forhold til det å være tokulturelle. Selv om dobbeltlivet vårt ikke består av å fyke inn i en telefonkiosk, skifte i lynfart og fly ut for å redde verden fra all verdens katastrofer, så har vi i alle fall et litt annerledes vorspiel, før vi stæsjer oss opp i Star Wars-lignende kostymer og drar på et raveparty.

Filmen er slutt og vi har kost oss, selv om vi synes skurken kunne fått litt mer juling.

Arti, kan du hjelpe meg med denne hårrullen? Vi har satt oss godt til rette foran sminkebordet og eksperimenterer med Lancomes nye stålfargede make-up. Mobilen ringer i ett sett

Skal du ta med mobilen?

Jeg mener, siden du har sånn gratis i helgene-greie så kan vi jo ringe litt rundt, spør Arti, mens hun setter hårrullen på plass på en slik måte at jeg får en viss anelse av hva det vil si å bli skalpert.

Nei err’u gærn, svarer jeg. Dessuten har jeg tenkt å kvitte meg med mobilen, gidder ikke å gå med hue inni mikro’n.

Arti ler høyt mens jeg nærmest får tårer i øynene. Jeg ser opp på Arti i håp om å få litt medlidenhet, men hun strammer hårrullen bare hardere og forteller meg at man må lide for skjønnheten.

Det er ikke så vanskelig å skifte mellom to så forskjellige kulturer på en og samme dag. Hos oss møtes øst og vest, og man lærer å tilpasse seg. Akkurat som jeg ikke trapper opp i en moske med push up-bh og korte skjørter, drar jeg heller ikke ut på et diskotek med slør.

Vi er ektefødte barn av vår tid, selv om det betyr at man står med ett ben i hver kultur. Det går ikke an å nekte å ta til seg det norske eller fornekte sin opprinnelse. Tokulturelle ungdommer vil først føle seg som hele mennesker når de aksepterer begge sidene ved seg og greier å finne en balansegang på hver sin måte.

Party time er Arti time. Min kjære venninne er virkelig i sitt ess når hun får svinge seg på dansegulvet. Jeg for min del liker å slå meg ned med andre søkende sjeler, og som regel ender vi alltid opp med å diskutere verdensproblemer, godt hjulpet av en flaske Reimat.

Natten ble lang. Arti fikk tilfredsstilt dansebehovet sitt. Med slitne føtter og leppestiften klint utover ansiktet kaprer vi en drosje, og blir stilt standardspørsmå let av drosjesjåføren: Hvor er det dere egentlig kommer fra da, jenter?

© VG

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *